"Jodies barndom er et litani av misbruk og forsømmelse.

Barnevernets saksmappe fylte to kofferter, men ingen hadde lest den.

Da Jodie kom til Cathy, hadde fostermoren ingen anelse om årsaken til Jodies sjokkerende oppførsel. Etter hvert som Jodies raseri ble møtt med tålmodighet og forståelse, fikk hun sakte men sikkert tillit til Cathy, og betrodde henne bakgrunnen for problemene sine.

Cathy Glass tar oss med inn i en forstermors hverdag og viser hvor viktig tålmodighet, oppmerksomhet, kjærlighet og trygghet er i et barns oppvekst. Gjennom en sterk fortelling formidler hun hvordan misbruk av barn til enhver til pågår blant oss."

Ble ferdig med denne boka for noen dager siden. Leste vel så og si hele på en dag. Utrolig bra bok, samtidig som den var både rystende og forferdlig. At den bygger på en sann historie gjør det bare enda verre, skjønner ikke at voksne mennesker kan gjøre sånt mot et lite barn. Klarer ikke la være å tenke på hvordan det går med Jodie idag, og hvordan hun kunne ha vært om ikke hun hadde blitt skadet slik hun ble. Kan absolutt anbefales, samtidig som den er veldig sterk, så kanskje ikke det beste å lese på rett før man skal sove(fikk jeg erfare ihvertfall:P)
Jeg fikk det plutselig for meg at jeg ville jobbe med noe innen barnevernet etter at jeg leste denne boka...

Var i en lang og slitsom samtale med legen igår. To timer faktisk. Vært ubeskrivelig sliten de siste to dagene, føltes som om noe har vært alvorlig galt. Hadde problemer med å fokusere og holde meg våken når jeg var inne hos ham. Han brukte en god del av tiden på å gå gjennom blodprøvene mine, som ikke var mye å skryte av. De fleste lå under grensen eller rett over. Spesielt kalsium, hemoglobin(blodet) og no som heter tyroksin(sånn stoffskiftet-ting) var veldig lavt. Ble litt bekymret over at kalsium var lavt, han sa jeg kom til å få benskjørhet i fremtiden om det fortsatte sånn. I tilegg har vi jo mye beinskjørhet i slekten, så er vel ekstra utsatt. han sa jeg måtte gjøre et eller annet galt med kroppen for å få de resultatene jeg har fått. Jeg vet ikke helt egentlig. Jeg spiser ikke ekstremt mye, men samtidig har jeg spist til så og si hvert eneste måltid siden jeg kom hit og ikke kastet opp siste uken. Er jo en stor forbedring...Hjemme spiste jeg ingenting på over en uke, også spiste jeg ekstremt i en dag eller to. Men likevel har jeg følt meg mye verre...Så jeg vet ikke. Men føler meg ikke så verst idag da :) Spiste en hel haug med mat til middag igår O_o Litt teit, for jeg følte jeg måtte forsvare meg litt, så jeg sa at jeg hadde ganske kraftig menstruasjon, så det kunne være grunnen til blodmangelen. Han sa at det kunne stemme, og at han kanskje kunne henvise meg til gynekolog. Which means im kinda screwed, for jeg har ikke hatt mensen dette året i det hele tatt o_O De positive tingene var at kaliumen ikke var for lav lengre(den var nok for lav pga. oppkast), jern var normalt og de hvite blodlegemene var greie. Jeg hadde visst immunforsvar som en AIDS-pasient sa han O_o Men tror det var sist gang jeg var her, om jeg ikke misforstod.

Endelig fått innsovningsmedisin også! Den var ikke vidundermedisin, sovet ganske urolig, men sovnet i det minste :) Drømt sinnsykt mye merkelig. Fått byttet ut truxal mot en annen medisin også, ikke prøvd den enda, men fint å vite at det er ordnet ihvertfall. Også skal jeg mest sannsynlig begynne på antipsykotika...Han sa det første han tenkte jeg burde gå på av medisin var antieleptika, men jeg har allrede prøvd to forskjellige i den gruppen, så da skal jeg heller prøve antipsykotika. Men vet ikke helt hvilken enda...Skal snakke med han neste uke.

Skjønner ikke hvordan jeg skal få meg på byen idag O_o Føler meg sånn passe sliten, både fysisk og i hodet. I tilegg har foten vært vondere de siste dagene. Men må vel bare prøve. Er ihvertfall sinnsykt glad for at det er vinterferie neste uke. Ikke at jeg skal noe spesielt, men slipper stresse med skolen ihvertfall.

Akkurat begynt på en ny bok nå. "Men tankene mine får du aldri", heter den. Virker interessant. Er om to unge jenter som ender opp som prostituerte i Oslo. Endel av boken skal visst være basert på sanne historier.

blablabla. Sliten.

Jeg har fått meg ny pc, hurra! Den er skikkelig fancy. Kostet litt, men tror den er verdt investeringen.

Jeg er skikkelig, skikkelig nervøs. Venninna mi har bursdag på lørdag og jeg har lovd å være med på feiringen. Var nervøs fra før av, men etter at søsteren min kjøpte vikingfjord 50% til meg er jeg shitnervøs. Jeg hadde sagt hun skulle kjøpe vikingfjord, ble litt usikker når jeg så det var 40%, synes det ble litt vel mye, men tenkte det var for seint å gi beskjed. Vel, hun hadde kjøpt med 50%, enda verre O_o Jeg vet godt at jeg ikke MÅ drikke, gruer meg skikkelig til å drikke faktisk. Samtidig må jeg om jeg skal orke. Så får bare ta det ekstremt rolig. Det siste jeg trenger nå er å bli dritings.

