http://www.idag-imorgen.blogspot.com

Au revoir.

Å bare være, det er det denne uken går ut på. Å kjenne på følelser, snakke om dem, lytte. Ja, kort sagt motsatt av slik det vanligvis er. At følelsene helst skal undetrykkes eller forandres, at man skal spille en gitt rolle, at man skal presse seg til det ytterste, men likevel aldri strekke til. Idag har jeg klart å bare være, ikke hele tiden, men i perioder. Jeg har klart å akseptere at alle følelsene som kommer frem er tunge å håndtere og at jeg kanskje fortjener å senke kravene på andre punkt akkurat nå. Jeg er nok ikke så sosial som jeg kunne ha vært, men det er liksom ok. Det ville vært fint om jeg kunne fått med meg alt på det sosiale planet også, men akkurat nå er det meg som teller. Ja, meg tenk, for jeg er faktisk viktig jeg. Hva jeg føler og mener og tenker, det betyr noe, det er ikke bare tull. Men jeg kjenner også på en veldig uro med tanken på at jeg snart skal tilbake til livet hjem. Selv om jeg fra starten av bare ville hjem, og jeg fremdeles rammes av sånne anfall, så ser jeg for meg at det trengs en forandring til. Jeg kan ikke bare gå rett tilbake til sånn som ting var før jeg kom hit. Og da tenker ikke at bare JEG må forandre hva jeg føler og og gjør som så mange ganger før, men at jeg trenger å kunne få lov til å føle disse tingene, samtidig som jeg såklart skal jobbe meg utav det. Men jeg føler i større grad at jeg må slutte å hele tiden leve opp til andres forventninger og kanskje også mine egne forventninger. Ikke fordi jeg mener jeg skal slutte å bry meg om noe som helst, men jeg tror rett og slett jeg trenger fokusere på ting som kan gjøre meg trygg, ting som kan bygge meg opp akkurat i den fasen jeg er i nå. Det får meg til å tenke på jobben, hvor vanskelig det er å vite hva som er best for meg. Kanskje jeg burde si opp eller eventuelt bedt om en permisjon, fordi jobben for øyeblikket gjør veien mot såkalt friskhet enda tyngre enn den allerede er? Men noe må jeg jo ha å gjøre, uendelig med penger har jeg heller ikke. Og vil jeg egentlig det? Hva vil jeg? Det eneste jeg vet er at jeg trenger en hverdag hvor jeg ikke føler hoveddelen av det jeg gjør og skal er noe jeg må presse meg til og noe jeg MÅMÅMÅMÅ. Jeg trenger rett og slett en slags form for glede og mening igjen. Lenge har jeg nesten hatt noe ønske om det, jeg har egentlig ikke tørret, nå begynner jeg kjenne litt på den følelsen igjen. Følelsen av forventninger, planer, mål og mening. Og det er skummelt, veldig skummelt. Man blir så sårbar. Det eneste jeg vet sikker er at jeg ikke kan fortsette som det har gjort. Hvor jeg presser meg, og presser meg og presser meg i en slags innbitt overbevisning om at ting plutselig bare skal fungere,, men så skjer det ikke. Isteden bukker jeg tilslutt under og det blir som mat for selvhatet og en bekreftelse på at jeg er gjennomført mislykket. Også vil det fortsette sånn, rundt og rundt. Med mindre det kommer en vesentlig forandring.

Jeg trenger oppmerksomhet! Jeg trenger kjærlighet og kjærtegn! Jeg trenger vissheten om at jegkan VÆRE, bare være og likevel ha en verdi! Jeg trenger trygghet! Jeg trenger aksept og empati!

Men som nevnt tidligere, så trenger jeg å bare være. Akkurat nå. Så jeg prøver la være grue meg for mye mht. til å komme hjem, samtidig som jeg vil ta det opp med noen imorgen, så jeg ikke er helt uforberedt heller. Det har blitt overraskende lite blogging. Ikke fordi jeg ikke har mye å blogge om, har egentlig et helt hav av tanker og følelser, men det har også vært utrolig intenst, så har på en måte hatt et behov fra å ta en pause etter at vi har vært på grupper og kurs hele formiddagen. Men nå surret det så mye tanker i hodet at jeg måtte se om det kunne hjelpe å få ned noen av dem. Og ikke bare det, men det surrer faktisk endel tanker i hodet mitt som jeg ikke har hatt på lenge. Tanker om fremtiden, positive tanker om fremtiden, håp og lengsen. Veldig skumle, men også veldig gode tanker, verdifulle tanker. Og de ville jeg bare fange og få ned på "papiret" før de ble borte igjen.


Dette skrev jeg for noen dager siden mens jeg var på leir. Leiren var til tider utrolig intes og jeg var egentlig veldig uforberedt på at det skulle bli som det ble, både på godt og vondt. Spesielt første døgnet føltes ganske jævlig, og jeg vurderte sterkt å reise hjem. Men etterhvert var det som om jeg skjønte mer og mer, og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke feiget ut! Jeg fikk mer utav den uken enn årevis av terapi har gitt meg. Jeg fikk kjenne hvor utrolig godt åpenhet kan gjøre, og hvor godt det er å innse at man faktisk er viktig. At å kjenne etter egne behov ikke er å være egoistisk, men rett og slett livsnødvendig for å få en bedre livskvalitet. Å ikke bare bli fortalt, men faktisk FØLE at andre folk bryr seg og akseptere deg og forstår, det var virkelig noe jeg trengte. Å ikke bli fortalt at jeg var et håpløst tilfelle, eller at jeg bare måtte skjerpe meg, eller at jeg gjør ditten og datten feil og derfor er der jeg er, det gjorde mye med meg. Å møte fantastiske mennesker, som kunne fortelle om opplevelser og ting de skammet seg over, ting som jeg også har skammet meg over og tenkt at har gjort meg til en forferdlig person, det føltes som en veldig lettelse. At det gikk opp for meg at jeg kanskje er syk og at det ikke bare er min elendige personlighet og elendige viljestyrke som jeg ofte har blitt fortalt(både direkte og indirekte). Samtidig gjorde det meg veldig trist når jeg ser hvor desperat jeg i åresvis, helt fra barndommen, var etter å takle ting på best mulig måte og tilpasse meg mest mulig de rundt meg. Hvor utrolig mye jeg har presset på for å drepe alle de uakseptable følelsene og hvordan det etterhvert bare raknet. Og hvordan da selvhatet da bare vokste, og jeg tok i bruk mer og mer selvdestruktive løsninger for å kunne opprettholde kontrollen over de uakseptale og "feile" følelsene og tankene. Hvordan selvfølelsen døde mer og mer, og selvforakten økte, og ved et punkt gikk egentlig livet bare over til å tillintetgjøre denne forferdlige personen som var meg. Det er vanskelig å innse at ting kunne vært så annerledes, samtidig som jeg prøver tenke at det aldri er for sent, at jeg skal komme styrket utav dette. Men det kommer til å ta tid å finne meg selv igjen, til å ikke se på meg selv som en selvskader, en spiseforstyrret, en psykisk syk, en deprimert, en mislykket...Men bare som meg, en person som fortjener like mye som alle andre.
Jeg merker at bare å skrive dette er vanskelig, for jeg har den stemmen som visker til meg; hvordan kan du skrive sånne ting din egoistiske ekle person? Tenk på alt du har gjort! Du er en byrde!
Men en dag skal min sunne og friske stemme bli sterkere enn denne stemmen, det har jeg bestemt!

Kunne nok skrevet i dagesvis, men må nesten runde av. De første målene jeg har nå er å bli mer klar sånn generelt i hverdagen, og virkelig kjenne etter. Jeg begynte allerede igår når pappa hentet meg, sa at vi gjerne kunne snakke om det som hadde skjedd på leiren imorgen, men at jeg trengte få litt tid for meg selv først. Mamma ringte også, og begynte å spørre og grave, men før hun kom i gang sa jeg til henne at jeg var glad hun var engasjert, men at jeg var veldig sliten både psykisk og fysisk etter en tung uke, og at jeg trengte bare koble av litt, men at hun kunne komme ut til meg imorgen kveld så kunne vi snakkes da. Jeg lærte meg aromaterapi for hender på leiren og foreslo for mamma at jeg kunne massere henne. Så jeg skal lage det litt koselig til, og forhåpentligvis kan vi få en fin og konstruktiv kveld uten for mye krangling :) Det føles som en lettelse å si klart ifra faktisk, og det virker som om både mamma og pappa satt pris på det. I tilegg fikk jeg gitt pappa en god klem og sagt at jeg var glad i han og satt veldig pris på at han er der for meg selv om han synes mye av det jeg går gjennom er litt vanskelig å forstå. Alle disse tingene høres kanskje ut som ingenting, men det tok endel av meg, spesielt å si de tingene til pappa, men det gjorde godt.
Men pappa skjønner fremdeles ikke når jeg prøver forklare han, og det er veldig vanskelig...Han prøver forstå, og jeg forklarer og tror han skjønner(for han sier han gjør det). Men så sier han; ja, jeg forstår det ikke er lett, men du må jo bare bestemme deg for at du skal slutte å kaste opp og spise litt mer, bare ikke for mye. Det er jo vanskelig å bryte en uvane, men man må bare rett og slett ha litt viljestyrke.
Sukk, så der kom den igjen, det ligger liksom i kortene at han mener at man bare må ta seg sammen...Og jeg føler meg svak som ikke "bare" kan gjøre det. Så jeg kom vel egentlig frem til at jeg ikke orker prøve forklare det for ham flere ganger, for det gjør bare mer vondt enn godt tror jeg. Men jeg sa til han at det skulle være kurs for pårørende da, og at jeg trodde det ville være fint om ikke bare mamma, men han også, var med på det. Og han virket ikke helt fremmed for tanken.
Og jeg vet det kommer til å bli mange utfordringer med mamma. Hun kommer til å motarbeide meg, ubevisst eller bevisst. Akkurat det synes jeg var vanskelig å innse, for det høres ut som om jeg mener hun er en ond person eller noe. Men absolutt ikke, jeg vet hun bryr seg så utrolig mye om meg, og det er jo det som gjør det så komplisert. Jeg er enda ikke helt sikker på om jeg skal prøve ta opp igjen temaet ikveld, for jeg føler virkelig det er noe vi må finne utav, men samtidig vet jeg av erfaring at det er store sjanser for at hun mener jeg angriper henne og fordeler skyld osv og at det bare ender opp med enda mer krangling. Skal uansett gi henne nummeret til IKS og anbefale henne å ringe dit :) Så får jeg bare håpe hun gir de en sjanse til å hjelpe henne :) For ja, det er faktisk ikke bare jeg som trenger hjelp her, eller bare jeg som har problemer, og det synes jeg er vanskelig at hun ikke kan innse.

Jeg skal ikke si at jeg føler meg spesielt motivert eller bra idag. Føler meg ganske deprimert for å være ærlig. Men med tanken på at jeg har sovet elendig i det siste, så er det kanskje ikke så rart. Men føler likevel jeg har klart å ta noen små steg i riktig retning, og det er jo ikke verst bare det ;) Jeg vurder lage enda en ny blogg også, ikke fordi jeg føler meg så fanatsik nå og ikke tror jeg kommer til å falle tilbake til de sorte hullene mine i fremtiden, men jeg ønsker og vil at det skal bli en forandring, og tror det hadde vært herlig å ha en egen blogg hvor jeg kan skrive om den prosessen, som forhåpentligvis vil bestå av mer og mer positive og friske ting :)

Ikke helt bra :/ Spisingen har gått halvveis i dass igjen og jeg prøver alt jeg kan for at jeg ikke skal falle helt tilbake, men bare rot akkurat nå. Er vel fordi jeg er nervøs pga. jobb imorgen og leiren på mandag, men jeg vet jo det blir MYE verre og mye mer nervøsitet av at jeg overspiser og blir dårlig, likevel gjør jeg det. Stupid :(

Nå er jeg i leiligheten og offisielt helt utskrevet:P Var greit å være dagpasient et par dager, selv om jeg ikke hadde noen samtaler eller noe. Hadde et lite håp om at de kom til å lage skikkelig kostliste og litt sånt, men det skjedde jo ikke så...Tror egentlig de bare skrev meg ut på mandag, men at jeg fikk lov å være der til "oppbevaring" på dagen tirsdag og onsdag:P Men, har klart meg 9 dager uten overspising/oppkast nå! Vært veldig vanskelig til tider, og til andre tider har det vært veldig vanskelig andre veien(ikke fått i meg noe). Uansett, 9 dager er faktisk det lengste jeg har klart meg uten dumme bulimien siden jeg var innlagt i i mars/april eller noe, så yay! Men jeg er konstant redd for å miste kontrollen og har mareritt om at jeg spiser "skummel" mat(sjokolade, boller osv)...Så kan ikke si jeg føler meg spesielt frisk. Spesielt om kveldene er det vanskelig...Var hjemme aleine hos mamma og pappa her om dagen og klarte la være overspise, spiste bare det jeg hadde planlagt. Men fy søren så nærme jeg var å sprekke, det skremmer meg utrolig. Heldigvis er det litt enklere nå enn de første dagene, for da tenkte jeg jo på mat konstant. Æsj. Det er utrolig hvor mye enklere det er å spise ingenting, enn det er å spise litt.

