Saved by fucking thunder, huh?

Jeg satt i sengen min. Nettopp blitt fortalt at jeg sikkert hadde en hjertfeil(neida, har ikke det, men gidder ikke forklare). Bestemte meg for at nå gjør jeg det. Kutte dypere enn noen gang før, og ta det derfra. Akkurat når jeg satt der med kniven og var klar. Gjett hva som skjedde? Det tordnet helt sykt, og plutselig gikk lyset og det ble helt mørkt. Tok 5-10 minutter til lyset kom igjen, og da var ikke trangen like stor. Det ble noen fillekutt, men whatever.

litt mer våken

men æsj, så sur jeg er. Begynte å tenke litt på "veronica vil dø" og han ene fyren der, jeg er litt som han jeg. Lager min egen verden. For det er jo det jeg gør her inne? Later som om masse folk leser, mens jeg hovedsaklig snakker til meg selv.

Jaja.

Ihvertfall, siden jeg liker¨å quote sanger+jeg er i quote-humør, så kommer det utdrag fra sanger som passer bra på humøret mitt akkurat nå

"Alone again again alone
The pain inside my love denied
Hopes and dreams swallowed by pride
Everything I need it lies in you

Cause im broken
I know I need you now
Cause deep inside I'm broken
You see the way I live
I need to be broken
Take the pain away

All this fear holding me
My heart is cold and I believe
Nothings gonna change
Until I'm broken"

"Lo or kochav
Ata akhshav
Iti iti, keilu amiti
Kmo az mizman
( Not like a starlight
You are now
With me, with me, as if real
Like back then)"

"Cause its all in my head
I think about it over and over again
I replay it over and over again
And I can’t take it
I can’t shake it

(Now that I’ve realized that I’m going down
From all this pain you’ve put me through
Every time I close my eyes I lock it down oh
I can’t go on )

Over and Over again
Over and Over again
Cause it’s all in my head"

"I'm head over heels for someone (I)
That I really can't deal with (deal with)
I want to block him out my mind
But I really can't do it
I tell myself this the last time
I'ma let someone do this to me

Wipe that smile all off your fucking face (Then I say to you)

I wear scarves and hoods
'Cause they're the only poker face that I got left
And everything I love about you is a mess
Smash the mirror and break the palm readers hand
(I) want to be better than I am "

"One last thing before i shuffle off the planet,
I will be the one to make you crawl,
So i came down to wish you and unhappy birthday.

Someone call the ambulance..There's gonna be an accident.

I'm coming up in infrared, there is no running that can hide you,
coz i can see in the dark.
I'm coming up on infrared, forget your running, I will find you."

"Got nothing to say anymore
There's nothing new
It's all been done before
Not looking to settle the score
So please let me be

This is the end of a really sad story
But don't feel bad for me
I started out alone
And in the end that's where I'll be
Like the star of a really sad story
You don't live happily
I started out alone
And in the end that's where I'll be"

"Everything's so blurry
and everyone's so fake
and everybody's empty
and everything is so messed up
pre-occupied without you
I cannot live at all
My whole world surrounds you
I stumble then I crawl

You could be my someone
you could be my scene
you know that i'll protect you
from all of the obscene
I wonder what you're doing
imagine where you are
there's oceans in between us
but that's not very far

Can you take it all away
can you take it all away
well ya shoved it in my face
this pain you gave to me
Can you take it all away
can you take it all away
well ya shoved it my face

Everyone is changing
there's noone left that's real
to make up your own ending
and let me know just how you feel
cause I am lost without you
I cannot live at all
my whole world surrounds you
I stumble then I crawl"

snork

Jeg har sovet i hele natt, og nesten i hele dag. Har vel vært oppe tilsammen 2-3 timer. Resten har jeg tilbringt i sengen hvor jeg har falt inn og ut av drømmeverden. Nå har jeg tvunget meg selv opp. Bare å gå opp trappen var en usedvanlig utfordrende ting. Jeg prøvde å gå ut for å bli litt mer våken, men endte opp med å halvsove på trampolinen. Nå tvinger jeg i meg et eple. Er helt utrolig svimmel og tungpustet. Ugh.

englene daler nedi skjul

Nå er jeg sur. Og jeg blir nok bare surere, så kanskje jeg burde legge meg. Men det er vanskelig, som vanlig!
Har lyst å knuse noe. Også begynte jeg å tenke på Ahmed og, har noen på msn som har akkurat det jeg pleide å kalle han i nicket sitt O_o Hva er sjansene for det liksom? Æsj.

Det beste hadde vært å legge seg fortest mulig, og forhåpentligvis sovne fort, og avsluttet denne dagen noenlunde greit. Eller, det beste ville vært noen tabletter, men, det er jo ikke bra egentlig. Så, det holder vi oss borte fra.

Nå begynner jeg å snakke i flertall, så, tror vi stopper der.

En OK dag

Idag har jeg faktisk hatt en ganske fin dag. Ingenting spesielt skjedde. Egentlig en ganske ordinær dag, men likevel en fin, ordinær dag. Jeg føler meg ikke så aller verst. Har trent en god del også, sånn halvveis ufrivilig. Skal kanskje jogge en tur etter medium også.

Jeg er liksom bare ok. Ikke spesielt glad eller noe, men sånn fin-ok, ikke sånn likgyldig-ok.

Jeg satt ute idag og så utover. Fikk litt samme følelsen som jeg fikk av å gå på den lange stranden, ikke like sterk, men en miniversjon av den følelsen.

Lenge siden en sånn dag nå. På dager som idag føler jeg at kanskje er det et lite håp for fremtiden. Kanskje kan alt bli bedre. Kanskje er det verdt det :)

Som oftest pleier jeg å holde meg langt borte fra blogger o.l når jeg er i noenlunde greit humør. Jeg er litt redd for å ha det ok, jeg tør liksom ikke si at nå har jeg det faktisk greit! For jeg er redd for nedturen. Og ofte tvinger jeg meg derfor til å ikke ha det bra. Men nå driter jeg i det og skriver noe positivt for en gangs skyld. Idag er en ok dag. En bedre dag enn mange andre :)