Jeg har bare en skikkelig dårlig og ekkel følelse/forutanelse atm.

Imorgen tidlig skal jeg veies, jippi.

Og prøve på skolen, men håper og tror den kan bli utsatt.

Jeg er skikkelig nervøs og vil bare gjemme meg her oppe hele helgen : Bare tankene på alkohol og alle kaloriene gjør meg helt syk og kvalm. Men det får stå til.

Mamma ringte og spurte om jeg ikke var glad i de lengre fordi jeg ikke kom hjem sist helg. Dårlig gjort av henne spør du meg.

Håper jeg får sove i natt, sover dårlig for tiden og venter litt oppgitt på at de skal bestemme seg for om jeg får sovemedisin eller ikke.

Føler for å spise ekstreme mengder mat, føler meg helt forferdlig akkurat nå. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. God natt.

Så lenge jeg lever.

Endelig fått pc opp her! Er desverre ikke internett på avdelingen, men sitter nede i første etasje. Skal ikke hjem denne helgen, så blir nok en litt lang helg, men jeg tror det er like greit.
Han plager meg og jeg er nesten fristet til å bare si at jeg driter i om det skjer noe(han sender selvmordsplaner osv. til meg). Men orker egentlig ikke bry meg, så han får bare holde på.
Får ikke tak i ene venninna mi og begynner bli passe bekymra...
Jeg må bestemme meg iløpet av helgen om jeg skal fortsette å være her. Alternativet er å reise til nordfjord i sogn og fjordande eller en plass litt nærmere her. Å reise til nordfjord er jo ganske drastisk. Det er litt langt og opplegget der varer i 3 måneder, så må nok si opp jobben. Men til gjengjeld har de et veldig spesielt opplegg der som skal være utrolig bra, og de er kåret til beste psykiatriske klinikk i Norge...Så kanskje det er verdt det. Men blir nok mest sannsynlig værende her.

---------------------------------------'


Det var sånn kort oppsummert det som foregår. Men så over til hovedtingen som opptar meg nå.



Selv om det ikke var en overraskelse slo det tungt innover meg når jeg fikk beskjeden. Jeg kan bare forestille meg hvor mange ganger tyngre det må være for deg.
Det er absolutt urettsferdig og trist at en så ung og fin fyr skal bli borte så altfor tidlig.
Samtidig vil jeg bare si hvor utrolig inspirert jeg er, både av deg og familien din og ham. Om jeg kan klare å vise bare en brøkdel av det pågangsmotet,den kjærligheten og den styrken dere har ville det vært utrolig. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som kan lære av dere.
Jeg skulle gjerne sagt noe veldig fint, men ord rekker liksom ikke helt til, selv om det var en utrolig fin begravelse.
Jeg er utrolig glad i deg og håper du vet du kan ringe/ta kontakt om det er noe, uansett, om klokken så er midt på natten.


Tiden rant ut
litt for fort
og sorgen
den vil nok aldri gå bort
Men kjærligheten som var der
Vil fortsette å være
Og minnene sterke
for alle dine kjære
Måtte Gud gi styrke
Og fred i sorgens tid.

Hvil i fred.

I want my man-muscles back!
Trodde faktisk jeg hadde klart å beholde musklene i armene, men innså plutselig at de nesten er helt vekke. Ikke at det er så rart siden jeg nesten aldri får trent lengre nå da men.

før:



nå:




Må vel bare få begynt med styrketrening skikkelig igjen, men tror ikke de har sånne apparater der jeg er innlagt nå. Er hjemme atm, men skal bort igjen ikveld. Humøret er ekstremt opp og ned, fra gigantiske planer til at alt er totalt håpløst. Sånn generelt går alt til helvetet, men klarer ihvertfall å prøve å la være å gi helt opp(innimellom isåfall). Morsdag idag og alt gikk desverre litt skeis.
Er vanskelig å bestemme seg for noe, sette mål, prøve, stå på...for jeg forandrer meg så utrolig hele tiden. Det eneste som vedvarer er en sånn ekkel følelse. Så jeg vet ikke helt. Før idag hadde jeg estemt meg for å skrive meg ut fortest mulig, men nå er jeg veldig usikker og føler jeg virkelig har behov for en eller annen form for hjelp...Jeg bare er usikker på om den hjelpen jeg får nå er den rette.
Skal kanskje reise en annen plass istedenfor. Men jeg vet ærlig talt ikke.

Hm.

Jeg vet ikke helt hva som skjer jeg. Er hjemme akkurat nå. Vil ikke tilbake, føler jeg har dummet meg ut. Dessuten er psykologen der skummel. Orker ikke hun i 6 uker til ihvertfall.
Jeg har kalium-mangel og har fått streng beskjed om å proppe meg med bananer i helgen. Ene sykepleieren spurte meg om jeg hadde kastet noe opp i det siste(er visst en vanlig grunn til kaliummangel) og jeg burde ha løyet. Nå vet nok alle der inne det, enda en grunn til at jeg ikke vil tilbake.
Men jeg skal være flink å ta kalium-tabletter, kanskje spise litt salt. Ble litt skremt når hun sa det kunne føre til hjertefeil. Ironisk.