Har bestilt flybillett til Oslo nå, skal ta toget tilbake igjen. Så nå er det meste i boks til leiren, bortsett fra pakkingen da. Hjelp oO Men jeg er mer glad for at jeg skal reise enn skremt, så får håpe det blir bra. Når jeg kommer tilbake igjen er det jo nesten august, og da skal jeg inn igjen der jeg nettopp var innlagt for å snakke med de om DBT-behandling. Dialektisk atferdsterapi, skal være spesielt bra for folk med personlighetsforstyrrelser og personer som sliter med destruktive handlingsmønste osv. Planen er at jeg skal søkes inn på det...Det er fremdeles et prøveprosjekt såvidt jeg har forstått, men det skal være veldig bra, så kan bli spennende. Håper det kan hjelpe meg...Hvis ikke må jeg kanskje begynne å tenke på capio-senteret eller noen andre mer drastiske tiltak.

Imorgen skal jeg ned på VOP og snakke med ei an dame enn hun vanlige, vil egentlig ikke, snakket med henne på telefonen og hun virket merkelig oO Men skal prøve å ikke forhåndsdømme så mye...Så må jeg prøve å finne meg en ny bukse...Jeg liker ikke kjøpe sånne ting nå, fordi jeg egentlig vet jeg bør legge på meg, og da er det liksom ikke vits å kjøpe bukser som er for små om noen uker/måneder...Samtidig er det altfor flaut å komme på jobb sånn som jeg har gjort i det siste...De trangeste buksene mine henger til og med og slenger, og jeg har bare lyst å grave meg ned for det ser helt jævlig ut og det er ydmykende. Og jeg skjønner det helt ærlig ikke! Jeg ser på vekten og på klærene at jeg har blitt tynnere, men jeg synes ikke jeg ser noe tynnere ut enn for 10 kg siden, eller for 20 kg siden. Ok, kanskje for 20 kg siden, men ikke 10. Tror det er der frykten ligger mest i å legge på seg også, at klærene skal begynne å bli trangere, blir helt kvalm av tanken. Men, jeg MÅ ha en bukse som passer noenlunde til jobben(spesielt etter at sjefen kommenterte det :/) så jeg får bare hoppe i det...Skal på jobb klokken 12, så har ikke så mye tid på meg, buksekjøping er et helvette uansett, med min høyde og form så:P
Jeg skal jobbe fra halv 1 til halv 7 imorgen, aldri hatt den vakten før! Tror det skal gå greit, bare håper ikke jeg er så utslitt og har så vondt i ryggen som idag. Glad jeg ikke skal stenge ihvertfall, slipper å forholde meg til all maten som blir til overs osv. Men på fredag skal jeg stenge...Dette ble et rotete innlegg sånn egentlig...Er bare sliten, og tenker legge meg før klokken slår 11. Holder på å lese en bok "fri från bulimien"...og den gir meg absolutt lyst til å bli fri.
Jeg har fått en ny medisin som skal hjelpe med søvnen...Er ikke sovemedisin, men antipsykotika. Jeg må helt ærlig si jeg ikke skjønner hvorfor jeg fikk den da det visstnok er en medisin som blir brukt mot "schizofreni, et forvirret tankemønster, depersonalisering og utagerende mani" men legen på sykehuset mente jeg burde ha den, at det skulle hjelpe mot tankekjør, uro osv. Så ja, det har nå funket ok. Man blir bare sløv og rar.

Faen heller. Hva skjer når man faktisk prøver få hjelp, når man vil ha hjelp? Når man føler seg jævlig, men likevel presser seg til det ytterste for å vise at man er motivert?
Jo, da blir man sendt hjem fordi man ikke er syk nok. HAHA. Det er så idiotisk at det ikke går an. Man blir oppmuntra til å være med på aktiviteter og måltider, og jeg har presset meg alt jeg kunne selv om jeg har vært frista til å ligge i sengen hele tiden. Så nå må jeg ut innen klokken 12. Mens de her som ikke gidder være med på noe og nesten bare ligger i sengen/ser på tv, de blir her lengre fordi de er så syke. HERREGUD, om de bare skal ligge i sengen/se på tv kan de vel faen meg bare være hjemme? Jeg trodde disse plassene var lagd for at man skulle bli bedre, ikke at null innsats=mer hjelp, mens full innsats=ingen hjelp. Så ja, jeg føler meg ganske dum som trodde jeg skulle få hjelp egentlig, og angrer på at jeg har brukt så mye energi på å prøve å vise at jeg virkelig vil prøve...Skulle heller bare lagt i sengen hele tiden som jeg følte for, nå når jeg endelig hadde sjansen. Så dum kan man være. De sier at jeg trenger å bli presset litt, og jeg er forsåvidt enig, det har jeg sagt, jeg snakker ikke om at jeg skal være her hele tiden...Men, det jeg har prøvd å si er at å ta ALT på en gang blir lett for mye, og at de andre gangene jeg har vært innlagt har det skjedd, jeg har blitt utskrevet til ingenting, fått null oppfølging. Ville unngå det denne gangen. Nettopp derfor ville jeg ha en skikkelig kostliste som jeg kunne få hjelp til å komme inn i noen dager her før jeg reiste hjem. Men nei, nå må jeg skyndte meg å pakke, hun kom innom og sa jeg måtte få meg ut. Så reiser jeg hjem uten kostliste til bombet leilighet, og jobb ikveld. Angsten er i taket for å si det mildt. Ta meg sammen. Ta meg sammen. Såklart man må ta seg sammen.

*oppdatering*

Jeg skal få komme noen timer imorgen og på onsdag som dagpasient. Var usikker på om jeg skulle takke ja, men shit au, får vel ta det jeg får.

oj. Fikk akkurat brev i posten med info om sommerleiren til IKS. Nå begynner jeg bli nervøs gitt...Angrer litt. Kjenner jo ingen oO Men hadde nok angret mer om jeg ikke tok utfordringen :) Så får krysse fingrene for at det går bra!

Jeg er i et ganske merkelig humør nå, klarer ikke helt sette fingeren på om det er bra eller dårlig. Ble akkurat kjørt av en av de ansatte ut i leiligheten så jeg skulle få hentet litt ting. Deilig å ha litt mer enn et klesskift og en tannbørste! Jeg visste ikke helt hvordan leiligheten kom til å være når jeg kom, visste ikke om mamma og de hadde ryddet opp etter at jeg ble innlagt eller hva. Så det føltes en smule traumatisk å komme inn der...Blodige håndkler, barberblad, flekker på gulvet og ellers bare ganske så bomba. Så jeg er glad det bare var en snarvisitt og at han som kjørte meg ventet utenfor. Jeg har tenkt mer og mer at jeg vil flytte, det henger altfor mye ekkelt i veggene på den leiligheten, altfor mange slitsomme minner. Men har vel egentlig ikke råd til å gi slipp på den:P

Vekten har forresten gått tilbake til det den var før siste bulimi-periode. Det var jo det fornuften min prøvde fortelle meg hele tiden, men er en lettelse å se at det faktisk stemte. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse...En følelse av at jeg har lyst til å bli i bedre form igjen, jeg har lyst til å trene igjen, skikkelig. Nå får jeg trene en halvtime, men jeg blir jo totalt utslitt og kjenner at formen er helt på bånn. Og jeg fikk litt sjokk når jeg skulle løfte vekter og så armene mine, ja ikke det at jeg ikke har sett de før, men har liksom ikke SETT de i det siste. Fy faen, det er jo verken muskler eller noe igjen, de ser ut som armene til noen som har sultet rett og slett. Og det særeste er at armene er den ene tingen jeg har vært mest fornøyd med i det siste, en av de få plassene som jeg ikke har definert som tjukk. Så ja, jeg begynner kanskje å innse at kroppsbildet mitt er mer forstyrret enn jeg har klart å innse? Problemet nå er det at jeg får angst til hvert måltid. Sier til meg selv at det bare er mat, og om jeg skal få lov å trene og om jeg skal fungere må jeg spise...Og jeg klarer for det meste tro på det også, men likevel får jeg pusteproblemer og føler jeg setter alt i halsen. For å ikke snakke om at jeg føler meg utrolig uvel og mett i en halvtimes tid etter hvert måltid uansett hvor lite/mye jeg har spist. Har avtale om at jeg skal være ute i felles miljø minst en halvtime etter hvert måltid, og fy søren, det er faktisk verre enn det høres ut til. Føler konstant for å kaste opp, ikke fordi jeg VIL, men fordi jeg føler meg så uvel og får panikk uten at jeg helt vet hvorfor...Så ja, tiden etter måltidet er verst. Har tenkt å høre på mandag om de kan lage en komplett kostliste til meg, og at jeg eventuelt kan få være her noen dager til så jeg kan komme litt inn i den. Tror rett og slett ikke jeg klarer det helt aleine. Men jeg skal egentlig hjem på mandag da, så vet ikke.

HÆ?HÆ?

Ifølge vekten har jeg lagt på meg 10 kilo siden lørdag. Er det i det hele tatt fysisk mulig? Men jeg har jo sjekket 100 ganger, og den viser det samme hele tiden. Hva i helvettet? DET GÅR JO IKKE AN? DET SKAL IKKE GÅ AN? Så jeg er herved normalvektig, hva i helvette...Hvordan går det and at det jeg har jobbet for i månedsvis legger jeg meg på igjen på 3 dager ? :( drep meg, eller vekk meg opp fra marerittet hver så snill. Jeg er i sjokk og tror ikke helt på det, noe som er bra, eller så hadde jeg ikke pustet lengre nå. Fy faen.

Veiet og funnet for tung.

Imagine a pageant
In my head the flesh seems thicker
Sandpaper tears corrode the filth

And I need you now somehow
And I need you now somehow

Open fire on the needs designed
On my knees for you
Open fire on my knees desires
What I need from you

And you're my obsession
I love you to the bones.


I eat too much to live and not enough to stay alive. I'm just sitting in the middle, waiting."


Days since I last pissed

Cheeks sunken and despaired

So gorgeous sunk to six stone

Lose my only remaining home

See my third rib appear

A week later all my flesh disappear

Stretching taut, cling-film on bone

I'm getting better

Karen says I've reached my target weight

Kate and Emma and Kristin know it's fake

Problem is diet's not a big enough word

I wanna be so skinny that I rot from view

I want to walk in the snow

And not leave a footprint

I want to walk in the snow

And not soil its purity

Stomach collapsed at five

Lift up my skirt my sex is gone

Naked and lovely and 5st. 2

May I bud and never flower

My vision's getting blurred

But I can see my ribs and I feel fine

My hands are trembling stalks

And I can feel my breasts are sinking

Mother tries to choke me with roast beef

And sits savouring her sole Ryvitta

That's the way you're built my father said

But I can change, my cocoon shedding

I want to walk in the snow

And not leave a footprint

I want to walk in the snow

And not soil its purity

Kate and Kristin and Kit Kat

All things I like looking at

Too weak to fuss, too weak to die

Choice is skeletal in everybody's life

I choose, my choice, I starve to frenzy

Hunger soon passes and sickness soon tires

Legs bend, stockinged I am Twiggy

And I don't mind the horror that surrounds me

Self-worth scatters, self esteem's a bore

I long since moved to a higher plateau

This discipline's so rare so please applaud

Just look at the fat scum who pamper me so

Yeah 4st. 7, an epilogue of youth

Such beautiful dignity in self-abuse

I've finally come to understand life

Through staring blankly at my navel.