panikkanfall :S

Fikk nettopp helt anfall. Jævlige greier. Endelig klart å roe meg ned litt. Skulle drikke eplejuice, det var bae litt igjen, så jeg drakk rett fra kartongen. Kjente plutselig at det var et eller annet nedi, trodde bare det var den folietingen man må rive av som var dutte nedi, men tømte ut resten av juicen for sikkerhetsskyld. Og der kom det søren meg en ekkel, feit veps kravlende ut. Først tenkte jeg bare æsj, men så klikket hodet mitt helt :S Begynte å hyle, løp ut i gangen, kastet meg ned på gulvet,spyttet og prøvde å tørke av tungen. Så løp jeg inn på lillebroren min sitt rom, la meg i sengen og gråt helt hysterisk. Mamma spurte såklart hva det var. Men jeg klarte ikke svare, hodet mitt var helt klikk som sagt :S Broren min kom og sa at jeg bare var ute etter oppmerksomhet, og mamma sa at ja det virket jo nesten sånn når jeg ikke kunne si hva det var som hadde skjedd. Også sa hun jeg måtte flytte meg siden lillebroren min skulle legge seg. Men klarte det ikke. Lå der en stund til, skal og grein. Før jeg fikk meg opp og løp ned i sengen min. Der krøllet jeg meg sammen og begynte å hyperventilere og ble helt utrolig kvalm. Heldigvis roet det seg etter ca. 10 minutter. Mamma kom inn og gav meg leksjon om fobier, og hvordan man ikke gå rundt og være redd for ting(jeg fortalte hun hva det var som skjedde da, herlighet, grein og klarte såvidt å si et ord, følte meg som den drittungen). Hvorfor kan hun ikke bare skjønne at selv om det bare var en filleting var det dritekkelt, ikke pga. vepsen egentlig, men pga. den panikken jeg plutselig kjente. Hvorfor kan hun ikke skjønne at jeg skulle gjort mye for å fått en klem istedenfor å bli beskyldt for å være oppmerksomhetssyk?

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fikk et sånt anfall, det var ihvertfall ikke med vilje O_o

Nå er jeg faktisk ekstremt rolig. Føler meg helt neddopet. Helt svimmel og tung i hodet. Ganske avslappende.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke er forelsket likevel! haha.
Jeg bare elsker å føle meg fri som jeg gjorde i Tyrkia. Det er jo sånn jeg egentlig er, men klarer ikke være sånn i Norge. Er forelsket i å føle meg verdsatt,utadvendt og vakker. Er forelsket i å kunne slappe av nok til å ha kjempekoselige samtaler med noen jeg ikke kjenner. Er rett og slett forelsket i kjemien jeg hadde med han! Forelsket i kulturen. Og litt forelska i meg selv, sånn som jeg er der nede, hahaha. Neida, men mislikte ikke meg selv så sterkt når jeg var der.

Jeg tror jeg

er forelsket. 'spy*
Ihvertfall betatt. Alle tegnene er der. Jeg får han ikke utav hodet. Jeg gliser når jeg tenker på han, men blir samtidig sykt frustrert. Og jeg blir irritert på meg selv for at jeg plutselig begynner å fnise selv om jeg er kjempesur.

God, det er akkurat som med Ahmed. Bare at han her møtte jeg faktisk, og det sa PANG. Hva gjør jeg? kommer aldri til å se ham igjen, og vet at det er for det beste, men likevel:P Det er så typisk meg. Når skal jeg finne meg noen i Norge?

Yup, det burde bli det nye bildet mitt egentlig.

Jeg er ikke flink med spisingen. Tror nesten jeg må sette opp en plan eller noe.

Frokost

1 porsjon salat(tomat,agurk,salat)

Lunch

Banan/annen frukt

Middag

det vi har

Kvelds
1 porsjon salat( tomat, agurk, salat)

Jeg vet det kanskje virker lite. Men jeg spiser jo mer om jeg vil. Er bare for å være sikker på at jeg ihvertfall får i meg dette i løpet av dagen. I tilegg er det ikke så mye jeg kan spise.

De siste dagene har jeg kun spist tull. Spiste mye lapskaus igår da, det er ikke så gale. Men bortsett fra det har det gått i is og kjeks. Ikke bra.

halsen min

Æhh, det rasper når jeg puster, i dont like it.

Og nei, jeg har ikke et liv siden jeg oppdaterer på en blogg ingen leser med allslags uviktige ting.

Sur og trøtt

Æsj, jeg har vondt i halsen,er sur og utrolig trøtt, skjønner ikke hvorfor jeg ikke sover. Det er vel de vanlige tankene. Jeg har kjøpt "Veronica vil dø" nå, lest lit av den, må si jeg er litt skuffet, så langt ihvertfall.

Dum tanke nummer 1. idag:
Om jeg bare kunne fått tak i noen piller hadde livet mitt vært mye bedre

Dum tanke nummer 2. idag:
kuttekuttekuttektte

Dum tanke nummer 3. idag:
Jeg er alene, ingen bryr seg

Dum tanke nummer 4. idag:
Jeg må forsvinne

Dum tanke nummer 5. idag.
Jeg kommer aldri til å klare skolen

Dum tanke nummer 6. idag:

BUP er noen jævla idioter(men hadde vel alltids funnet noen andre å ta ut aggresjonen min på om jeg ikke hadde de, right? Så problemet er igjen bare ett; meg.)

Dum tanke nummer 7. idag:

Lurer på om det går an å utrydde alle veps?

Dum tanke nummer 8. idag:

Jeg er feit og ekkel

Dum tanke nummer 9. idag:

Hvorfor har jeg venner i det hele tatt? Og hvor er de nå egentlig?

Dum tanke nummer 10. idag:

Finnes det en mer patetisk skapning på denne jorda enn meg?


Ja, så det var dagens positive vitaminsprøyte! Mamma, pappa og broren min har reist på fjellet. Jeg tror jeg skal legge meg igjen.

Skjønner ikke hvorfor jeg ikke er med vennina mi, bare tre uker til hun reiser, men får meg ikke til å ta intiativ. Har på en måte hintet mange ganger, og hun vet at jeg ikke gjør en dritt.

Æsj, kvir meg utrolig til skolen. Og til morgenene mest av alt. Jeg hater morgener så sterkt. Vanskelig å beskrive, men jeg har alltid en sånn følelse om morgenen, spesielt før jeg skal på skolen, en så sterk følelse av håpløshet at jeg må samle all min viljestyrke for å tvinge meg opp. Får en sånn følelse av; er det verdt det? Hvorfor gidder jeg tvinge meg opp til enda en dag? Og det hjelper ikke å legge seg tidlig eller legge klart alt, for når morgenen kommer, så orker jeg ikke gå med det jeg hadde tenkt, ender opp i posete, store klær. Jeg ser rett og slett ikke poeng i en dritt om morgenen. Det er en sånn sterfk følelse at jeg nesten blir dårlig av å tenke på det. Både psykologen og helsesøster trodde jeg ikke trivdes på skolen, men det gjorde jeg jo, har ikke noe med det å gjøre.
Hjernen min funkr ikke om morgenen. Om jeg legger ting klart, så husker jeg det ikke.
Det eneste som har hjulpet meg så langt er å ta små overdoser om kvelden, da er jeg helt nummen og vekke om morgenen, og alt blir så mye enklere.