Jeg er ikke så ekstremt håpefull at det gjør noe nå, men prøver å late som for mamma og pappa sin skyld. Må vel bare fortsette å puste. Har ikke noe å klage over uansett.

Så lå jeg her igjen.Skjær vekk 10 kg av meg og jeg lover jeg skulle prøvd en gang til, men nå vet jeg ikke. De bare maser her,orker ikke,vil bort

Life, it seems, will fade away
Drifting further every day
Getting lost within myself
Nothing matters, no one else

I have lost the will to live
Simply nothing more to give
There is nothing more for me
Need the end to set me free

Things not what they used to be
Missing one inside of me
Deathly lost, this can't be real
Can't stand this hell I feel

Emptiness is filling me
To the point of agony
Growing darkness taking dawn
I was me, but now he's gone

No one but me can save myself, but it's too late
Now I can't think, think why I should even try

Jeg hater meg selv så inderlig. Jeg er så jævla feig. Hvorfor gjør jeg det bare ikke? Istedenfor ringer jeg hysterisk til mamma og pappa, som nå er på vei ut hit.
Hvorfor kan ikke alle få fred en gang for alle? HVORFOR ER JEG SÅ FEIG?
Jeg vil ikke at mamma skal komme ut hit. Eller på en måte vil jeg, for jeg er redd. Men hun fortjener ikke dette, hun fortjener ikke se dette. Hun fortjener det ikke. Jeg kommer til å gå amok. Jeg må være alene.
Jeg kunne gjort nesten alt for litt alkohol.

Love you guys. But what is ment to be is ment to be I guess. Jeg vil ikke bli innlagt igjen tror, det er ikke noen vits. Jeg fortsetter bare å ødelegge meg uansett, og jeg kan ikke være innelåst resten av livet heller. Jeg vil ikke at mamma og pappa skal bekymre seg mer. Sånn sett er vel innleggelse eneste alternativet.
Jeg sendte med gaven og kortet jeg hadde kjøpt til mamma med pappa, han spurte hvorfor, jeg sa fordi jeg ikke trodde jeg kom hjem i helgen. Når jeg sa at det var fordi jeg nok ble innlagt sa han at; neimen java, du klarer vel å unngå det? Det går bra dette, nå kommer du deg på skolen imorgen også kommr du hjem i helgen som du pleier.
Sånn holder mamma på også. Jeg vet ikke om de bare er dumme eller later som.
Jeg sa at jeg tror han liker innleggelse bedre enn alternativet, men det hørte han heldigvis ikke. Men han tok med gaven da.
Nå skal jeg rydde litt mer i leiligheten tror jeg. Det må være ryddig her.
Jeg er litt redd og frustrert fordi jeg ikke fikk tak i alkohol, polet var allerede stengt. Men det går nok bra. Alt går bra.

Det er utrolig hvor lenge jeg har vært "sånn". Fant noen dikt jeg skrev for 5 år siden:

På bunn

Hvorfor skriker du?
Det er kun ett lite kutt
Hvorfor er du redd?
Hånden min skjelver bare
Hvorfor vil du stoppe meg?
Jeg vet jo hva jeg gjør
Hvorfor ber du for meg?
Jeg skal ikke dø

Jeg sliter bare litt..

-----------------------

Tom følelse

Jeg klarer ikke mer
smerten, kvalmen
Jeg skulle ikke spist,
ikke så mye
Frysninger river i meg,
magen trekker seg sammen,
jeg kommer til å spy,
kjenner det.
Men det er nok det beste,
da forsvinner kvalmen
Er jeg heldig,
forsvinner litt av skyldfølelsen
samtidig
Men ikke hele,
det gjør den aldri..

---------------------

Fri som fuglen;i bur

Jeg kunne ha drept meg
det visste ikke de
jeg kunne tatt den skarpe lille middagskniven frem
den som jeg hadde spart i lang tid
Men den måtte ikke bli skitten,
edelsteinen min

Så jeg tok klærene
Klærene var bare løgner lagd av bomull
behagelig falske
Jeg strammet ikke så hardt til
det kjentes ihvertfall ikke slik

Da krakken under meg var borte
kjente jeg trådene
de skjærte inn i huden
tok hevn
for alle gangen jeg skyldte på dem

Jeg knuget kniven fast i hånden
min eneste venn
Og håpet ingen andre
fikk oppleve sitt siste siste syn før lyset
slukkes
Som en askegrå vegg
med

Gitter

---------------------------------

3 år siden:

Kronisk syk

Jeg vil rømme
langt bort
Jeg har jo muligheten
Men en ting holder meg tilbake
Holder meg i fangenskap
Uten at jeg kan gjøre noe med det

Se det beste i situasjonen?
-fuck you
Sitte i fengsel
Joda, noe positivt er det nok
men i tilegg
psykisk forstyrret
Akkurat så lite at Ingen
merker det
Men nok til at Jeg
blir gal i Mitt eget rom

For steng meg inne
Du er ikke stengt inne
bare ikke synlig
Det hjelper nok
Gjør dagene dine så mye enklere
mine så mindre festlige

Vil bort fra det trygge
kaste meg ut
Rømme til deg
Men det holder meg tilbake
enten jeg vil eller ei
Så det blir nok hjemmealene-fest
Med B'n denne gangen og,
forstå det den som vil...