As I was walking through a life one morning
the sun was out, the air was warm, but
Oh, I was cold
And though I must have looked half a person,
to tell the tale, in my own version,
It was only then that I felt whole

Fighting for the smallest goal: to gain a little self-control
Won't anybody here just let you disappear?
Not doctors, nor your mom and dad, but me and Mia, Ann and Ana
Know how hard you try. Don't you see it in my eyes?
Sick to death of my dependence, fighting food to find transcendence
Fighting to survive, more dead but more alive
Cigarettes and speed for livin', and sleeping pills to feel forgiven
All that you contrive, and all that you're deprived
All the bourgeois social angels telling you you've got to change
Don't have any idea. They'll never see so clear.
But don't forget what it really means to hunger strike
when you don't really need to
Some are dying for a cause, but that don't make it yours.

And even the nights, they could get better.

Cut me into pieces.

Herlighet :( Nå ventet jeg i hele går på at psykiateren skulle ringe(han hadde lovd å ringe iløpet av gårsdagen) men han ringte ikke...Så endelig nå hadde han ringt til mamma og sagt at jeg kunne få snakke med han imorgen, men at det var ganske fullt der ute som jeg trodde jeg kunne reise(distrikspsykiatrisk klinikk)...Men at mamma bare kunne reise på ferie for det var ikke noe problem, det fantes mer enn nok hjelp om jeg var i krise, jeg kunne gå på legevakten, PAM osv...Herregud, jeg kunne liksågodt fått dødsdommen. Pam kommer man jo ikke til før man omtrent har prøvd å ta selvmord. Må det virkelig gå så langt for at jeg skal få hjelp? Det siste sykepleieren sa før hun reiste var at jeg skulle få slippe å ende på PAM flere ganger. Faen :( Jeg verken tør eller orker gå ned på legevakten IGJEN heller...Jeg klarer ikke snakke med flere ukjente. Så da er det egentlig bare en løsning, kutte veldig gale, for da trenger man ikke si så mye, da får man hjelp uansett. Tragisk, men realiteten.
Man blir fortalt at man må prøve å søke hjelp før det blir så akutt av man havner med ambulanse på PAM, at jeg skal ta kontakt FØR kuttingen eller selvskadingen. Men jeg har jo opplevd gang på gang at jeg ikke får noen hjelp da, at jeg får beskjed om at jeg kan få en samtale en uke seinere, og om det skulle bli alvorlig kan jeg gå på legevakten. Men hallo, det er jo alvorlig, skal jeg bare sitte her og vente til det klikker helt? Tydeligvis.

Jeg ringte til mamma i ren desperasjon, jeg trenger noen til å fjerne resten av maten, for det er ikke nok å kaste den. Jeg trenger noen til å sitte utenfor døren min og passe på til jeg er sovnet. Så nå kommer hun ut her.

Faen så svak. Faen så håpløs. Patetisk. Stakkars mamma. De får aldri fred, får aldri slappe av. Problembarn.
Jeg prøver å si til meg selv at jeg er flink som ikke kutter. Men jeg føler meg ikke flink, jeg føler meg svak og feig. Jeg hadde fortjent det nå, mer enn noen gang.

Bulimia

Jeg har et monster inni meg. Jeg er fanget. Hvordan kan jeg bli etterlatt til å kjempe aleine mot et slikt monster? Kan ikke noen hjelpe meg, vær så snill? Jeg er liten og totalt forsvarsløs mot denne diktatoren som gjør alt for å torture meg, ødelegge meg, ydmyke meg, drepe meg. I det siste har jeg tenkt at kanskje selvmord ikke er eneste utveien fra dette, og nå blir jeg straffet.
Du får ikke lov å tenke sånn! Enten lever du med meg, eller så dør du med meg!

Jeg er så fortvilet, jeg tror ikke noen skjønner hvilket helvette bulimi kan være. Når jeg går ned i vekt, når jeg spiser lite, da er folk plutselig bekymret og bryr seg, selv om jeg da faktisk er ok. JEG vil ikke ha oppmerksomhet, men får det likevel.
Nå derimot, når bulimien tar over, så er jeg desperat etter hjelp, jeg føler denne makten i meg dreper meg og jeg er totalt hjelpesløs og aleine. Og så jævlig skamfull, så utrolig jævlig skamfull. For folk tror man spiser mye fordi man er grådig, fordi man synes mat er så godt, fordi man ikke eier viljestyrke eller evnen til måtehold. Men det er ikke godt! Det er jævlig! Jeg vil ikke, det er som om jeg har min egen private slavdriver som står over meg og tvinger det i meg til jeg knekker sammen.
For å ikke snakke om at mamma og pappa bare sier; det gjør ikke noe om du har spist litt mye, bare ikke kast opp, det gjør ikke noe om du legger på deg litt, du trenger det.
HVIRFIR TROR DERE MEG IKKE? Psykologer tror meg ikke heller, ingen tror meg, ingen tar det på alvor! Jeg spiser ikke LITT mye, denne jævla slavedriveren tvinger meg til å spise så mye at det fysisk er så vondt at jeg ikke klarer stå oppreist.

Siste timenes matkjøp og spising

halv kilo risgrøt
2 sjokolader
300 g. lasagne
200 g smågodt
1 liter melk
1 pakke oreo kjeks
1 hot dog
halv pakke hamburgerbrød
1 boks dip
1 pose chips
1 muffin
4 boller
1 pai
1 smoothie
halv kilo kålrotstappe
2 pannekaker
1 omelett
150 g pasta
1 calzone
1 l. brus

over 400 kr. Og jeg har mer... 2,5 time på 6 forskjellige butikker. Jeg håpte jeg skulle bli påkjørt, at noen skulle stoppe meg, at mamma skulle høre bulimien i stemmen min når hun ringte, at jeg skulle besvime, at pengene mine skulle vise seg å være falske, at noen skulle stjele varene mine. NOE. Men ingenting skjedde, såklart.
Jeg er livredd, jeg klarer ikke mer. Det gjør så vondt, både psykisk og fysisk. STOPP MEG. Men hvordan kan jeg forvente at noen skal forstå eller hjelpe? Det er jo sykt, jeg forstår det ikke selv. Jeg kan ikke si noe annet enn at det ikke føles som om det er noe JEG gjør mot meg selv, jeg føler meg totalt hjelpesløs. Men jeg er så skamfull, fra utsiden må jeg se ut som jeg er ekstremt bortskjemt, grådig og med en total mangel av selvkontroll. Tenk om noen visste hvordan jeg holder på. Men det er jo ikke meg, skulle tro jeg hadde splittet personlighet, hjelp meg noen :(

når du tror du er så langt nede som overhodet mulig, tro om igjen. Jeg er i helvetet og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut ett minutt til, en time til. Men jar har ihvertfall fått gitt beskjed til jobben og skal skaffe meg sykemelding. Eneste måten jeg holder ut ett sekund lengre er ved å spise, noe som er helt sykt siden det eneste jeg vil er å ikke spise :( Har så vondt, så ubeskrivelig vondt i magen.

Jeg er absolutt ikke stolt over meg selv mer -_- Idag har vært kaos dag, trodde jeg klarte meg inn igjen, men nei, hele dagen ble bare et kaos av overspising og oppkast. Jeg prøver å slå meg til ro med at idag bare var en dårlig da og at det ikke er verdens undergang, imorgen starter vi på ny frisk. Men likevel, en uke, jeg klarte bare en uke. Men en uke er vel noe det også. Nå er meste mål å klare to uker! Klart det før da, men da var jeg innlagt:P
Fikk snakket med sjefen og det var ganske sært siden hun ikke visste forskjellen på anorexia og bulimi, og jeg halvveis måtte sitte og forklare. Men neida, jeg fikk ikke sparken, måtte bare få klarhet i endel ting. Og de ville jo mitt beste, samtidig som de måtte tenke på bedriftens beste. Så vi ble vel enige om at jeg vil prøve, men at jeg må gi beskjed i god tid om jeg ikke tror det kommer til å fungere. For å være helt ærlig hadde jeg nesten overbevist om at jeg kanskje bør få en lang sykemelding og reise ned på capio og få noe skikkelig behandling for det spisegreina. Men så er det den ambivalensen da. Pappa sa; det er vel bare å spise litt mer....Jeg ble litt irritert, men prøvde si dette til meg selv likevel, at det er ikke noe big deal, det er bare å spise...Så hadde planer om å spise et noenlunde normalt måltid...noe jeg gjorde, men så var det noe som sa klikk, jeg bare fikk panikk eller noe og hev innpå alt mulig, og sånn har vel mesteparten av dagen fortont seg. Og jeg føler meg som verdens svakeste menneske. Null viljestyrke.Æsj. For å ikke snakke om at jeg skal på jobb imorgen og er livredd for at magen klikker etter alt dette :/ Skal ihvertfall se hvordan det går imorgen før jeg bestemmer meg for om jeg kanskje bør sykemelde meg...

Jeg er nesten litt stolt over meg selv. Jeg holdt på å få totalt sammenbrudd, ble ekstremt kvalm og fristet til å løpe på do og få opp igjen maten jeg har vært så "flink" å spise idag. Etterhvert som det gikk litt over ble jeg overmannet av overspise NÅ-følelsen. Men jeg gjorde ingenting, jeg klarte å bare være i følelsen uten å bli sprø. Ringte til pappa, også til mamma. Kan ikke akkurat si jippi enda, for føler meg fremdeles veldig angstfull og urolig, men det er liksom greit, akkurat nå føler jeg meg sånn som dette, så får jeg heller bare holde ut. Er ikke så stresset mht. til den samtalen som isted, den er jo egentlig nødvendig selv om jeg blir et nervevrak. Vi må nesten få snakket litt om hva som skal skje fremover, så får det gå som det går.

Jeg hadde planer om å gjøre verdens beste innsats på jobb imorgen for å veie litt opp for tullet i det siste, men fikk akkurat en melding fra sjefen om å komme tre kvarter før for hun vil snakke med meg. Er så nervøs at jeg nesten spyr og magen føles som den slår krøll på seg. Jeg vet jeg kanskje tar sorgene på forskudd, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å få en kraftig advarsel om at jeg får sparken om jeg er mer syk eller noe. Det verste er at jeg ikke vet hva jeg vil selv, om jeg kanskje burde sagt opp eller om jeg bare skal legge alle kortene på bordet og håpe jeg får beholde jobben. Men hva skal jeg si liksom? Jeg har depresjon, spiseforstyrrelser, sist gang jeg skulle på jobb prøvde jeg ta selvmord...oO I dont think so. Men samtidig vil jeg jo få frem at jeg ikke bare har vært hjemme fordi jeg var litt syk og ikke gadd komme på jobb. At jeg faktisk har tatt meg ekstremt sammen mange ganger for å gjøre en god jobb til tross for alt. Jeg vet ikke, vet ærlig talt ikke :( Det beste hadde nok vært en sykemelding, men vil det virkelig være bedre om en uke, om to uker, tre? Vil jeg virkelig kunne gjøre en bedre jobb da? Jeg vet ikke. åh, i tider som denne er jeg sint på meg selv som skaffet meg jobb i det hele tatt.

Jeg har bare komt til oktober 2009 og det er allerede 21 sider, holdt på i timesvis nå jo. Hjelp!
Men det var litt spesielt å lese de eldste innleggene som er to år gamle. Innså plutselig at utrolig mye er forandret, ja for det første har jo MYE skjedd, men også jeg er forandret vil jeg si. Jeg tror faktisk jeg kan si jeg har blitt litt modnere og veldig mye mer selvstendig, og ikke minst er ikke forholdet til mamma så dårlig som før(selv om det skranter veldig innimellom). En stor del av det har vel med at jeg flyttet ut, så kanskje et valg her i livet jeg har tatt som ikke var så dumt ;) For å ikke snakke om at jeg har blitt mye mer "komfortabel" med problemene mine, altså, jeg bruker ikke all min tid og energi på å prøve å skjule ting lengre. Og en av de største forskjellene må vel være at jeg sov jo helt SINNSYKT før oO Kunne sove 20 timer i strekk for så å nesten ikke sove på en uke liksom. I en lang periode var jeg nok bare våken når jeg var på skolen+noen få timer på kvelden oO Virker helt utrolig nå:P

Ja, hun lurte også på om jeg skrev dagbok, jeg sa jeg skrev blogg, hun spurte om hun kunne få lese...Jeg sa ja, hvorfor ikke? Men ville ikke akkurat ha hun som fast leser eller at hun skal lese ALT heller, så jeg skal skrive ut til henne deler av bloggen. Hun sa hun gjerne ville ha fra forskjellige perioder, og både litt gamle innlegg og nyere....Prøvde forklare at jeg til tider har skrevet flere sider daglig, hun kan jo umulig lese alt det, for å ikke snakke om at jeg skal skrive det ut, ville blitt en hel bok jo xD Så jeg må på en eller annen måte velge ut endel innlegg som oppsummerer forskjellige tidspunkt, men fy så vanskelig oO

Hun hadde visst glemt det med kostlisten yay. Og nå skal hun være vekke 4 uker! Huff, jeg er slem, for hun er jo egentlig flink til å få ting gjort og sånt.
På andre siden er jeg nesten litt skuffet, for jeg vet jo jeg må spise før eller siden, jeg bare utsetter det fordi jeg ikke orker begynne spise igjen -_- En kostliste kunne vel ikke skadet?