Samtidig gleder jeg meg litt til skolen begynner igjen. Riktignok ikke så mye som jeg kvir meg, men likevel. Blir litt deilig å ha noe å gjøre, noe man må gjøre.

Jeg snakker med en kamerat. Lenge siden jeg har snakket med ham. Veldig koselig. Men jeg får plutselig veldig lyst til å kutte. Why? :| Skjønner det ikke.

Mål

Jeg har vært ute og jogget, faktisk! Sånn bortsett fra at jeg omtrent kastet opp, og fremdeles er kvalm+skjelven, så går det bra. Er blitt så feit at det er helt kvalmende. Og neida, jeg vet jeg ikke er overvektig eller noe, men jeg er i helt utrolig dårlig form, har omtrent ikke muskler igjen i kroppen, og jeg hater å bare bestå av ben og fett. Så jeg skal prøve for ørtende gang og ta meg sammen, tvinge meg ut og jogge.

Ble litt inspirert av eilin.

Jeg skal prøve å spise mer normalt. Mamma sier jeg ligner på onkelen min som har store problemer med magen. Nå har han sluttet å spise, kan gå en uke ute å spise, og han nekter å ta medisinene han får.

Nå spiser jeg tomat og agurk-salat. Litt kvalm enda, så ikke så fristende, men får det nå tvingt ned. Har bare spist saftis og kjeks idag, gikk ikke opp for meg før istad. Så jeg må skjerpe meg! Må begynne igjen på dietten min igjen snart, noen uker før skolen begynner. Kutte ut melk og mel. I tilegg kutte ut sukker mest mulig.

Jeg lurer på når jeg kommer til å høre fra BUP. Enda ikke hørt noe. 2 måneder siden jeg var der sist. Blir ekstremt spennende å se!(les:ironisk)

Ellers så har jeg bestemt meg for å lese litt på spansken før skolen begynner igjen, og i tilegg ta opp igjen arabisken som jeg begynte på ifjor. Det eneste problemet er at lyden på dataen ikke funker! Typisk!

Jeg har fått meg nytt skjørt =)

Jeg liker det! Siden jeg aldri finner bukser som passer bør jeg kanskje kjøpe litt flere skjørt? Kjøpte to av dette siden det var salg. et grått/hvitt og et svart.
Også kjøpte jeg meg gule sko og masse turkise og sølvfargede armbånd. Wheee.

Jeg kommer aldri til å være normal

Nothing feels like it's really worth it
Forget perfect, I'm trying not to be worthless

Jeg har ødelagt såpass for meg selv at jeg ikke ser hvordan jeg noen gang skal kunne funke skikkelig om jeg skulle komme ut av dette. Jeg vet ikke om noen som har sånne arr som meg. Jeg føler meg så abnormal som overhodet mulig. Men hvorfor skal jeg slutte? jeg har allerede ødelagt meg selv så mye at det er ingen vei tilbake, det vil alltid hjemsøke meg. Det verste er ikke at det alltid vil være der, men at alle andre vil kunne se det.

Så faktisk en mann i tyrkia som hadde arr over hele venstre armen. Jeg fikk litt sjokk. Kunne ikke la være å stirre litt. Kan ikke skjønne at det kan ha vært det. Men samtidig kunne det ikke ha vært noe annet. Av en eller annen grunn trodde jeg ikke sånt "fantes" der, ihvertfall ikke så åpenlyst. At det var en eplekjekk mann i 30-årene gjorde at det ble enda mer tvilsomt. Men uansett, skjønner ikke hva ellers det kunne vært. Han så ikke ut til å bry seg, og det gjorde egentlig ikke noen andre heller. Så regner med det er mulig? Kanskje det lå en annen grunn bak arrene hans, men jeg klarer ikke komme på noen.

-----------------------------------------------------------------------------

På nesten alle butikker går de ansatte med butikkens t-skjorter. Hvordan skal jeg klare å få meg til å søke jobb på en butikk? Kommer aldri til å klare det. Kanskje jeg ikke ville fått jobben uansett. De vil vel ikke skremme kundene.

Det dummeste er at disse tankene får meg til å ville skade meg mer. Det er jo som sagt ingen vits i å slutte siden jeg allerede ikke ser ut?

For meg har selvskading blitt så normalt, og en så stor del av hverdagen at jeg ikke tenker på det som noe unormalt. Men tenkte litt på det her om dagen. Hvor sykt det må virke på andre folk. Hvilket inntrykk mange ville fått av meg om de visste det.

I korte trekk er det jeg har klart å gjøre i løpet av livet mitt å ødelegge. Ødelegge meg selv og andre. Jeg angrer så sykt på at jeg startet, men samtidig skjønner jeg ikke hvor jeg hadde vært uten.

FIASKOFIASKOFIASKOFIASKOFIASKOFIASKO.

If I could have been there from the beginning if I could be there right now
if I could promise to be there when you need me, would it raise an eyebrow?
How would your body be different if I still dropped by for visits?
Is it my place to put a smile on your face?
Could I erase your body language telling you its all been said before?
Or change the words you wrote, exchanging your scars for my metaphors?
I'd add them to my collection while smiling
Next time you want to paint with razor blades and need a canvas use my skin

hjemme igjen

Så da er jeg hjemme igjen. Like greit.
Turen var dritt. Vel, ikke bare dritt, men mye dritt. Mamma fikk helt anfall og mye styr, sa jeg bare var i veien og ødelagte og alt. Kjeftet på meg hele tiden de to første timene, og fortsette å hakke på meg om jeg gjorde en liten ting galt.
Det ødelagte liksom litt av hele stemningen. Spesielt siden jeg var usikker om jeg skulle være med i det hele tatt, angret veldig.

Hadde noen dårlige dager. Gjorde ikke noe egentlig. Bare sov og leste.
Når vi kom til sørlandet var jeg på en utrolig fin strand. Sent på kvelden. Satt der aleine. Byttet på å stå i vannet og gå rundt,og fikk en merkelig følelse. En følelse av frihet. Jeg sprang og hoppet. Følte meg på en merkelig måte litt oppløftet. Litt levende. Det var en helt syk følelse. Utrolig deilig. Akkurat som om jeg fløt bort.
Kunne ønskt jeg kunne reist til den stranden når jeg følte for det, men sånn er det desverre ikke.