-------------------------------------

Rusa på kakao og techno

Rundt og rundt
fargene i rommet blander seg
i noen sekunder er man
ikke til stede
men likevel
så levende?

Det er først når tennene
faller ut
og hodet blir mer enn susete
at
en synker ned i stolen

Rated as crazy
next to the C
conckering insanity
and
letting it free?

Jeg overdriver
hehe
overdriver
slapp av
Følelser høres så store ut
når man skal bruke ord

Du er deg, jeg er meg
Kanskje vi skal holde det slik, eller hva tror du?

-----------------------------------------------------

Før Solen dreper månen

Du kaller deg poet
kaster ordene ned på ark
Prøver å omskrive ekle klisjeer
til å bli dine
Ta min verden
Knus den
Tråkk så hardt at knasingen
høres helt ut dit

Spytt meg i ansiktet
trykk meg ned i sanden
ber deg
Jeg føler hvert eneste ord
grepene blir kvassere
uttrykkene tyngre
Beina lager en melankolsk klang
liker lyden av
knuste kropper
Bisarre, syke
melodier
druknet i dine falske

kjærlighetserklæringer

-----------------------------------


Morsomt å lese igjen. Nesten så jeg tenker på å skrive litt igjen.
Men hva er vitsen. Jeg tenker helt ærlig bare på å dø nå og hvordan. Faen og at jeg ikke fikk tak i alkohol. Men jeg har mye jeg må ordne uansett så. Noe må skje ihvertfall, kunne ønskt jeg kunne si at å gå på skolen var et av alter5nativene, jeg lover deg, jeg kunne virkelig ønskt det. Jeg har prøvd så hardt i det siste. Etter å ha overspist og spydd altfor mye spiste jeg ikke på en uke og alt gikk jævlig bra, var på skolen og greier: Men så måtte jeg komme hjem og endte opp med å spise meg syk igjen, og igjen og igjen. Så sier mamma og de at jeg må spise regelmessig, det er svaret! You fucking kidding me? Jeg lover deg at jeg vet mer om mat og kosthold enn alle jeg kjenner. Jeg vet akkurat hvordan man skal spise. Og jeg har prøvd, tro meg, jeg presset meg selv til å spise flere ganger for dagen her en periode. Det føltes jævligJÆVLIG. Og jeg endte likevel opp med å spise til jeg troddde jeg skulle dø. Prøvde igjen denne uken, gikk rett til helvettet igjen. JEG HATER MAT.
Nå har jeg kjøpt for hundrevis av kroner. Jeg vet jeg kommer til å klikke etterpå, men klarer ikke la være. Men aldri mer etter dette. Aldri mer. ALDRI. Om jeg så må ta overdose eller skyte meg selv så gjør jeg heller det.
FAEN. Jeg kunne gitt hva som helst for noe hasj eller alkohol nå. Jeg vet jeg er tragisk. Tragisk som bare f. m jeg bare forsvinner kan noen som fortjener det få denne fine leiligheten. Jeg hadde planlagt at jeg skulle kjøpe masse fine ting til lillebroren min, bruke opp alle pengene mine(og det er endel tusen). Men når jeg så all maten på butikken koblet jeg totalt ut.

Om livet mitt har hatt noen mening i det hele tatt, så håper jeg en av de har vært å vise hvordan man ikke skal være, hvordan man ikke skal leve. At noen har lært det av meg. For det er vel noe, right?





Cyanide & Happiness @ Explosm.net

Jeg snakket med norsklæreren og hun sa jeg gjerne kunne levere inn noe jeg hadde skrevet før, noen noveller eller noe, bare så hun kunne se hvordan jeg skriver(har totalt skrivesperre for tiden, så får ikke til noe).
Problemet mitt er bare at jeg ikke aner hvilke jeg skal levere inn...De fleste er enten for groteske, for teite eller for dårlige:P Kan jo levere mer enn en, men ikke en hel haug heller. Hvor går grensen på hva man kan skrive egentlig?
La meg ta et eksempel, en kort novelle jeg skrev første året på vidergående:

Vatn, drukn meg?

Kutt. Brenn. Kutt. Brenn.

Halsen snørar seg saman, lufta forsvinn.
Ho stressar. Spring rundt i huset etter passande våpen. Våpen mot seg sjølv. Ho stoppar opp og tenkjer nokre sekundar, veit ho bør stoppe opp enda lengre, men klarer ikkje.
Ho finn det. Søkk ned på golvet og sukkar høgt. Ho høyrar musikk. Anten i hovudet eller frå stereoanlegget. Ho veit ikkje heilt, men ho bryr seg ikkje.

Stressnivået når toppen. Ho kuttar. Ein gong for skulen. Ein gong for mora som er sjuk. Ein gong for den håplause verda. Alle gongane for seg sjølv.

Endorfinene lausnar. Spreiar seg ut i kroppen hennar. Ho ler i takt med blodet som flyt. Føler ein ekstrem lette og glede. Ho kuttar igjen, djupare denne gongen. Smerta får ho til å føle seg meir levande enn på lenge. Blodet renn, friskt og raudt. Ho blir svimmel, lenar hovudet mot veggen, lukker auga og smiler. Lukke.
Den finns kanskje likevel.

- Vakn opp!

Morgon, og ein meir jævlig følelse finns ikkje. Alle forheng blir dratt frå. Alle brotsverk avdekka. Det er sumar. Det er varmt. Det er glede. Det er små toppar og korte skjørt.