Men jeg fikk ihvertfall frem at det går helt OK nå. Jeg føler meg verken bra eller dårlig, føler strengt tatt veldig lite. Men jeg er egentlig ganske avslappet, så selv om jeg kanskje er litt for likgyldig, så er det greit. Ikke så mye å si egentlig. Hun snakket litt om å lage en ansvarsgruppe eller noe. Ja, ok. Whatever. Men jeg sa jeg ville få målt beintettheten min da, sto på nettet at alle som har mistet mensen bør sjekke at de ikke har for lav beintetthet da det kan gi benskjørhet osv. Beinskjørhet ligger jo i slekten min+at jeg ikke har hatt mensen siden desember så ja...Også sa hun at hun ville at jeg skulle få tatt en full somatisk undersøkelse også, noe som forsåvidt er greit. Om alt er fint og OK kan jeg si at; se, jeg trenger ikke legge på meg, alt er ok. Og om det ikke er det kan jeg kanskje klare å innse/skjønne at jeg bør legge på meg...Så trenger det kanskje...Blir ikke før i august uansett da siden hun skal på ferie nå. Aner strengt tatt ikke hva jeg skal gjøre frem til da jeg. Det er en liten stemme som sier;

Hva om du fortsetter som nå; å gå ned i vekt og plutselig kollapser? Tenk om du faktisk skader deg selv skikkelig, at det du holder på med faktisk er farlig?

Men samtidig må man faktisk ha en bmi under 14 før man regnes som så undervektig at man må på sykehus, og skal jo ikke havne under det uansett, og jeg hadde vel kjent det om jeg var alvorlig syk eller noe var alvorlig galt? Ja, det hadde jeg, så dette går helt greit, herlighet, det er jo ikke noe galt med meg egentlig.

Jeg skal faktisk ikke snakke med noen på en måned oO Jeg vil jo ikke snakke med henne, men likevel er ikke lenge siden jeg var innlagt og hadde samtaler annenhver dag og nå skal jeg ikke snakke med noen på en måned? blir interessant det...Jeg vil ha gamle psykologen min tilbake !

Det går ganske greit egentlig :) Eneste problemet er at jeg nesten må spise noe om jeg skal på jobb på fredag, og det føler jeg ikke helt for akkurat. Men det går nå sikkert greit uansett. Er jo bare noen timer.
Jeg er sånn passe trøtt siden hunden fant ut han skulle være skikkelig urolig i natt, måtte tilslutt ta han ut klokken 4 inatt, han fikk tisset litt og roet seg endelig...Sov frem til halv 9. Vel dvs. jeg fikk ikke sove etter å ha vært ute, så ble bare noen timer -_- Menmen.
Jeg drikker altfor mye te og saft, føler tennene mine bader i syre og diverse, er sikkert skikkelig skadet av det, iser skikkelig oO Men klarer liksom ikke bry meg så veldig.
Sykepleieren kommer opp her snart, gleder meg ikke! Vet ikke helt hva som skal komme utav det, men hun skulle visst på ferie imorgen så hun ville snakke med meg før hun reiser. Jeg vurderer si at jeg vil slutte hos VUP, får ikke noe utav det uansett, ihvertfall ikke om jeg må snakke med henne. Men er kanskje litt dumt å stå helt aleine også. Jeg håper egentlig hun har glemt det med å lage kostliste...Samtidig som det hadde vært litt morsomt å se hva hun faktisk mener jeg skal spise.

Jeg vurderer reise på et helgekurs i høst som IKS arrangerer siden jeg ikke kan reise på sommerleiren. Ta meg en helg i Oslo. Det er merkelig, for jeg mener jo egentlig ikke jeg er spiseforstyrret sånn egentlig, så hvorfor tenker jeg på å melde meg på kurs for spiseforstyrrede?:P Men joda, jeg innser jo ihvertfall at jeg til tider har bulimi, selv om jeg akkurat nå ikke føler jeg er spiseforstyrret. Betyr det at jeg er i fornektelse? For jeg vet jo at det ikke er normalt å ikke spise, men føler ikke jeg har en spiseforstyrrelse fordet om, det går jo helt greit.

KAN HUN IKKE BARE SLUTTE? Mamma ringte og sa hun kom utover med hunden nå, jeg spurte om hun ikke kunne vente litt...Må få ryddet litt sammen her og ordnet meg, siden jeg ser ut som et takras. Så vil hun vite hvorfor, jeg sier at jeg ikke orker få besøk akkurat nå, må bare hvile meg litt...Så sier hun; hadde ikke vi blitt enige om at hver gang du sier til deg selv at du ikke orker, så skal du snu på det, og si at JO du orker...er bare du som bestemmer om du orker eller ikke.

Det er jo greit nok, men hver gang jeg prøver å si noe eller snakke om hvordan jeg føler meg/har det...så sier hun bare at jeg ikke skal si det, jeg sier feil ting til meg selv, jeg har bestemt meg for å føle meg dårlig visst. Jeg skal si til meg at jeg orker, at jeg klarer, at det går bra...også skal jeg bare gjøre ting selv om jeg ikke orker. Høres jo fint ut i teorien, men hun mener at alle føler seg sånn som meg, og at alle må gå rundt og lyve til seg selv og alle andre hele tiden. Og at alle må presse seg hele tiden. Men det kan da ikke stemme?
Jeg kan klare å overbevise meg selv om at jeg faktisk er syk og at jeg kanskje bør slutte å presse meg hele tiden. At jeg faktisk skal få lov å ligge i sengen en hel dag om jeg føler for det. Ikke hver dag såklart men. At å ikke ta seg sammen hele tiden faktisk kan hjelpe meg til å bli bedre. Men så kommer mamma og sier at jeg bare må skjerpe meg og ta meg sammen og ikke si at jeg er sliten. Jeg føler hun mener jeg bør undertrykke følelsene mine. Hun sier at man ikke kan la følelser styre seg...Det gjør meg sint at hun tror jeg bare lar følelsene mine styre meg, er hun helt sprø? Jeg hadde ikke vært her idag om jeg hadde latt følelsene styre, livet mitt går ut på å ikke høre på følelsene mine som trykker på konstant. Likevel tror hun at jeg bare gjør som jeg føler for? Det gjør meg redd for at alle andre tenker sånn også, isåfall må jeg virke som en utrolig egoistisk og lat person.

Kanskje veien til å bli bedre går utpå å anerkjenne at jeg ikke kan presse meg hele tiden, la meg selv få lov til å slappe av, innse at jeg kanskje ikke kan yte like mye som en "normal" person akkurat nå? Når man er syk, så er det jo faktisk naturlig at man ikke kan presse seg til alt mulig.
Jeg har jo prøvd min egen/mamma sin metode...Å ta meg sammen, ta meg sammen, ta meg sammen. Og det har jo ikke akkurat funket så bra? Men jeg er vel på en måte opplært til psykiske problemer er "bare" psykisk...Psykiske problemer=svak, dårlig selvkontroll, negativ osv. Man er ikke syk når man har psykiske problemer, man er bare enkelt og greit en lat og egoistisk person som ikke gidder ta seg sammen sånn som alle andre gjør.

Jeg kan av og til klare å innse at kanskje dette ikke stemmer. Men så kommer mamma eller pappa og sier jeg må ta meg sammen osv. Og det er generelt forventet at man skal ta seg sammen så...Ja, jeg føler meg bare ubrukelig, lat, egoistisk etc.

Herregud. Han ler av meg, og det har han gjort hele tiden. Jeg hadde faktisk begynt å tro at kanskje jeg har vært litt vel paranoid, at han kanskje faktisk brydde seg litt. Skrev heldigvis ikke noe altfor gale igår, men mer enn nok så han fikk seg en god latter. Sånn typen; jeg orker ikke leve mer og jeg var jævlig forelska i deg og blabla. Heldigvis svarte han ikke, så det ble ikke til at jeg dummet meg mer ut.

Nå vil jeg bare drikke mer for å være helt ærlig. Vil ikke bli edru igjen. Klarer ikke håpløsheten. Er ikke det at den forsvinner når jeg drikker, men med alkohol får den ihvertfall et ansikt, jeg føler NOE. Eller jeg får ut følelsene liksom. Og ikke minst slutter jeg å bry meg om vekt og mat osv. Det blir ikke-eksisterende.

Det er helt absurd at jeg for bare noen dager siden gikk rundt i minikjole og høye heler. At jeg gikk rundt i bikini så alle arrene vistes. Men følte meg så over kuttingen, den var ikke en del av meg lengre tenkte jeg.
Så idag, noen dager seinere, våkner jeg med bandasjert arm. Det er nesten komisk. Det merkligste av alt er at jeg følte meg full/rusa FØR jeg begynte å drikke igår, følte meg helt merkelig og gjorde mange absurde ting. Men jeg ville jo faktisk ikke kutte igår, ikke i det hele tatt, men jeg måtte straffe meg selv pga. det med jobben.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med meg selv jeg. Faen.
Jeg har en hund, jeg har en jobb og jeg har et fuckings psykisk problem. Mamma kan si hva hun vil om at alle andre har det vanskelig og føler seg sånn som dette også, men faktum er at friske mennesker ikke holder på sånn som meg.



Kan noen fortelle meg hva i helvetet jeg skal gjøre angående jobben ikveld? Og hva jeg skal jeg gjøre med hunden? mamma har allerede passet han i nesten 2 uker. Jeg er et grusomt menneske.

For å være ærlig er jeg overrasket over at jeg våknet idag. Hadde store planer igår, vet ikke helt hva som kan ha skjedd, enten fant jeg ikke tablettene eller så sluknet jeg før jeg fikk gjort noe. Jeg husker strengt tatt ikke.
Dritt, nå når jeg faktisk fremdeles er i live, så kunne jeg ønske jeg kunne fått sydd så kanskje det ikke er helt umulig at jeg kan gå mer med kortermet i sommer. Men det har jo gått altfor lang tid :( 16 timer ca. om jeg ikke tar helt feil. Nesten så jeg vurderer høre med de likevel, trygle om at de vil sy meg, haha.

Idag skal du dø, sier stemmen.

Men jeg vil jo ikke dø, sier jeg, jeg vil bare bort.

Men du kan ikke komme bort, kanskje midlertidig, men bare for en liten stund, så må du tilbake. Bite tenna sammen. Ta deg sammen, ta deg sammen, ta deg sammen.

Jeg må nok si opp jobben min. Har allerede begynt å gi et dårlig inntrykk der. Så uendelig mange ganger jeg har presset meg og tatt meg sammen og komet på jobb til tross for elendig form, de skulle bare visst! Men sånn er livet mitt kort oppsummert, presse meg presse meg presse meg, og likevel være mye dårligere enn alle andre til tross. Jeg har kanskje dobbelt så mye fravær som normale folk, så gva hjelper det da at jeg presser meg 100 ganger så mye da? Jeg er sikkertn 1000 ganger så mye syk, så med mindre jeg klarer presse meg 1+000 ganger så mye så er jeg ikke god nok. Jeg har så skyldfølelse over jobben at jeg blir syk bare av det. Idag gav jeg ikke beskjed før rett før og fikk kjeft fra sjefen om at det ikke var akseptabelt, og jeg vet jo det, jeg vet det så ALT for godt :( Det er ansvarsløst av meg å fortsette jobben så upålitelig som jeg er.

Jeg vil tilbake til ungdomsposten. Jeg vil tilbake til å føle meg litt trygg, bare for en liten stund. Jeg føler meg så liten og hjelpeløs, kan ikke noen bare plukke meg opp og ta meg bort? Har ikke følt meg som jeg gjør nå siden ifjor sommer egentlig. Føles som jeg har den største hangoveren noensinne, både psykisk og fysisk. Montenegro-turen vet jeg nesten ikke om skjedde eller hva. Jeg føler meg som en liten unge som er fanget i en voksen verden. Aner ikke hva jeg skal gjøre, nesten så jeg føler for å drikke spriten i kjøleskapet bare så jeg kan få meg vekk litt, for holder ikke ut denne følelsen. Men jeg skal på jobb idag visst, så kan jo ikke det heller. Men hvordan i all verden skal jeg klare det, føler meg helt lost. Vil kutte og faktisk, og vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjør det, føles ikke som noe betyr noe uansett, so why not. Han spør om å møte meg igjen, og på en måte vil jeg, for jeg trenger det, men jeg vet jo at det bare er snakk om noen timer hvor det er bra også blir alt ti ganger verre igjen. So I guess there's no point in that either. Skal ikke ha samtale med der jeg kanskje skulle bli innlagt før i august plutselig visst. Men who gives a fuck.