Jeg kom tilbake til virkligheten. Vi reiste videre og kom til bestemor. Jeg var trøtt og sliten. Sov for det meste bare.
Men fikk en utrolig koselig melding fra ei vennine idag tidlig. Jeg har ikke fått vært med hun på noen måneder, så ble litt overrasket. Hun skrev at hun følte hun skulle si at jeg ikke måtte gi opp motet, hun visste ikke hva det gjaldt, men følte bare hun skulle si det. Og at jeg var en utrolig god venn, og at hun var glad i meg.
Det varmet veldig.
Vet ikke om det var grunnen. Men vært veldig glad resten av dagen. Besøkte broren min i den nye leligheten hans før vi reiste hjem, og det var faktisk koselig. Vi pleier krangle ofte, men det var bare hyggelig. Vel, bortsett fra at mamma klikket over en liten filleting.

Resten av veien hjem sang jeg og følte meg bare tullete-glad på en måte? Følte meg egentlig sånn helt til for ca. en time siden da en plutselig følelse av ensomhet datt over meg. Følte meg plutselig helt jævlig. Vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg nå. Føler meg helt blah. Ubeskrivelig.
Vil snakke med noen, men vet ikke hvem det skulle vært.

reiser snart

Og jeg har ikke sovet noe xD Ikke pakket ferdig heller. Bør få opp farten litt. Er drittrøtt. Men kan ikke legge meg nå, 2-3 timer til vi skal reise. Og en times tid til jeg må opp uansett, om jeg legger meg blir jeg bare kjempesur når jeg må opp.

Vært skikkelig hyper i natt. Skikkelig lenge siden jeg var sist. Lo og lo istad. Merkelig.

Forhåpentligvis får jeg sovet litt på veien. Kommer til å være dautrøtt om noen timer.

Så nå blir det nok ikke et innlegg på en stund.

Where is my mind?

Jeg blir gal av å ikke føle noe. Det er så frustrerende. Vet ikke om det er pga. antidepressivaen. Tar den ikke så ofte for å være ærlig. Må begynne å ta den hver dag.

Det som er merkelig er at jeg er jo på en måte bedre, for føler meg ikke så nede som før. Men samtidig ikke. Det er akkurat som om jeg har fått piller som fjerner alle følelser. Og jeg vet ikke helt om jeg liker det. Er liksom ikke bedre, føler bare ikke noe.

Og hva skal jeg gjøre med BUP? Det evige spørsmålet. Psykologen min kommer ikke hjem før i slutten av juli. Jeg liker ikke psykologen min, og vil ikke til hun. Men burde kanskje likevel fått en eller annen form for hjelp. Men hvordan?
Må være noe galt med meg når ingen psykologer funker, right?

tull

Jeg skriver og skriver. Bare bullshit. Men nå skal jeg visst på legevakten likevel. Om en time.

Jeg vil skrive, men vet ikke hva. Er bare litt tom.
Vil sove. Men jeg våknet jo nesten nettopp. Hadde en ekkel drøm.

Drømte at det kom en ekstremt stor og ekkel sky innover der vi bodde. Det begynte å regne. Men det var ikke normalt regn. Det regnet spikere. Jo mer det regnet, jo større ble spikrene. Alle som ikke kom i ly døde. Vi løp for å få oss vekk, akkurat da det begynte å regne igjen løp vi inn i en liten hytte med skyvedør av glass. Vi var vel 8-9 stk. Det kom flere som ville inn, men vi turde ikke slippe dem inn siden det regnet så fælt. Vi måtte stå og se på at de døde. En gammel mann sto og så på meg hele tiden, og spyttet på vinduet før han falt om. Også det verste av alt. Ene venninen min kom løpende i full panikk og ropte at vi måtte åpne, men vi åpnet ikke, og jeg måtte stå og se på at hun skrek.

Drømte MYE mer og, men ville tatt timesvis å fortelle.

Har denne sangen på hjernen, den beskriver ting bra;

And I don't want the world to see me
Cause I don't think that they'd understand
When everything's made to be broken
I just want you to know who I am


And you can't fight the tears that ain't coming
Or the moment of truth in your lies
When everything seems like the movies
Yeah you bleed just to know your alive

And I don't want the world to see me
Cause I don't think that they'd understand
When everything's made to be broken
I just want you to know who I am

Jeg ringte

og det var det jo masse vits i! Hun var på ferie. Kom ikke igjen før 28.juli.
De spurte om det hastet, om jeg måtte få time med en gang hun kom tilbake, men jeg sa nei.

Jeg hater BUP. Men nå har jeg ihvertfall ringt. Applaus til meg.

Ok, nå har jeg bestemt meg. Jeg ringer. For alle sin skyld. Og takk til Eilin som maser på meg :P

Ble ikke tur til legevakten likevel. De var visst stengt idag.

Jeg klarer ikke få meg selv til å ringe til BUP. Må ringe innen 20 minutter nå. Men vet ikke om jeg vil. Ser ikke noe poeng i å komme ned igjen til snobbedamen som spør meg, hvordan går det med deg?-og svare omtrent det samme hver gang, og ikke komme noen plass.

Åh, de skulle bare tatt telefonen igår, så hadde jeg vært ferdig med det. Jeg klarer ikke ringe nå. Er alt for likgyldig. Denne sangen beskriver det bra.

I don't know how else to put this
It's taken me so long to do this
I'm falling asleep and I can't see straight
My muscles feel like a melee
My body's curled in a U-shape
I put on my best but I'm still afraid

Propped up by lies and promises
Saving my place as life forgets
Maybe its time I saw the world

I'm only here for a while
But patience is not my style
And I'm so tired that I gotta go

Where am I supposed to hide now?
What am I suppose to do?
Did you really think I wouldn't see this through

Tell me I should stick around for you
Tell me I could have it all
I'm still too tired to care and I gotta go

I'm following suit and directions
I crawl up inside for protection
I'm told what to do and I don't know why

I'm over existing in limbo
I'm over the myths and placebos
I don't really mind if I just fade away


Where am I supposed to hide now?
What am I suppose to do?
You still don't think I'm going see this through

Tell me I'm a part of history
Tell me I can have it all
I'm still to tired to care and I gotta go

Hmhm.

Nå snakker mamma med legevakten. Hun sier jeg MÅ ned idag. Har noen ekle kjøttsår på beina etter tyrkia. Vet ikke hva det er. Men no way om jeg orker reiser ned nå, håper det blir seinere.

På torsdag reiser vi på ferie. Jeg er enda veldig usikker på om jeg skal være med. Vil ikke. Vi skal til østlandet og innom sørlandet på veien hjem igjen. Kun familien. Vennina mi pleier reise samme plassen, men hun skal ikke i år. Selvfølgelig kan jeg sikkert prøve å bli kjent med noen, men vet ikke helt jeg. Ikke spesielt fristende.

Det klikker for meg:O

ja, nå begynnr jeg virkelig å lure. Her er det som har skjedd.