Ho drar seg opp av senga. Seier til seg sjølv at denne dagen blir betre enn gårsdagen. Føler seg kvalm og distansert. Spegelen er i dårlig humør og parfymen luktar dritt.
Ho geipar til bevisa etter nattens ugjerningar. Lange, raude striper og stivna blod.
Får lyst til å rive dei sakte opp, men klarer å la vere.

Ho hoppar i dusjen. Kjennar det renne nedover. Det svir når det treffer såra. Blodresta symjar ned i sluket saman med vatnet.

Ho klinar på sminke. Sleng på seg kler som er altfor varme i varmen.
Om ein månad er sumaren komen for fullt, men då skal ho slutte. Det skal ho, heilt sikkert.

Ho går opp. Sleng på seg sekken og spring ut. Mora står igjen og hylar at ho må ete. Ho et ikkje. Ikkje faen.


- Eg treng litt vatn.
Læraren ser litt overraska ut, men let ho gå.

Kutt. Skrap. Kutt. Skrap. Kutt.

Læraren ser fornøgd ut då ho kjem tilbake igjen. - Trur verkelig det vatnet fekk liv i deg, seier han og humrar. Ho smiler bekreftande.

Det dunkar i hovudet hennar. Læraren kjeftar for at ho ikkje følgjar med. Ho seier ho skal ta seg saman. Men kjenner vatnet kome som ei flodbølgje. Det slukar ho opp og lar kroppen gå på autopilot.

Heime igjen. Badet eller senga, ho klarer ikkje bestemme seg. Ho veljar kjøkenet. Ho tømmer skapa. Jaktar på usunn mat. Ikkje fordi ho vil ha, men fordi ho berre må.
Ho dreg ut tre kjekspakkar og riv dei opp. Kjeksa går fort ned. Ho kjenner seg meir og meir kvalm, men klarer ikkje slutte. Det endar som alltid. Ho spring for å tømme seg.
Klarer ikkje la vere å merka seg kniven. Den ligg der og fristar. Fortel ho kor dum ho er.

Kutt. Kutt. Kutt. Kutt. Kutt.

Det blør meir enn vanleg. Ho hikstar og pressar papir mot armen.
Lovar seg sjølv at dette er siste gongen. Aller siste gongen.

Ho stupar i seng. Søv til kveldstid. Gløymer at leksene skal gjeres.
Så dum. Ho er så dum. Ho veit alle tenker ho er dum. I alle fall om dei kjende ho slik ho kjende seg sjølv. Ho fokuserar på skjermen. Leser dei same orda opp igjen og opp igjen. Høyrer foreldra skrike over hovudet. Dei skrik om ho. Det er derfor dei skrik, det veit ho. Det har ho fått høyre.

Ho pustar tyngre, halsen snørar seg saman. Vatnet kjem.
Det trekk inn i lungene hennar.

Ho slukner.


Skal man sensurere seg, eller går sånne ting helt greit? Vil jo ikke risikere at læreren blir bekymra heller. Samtidig er vi jo faktisk "voksne", så vi kan vel skrive hva vi vil. Nå føler jeg ikke akkurat den der er så bra, men var bare for å ta et eksempel. Aner som sagt ikke hva jeg skal levere.

Sykepleieren var jo her idag. Det gikk som forventet. Overlevde. Skal til psykologen imorgen for å snakke om eventuelt innleggelse på den klinikken. Jeg er skeptisk, men går jo an å prøve.
Har lagt på meg litt og føler meg bare dritt og ekkel egentlig. Venninna mi ringte idag, det gikk greit med henne. Hun ville møte meg en dag. Jeg orker ikke, skjønner ikke hvordan jeg kan gå ut en gang sånn jeg ser ut. Vil aller mest av alt holde meg i leiligheten til jeg har gått ned endel. Men jeg må på skolen.

Fått trimsykkelen til mamma ut her nå da! Det er herlig å kunne trene litt igjen.

blæææ. sykepleieren kommer her når som helst nå, jeg vil ikke snakke med henne!

Kom akkurat hjem. Jeg har faktisk hatt en utrolig koselig kveld sånn totalt sett! Fikk et par "anfall" når jeg var der borte, hvor jeg følte for å hylgrine og angret bittert på at jeg kom, men bortsett fra det var det hyggelig. Tok noen tabletter litt utpå kvelden da, angret med en gang, for ble så sløv...Men så gikk det mye bedre etterpå, og det går ikke så verst nå...Og det tror jeg absolutt jeg kan takke de tablettene for:P Jeg er fremdeles litt bekymret for venninna mi, hun ringte meg og hun var visst veldig rastløs. Hun vurderte stikke og skaffe noe dop, hun fikk visst ikke sove for tiden. Hun har alltid sagt hun ikke skal prøve noe annet enn hasj, så ble ikke akkurat overlykkelig når hun sa det. For å ikke snakke om at hun vurderte gå ned aleine i parken en lørdagskveld/natt.
Heldigvis hadde faren hennes ringt når hun var på vei ut og de hadde visst snakket endel.
Var snakk om at hun skulle komme ut her en tur, men hørte ikke noe mer, så tror ikke det ble noe av. Vil heller hun skal komme her og få noen sovetabletter av meg liksom:P
Bare håper det går bra nå, føler jeg har mast litt...Men er vel bedre det enn å mase for lite.