Jeg skal selge hunden min. Det gjør meg vondt å si det. Men føler ikke det er noe alternativ. Jeg klarer ikke ta ansvar for han, og da blir det ikke riktig.

Jeg vil ikke mer. Ta meg bort. Gjør meg til det barnet jeg føler meg som. Jeg er en følelsesmessig baby. Jeg trenger noe, men jeg aner ikke hva. Jeg trenger noen, men jeg aner ikke hvem. Samtidig trenger jeg ingenting, vil ikke ha noe som helst. Jeg er ikke direkte lei meg heller, ikke sint, ikke deprimert, ikke trist. Bare helt utrolig lost. En følelse som er så ekkel og så ingenting at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.

Musikken til Mew gir lyd til den følelsen som oftest. Jeg trenger hjelp, men jeg kan ikke hjelpes. Lost.

I did everything I could
- which was nothing.
So there’s nothing left to do
- but do nothing.
In the place where you stood
- now there’s nothing.
Where there used to be you
- there’s just nothing.
When I wake up, beside me
- there’s nothing.
To fill up my time
- I’ve got nothing.
In my gut, deep inside me
- there’s nothing
When you left me,
you left me with nothing

There are things that we don't want to happen but have to accept,

things we don't want to know but have to learn,

and people we can't live without but have to let go.

Often it is the most deserving people
who cannot help loving
those who destroy them.

The darkness is death - we can speak, but we are not heard. We can scream but they turn their backs. We can run, but we cannot catch them. It is the dream where arms and legs won't work the way they should, and the air is too thick to breathe. Loved ones walk a mile ahead, forgetting to stop as we fall behind. This is the reality of the darkness. We are buried alive inside ourselves.

I sense a stranger filling this silent room with anguish... a silence that rattles against the windows leaving me so cold and numb... and somehow... this feeling I do not understand is my best friend and enemy all wrapped up in one.

Oh baby, if you only knew...

I don't know what do to
Oh baby, if you only knew...

I had a hole in my heart
so I threw away my plate
cause nothing would fill me up
no matter how much I ate.

Jeg skjønner helt ærlig talt veldig lite. Egentlig har dagen idag vært ganske bra...Ja, til tider veldig bra. Samtidig som det er helt absurd at jeg sier det siden jeg de to siste dagene bare har spist et par ganger, men til gjengjeld spist ekstremt og spydd i evigheter etterpå...Så ja, egentlig er det jævlig, men jeg kjenner det ikke...Klarer liksom ikke bry meg helt, akkurat som noen har slått av en bryter i meg, og det føles helt merkelig oO Jeg vet jeg har lagt på meg, og jeg føler meg smellfeit, men jeg har liksom zoonet litt ut. Jeg føler jeg burde klikke vinkel, men er likevel egentlig mer avslappet enn på lengde oO Og ja, shoppet endel idag og greier...og det var ganske gøy...Nå ikveld, etter overspisingsrunden min var jeg på sykkeltur og gåtur, også satt vi alle sammen utenfor huset og så på stjernene etterpå. Det var ganske koselig.
JEG ER FORVIRRET, for jeg skjønner ikke selv hva jeg føler. Er vandt til at det forandrer seg hele tiden og er berg og dalbane, likevel pleier jeg ha en viss oversikt, men nå skjønner jeg egentlig ingenting. Til vanlig ville jeg vært suicidal by now, og på ene siden føler jeg meg nesten der, samtidig som det går helt greit...Hæ?
Jeg har liksom slått meg til ro med at jeg bare skal drite helt i hva jeg spiser og ikke de siste dagene her, og på en eller annen merkelig måte har det gått greit...Jeg har riktignok spydd endel, men likevel spist mye, og jeg vet jeg har lagt på meg...Men ja, det føles ikke SÅ gale. Kanskje fordi jeg har klart å overbevise meg om at det går vekk igjen så snart jeg kommer hjem. Vetkee. confused.

Og ja, idag når jeg shoppet. I den ene butikken så var det ei jente(hun jobbet der da) som hang som en klegg på meg hele tiden(de pleier gjøre det her, selv om man sier man bare kikker så fotfølger de en:P)ogå spurte hun plutselig ; what happened? Skjønte jo at hun siktet til arrene, men jeg må innrømme jeg ble litt paff, for er så og si ingen som har kommentert det så langt(ihvertfall ikke på engelsk så jeg har skjønt det)...I begynnelsen tenkte jeg veldig på hva jeg skulle si osv. men nå har jeg ikke tenkt så mye på det siden ingen har spurt...Ihvertfall, hun virket skikkelig bekymret osv...Hun var utrolig skjønn egentlig...Jeg sa; I was sick, uhm, operation, accident...haha, ble en blanding av alle unnskyldningene i boken omtrent, men alle var jo forsåvidt sanne da:P Og hun bare; ohhh, I'm so sorry, but you're better now?ok now? Så eg bare; jada :) Og hun virket skikkelig lettet og sånn, eg ble nesten litt rørt eg...She was nice ^^
Hadde aldri trodd at at noen kommenterte arrene mine skulle være en "positiv" opplevelse, haha xD eller, ikke direkte positiv, men hun virket som hun seriøst brydde seg, det var ikke sånn "hva har du gjort, har du KUTTET deg?" *se med stygt/sjokket/vantro blikk på*
Om hun faktisk skjønte at det var DET, vet jeg ikke, men tror egentlig det da :P memen. Gleder meg til imorgen når jeg forhåpentligvis er litt mindre mett/kvalm/full i magen. Cause right now I feel like I'm 300 poundssss. Men ok. Det gjør ikke noe, det er bare akkurat nå. Jeg skal prøve ikke bry meg for mye :) God natt.

Take a look at my body
Look at my hands
There's so much here
That I don't understand

Your face saving promises
Whispered like prayers
I don't need them
I don't need them

I've been treated so wrong
I've been treated so long
As if I'm becoming untouchable

Contempt loves the silence
It thrives in the dark
With fine winding tendrils
That strangle the heart

They say that promises
Sweeten the blow
But I don't need them
No, I don't need them

I've been treated so wrong
I've been treated so long
As if I'm becoming untouchable

I'm a slow dying flower
Frost killing hour
The sweet turning sour
And untouchable

O, I need
The darkness
The sweetness
The sadness
The weakness
I need this

I need
A lullaby
A kiss goodnight
Angel sweet
Love of my life
O, I need this

Is it dark enough?
Can you see me?
Do you want me?
Can you reach me?
Or I'm leaving.

Så du trodde du kunne rømme fra meg hva? Du trodde du skulle være trygg for en liten stund? Du trodde jeg ikke kunne finne deg, at du bare kunne ta ferie fra meg? Men jeg finner deg alltid. Når du tror du har kontroll, da slår jeg til. Jeg sparker deg når du er nede, men aller helst når du er oppe. Jeg ødelegger alt du jobber mot. Hver eneste dag du har hatt uten overspising, de siste 9 dagene, du har kjempet mot meg hver dag. Jeg har tatt fra deg evnen til å glede deg over ting, men du trodde kanskje du hadde fått litt kontroll nå hæ? At disse dagene med stålvilje skulle gi deg noe tilbake? For du begynte jo å slappe litt av nå, litt etter litt. Og det var tabben, for da tar jeg deg. Jeg invaderer hodet og kroppen din og ødelegger deg. Jeg får deg til å synke lavere enn du trodde var mulig. Jeg ydmyker deg, gjør deg patetisk, tjukk, deprimert og egoistisk. Jeg gjør deg hyklerisk, desperat og ulykkelig. Men innerst inne elsker du meg, og du kan aldri gi slipp på meg. Uten meg er du ingenting, uten meg dør du, visner bort. Så jeg vil hjemsøke deg uansett hvor du drar, jeg vil få deg til å klamre deg til meg, gråte, be og håpe. For så å ydmyke deg, igjen og igjen. Igjen, igjen, igjen, igjen.
Du er min slave til døden skiller oss ad.

Skyt meg :( Eller redd meg. Takk.

Hatt en bra dag idag faktisk :O Første gangen på veldig lenge jeg kan si at mesteparten av dagen har vært koselig. Var på besøk hos kusinene mine...Var usikker på om jeg kunne reise en stund, etter å ha ikke sovet noe+løpt på do hele kvelden/natten...Det fortsatte utover dagen idag, men søsteren min kom nå og hentet meg halv 1 og det gikk faktisk bedre enn forventet! Snakket lenge med ene kusinen min, og vi satt egentlig bare ute i solen mesteparten av dagen...Så litt på bilder, snakket...Hunden fikk lekt mye med kusinen min sin hund, og vi var også oppe hos nabohunden. Bare en veldig avslappet og herlig dag egentlig. Ville ikke hjem igjen jeg! Litt synd at kusinen min som jeg har snakket mest med skal reise til usa snart og ikke aner hvor lenge hun blir vekke. Men hun gav meg sånn perlesett og DEN gode klemmen og sa at jeg måtte skaffe meg skype, så kunne jeg ringe til henne når som helst om det var noe ^_^ Hun mente jeg absolutt skulle reise til Montenegro, men føler alle andre mener jeg bør la være. Og akkurat nå er jeg så trøtt at jeg nesten ikke orker tenke. Håper virkelig jeg får sove nå, så får jeg bare bestemme meg imorgen...

Får ikke sove! Surprise-surprise. Slutt på månedene med tilnærmet normal søvn og tilbake til gamle (u)vaner. Tomt for sovemedisin med andre ord. Og jeg får nok ikke nye.
Kom plutselig på at jeg ble enig med sykepleieren om at vi skulle lage en kostliste neste gang vi snakkes. HAHAHAHAHA. Sorry altså, men det lyder helt komisk i mine ører, det er rett og slett absolutt ingen sjanse for at jeg kommer til å følge en sånn typisk kostliste. Aner ikke hvorfor jeg latet som om jeg synes det var en god ide osv. Jeg får høre at jeg er så flink å formidle hva jeg føler og hva jeg trenger, men gjør jeg egentlig det? Føler ofte jeg sier det jeg vet de venter på å høre, og det verste er at det skjer mer og mer automatisk.
Men interessant blir det vel. Jeg aner egentlig ikke om jeg bare skal la hun få styre i vei med en kostliste som jeg aldri kommer til å bruke. Eller om jeg faktisk skal være ærlig og fortelle henne hvor landet ligger. Jeg tror ikke hun er spesielt hypp på å lage en liste hvor frokost er 4 båter tomat, 8 skiver agurk og 8 biter squash med aromat-krydder og grønn te. Så det blir vel til at hun lager en liste med en haug med skiver meg 10 kg smør på til hvert måltid og jeg bare sitter og jatter med. Så dumt, så uendelig idiotisk. Men for å være ærlig føler jeg meg skyldig når jeg spiser, som om jeg gjør noe galt, noe syndig. Så det blir liksom alt eller ingenting. Jeg foretrekker ingenting, men er jo ikke helt dum, vet jo man ikke kan leve på luft, så da blir det minimalt. Noe som funker helt OK, hadde det ikke vært for at jeg føler alle rundt meg ikke synes det og at det blir et veldig press. Fører lett til isolasjon osv. Kan ikke alle bare innfinne seg med at jeg ikke spiser, ihvertfall ikke sammen med andre, også move on? No big deal kinda. Jeg vil virkelig ikke at det skal fokuseres på. Jeg vil ha hjelp til å slutte med overspising/oppkast, men klarer liksom ikke helt være motivert til å spise "normalt". Hvorfor skal jeg det når jeg egentlig bare føler meg verre av det? Hovedgrunnen jeg kan komme på må være at jeg skal gjøre det for alle andre sin del, men alle sier man må ville det for sin egen del. Og jeg vet helt ærlig ikke om jeg vil.