På søndag, etter at jeg hadde vært på kino og satt på bussen, så fant jeg plutselig en dorull i posen min(med papir på!) Skjønte ikke hvor søren den kunne komt fra. Jeg har ihvertfall ikke puttet den der. Tenkte det var de to jeg reiste med som skulle tulle litt med meg, men de sa at det var IKKE de. Tror faktisk de snakket sant også, for de var like overraska som meg:P Merkelig rett og slett!

Det andre som skjedde er at jeg ikke fant igjen kniven min. Letet og letet, men fant den ikke. Mamma var innpå rommet mitt mens jeg sov en dag, så ble veldig redd for at hun hadde tatt den. Var skikkelig stressa. Men sånn lørdag og søndag tenkte jeg ikke så ekstremt mye på det. Så her en natt. Husker ikke hvilken. Så trodde jeg at jeg drømte at jeg fant kniven i en sånn rød boks på rommet mitt. Jeg var sikker på at jeg drømte det. Kan egentlig ikke helt huske å ha drømt det, bare vet at jeg drømte det. Når jeg våknet trodde jeg først den faktisk var der, men så gikk ddet opp for meg at det bare var en drøm. Så tenkte ikke mer på det. Men nå isted, så sto jeg tilfeldigvis ved siden av den røde boksen. Og jammen meg ligger ikke kniven oppi der, under noe greier.

Jeg er veldig forvirret. Tror enten jeg fant kniven og tenkte yes, også gikk og la meg og trodde jeg drømte det. Men lite sannsynlig. Kanskje jeg våknet, fant den, og sovnet igjen, usannsynlig det også. Eller så drømte jeg det faktisk.

Også det teiteste av alt. Sto nettopp med kniven i hånden, og nå finner jeg den ikke igjen. Jeg er håpløs!

Favorittsanger for tiden :)

Placebo-Every You and every me

Didulya-Inkerman

Placebo-pure morning

Paramore-Misery business

Tarkan-sikidim

Afroman-let's all get drunk

Citizen cope-let the drummer kick

Disturbed-down with the sickness

Dizzee Rascal

Espen Lind-unloved

Boaz Mauda-kei'lo kan

Venner og sånt :)

Jeg har vært hos Helen siden igår, kom akkurat hjem. Det var kjempekoselig!
Vi var oppe hele natten, sminka oss og tok bilder, hehe. Idag reiste vi til byen og traff Bendikte. Vi så The mist. Den var faktisk kongebra! Ikke kjempeskummel egentlig, men veldig trist.
Jeg spiste helt sykt mye snop, plutselig var hele posen borte, huff.

Og jeg så noen sykt fine puter jeg vil ha til hybelen min :D Denne stilen, men de var litt finere(ja, jeg har litt spesiell smak:P)



Kommer til å bli så trist når Helen flytter. Bare noen uker til nå. Også så langt. Reisen koster 15 000. Så med mindre jeg vinner i lotto kan jeg nok ikke besøke henne. Tror hun reiser før jeg flytter til leiligheten også, trist siden jeg hadde tenkt å ha innflytningsfest, blir ikke det samme uten henne. Ikke kommer hun til å være her når jeg skal begynne på den nye skolen heller. Men vi snakkes vel over msn, selv om det ikke blir det samme.

Jeg skjønner ikke hva jeg har kastet meg inn når det gjelder skolen. Nivået er alt for høyt for meg! For å ikke snakke om at alt går på engelsk. Jeg kommer ikke til å klare å si noe som helst. Huff, jeg er alt for negativ. Helen sa hun ikke skjønte at jeg turde begynne der. Og sannheten er vel at jeg egentlig ikke tør. Men jeg tvinger meg selv.

Livshistorien min

Fordi jeg elsker å herme, og fordi jeg fikk lyst til å skrive noe, så gjør jeg som Eline og forteller livshistorien min.

Jeg ble født i 1991, som den yngste i en søskenflokk på 4. Jeg var en ekstremt sjenert jente, som elsket å kle meg ut. Mamma måtte alltid tvinge meg på besøk til andre, og jeg var sta som bare juling, men det var hun også, så hun endte som oftest opp med å vinne kampen.

Jeg hadde to gode venner jeg lekte med i nærheten. En gutt og en jente. Fikk også etterhvert en bestevennine, som var så totalt forskjellig fra meg at det er litt rart å tenke tilbake på.

Da jeg begynte på skolen forandret ting seg litt. Jeg kom i en klasse hvor de få jentene som var bare hang ilag, og jeg følte meg generelt veldig mye utenfor. Det viste seg ganske fort at jeg var et lite skolelys. Kunne lese før jeg begynte på skolen, og alle de andre beundret løkkeskriften min. Men jeg trivdes ikke, og dette førte til at jeg begynte på privatskole etter noen år. Foreldrene mine var veldig usikker, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle bytte skole. Så slik ble det. Noe jeg aldri har angret i ettertid, selv om jeg på den gamle skolen min ble sett på som rar. Fikk mange venner for livet.

Jeg var alltid en litt rar unge tror jeg. Når jeg tenker på barndommen blir jeg litt lei meg.

Da jeg var rundt 8 skjedde det noe som skulle forandre ting litt. Vi kjørte i den gamle bilen vår. Jeg hadde fått slikkepinne, sånn gigantisk, rund. På en eller annen måte klarte jeg å få hele inn i munnen, og ned i halsen, men der satt den fast. Husker enda den følelsen sykt godt. Pappa har fortalt at jeg ble blå i ansiktet. Han måtte stoppe bilen, løpe ut, og løfte meg opp ned mens han slo meg kraftig på ryggen.

Noen år senere. I 4-5 klasse eller noe rundt der sluttet jeg å spise. Ikke fordi jeg ville bli tynn, men fordi jeg var livredd. Husker ingen skjønte meg, og jeg var utrolig fortvilet. Jeg nektet å spise noe annet enn flytende, fordi jeg følte jeg ble kvalt. Var hos både leger og på sykehuset, men de fant ikke noe. Dette holdt på i nesten ett år, før jeg plutselig spiste normalt igjen til alles lettelse.

Rundt samme tiden begynte jeg å få pusteproblemer. Flere ganger når jeg overnattet hos venniner ble jeg sittende våken hele natten fordi jeg følte jeg ikke fikk puste, og det ble enda verre om jeg la meg ned. Husker ofte jeg våknet hjemme og gråt fortvilet over at jeg følte jeg ble kvalt, og mamma og pappa visste ikke hvordan de skulle roe meg ned. Da visste jeg ikke hva det var, men har jo forstått at det må ha vært angst. Så egentlig startet den før depresjonen.

Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit. Medlemmene av familien vår har aldri vært flink til å vise medmennesklighet, men kritikk har alltid vært tilgjengelig.