Men jeg merket ihvertfall idag at jeg fremdeles har evnen til å være sosial tydeligvis. Og det uten alkohol også, så det var jo koselig. Kunne bare ønske at ikke alle sosiale sammenkomster alltid skal dreie seg om mat, eller liksom, føler alltid man samler seg rundt mat, og det er slitsomt. Merket jeg slappet mer av med en gang all snacks'en og det var spist opp.

Men ihvertfall, nå skal jeg høre på litt beroligende musikk. Kanskje sende en til melding til venninna mi bare for å sjekke, også forhåpentligvis sove <3 Har ikke så lyst å sove nå, for gruer meg til imorgen...Går såpass bra nå at jeg kunne ønske jeg kunne vært sosial litt lengre, vil liksom ikke at det skal slutte.



<3

that's it.

Jeg er en bortskjemt dritt. Gikk veldig opp for meg nå(ikke at jeg ikke visste det fra før av men). De to siste dagene har jeg lagd selvmordsplaner og startet å skrive brev og lage oversikt over tingene mine.
Jeg fortjener ikke leve og jeg orker ikke mer. Hadde overbevist meg selv om at det ikke var egoistisk, at det var for det beste.
Men det er jo egoistisk uansett. Så nå har jeg sendt melding til sykepleieren. Tror dessverre ikke hun ser den før mandag(og innen da angrer jeg nok intenst men).
Skrev egentlig bare akkurat hva som har skjedd i det siste.
Hovedgrunnen til at jeg har ventet så lenge er at jeg føler meg så JÆVLIG egoistisk og oppmerksomhetssyk og teit som mener jeg "fortjener" eller trenger noe hjelp. Er så mange som har det så mye verre enn meg uten at jeg trenger nevne navn.
Men kom vel frem til at det eneste som er mer egoistisk og teit er med enda et selvmordsforsøk(for ja, hadde nok ikke lykkes, for jeg feiger som oftest ut).

Vet ikke helt hva jeg skal finne på for å ikke bli sprø frem til mandag men. Den jentekvelden idag kan jeg ihvertfall bare glemme...Håper de har funnet mange andre som skal være med, så de ikke blir sittende to stykker. Kan eventuelt ta noen piller og dra meg bort. Får se.

Nå skal jeg ihvertfall sykle i ca. 3 timer. Foten min kommer til å falle av, men det får nå heller være.

Silverchair - Ana's Song (Open Fire)

disgusting. nasty. failure. waste of air. horrible. pig. filthy. stupid.
low life. fucked up. fat. idiot. selfish. waste of space. waste of time. waste of money. waste of love.
:(

current mood: guilty

Æsj, jeg føler meg skikkelig egoistisk og slem. Mamma trodde jeg kom hjem idag for å hjelpe henne med nevøene mine...Hørte på henne at hun virkelig ville jeg skulle komme, men så kom jeg med sånn lang forklaring om at jeg hadde så mye lekser og at jeg måtte rydde til jeg får besøk imorgen(noe som bare er delvis sant). Hun sa at det var greit og at hun skjønte det, men hun hørtes skikkelig skuffet ut...Så jeg vurderer å bare bli med likevel.
Jeg begynner bli en ganske bra løgner etterhvert, så det går nok bra.

Imorgen får jeg altså besøk av to venninner...Hadde tenkt å invitere flere, men synes det var så vanskelig å velge hvem. Men er vel greit nok med to stk for denne gangen. Det stresser meg at de kommer, og jeg angrer på at jeg tok iniativet. Men får bare håpe på det beste.

På tirsdag skal jeg kanskje være med på sånn spillekveld på skolen. Tenkte det kunne være en grei måte å bli kjent med litt folk der på. Må bare finne ut hva jeg skal gjøre for å få mer energi først, for nå har jeg ganske konstant hodepine og sovner hele tiden(men verst på dagen da, så går nok bra om kvelden).

Var hos legen idag. Og absolutt alle blodprøvene og blodtrykket mitt var helt normalt, noe som var helt merkelig siden det har pleid å være for lavt, og jeg har vært ganske svimmel i det siste. Men er bra da :)

Jeg elsker ES Posthumus...Hører på sanger av de før jeg sovner hver kveld^_^ Litt herlig å slippe masingen fra en vokalist og bare drømme seg bort.

Jeg skulle egentlig skrive mye, men nå satt liksom ordene plutselig litt fast i halsen.
Jeg kan ihvertfall si at jeg har vært litt mer sosial på skolen idag, noe som vel er en forbedring. Hadde fremdeles store problemer med å holde meg våken, sovnet faktisk halvveis i første timen(men jeg var ferdig med prøven vi hadde da). Våknet av at han fremfor meg lo og spurte litt forskrekket om jeg sov.
I tilegg har alle taxi-sjåføren mine så langt vært forholdsvis unge, hyggelige og ikke så verst utseendemessig. Så har vært greit det, selv om jeg av og til synes det kan være litt ubehagelig å sitte der med en fremmed.
I helgen skal jeg være med støttekontaken og søsteren min...Eller på søndag da, resten av helgen forventer mamma at jeg skal komme hjem, noe jeg har veldig problemer med pga. av hvordan jeg fungerer nå, jeg synes det går bra, men mamma ville ikke akseptert det i det hele tatt(noe som er totalt forståelig). Så selv om jeg gjerne kunne reist hjem en stund, så tror jeg ikke det er et alternativ. Ikke helt funnet ut hva jeg skal si enda men.