Anywhooo. Imorgen(eller idag strengt tatt)har jeg faktisk planer, believe it or not :O Skal med søstrene mine(og hunden)til kusinene mine på besøk. Har ikke vært der ute siden jeg var liten, så gleder meg faktisk litt. Blir litt sært, for vi blir flere spiseforstyrrede enn friske der borte jo xD Eller ene kusinen min hadde ekstrem anoreksi for noen år siden(men hun er noenlunde frisk nå såvidt jeg vet) og andre kusinen min har bulimi x)Menmen, det har nå ikke så mye å si egentlig da, bare kom til å tenke på det:P

Status nå, etter maaaasse tankekjør og grubling(når jeg burde ha sovet!) er at jeg heller mot å ikke reise til Montenegro. Problemet er at jeg trenger noe å se frem til, noe konkret, føler det er hovedgrunnen til at jeg vil reise. For da har jeg et konkret mål, jeg må pakke, jeg må kjøpe inn ting, jeg har en "mening" med livet, haha xD Men om jeg faktisk vil være der nede ble jeg nesten litt usikker på...Føler bare jeg er desperat etter å gjøre NOE, reise vekk etc. så tar hva som helst liksom:P Eller egentlig er jo Montenegro bra, men typisk meg å hoppe i det, selv om jeg sa til meg sist gang jeg var der at jeg ikke ville reise ned aleine flere ganger. Gah. Så ja, da blir det isåfall distrikpsykiatrisk, men da har plutselig ingenting å se frem til, så er redd jeg kaster meg hodestups inn i en vond sirkel igjen. Jeg må liksom ha noe veldig konkret å se frem til hele tiden føler jeg. Hm.
Er liksom det som har holt meg på teppe siste dagene, tenker konstant at jeg vil overspise, men har sagt til meg selv at NEI, jeg skal til montenegro, jeg kan ikke, ikke nå, ikke akkurat nå(sier jo det til vanlig også, men som oftest vet jeg det bare er tomme trusler og jeg føler meg så håpløs og jævlig at jeg ikke ser poenget i å høre på fornuften:P)

Kan ikke noen bare si hva jeg skal gjøre -__-

Sååå, har enda ikke bestemt meg for om jeg skal reise eller ikke. Jeg var nede og hadde samtale med sykepleieren og psykiateren igår og fikk vite at jeg enten kunne bli innlagt der og da eller så måtte jeg vente til mandag, eventuelt legevakten om det ble veldig akutt(men da blir jeg jo bare sendt til PAM). Siden jeg skulle på jobb bare noen timer senere, så hadde jeg strengt tatt ikke noe valg, siden man MÅTTE være på klinikken innen halv 4 fredag, for da "stengte" de for helgen.
Jeg klarte på en eller annen måte få meg på jobb, og jeg er nesten litt stolt over meg selv, for har hatt masete stemmer i hodet konstant siste dagene, men jeg har klart å holde ut uten å gjøre noe dumt. Er litt skuffet over at ingen kan være med til Montenegro og føler alt bare er håpløst uansett and I might as well stuff myself with food...Det er vel det jeg har følt/tenkte konstant siste dagene(siden sist gang det skjedde altså-_-) Meeen, jeg har som sagt vært flink og latt være å gjøre noe sånt tull...Og føler jeg begynner komme meg litt ut av den onde sirkelen, klarer gradvis slappe av litt mer.

Meeen, jeg var innstilt på å reise nå, så kanskje jeg bare skal reise aleine. Samtidig orker jeg ikke helt tanken på å reise aleine heller :S Jeg kan jo bli lagt inn på mandag om jeg ikke reiser, kanskje det hadde vært det lureste...
Bare aner ikke helt om det kommer til å funke å reise ned dit nå...Foreldrene til tanten min bor visst i huset der nå også, og selv om de er greie, så snakker de ikke engelsk og de er veldig...hva skal jeg si, tradisjonen der nede er jo å lage masse mat og hive innpå...er liksom litt uhøflig å takke nei til noe, og moren hennes lagde mye av maten sist gang(da bodde hun ikke engang der)og skulle ha meg til å spise haaaaaaaaaugevis med ting. Og det orker jeg ikke nå...Går an å snakke med onkelen/tanten min om det på forhånd da, det må jeg vel nesten, men tror ikke foreldrene til tanten min hadde forstått det egentlig. Og jeg vil liksom ikke være en byrde, eller uhøflig eller lage noe problem -_- So I dunno.

Og ja, Han har begynt å sende meldinger igjen...Jeg var så dum at jeg sendte noen meldinger en av dagene jeg var totalt vrak. Husker knapt at jeg skrev meldingen da men...Nå har han spurt flere ganger om jeg er hjemme og om vi kan møtes etc. Jeg vurderer få meg nytt nummer eller noe.

Ser ut til at jeg har to alternativ, og jeg må bestemme meg innen imorgen klokken 12(burde egentlig bestemt meg for lenge siden men!)
Enten reiser jeg ned til onkelen og tanten min på lørdag. Hadde vært HERLIG med litt skikkelig varme og bare få seg vekk litt I tilegg koster flyet 450 kroner tur-retur ;O Men det som gjør meg usikker er at jeg må spørre om å få byttet to vakter på jobb(hater spørre om det), flyet går til/fra oslo, så må få meg ned dit også...Ooog, jeg er usikker på om jeg orker være der nede aleine. Både onkelen og tanten min er utrolig greie...Men er liksom ingen jeg kan "være" med da, og selv om det gikk greit sist gang jeg var der, så følte jeg tråkketppå de til tider:P I tilegg blir man omtrent tvangsforet der nede, spesielt når foreldrene til tanta mi(som er derfra)lager maten. Det går seriøst ikke an å si nei, takk til noe...sist gang endte det med at jeg lå med magekramper i opptil en time etter hvert måltid og la på meg 4 kg på 10 dager o_0 Nå har jeg vel strengt tatt et enda mer stressa forhold til mat, så er litt redd for hvordan det skulle ordne seg. Men snakket litt med mamma om det da, så OM jeg reiser blir nok alternativet at jeg tar med meg en haug med næringsdrikker og forklarer situasjonen litt til onkelen min...Datteren hans har tross alt hatt anoreksi, så han kjenner jo litt til sånne ting. Kunne bare ønsket noen ville vært med! Er synd det er ingen som kan/vil når det er SÅ billig reise, så utrolig fint der nede, DET huset osv.osv. Menmen, var jo litt kort tid på å spørre folk kanskje...Samtidig så er jeg ganske sikker på at ene venninna mi kunne vært med, men mamma har tydeligvis noe imot henne og ville ikke at jeg skulle ha henne med siden hun ikke kjente henne godt nok og blabla :(
(aner ikke hvor hun har fått det fra at hun kjenner de andre vennene mine så bra da men;P)

Men ja, det var ene alternativet. Andre alternativet er å være på Disriktspsykiatrisk klinikk en ukes tid. Jeg kan komme inn der på lørdag visst. Det er ikke der jeg har søkt om plass og sånt, men var der de hadde ledig om jeg skulle inn nå. Tror det kunne vært greit å få seg en "ferie" nå. Er jo egentlig bare helt kaos alt sammen, så jeg trenger det nok. Samtidig er jeg redd for at om jeg først reiser ut dit, så vil jeg ikke få behandlingsplassen min seinere på der som jeg egentlig skulle/har søkt.
Skal ha samtale med sykepleieren og psykiater imorgen klokken 12 og da må jeg altså ha bestemt meg. Tror også det kunne gå at jeg reiser på ferie, også er en uke der når jeg kommer hjem igjen(eneste problemet er at mamma må passe hunden i to uker).

Jeg aaaaaaaaner ikke. Som sagt,jeg vet egentlig ikke om jeg er iform til å reise ned aleine til syden, og bo der nede aleine med de i en uke. Samtidig trenger jeg å få reist bort og jeg kunne gjort mye for litt varme OG det er sykt billig. Og om jeg skal reise, må jeg reise NÅ. Dilemma ja!

Varme og sol og billig shopping frister såklart endel, Men om jeg bare skal sulle rundt aleine hele tiden, så vet jeg ikke helt om jeg orker det heller.

Det går litt bedre, I think. Nå håper jeg på å få sovet litt.

Die another day.

Sååå ja. Idag ble jeg nesten tvangsinnlagt. Sykepleieren kom opp her og jeg var totalt vrak, hun ville at jeg skulle bli med henne på legevakten så jeg kunne legges inn på PAM. Og om jeg ikke trodde det kunne være greit at jeg gikk med på det, for tvang var aldri et bra alternativ. Men hun sluttet nå tilslutt. Jeg er enig med at det kanskje kunne vært greit, er jo bare snakk om en dag eller to også hadde jeg sikkert blitt sendt hjem igjen. Men jeg orker ikke mer snakking, og det sa jeg. Innleggelse=BALBALBLABLA i det uendelige. Så får heller bare holde ut hjemme, selv om jeg gjerne skulle hatt tryggheten det er å være innlagt på lukket atm.

Jeg fikk meg på en eller annen merkelig måte til byen igår på konsert. Det gikk ikke så verst alt tatt iu betraktning, selv om det hele føltes ganske bisarre(ihvertfall npår jeg møtte på gamle kjenninger). Men var koselig å f¨å sett babaja da, selv om hun kanskje ikke var heeelt med sine fulle fem heller:P

Jeg skal snakke igjen med sykepleieren imorgen, og kan ikke si jeg ser frem til det. Tåler hun virkelig ikke. Og fordi hun visstnok må bli bedre kjent med meg så kan hun ikke skrive henvisning til capio(spiseforstyrrelses-greier i fredrikstad)enda. Synes det er så dumt, gamle-psykologen min sa til meg at jeg skulle få slippe å få eeenda en ny psykolog å forholde meg til når jeg ble utskrevet. Har ikke snakket med han siden da, og akkurat det han sa ikke skulle skje har skjedd(ble utskrevet og henvist til VUP og nå har jeg fått en kontakt der som må bruke et par år på å bli kjent med meg før hun kan gjøre noe som helst). Hjelper jo ikke å bare snakke med henne, men er visst umulig at noen av de hundre andre behandlerne jeg har hatt skriver henvisning, nei, hun må bli skikkelig kjent med meg så hun kan gjøre det -_-
Har liksom snakket om planlagte innleggelser/dialektisk atferdsterapi siden februar nå! Er det rart man blir oppgitt og føler det er umulig å få hjelp? Er jo nesten umulig.

Det endte opp med at mamma og sykepleieren sto ute i gangen og snakket OM MEG lenge(vet ikke om de trodde jeg ikke hørte jeg?oO)
Måtte nesten le litt, for mamma sa at det er jo bulimien som er hovedproblemet, men hun har skjult det i mange år og vi som er rundt hun vet jo dette best, kjenner henne og blabla. HÆ? Jeg kastet opp første gang i år faktisk, så nei, jeg har ikke gått rundt og kastet opp i mange år.
Hun vet nok desverre ganske lite om meg iforhold til hva hun tror. Uansett, etterpå spurte hun hva hun skulle gjøre når jeg nektet spise osv. om jeg ikke kunne få noe hjelp til det, sykehus eller noe, and thank GOD, da fikk hun beskjed om det som jeg har sagt til henne hele tiden, man blir ikke "foret opp" el. med mindre man faktisk er tynn og veier 3 kg. Ikke når man er en flodhest. Hun sa det såklart ikke med de ordene, men at man måtte ha en GANSKE lavere vekt enn min var ihvertfall klart.
Mamma endte opp med å storme ut herfra istad, etter å ha holdt en tale om at jeg var utakknemlig og blabla, og om jeg synes den ekle sengen min var så herlig å ligge i, istedenfor å nyte finværet, så fikk jeg bare gjøre det. Yes!
(jeg gjorde det forreste klart for henne seinere at jeg er fullt klar over at jeg er en utakknemlig piece of shit, som ikke har livets rett sånn som jeg holder på).

Føler kanskje jeg skulle klart å¨få meg litt ovenpå igjen om jeg bare kunne koblet helt ut en stund. Men er liksom så låst både med jobb og hunden, så føler meg konstant presset. Sykepleieren mente jeg burde få meg sykemelding en stund nå, men for å være helt ærlig så føler jeg at enten dauer jeg innen imorgen eller så går jeg på jobb. Rett og slett. Og siden jeg er feig og redd blir det nok det siste alternativet. Jeg kan ikke være mer sykemeldt, føler ikke det er et alternativ egentlig.