Rundt 6.klasse begynte jeg å slite mer med mageproblemer enn før. Det begynte å bli et problem i hverdagen, og veldig slitsomt. Guttene i klassen pleide å kommentere hvor negativ jeg var osv. Noe som virkelig traff et ømt punkt hos meg, fordi jeg hadde begynt å slite veldig da, og jeg ble veldig sint på de at de kunne si noe sånt. Om de bare hadde visst hvor slitsomt det var med den magen, da hadde nok de vært mye mer pessimistisk, husker jeg jeg tenkte.

Dette ble ett lite vendepunkt. Jeg presset meg enda mer.

De skulle ikke få kalle meg pessimist, kanskje jeg var det, men jeg skulle ikke la noen få det inntrykket.

Jeg begynte tidlig å like hester. Elsket hester. Alt gikk i hest. Ridd mange forskjellige plasser fast. Og drømmen var sin egen hest og å få delta i stevner. Jeg fikk hest på for, to ganger. Men måtte levere den ene tilbake fordi jeg var så mye syk at jeg ikke klarte å ta vare på den så bra som jeg ønsket.

I 2001 fikk jeg en lillebror. Det var veldig stas.

Til nå hadde jeg hatt mageproblemene ett par år og vært hos mange forskjellige leger uten hell.

Reiste på leirskole i 7. Endte etter to dager opp på alenerom pga. magen. Følte meg ekkel og dum. Og det tæret selvfølgelig bare enda mer på selvfølelsen.

Så begynte jeg på ungdomskolen. Likte det. Men fraværet mitt ble stort. Jeg hatet meg selv mer og mer for den dårlige helsen som ødelagte for mye. Og ikke minst fordi ingen skjønte hvordan det føltes å ha det sånn. Sluttet også å ri pga. kombinasjonen av elendig selvtillit og at jeg var alt for mye borte fra timene. Jeg sto igjen med ingen interesser. Spilte fotball en stund, men det ble for mye.

Dagene begynte å bli tyngre. Men ikke så tunge at det ikke gikk.

Mamma begynte å bli syk. Ble innlagt på sykehuset gjentatte ganger uten noen suksess i å finne ut hva det var. Hun har vært flere måneder vekke på diverse hjem som skal hjelpe. Hun sliter fremdeles med det samme, og er uføretrygdet.

I 9. klasse startet selvskadingen(vel, den startet strengt tatt lenge før, da jeg var liten og pleide å slå meg selv). Det begynte faktisk helt tilfeldig. Jeg satt med passeren i timen og skrev på armen, synes det var tøft, for det hovnet litt opp, og det ble litt stilig effekt. Vet det høres helt sykt ut nå. Men da visste jeg ikke at det fantes noe sånt som selvskading. Det var først noen måneder senere at jeg gjorde det med vilje for å skade meg selv, og da var jeg veldig nøye med å skjule det. Depresjonen var komt for fullt nå. Det var vinter og jeg sov nesten hele dagen utenom skolen. Skadingen begynte med risping men utviklet seg senere til kutting,brenning,blåmerker og overdoser.

Da våren nærmet seg igjen sluttet jeg. Husker ikke hvorfor, jeg bare sluttet. Da vi reiste til england med skolen i 10.klasse gikk jeg med kort ermer osv. Arrene var der, men de var ikke ekstremt synlige.

Da høsten kom kræsjet alt. Jeg orket enda mindre enn før. Kranglingen med mamma ble oftere og verre. Sov hele tiden. Selvskadingen nådde nye høyder. Jeg ble suicidal.

Hadde ingen å snakke med. Prøvde å snakke med vennina mi, men det gjorde alt verre.

Februar 2007 ble jeg innlagt på sykehuset. Måtte på legevakten pga. pusteproblemer. Hadde vært kraftig forskjølet en stund. Ble sendt inn med ambulanse. Trodde jeg skulle dø. Lå hele natten og ropte til mamma at jeg ikke ville dø. Fikk oksygen og saltvann, men ellers gjorde de ikke noe. Den verste natten noensinne. Mamma merket arrene på beina mine, og maste om det i ukesvis etterpå.

Jeg ble sendt hjem etter en dag uten at de hadde funnet ut noe. Fikk bare med meg en astmamedisin, som ikke hadde noen effekt i det hele tatt.

Dette hang over meg de neste to månedene. Klarte ikke sove. Klarte ikke konsentrere meg. Klarte ikke puste. Holdt på å bli gal. Var borte fra skolen i 10 dager.

Da jeg kom meg til legen fikk jeg muskelavslappende tabletter som hjalp.

De verste pusteproblemene gikk gradvis over.

Rundt den samme tiden gikk jeg til helsesøster. Måtte tvinge meg inn, og brøt totalt sammen. Hun sa hun ville kontakte legen min, og deretter BUP, men at jeg da måtte få foreldrenes samtykke siden jeg var under 16. Noe jeg ikke ville, derfor ble vi enige om å vente 2 måneder(taushetsplikten ble senere brutt av BUP-psykolog, og foreldrene mine ble underrettet).

Jeg startet hos BUP, uten at det funket spesielt bra.

Sommeren kom, og sommeren gikk. Så begynte vgs. Jeg trivdes, men slet likevel med høyt fravær. Hadde store problemer med å komme meg opp om morgenen, så ikke poenget.

De første månedene på vidergående gikk det ganske greit. Jeg ble valgt som tilitselev og fikk greie karakterer. Men det gikk fort ned igjen. Jeg datt ut av systemet til BUP.

Jeg endte opp hos helsesøster igjen, og fortalte henne alt. Hun var rystet og ringte til BUP og kjeftet, og fikset det så jeg kunne få ny psykolog der.

Fikk ei kjempegod vennine, som sliter med litt det samme som meg. Følte meg litt mindre alene.

I løpet av vinteren/våren startet misbruket av piller å ta seg opp. Proppet i meg så og si alt jeg kunne finne. I et desperat forsøk på å stoppe den åpenbare selvskadingen(kutting,brenning osv) byttet jeg det ut med piller. Fordi ingen ville se det.

Nå er det sommer. Jeg har kommet inn på skolen jeg ville, og skal flytte på hybel i august. Jeg sliter fremdeles med depresjonen og selvskadingen, mens angsten kommer og går i perioder.

Novelle-Vatn, drukn meg?

Kutt. Brenn. Kutt. Brenn.

Halsen snørar seg saman, lufta forsvinn. Ho stressar. Spring rundt i huset etter passande våpen. Våpen mot seg sjølv. Ho stoppar opp og tenkjer nokre sekundar, veit ho bør stoppe opp enda lengre, men klarer ikkje. Ho finn det. Søkk ned på golvet og sukkar høgt. Ho høyrar musikk. Anten i hovudet eller frå stereoanlegget. Ho veit ikkje heilt, men ho bryr seg ikkje.