Ellers har jeg halvveis invitert noen gamle klassevenninner til en jentekveld...Synes egentlig jeg har vært ganske flink til å tvinge meg selv til å ta litt iniativ. Det må vel til av og til...
(og babaja, om du leser dette, så er du hjertelig velkommen også, bare visste ikke om jeg skulle invitere deg på facebook eller ikke, ville ikke at du skulle føle deg presset liksom:P Men vil gjerne ha deg der :D)

Fikk melding fra Han idag tidlig hvor han spurte om jeg var glad i ham. Hadde egentlig ikke tenkt å svare, men var i litt lattermildt humør når jeg kom hjem idag, så fant ut at om han skal kødde seg så kan nå jeg få lov til det også. Så jeg skrev tilbake; Du vet at jeg ELSKER deg!
xP

Diskuterer fremdeles med meg selv om jeg skal ta kontakt med psykologen. Problemstillingen er at jeg selv føler det egentlig går bedre enn på lenge, at jeg har noenlunde kontroll og ting går litt som de skal. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan holde på sånn som dette for alltid og at det liksom ikke er så sunt. Jeg har ikke snakket med noen om det, for jeg vil absolutt ikke bli sett på som oppmerksomhetssyk eller gjøre noen bekymra. For det går jo faktisk bra...Og om problemene begynner å komme får jeg vel bare ta det som det kommer...Jeg har tenkt på å snakke med helsesøster på skolen eller noe, men tror egentlig ikke de har det der jeg går.
Blir bare litt feil å søke hjelp/snakke med noen når jeg føler jeg endelig får noe til, jeg vil jo ikke ha hjelp, det skal jo være sånn.
De eneste jeg har snakket med dette om er på en sånn nettside, og de har jo sagt at det er lett for å fornekte alt, også er man plutselig for langt inni det. Men jeg fornekter det jo egentlig ikke, jeg føler meg ganske greit både fysisk og psykisk, og jeg har lovd meg selv at om noe skjer, at jeg blir dårlig eller noe, så SKAL jeg tvinge meg til å gjøre noe/eventuelt få hjelp.
Jeg aner ikke hvorfor jeg bruker halve blogginnlegget på å rettferdiggjøre meg selv egentlig. Det er vel fordi jeg har mine tvil innimellom. Men som sagt, det går greit nå :) Jeg er bare litt redd for det som kommer.




<3

Fiona Apple- Paper Bag

Maladaptive Perfectionism (score 92)

You had a very high score on Maladaptive Perfectionism. This indicates that when you fail to achieve goals you have set, you tend to become very upset with yourself. You get frustrated and blame yourself even when external forces prevented you from accomplishing what you set out to do. In addition, you seem to have trouble forgiving and telling yourself to try harder next time. To you, it is all about the final product rather than the process, and if you are not completely successful you will be unsatisfied.


Rumination (score 97)

You significantly over-think problems in your life, dwelling on them for too long and allotting them unnecessary energy. This habit likely makes issues in your life seem all the more overwhelming, often to the point where they take over your life and your thoughts. People who ruminate are vulnerable to depression because they cannot allow themselves a minute of peace. As a result, their problems tend to be magnified by the extra thought put into them. They become obsessed with relationship, career or other personal problems.

Attentional Bias (score 86)

Depressed individuals tend to be more sensitive to negative information in their environment. They manage to pick out the one unhappy face in a crowd, or notice the negative critiques and ignore the positive. This certainly seems to be the case with you. You tend to be selective when it comes to the things you notice in your environment. As a result of a depressive mindset, you're more inclined to hone in on negative information instead of focusing in on the positive. When you focus on negative input from the world around you, you serve to confirm any pessimistic thoughts and opinions you may have about yourself. It will take a lot of work, but learning to refocus your attention could do you a world of good.

The following is a summarized version of your results, categorized as Strengths, Potential Strengths, and Limitations.

Strengths

· No strengths detected

Potential Strengths

· You sometimes worry about what others will think when things go wrong in your life

Limitations

· You experience many symptoms of depression
· Your thinking style, attitudes, and personality likely leave you vulnerable to depression
· You are often hard on yourself when your goals are not met
· You often over-think issues in your life
· You often attribute failures and setbacks to permanent, uncontrollable factors
· You very often blame yourself when you experience failures and setbacks
· You have a tendency to notice the negative things rather than the positive things that go on around you
· You often blow negative experiences out of proportion
· You have an inflexible mindset and often have trouble adjusting when things do not turn out as expected

Haha, positive greier:P
Også sånn "Do you need therapy"-test...Hjelpes, trenger visst mye terapi jeg xD

The following are the areas of concern detected by the screening:

* You show strong signs of substance abuse.
* You have suffered from what appears to be a brief psychotic episode. This could be a product of many different disorders, both mental and physical. See a psychiatrist for further diagnosis.
* Your symptoms point to Major Depressive Disorder.
* You show signs of Generalized Anxiety Disorder.
* You appear to suffer from panic disorder with agoraphobia.
* You appear to be suffering from Anorexia.
* You appear to be suffering from Bulimia.
* Your responses strongly indicate that you suffer from Borderline Personality Disorder.
* Your responses indicate that you suffer from Somatoform Disorder.

The test also detected symptoms of one or more disorders that did not meet all the criteria, but that may still merit treatment.