Men nå har jeg ihvertfall en plan om å gå og gå og gå og gå og se hvor langt jeg kommmer. Eventuelt legge meg nedpå en stund først(fordi jeg for øyeblikket ikke er fysisk istand til å gå lengre enn fra doen og inn i stuen pga. kvalme to be honest
-_-) Men vi får se. Hele problemet er jo bare at jeg sier feil ting til meg selv, at jeg tenker feil, at jeg føler feil. Jeg skal si positive ting, jeg skal tenke positive ting, jeg skal føle positive ting. Og om jeg ikke gjør det, så skal jeg bare late som om jeg gjør det likevel. Ifølge mamma ihvertfall. Fornektelsens kunst ey? Joda, jeg prøver.

Disgusting piece of shit. fatfatfatfatfatfatfatfatfatfatfatfat. ÆSJÆSJÆSJÆSJ. Eier ikke selvkontroll, eier ikke viljestyrke.
Egosentrisk big time. Jeg fortjener ikke leve sånn som jeg holder på. Jeg må ta meg sammen, jeg må slutte, men klarer ikke det heller jo. Finner ikke sovemedisinen min, tør ikke gå ut døren, takler ikke være hjemme for jeg stjeler bare mat, men takler ikke være aleine her for jeg er redd. Kunne ønskt jeg kunne blitt dopet ned og våknet opp igjen neste måned. Vet jeg bare må holde ut så går det verste over, men jeg er bare så desperat og fucka i hodet at jeg MÅ gjøre et eller annet NÅ, for jeg klarer ikke bare sitte og kjenne på denne følelsen. Også graver jeg meg bare enda dypere. Jeg vet jo det, jeg bare vet ikke hva annet jeg kan gjøre for å holde ut.

Ødelagt.

Soo, basically hit rock bottom again. Jeg er bare kvalm. Vet ikke hvem eller hva jeg er lengre, eller om det i det hele tatt er mulig å finne tilbake til.
Er begrenset hvor mange ganger man kan lime sammen en gjenstand igjen til det gjenkjennelige.

Jeg vil ikke mer, vil ikke mer, vil ikke mer :( skjønner ikke at jeg ikka har kollapset enda...Er så lei av å plage folk også...er liksom ikke noe mer igjen å gjøre, jeg har jo sagt alt dette tusen ganger før så hvorfor skulle noen gidde ta meg seriøst, right? :|

:(

Ikke så mye mer å si egentlig.

remember this feeling! remember this feeling!
Jeg føler meg glaaaaaad. Beruset omtrent, uten at jeg har drukket noe :O Men angsten for hva som kommer etterpå kjenner jeg sterkt i underbevissheten, men akkurat nå skal jeg bare nyte dette til det fulle xD kan ikke huske sist jeg hadde så mye energi/var så glad. Noe som egentlig er helt merkelig siden jeg har løpt på do og vært DRITkvalm/elendig form i hele dag og fremdeles er det...Menmen, glad uansett :D Litt irriterende at det skjedde akkurat nå når jeg skal på jobb imorgen tidlig og burde sovet, men vil liksom ikke legge meg heller, vil som sagt utnytte dette så lenge det varer xD Vil være sosial! Vil gå en laaang tur og synge høyt!!! Men prøver roe meg litt da, må nesten xP

Haha, jeg er rar. Har trent i noen timer+ryddet/vasket hele leiligheten, og føler nå ekstreeemt for å være sosial egentlig:P Men er jo ingen som kan komme bare sånn plutselig xP I neeeed to be social right now x) Faktisk utrolig tomt uten valpen her, tror egentlig det er første gangen jeg er så lenge aleine i leiligheten på noen uker:P

Hva skal jeg gjøre? Jeg er drittlei av å prøve å snakke med folk, føler alle tenker at jeg bare er oppmerksomhetssyk siden jeg sier gang på gang det samme. Men det føles faktisk som om jeg skal dø/vil dø, og det vil det vel gjøre uansett om jeg snakker med noen eller ikke I guess. Men føler faktisk for å snakke med noen, føler bare det er så dumt, alle tenker nok bare at jeg sier sånt for å få oppmerksomhet/at jeg aldri kommer til å gjøre alvor utav det. Skjønner ikke at jeg aldri skal lære meg å takle dette her, blir bare slått helt ut av håpløsheten liksom -_- Jeg kunne ringt mamma/pappa, men da kommer de bare ut her og de blir ekstra bekymra osv. Faen heller. Kunne ønskt jeg kunne snakket med noen av sykepleierne. Hun ene sa jeg kunne ringe opp der, men jeg kan jo ikke det, jeg er jo ikke innlagt der lengre :/ Skulle egentlig på VUP idag, men der fikk jeg meg jo ikke siden jeg har oppholdt meg på do 95% av dagen...Gav til og beskjed om at jeg ikke kunne på jobb, fy søren, jeg hater å ikke holde sånne avtaler. Har bare vært vekke 1 gang før på sånn et år da, men likevel :/ Savner psykologen min.

Silverchair - Ana's Song (Open Fire)

:/:):(:S:(:|

Jeg vil heller dø enn at det skal skje igjen. Men det kommer til å skje. Faen, det blir siste gangen. Det må det bli. Jeg orker ikke mer gift.

sinnsykt kvalm
fyllesyk
må på jobb
FEITFEITFEITFEIT
disgusting
sliten
æsj
æsj
ekkel

Jepp, oppsummerer vel hvordan jeg føler meg etter 16.maifeiring:P En del av den var ganske gøy da, meen, som vanlig endte jeg opp som matvrak og kjøpte mat til hundrevis av kroner på bensinstasjonen når jeg kom hjem. Hjalp ikke akkurat på kvalmen kan du si:P But I didnt cut myself into pieces, yay, det er vel en begynnelse. Fy, er så jævla lei av at jeg holder på sånn med spisingen. Jeg må få sluttet. Samtidig som jeg hater det og er kjempekvalm nå og sier jeg skal slutte, så tenker jeg konstant på/planlegger alt jeg skal spise neste gang. Hallo, hadde jeg nå vært sulten, men jeg kan helt ærlig ikke huske sist jeg spiste fordi jeg var fysisk sulten -__-
Jeg er nesten motsatt...når jeg er mett/ikke sulten da blir jeg sprø og må døyve/koble ut med å spise mer. Når jeg er sulten derimot, da har jeg ikke lyst på noe. Snodig. Det føles feil å spise når jeg er sulten, for da føler jeg meg som et matvrak uansett hva jeg spiser, føler meg grådig og som en som ikke klarer kontrolle sine "kroppslige lyster"...haha xD
Vurderer faktisk reise på det her:

http://www.iks.no/iks/tilbud/sommerleir/

Får ikke tak i mamma og de og jeg skal på jobb om en time oO Men orker egentlig ikke stresse:P Det får gå som det går. And I should really take a shower, men hater dusje når jeg har spist som jeg har i det siste. Bathrooms shouldnt have mirrors.

I feel like the biggest loner on eaaaarth. Og sånn egentlig er det vel hovedsaklig selvforskyldt også. Triste greier.
Jeg skal i samtale på voksenpsykiatrisk for første gang på tirsdag. Yey.
Vet ikke helt hva det skal være godt for, men må vel overføres fra BUP. Egentlig hatt en ganske fin dag, ihvertfall deler av den. Likevel tenker jeg bare på at jeg ikke orker leve mer og at alt er bare håpløst.
For det er jo egentlig det. Sånn som med spisingen osv. Jeg føler det blir feil at de plutselig hadde gitt med diagnosen anorexi/bulimi...og at jeg eventuelt skulle behandles sammen med anorektiker. Kanskje er det fordi jeg kjenner flere såkalte "skikkelige" anorektikere...altså, sånne som har vært sykelig/dødelig tynne, og det er dette jeg ser på som en anorektiker. Blir for dumt å plassere meg sammen med dem. Jeg føler ikke jeg direkte fornekter at jeg har et problem, eller, jeg synes ikke det er så mye problem da, man kan jo fungere helt greit selv om man til tider spiser litt lite og er litt for tynn. Så lenge det ikke helt tar av så.
På ene siden hater jeg å være sånn som jeg er nå. Jeg vet jeg er tynn, Jeg vet at når jeg veide 18 kg mer enn nå så var slank og hadde en ganske fin fasong. Alltid synes jeg var heldig med kroppen min sånn utseendemessig.
Nå når jeg har gått ned endel og jeg merker det jo på klærene og sont, jeg er livredd or at de ¨¨t ska slå andre veien, at eg ikke får de på meg.
Eg føler egentlig at eg enten fortsetter me anorexi/bulimi også holder vekten lav eller så komme eg til å ende som sykeligovervekt. Og då foretrekker p holde den lav.
Eg tenker at det kan vikrelig ikkje være så farlig det her, men samtidig blir eg jo litt redd. Eg føler strengt tatt ikkje eg hr g no då, samtidi som er endel ting som stemmer, altså følge bmi-en min er eg severly underweight og har ikkjr hatt mensen siden før jul. Laguno-hår på ryggen osv. Også er beina mine full av mystiske sår som aldri går bort :S og eg e full av blåmerker konstant. Var jo snakk om Modum bad, men der hr de sånn at man må ha en BMI på ove 15 for å få være med og det har eg under ganske snart, Men samtidi leste eg en artikkel der det sto at det var når bmi var rundt 12,5 det begynte å bli livsfarlig...Så kan vel jeg slappe helt av ihvertfall:P Jeg bare, altså, jeg vet at armene mine er sykt tynne, og enkelte andre plasser. Men samtiig er det plasser, som på magn, som e like mye fett eg e bare så uprposjonsnært. Meen, poenget mitt var vel at det ikkje går så mye på utseendet egentlig, eg synes jo eg va på mitt fineste når eg hadde former osv, but theres no way om going back anyway.
Dette var bare rot, men jeg trenger noen til å fp meg til å fotstå om jeg trenger hjelp eller ikke. For jeg vet ikke. I ene øyeblikket tenker jeg at shit, tenk om eg faller død om pga. alt dette dritet? men som oftest tenker eg bare på alle de som har vært så mye tynnere enn meg osv. de overlevde nå de også.
Selv om jeg føler jeg har et noenlune normalt kroppsbilde, s¨å må jeg innrømme jeg til blir usikker. Nå føler jeg meg tynn/feit, jeg , det er greit...jeg er jevnt over tynn, men ikke sånn SHIT-tynn tenker jeg. Men så tar jeg noen bilder og jeg ser helt syk ut og eg e mer forvirra enn noensinne. Og kommemtarer fra folk. skulle prøve noe badetøy idag, og det ble bare rart, for jo, eg ser jo nærmest anorektisk ut noen plasser, utifra bildene, men samtidig e eg jo ikkje det. Eg har mage liksom. Og fikk litt sjokk når eg såg de bildene også, første reakjson va at bilder lyger. Ikkje vet eg.


Eg vetsje ka eg vil eg, om eg vil at noen skal dra en diagnose nedover ørene på meg eller noe...MEN, nei, eg e en skam for alle anorektikere, eg e en feit anorektiker og det vil eg ikkje være. Blæ. Tragisk. Eg kaster vekk livet mitt på tragiske ting.

Not to mention, utdrag fra dagbok jeg skrev nr jeg vra innlagt xD

"Jeg vil være liten. Jeg vil være som et barn. Jeg vil kunne ligge under dynen uten at noen kan se meg. Jeg vil gå med store nattkjoler som drukner meg. Jeg vil finnes, men ikke ta opp plass."




Høres helt latterlig ut jo. Jeg ler. Jeg er forvirret. Ser på meg selv som en ganske fornuftig og refkletert person, men samtidig motsier jeg meg selv i alt jeg gjør og sier. Det går jo greit nå egentlig. Jeg vil bare forsvinne kind. sSamtidi som jeg innimellom blir redd for at jeg faktisk utsetter meg for en stor helserisiko, og plutselig ender opp med en smertefull og altfor tidlig død. Men klarer liksom ikke helt tenke det heller. Nå skal jeg uansett spare penger, er nesten blakk, og det er faktisk sinnsykt befriende!

Så da var jeg utskrevet og hjemme. Var trist å si hade til alle egentlig. Desverre var det første jeg gjorde når jeg kom ut overspise og kaste opp :S Så ikkke verdens beste start kan du si, men jeg prøver bli flinkere til å si til meg selv at jeg må fokusere på å få meg ovenpå igjen så fort som mulig, føler jeg har blitt flinkere til det også. Skal prøve å ikke gå helt ned i kjelleren. Kan ikke det. Skal jobbe ikveld, på lørdag og på søndag! Og på mandag får jeg regulering på tennene nede, også skal jeg hente valpen etterpå^^ Prøver fokusere på det, så jeg ikke får helt sammenbrudd nå, haha, føler bare for å gjøre noe veldig destruktivt, men skal IKKE.
Skal møte mamma om en halvtime, kanskje trene litt også skal jeg holde meg opptatt med å rydde leiligheten frem til jeg skal på jobb. Forhåpentligvis er jeg i litt bedre form til da.