Stressnivået når toppen. Ho kuttar. Ein gong for skulen. Ein gong for mora som er sjuk. Ein gong for den håplause verda. Alle gongane for seg sjølv.

Endorfinene lausnar. Spreiar seg ut i kroppen hennar. Ho ler i takt med blodet som flyt. Føler ein ekstrem lette og glede. Ho kuttar igjen, djupare denne gongen. Smerta får ho til å føle seg meir levande enn på lenge. Blodet renn, friskt og raudt. Ho blir svimmel, lenar hovudet mot veggen, lukker auga og smiler. Lukke. Den finns kanskje likevel.

- Vakn opp!

Morgon, og ein meir jævlig følelse finns ikkje. Alle forheng blir dratt frå. Alle brotsverk avdekka. Det er sumar. Det er varmt. Det er glede. Det er små toppar og korte skjørt.

Ho drar seg opp av senga. Seier til seg sjølv at denne dagen blir betre enn gårsdagen. Føler seg kvalm og distansert. Spegelen er i dårlig humør og parfymen luktar dritt. Ho geipar til bevisa etter nattens ugjerningar. Lange, raude striper og stivna blod. Får lyst til å rive dei sakte opp, men klarer å la vere.

Ho hoppar i dusjen. Kjennar det renne nedover. Det svir når det treffer såra. Blodresta symjar ned i sluket saman med vatnet.

Ho klinar på sminke. Sleng på seg kler som er altfor varme i varmen. Om ein månad er sumaren komen for fullt, men då skal ho slutte. Det skal ho, heilt sikkert.

Ho går opp. Sleng på seg sekken og spring ut. Mora står igjen og hylar at ho må ete.
Ho et ikkje. Ikkje faen.

-------------------


- Eg treng litt vatn. Læraren ser litt overraska ut, men let ho gå.

Kutt. Skrap. Kutt. Skrap. Kutt.

Læraren ser fornøgd ut då ho kjem tilbake igjen. - Trur verkelig det vatnet fekk liv i deg, seier han og humrar. Ho smiler bekreftande.

Det dunkar i hovudet hennar. Læraren kjeftar for at ho ikkje følgjar med. Ho seier ho skal ta seg saman. Men kjenner vatnet kome som ei flodbølgje. Det slukar ho opp og lar kroppen gå på autopilot.

Heime igjen. Badet eller senga, ho klarer ikkje bestemme seg. Ho veljar kjøkenet. Ho tømmer skapa. Jaktar på usunn mat. Ikkje fordi ho vil ha, men fordi ho berre må. Ho dreg ut tre kjekspakkar og riv dei opp. Kjeksa går fort ned. Ho kjenner seg meir og meir kvalm, men klarer ikkje slutte. Det endar som alltid. Ho spring for å tømme seg. Klarer ikkje la vere å merka seg kniven. Den ligg der og fristar. Fortel ho kor dum ho er.

Kutt. Kutt. Kutt. Kutt. Kutt.

Det blør meir enn vanleg. Ho hikstar og pressar papir mot armen. Lovar seg sjølv at dette er siste gongen. Aller siste gongen.

Ho stupar i seng. Søv til kveldstid. Gløymer at leksene skal gjeres. Så dum. Ho er så dum. Ho veit alle tenker ho er dum. I alle fall om dei kjende ho slik ho kjende seg sjølv. Ho fokuserar på skjermen. Leser dei same orda opp igjen og opp igjen. Høyrer foreldra skrike over hovudet. Dei skrik om ho. Det er derfor dei skrik, det veit ho. Det har ho fått høyre.

Ho pustar tyngre, halsen snørar seg saman. Vatnet kjem.
Det trekk inn i lungene hennar.

Ho slukner.

Onsdag 9.juli

Jeg kom inn på førstevalget mitt. Ble glad med en gang, men nå er jeg bare skremt. Må flytte på hybel, og tror det skal gå. Men samtidig forventes det så mye av meg. Psykologen skrev at jeg hadde en depressiv periode, og la veldig vekt på at jeg var blitt bedre, og ville derfor prestere mitt ytterste det neste skoleåret. Det var nok det som gjorde at jeg kom inn. Snittet mitt var ikke høyt nok. Men brevet fra henne var nok til individuell vurdering, og dermed fikk jeg plass. Men jeg er da ikke bedre. Skjønner ikke hva hun bablet om når hun sa en kort depressiv periode, jeg har jo søren slitt med dette i 2-3 år. Men jeg orket ikke lese alt hun hadde skrevet, jeg leverte det bare inn.
Så nå har jeg komt inn . Jeg må prestere bra. Men jeg er livredd. Sprakk igår også. Kuttet. Ikke noe gale, men gale nok. Tok også en liten overdose. Også med paracet. Haha, noe så dumt. Men har brukt opp alt det andre så.
På en måte kunne jeg ønskt jeg kunne blitt lagt inn nå i sommer, bare få ordna opp i ting liksom. Men jeg vet jo at det ikke er så enkelt. I tilegg går jeg jo ikke til BUP lenger. Så jeg er visst ikke kvalifisert til å få hjelp av de. Har bare lyst å gå inn der og hyle til de at de er noen store idiotier, som ikke har hjulpet meg en dritt. Kanskje jeg skal gjøre det også.

Mandag 23.juni

Idag føler jeg meg rar. Har kanskje blærebetennelse, og det to dager før syden. Skal til legen imorgen, og forhåpentligvis til Helen .
Dagen begynte ikke så bra. Men har ihvertfall ikke skadet meg. Jeg var og vokset leggene/armhulene for første gang. Jeg er overrasket over hvor bra det gikk. Var veldig nervøs pga. armene osv. Men hun sa ikke noe, en veldig lettelse :) Etter at jeg var ferdig så følte jeg en merkelig følelse. En følelse av lykke. Av at jeg faktisk hadde fått til noe som virkelig betydde noe. Høres sikkert teit ut, siden "normale" folk ikke vile hatt problemer med det. Men første gang noen har sett armene mine på over et år(vel, utenom psykologen, men da fikk jeg omtrent sammenbrudd).
Jeg tror det var bra jeg gjorde det. Det ble liksom min egen måte å forberede meg til Tyrkia-turen. Nå har noen andre sett det. Noen jeg ikke kjenner. Og de reagerte ikke noe særlig, så da er det kanskje håp om at tyrkia kan gå noenlunde bra også?
Jeg gliste som en tulling når jeg gikk ut derfra. Følte meg rett og slett glad der. Om det så bare var for en liten stund, så var det en utrolig oppløftende følelse. Jeg smilte faktisk til folk rundt meg, ikke fordi jeg følte jeg måtte, men fordi jeg ikke klarte la være! Veldig rart.
Jeg tok solarium senere, og klarte å få et merkelig skille rett under rumpa, ser utrolig dumt ut! Forhåpentligvis kan jeg ta imorgen og, så jeg får fikset det litt opp, for nå ser det direkte dumt ut.
Akkurat nå føler jeg meg ikke spesielt bra. Omtrent som vanlig. Jeg vil kutte. Jeg vil slå meg selv. Jeg vil ta tabletter. Men samtidig så tror jeg den lille episoden gav meg noe, selv om jeg føler sånn som dette nå. Føler at det ikke er 100% håpløst kanskje. Jeg vet ikke. Føler det er ganske håpløst for å være ærlig.
Samtidig har jeg lyst å klemme Helen. Har lyst å danse i regnet, og hyle med fossen. Har lyst til å gå bananas rett og slett, men på en god måte. Forhåpentligvis blir det en tur til helen imorgen, gleder meg. Litt nervøs og. vet ikke hvorfor, jeg er alltid det.
Hører på We are broken idag og. Den sangen er virkelig noe for seg selv. Den er deppa, men likevel full av kraft og galskap, og kanskje en liten smule glede? Veldig mye som meg føler jeg.