The following are the areas of concern detected by the screening:

* You experience some symptoms of substance dependence.
* You have experienced symptoms of a manic episode.
* Although you meet the criteria for the frequency of symptoms, your symptoms do not appear to be severe enough to meet the criteria for Bipolar disorder.
* You meet the criteria for the frequency of symptoms of Rapid Cycling Bipolar Disorder, but your symptoms do not appear to be severe enough to meet the criteria.
* You experience some symptoms of Simple Phobia.
* You appear to have some obsessive thoughts.
* You experience some symptoms of post-traumatic stress disorder.
* You appear to suffer from some symptoms of Dependent Personality disorder

Jøss, burde vært låst inne jeg xD Haha, neida, tulletester:P


Men jeg er ikke bare sløv da :D

Are you a quick thinker?

Completion time:
You must have had your coffee today, because you finished this test in record time! Combined with a high accuracy rate, this is a good skill to have. Mental speed is an asset in many situations, and definitely puts you at an advantage under circumstances where split second actions or decisions are required.

Nå har jeg vært hos fysioterapeuten som sendte meg inn til legen. De tok på en haug med bandasje og noe saltvannsgreier, skal inn igjen på fredag for å bytte.
I tilegg hadde svarene på noen blodprøver jeg tok for et par uker siden komt og de viste forhøyet leververdier. Hm, ikke helt bra. Hatt det før, men var normalt sist gang jeg sjekket. Er redd det er meg selv som har ødelagt leveren eller noe.

Det kan være ulike årsaker til en slik forhøyelse, bla. galleveissykdommer, inntak av ulike medikamenter, alkoholmisbruk, hemokromatose (økt jernopptak) eller større skader og sykdom i muskulatur. I tillegg er det sånn at enkelte har forbigående forhøyete leverprøver uten at man kan påvise noen sikker årsak til dette, og de vil normalisere seg etterhvert

Så det trenger vel ikke være noe.

Imorgen skal jeg få regulering! Kan ikke si jeg gleder meg så ekstremt, men bryr meg ikke så mye lengre.
Mamma har visst planlagt at vi skal på IKEA etterpå, spise middag. Vil IKKE. Vil IKKE. Vil IKKE. Men er jo avhengig av henne når jeg går på krykker, så kan ikke bare stikke av heller. Lite lyst å springe inn på doen der også. Men gjør vel litt vondt etter at jeg har vært hos kjeveortopeden, så er vel forståelig om jeg ikke spiser.

Herlighet som den skolen roter! Og ikke bare denne gangen...Eller som mamma sa - trodde det var en skole FOR folk med problemer jeg, ikke en skole som skulle gi folk enda mer problemer.
Må si jeg er ganske skuffet over den skolen. De skrøyt sånn over at de var spesialpedagoger, at de kunne legge opp individuelle opplegg og blabla før jeg begynte. Men har bare vært tull.
Ihvertfall, taxien skulle komt og hentet meg klokken 08.10. Jeg satt og ventet til klokken var 08.30 før jeg ringte til mamma og lurte på om hun visste hva som skjedde. Hun ringte skolen som visst hadde rotet vekk legeerklæringen min og ikke fikset taxi sånn som de sa de hadde. Er komt ny sekretær der også, noe som gjør ting 10 ganger verre, hun virker seriøst helt fjern og veldig lite kompetent O_o
Ihvertfall, endte opp med at jeg ikke fikk meg på skolen idag. Ble UTROLIG letta siden jeg grudde meg veldig og bare har sovet et par timer i natt, men ble samtidig litt skuffa også da. Faktisk klart å dra meg opp og fikset meg litt, så nesten litt kjipt at jeg ikke ble henta:P Jaja, nå skal jeg prøve å få meg litt mer søvn før fysioterapien :D

Jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Hadde liksom lovd meg selv at jeg SKULLE ta kontakt med psykologen/sykepleieren om jeg ikke klarte slutte. Men jeg vil ikke, jeg tør ikke. Det er bare flaut og ydmykende. For det første virker det idiotisk å si jeg har et spiseproblem når jeg ikke er tynn en gang, og for det andre er det jo hovedsaklig bare snakk om elendig selvkontroll-__-
"Hei, du, jeg har så dårlig selvkontroll og lurte på om dere hadde noen piller eller noe for det?"
Ser det for meg ja!




Jeg føler bare for å si at neida, dette var siste gangen jeg spiste som en tulling og spydde etterpå, at jeg fint bare kan slutte. Men det skjer jo aldri, selv om jeg faktisk virkelig prøver. Så er vel bare idioti å fortsette å si sånt. Kan knapt huske sist jeg hadde et "normalt" måltid.
I tilegg må jeg jo finne ut om jeg skal øke medisinen... Så det mest logiske er vel å stikke ned, snakke litt med de. Men jeg vil ikke. Jeg trenger de ikke. Vil ikke kaste bort tiden deres. Samtidig skylder jeg vel folk å prøve å gjøre noe med dette tullet?
Men vil klare det selv...Bare en sjanse til, en sjanse til, en sjanse til.
Men det blir jo bare rot.

Orker ikke, men må gjøre noe.

Skal jeg gi meg selv en uke til? Er det noe vits? Eller blir det bare å legge opp til nederlag?
Samtidig betyr det jo ikke at jeg reiser bort på den plassen med en gang selv om jeg snakker med de om det da. Så skader vel ikke...Æsj.
Jeg har jo ikke egentlig noe problem på en måte, det blir bare dumt.



Elsker denne sangen!