Må innrømme jeg er en smule forvirret over psykologen. I samtalen vi hadde før helgen sa hun plutselig at det med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ikke hørtes så dumt ut(vi snakket endel om det for en stund siden, men så ble det ikke noe mer snakk om det...Også sa hun at jeg virkelig burde vurdere å reise opp til nordfjord(jeg som har nevnt det for henne før, de har sånn spesielt tilbud for folk med personlighetsforstyrrelse der... men da sa hun ikke så mye, så vet ikke hva som plutselig har forandret seg jeg o_O)+ hun gav meg en bok som heter "mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse". Så ja, ble litt sånn, uhm, har jeg sagt/gjort noe de siste ukene som plutselig gjorde at den diagnosen passet så bra eller? O_o Hadde liksom slått det litt fra meg siden hun ikke så ut til å mene det der var noe som hadde med meg å gjøre...hm.

Skal snakke med hun idag da. Om en halvtime. Er litt nervøs for spiseforstyrrelsesgreien.

Etter planen skal jeg jobbe et skift aleine neste uke(på bursdagen min faktisk!) Bare håper det går, tror jeg har overbelastet foten, for den verker nesten hele tiden nå :/ Må ned til byen for å få meg ny mobil idag, så blir enda mer gåing. Er så kjedelig å bare sitte i ro inne når det er så fint ute(dessuten lar ikke hodet mitt meg sitte i ro så mye xP) Men vi får se.

Jeg har endelig blitt bedre i halsen/brystkassen(eller hva jeg skal kalle det)trodde seriøst jeg hadde pådratt meg noe alvorlig gale nå, hatt utrolig vondt de siste dagene. Men ikke sånn vondt i halsen-vondt/sårt, har liksom vært som om hele muskelen har verket. Men som sagt på bedringens vei og klarer få i meg væske uten at det er et helvette så:P Satser på en mareritt-fri natt idag også!
Snakket med psykologen idag og hun ville at de på spiseforstyrrelsesavdelingen skulle se på de spørreskjemaene jeg svarte på før påske. Vet ikke helt hva som skal komme utav det men.
Jeg har forresten fått klarsignal for å få hund(av han som eier leiligheten). Så nå må jeg bare finne en:P
(har forsåvidt letet 1 års tid nå, men litt greiere når jeg faktisk vet at det er aktuelt).
Bestemt meg for at imorgen SKAL jeg stå opp til frokosttid. Vært skikkelig uttafor, ikke fått meg opp en eneste dag før altfor seint(har egentlig ikke hatt behov for å sove så veldig lenge, har bare klart å tvinge kroppen til å ligge i en halvveis drømmmedøs i timesvis, helt til jeg har blitt så sliten av å ligge at jeg bare MÅ opp en tur xP).

Men nå stikker jeg opp, se om jeg gidder ta meg en dusj før jeg finner sengen. Lånt flere nye bøker også så :)

Jeg vil virkelig ikke mer, jeg orker ikke mer. Jeg vet jeg ikke kan gi opp men jeg føler meg så ekkel at jeg har ikke ord for det, jeg vil løpe langt og lenge. Jeg kan ikke akkurat løpe vekk fra meg selv, men om foten hadde funket kunne jeg prøvd ihvertfall. Trente i endel timer igår da, så foten min er blitt helt blå og dum nå. Men det var jo bare helt bortkasta siden jeg brukte hundrevis av kroner på mat idag. Fy faen, så idiotisk. Så motbydelig. Jeg blir dårlig av hvor ekkel jeg er, at jeg kunne presse i meg det der, det får meg til å ville skyte meg her og nå. Føler fettet bobler opp for hvert sekund som går og jeg vet jeg har lagt på meg flere kilo siste dagene. Og det ødelegger alt som jeg har jobbet for. Alt. FAEN. Om jeg bare kunne tatt en tablett og sovet meg over alt dette, sovet i et par uker. Egentlig burde jeg gå på treningssenteret og trene til jeg ser stjerner, men samtidig virker det så totalt bortkastet, spist altfor mye til at det kan trenes bort. Dessuten vil jeg ikke vise meg utenfor døren. Med andre ord ikke en dritt jeg kan gjøre, men blir totalt sprø om jeg må være våken mer så legger meg nå snart. Mamma ringte akkurat og klikket for at jeg tenker å legge meg så tidlig, jeg begynte å le og klarte ikke slutte å le, for det er nesten litt tragikomisk. Jeg føler helt ærlig jeg orker mer av noen ting, og om jeg tar en sovetablett som får meg til å sove vekk det aller verste, så jeg kanskje kan være litt klarere i hodet i morgen, så er jo det faktisk ikke så gale? Jeg er egentlig bare så fortvila at jeg hylgriner og ler om hverandre xD Også maser mamma og pappa om at jeg må være med hjem...Jeg skjønner ikke at det er så vanskelig å forstå at det vil bare gjøre alt verre for alle parter? Jeg hater meg selv sånn som jeg er nå, jeg er egoistisk, fiendtlig og totalt motbydelig på alle måter. Jeg er fullt klar over det, og den eneste måten jeg klarer overleve er å distansere meg selv mest mulig og være mest mulig jævlig mot alle som kommer i nærheten av meg. Det verste er at jeg helt ærlig ikke bryr meg, eller jeg bryr meg jo på en måte, men jeg vil bare skade meg selv mest mulig, og å være stygg med alle rundt meg er vel en måte å gjøre det på også.
Det er helt sinnsykt hvor forandret alt blir når jeg kommer i ubalanse som nå, jeg inntar en slags likgyldig rolle, gir liksom "faen" og ler av alt. Igår holdt jeg på å ringe til Han og spørre om vi skulle møtes, og nei hadde ikke drukket, men hadde egentlig ingen nerver for å snakke med han eller noe. Og sex sto plutselig for meg som den ultimate og totalte fornedrelsen. Sånn det eneste som manglet for at jeg skulle være totalt ødelagt og ubrukelig. Heldigvis møtte jeg han aldri.
Nå ringte mamma og insisterte på at jeg reiste på sykehuset igjen. MEN NEI, jeg vil ikke opp der...av flere grunner...For det første er jeg så uren akkurat nå, merkelig ord, men det besrkiver det bra, jeg er skitten, forferdlig skitten, og jeg vil ikke skitne til rommet mitt der oppe. For det andre har jeg kuttet ganske gale og jeg måtte love og lage avtale der oppe om at jeg ikke skulle kutte før jeg fikk reise på perm...OOOg, gruer meg mer enn nok til tirsdag, da skal jeg mest sannsynlig ha samtale der oppe om sånn spisetest-ting jeg tok før påsken, også kommer jeg der sånn 10 kg tyngre, haha, føler det blir sånn; ehehe, jeg bare tullet når jeg svarte på den testen. Så ja, gruer meg ihvertfall til det, og vil helst være ifred så lenge. Men mistenker at mamma eller pappa kommer marsjerende ut her snart, og at det blir en herlig krangel. Jeg vil vel egentlig ikke krangle, jeg bare er forferdlig og orker ikke være grei. Er faktisk så desperate at jeg kunne ønske noe kunne slå meg ned eller noe, men vet ikke helt hvem som skulle gjort det.

hold ut. hold ut. ikke gjør noe dumt. blabla. alt går til helvetet. etter å spist og spydd som en gal i hele går tok jeg sovetabletter, men var så utenfor at jeg ikke klarte sovne likevel o_O var våken halve natten...sovnet tilslutt, og når jeg våknet gikk jeg ut i søppelet og hentet restene av maten jeg ikke spiste igår og spiste det også. HVA I HELVETTET er galt oppi hodet mitt egentlig? Nå må jeg bruke dagesvis på å komme meg ut av denne tilstanden hvor jeg føler meg så ekkel og forferdlig at jeg bare vil forsvinne. Ingenting betyr noe som helst.
Hvorfor lærer jeg aldri? Blæ.

Hm, gamle "bestevennina" mi(hun ene jeg møtte igår)har tydeligvis ikke lyst å være med meg x) Når de snakket om byen igår snakket hun som om jeg ikke var der, og hun virket ikke spesielt giret når hun andre foreslo at jeg ble med. Og nå ser jeg at hun skal ha filmkveld sammen med "standard"-gjengen på torsdag+hun andre og den nye typen sin(den gjengen består av jentene i gamleklassen, bare at hun ikke har invitert meg denne gangen).
Det er jo aldri gøy å føle seg mislikt, og jeg føler meg litt dum siden jeg sendte melding til henne for en stund siden om vi kunne finne på noe for jeg var utrolig ensom og utenfor...Og jeg ringte henne når jeg var full. Merkelig at jeg aldri får det helt inn at hun driter i meg:P
Nesten så jeg har lyst å bli med ikveld bare på trass xD Da må jeg trene et par timer nå og legge meg nedpå litt etterpå isåfall :)

Uansett må jeg ihvertfall få meg opp fra sofaen nå!

Møtte på to gamle venninner idag. Hun ene har jeg ikke sett på lenge(hun bor på østlandet for tiden da). Var forsåvidt ganske koselig, men fy søren hvor dumme og uvitende folk kan være. Føles som om jeg kommer fra en annen planet av og til(eller at de gjør det). De snakket av en eller annen grunn om slanking, også begynte de å kødde med bulimi og haha, ÅH SÅ MORSOMT*stikke fingeren i halsen og le*...Men så nei kom de frem til at det egentlig var sinnsykt ekkelt og at folk er helt syyyke som gjør sånn og blabla. Æsj, det er spesielt typisk ene venninna mi egentlig, jeg ble bare kvalm av de. Også bruker de maaaaaaaasse penger på sånn slanke-shaketing for å slanke seg, samtidig som de spiser masse snop og usunn mat o_O eh.
Men uansett, de skulle på byen imorgen da, og sa jeg kunne være med om jeg ville. Heldigvis klarte jeg la være å si ja, så har ikke noe press på meg, kan se det litt an imorgen. De er jo egentlig greie, og hun ene er bare på ferie her til torsdag, så sånn sett kunne det vært greit å være med. Ser det an.

Var til legen og fikk ny sykemelding idag. Hun spurte om jeg hadde spiseforstyrrelser, ble litt satt ut. Lo i sikkert en halvtime etterpå. Fullt klart over at det ikke er spesielt komisk, men samtidig er det det. Hvordan kan JEG ha spiseforstyrrelser når jeg er såpass fettete?
Ja, jeg spiser kanskje litt lite og ja, jeg har gått ned i vekt. Men er det rart da? Har jo mistet absolutt alt jeg hadde av muskler(som var ganske mye). Og som pappa sa; vel, så lenge du holder deg oppreist :P
Jeg vet ikke jeg altså. På ene siden for jeg helt noia for jeg er redd folk synes jeg ser tynn og ekkel ut og jeg er sikker på at alle kommenterer det og snakker om meg bak ryggen på meg. For jeg synes på en måte jeg ser tynn og ekkel ut, samtidig som det bare er fordi jeg er tynn på de feil plassene xD Altså, fordi jeg har veldig lange og tynne ben ser det bare sykt ut.
På andre siden er jeg f.eks skikkelig nervøs om folk ser på når jeg spiser, tenker at folk tenker at; hvordan kan hun være så svær når hun spiser så lite? Samtidig tenker jeg folk tenker; herlighet; SPISER du?
Blablabla. Jeg føler meg ihvertfall fettete. Jeg vet jeg ikke er overvektig eller tjukk, bare fettete og utrent. Men, det går liksom ikke på utseendet på en måte? er det jeg er livredd for at folk skal tenke, jeg er ikke så overfladisk. Synes egentlig det er utrolig tragisk at sånn 99% av norges jenter er så opphengt i slanking, det er trist og dumt.

Jeg skulle egentlig være med på kveldsskiftet på jobb idag. Men, jeg avlyste. Litt dumt av meg, er meg selv det går utover da, får jo ikke lønn eller noe, var bare så jeg kunne få friske opp litt. Sånn sett hadde det ikke noe å si, kan ta det igjen neste uke eller noe. Foten verket så sinnsykt før idag også så...(selv om jeg sikkert hadde klart det om jeg MÅTTE).

Men nå skal jeg legge meg snart. Føler meg helt bæsj pga. alt det teite de sa idag, føltes som personlige angrep egentlig, selv om jeg vet det ikke var det og de bare er uvitende og sånt. Jeg bør ikke bry meg, vet det:P