Jeg kunne ønskt jeg hadde noen tabletter. Jeg skulle klart meg med noen. Imorgen skal jeg som sagt til legen, og har tenkt å si at pusteproblemene er kommet litt tilbake og om jeg kan få de tablettene jeg fikk engang før. Det er jo ikke totalt løgn. Sliter med pustingen innimellom. Kanskje ikke akkurat nå men. Jeg trenger det. Vet ikke om jeg får de jeg, men håper det. Har ikke tenkt å ta noen overdose. Eller, ikke noe svært ihvertfall. Men trenger noe til å gjøre meg nummen. Trenger noe som kan gi meg en pause fra tanker. Trenger rett og slett å misbruke noe. Merkelig, men det føles nesten sånn. Skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal kunne slutte. Trist, men sant.
Jeg blir gal når det gjelder religion og tro.Hvem er gud? Hva er Gud? Er det i det hele tatt en Gud?Ja, jeg tror det finnes noe mer, klarer rett og slett ikke tro at det IKKE er noe mer. Det går ikke. Bare til å se rundt oss det, alle er levende bevis. Dette er ikke kommet ut av en liten celle. Dette er noe større. Men hva? Er det sånn at noen fortjener å gå til helvetet, og noen til himmelen? Hvorfor? Og hvordan? Om jeg visste svaret på det skulle jeg vært et mye mer avslappet menneske. Men til jeg klarer å finne utav ting, så er ihvertfall en ting sikker. Jeg vil prøve å gjøre det "rette". Hva nå enn det er. Men kjærlighet er ihvertfall en av disse. For å ikke snakke om respekt. Jeg vil sikkert fortsette å be i ny og ne og, rett og slett fordi jeg er smådesperat etter å bli sett av noen "der oppe". Om det er noen, så vil jeg vite det! At bare noen isåfall skal få denne "gaven" er da bare tullete. Det er et av punktene som fårmeg til å tvile på kristendommen. Hvorfor opplever noen den hellige ånd på kroppen osv. mens andre aldri kjenner noe? Skal man bare prøve og prøve? Hvorfor tro på kristendommen om man ikke føler noe? Hvorfor ikke bli muslim eller hinduist? Poenget er at man må TRO. Og for å tro må man jo ha en grunn. Ikke noe håndfast, men noe som gjør at man bare vet det. Som f.eks en av disse svære opplevelsene mange av bibelens rollefigurer var så heldige å få oppleve. Er ikke det ganske urettsferdig at vi andre som ikke får den opplevelsen går til helvetet? Men vent, hvordan kan vi vite at det engang finnes noe sånt?
Det er ikke til å bli klok på. Det eneste som fungerer er å stenge det ute. Jeg har prøvd det meste annet. Lest bøker, sett dokummentarer, vært på møter, bedt, osv. Religion fascinerer meg nettopp fordi jeg er overbevist om at det er noe mer, men at jeg likevel synes det er sprøtt at det kan være så mange som er skråsikre på at de har funnet den rette veien til evig lykke. Hvorfor finnes det 10000 religioner, hvor flere tilhengere er fantastiske mennesker, og overbevist om sin tro? Hvordan skal vi som aldri får se et under, eller føle noe på kroppen velge mellom disse? Og hvordan kan det være rettferdig at dem av oss som skulle velge "feil" ender i evig lidelse?
Jeg er shitredd for døden. Merker jeg blir litt dårlig her jeg sitter. Hater tanken på den. Skjønner ikke de som sier de ikke er redd for å dø. Tenk om man bare rotner bort? Tenk å aldri være mer. Tenk å aldri se familie eller venner igjen. Tenk å aldri tenke igjen. Det går ikke an det. Så det må finnes noe mer. PUNKTUM.

Fra søndag 22.juni

Så da skal jeg også prøve å skrive for å få ut følelser. Har hatt dagbok før, men alltid gitt opp. Kanskje det blir enklere på nettet?
Idag er jeg helt zombie. Vet ikke om det er pga. antidepressivaen eller om det er andre ting som spiller inn. Føler meg rett og slett bare totalt håpløs, likgyldig, og vil bare sove. Jeg reiser til syden på onsdag. Jeg vil ikke. Har armene fulle av arr, i tilegg til mange nye kutt. Jeg er lei av at jeg får de som bryr seg om meg til å bli bekymret. De fortjener det ikke. Du fortjener det ikke. Helst vil jeg bare låse meg inne på et rom og selvskade til det ikke er mer igjen av meg. Ruse meg på piller og alkohol, og kutte til jeg besvimer.
Men det vil ikke løse noe vil det vel? Men er jo ingenting annet som løser det heller. Når jeg kommer tilbake fra syden tror jeg det kommer til å skje. Jeg har prøvd å styre meg de siste ukene så jeg ikke har alt for mange kutt når jeg skal dit, men når jeg kommer hjem igjen er jeg fri. Vet det er litt sykt å tenke sånn, men gleder meg så jævlig. Da skal jeg kutte så jeg får store, åpne sår.
Sånn tenker jeg nå da. Kanskje har det forandret seg når jeg kommer hjem. På andre sine vegne kunne jeg ønsket det. Men for min egen del ser jeg ingen løsning.
Jeg er så jævlig lei. Hver eneste dag. Hver bidige dag. Hadde det ikke vært for en god vennine vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Men føler meg likevel alene, selv om jeg har henne. Jeg fortjener henne ikke, hun har andre venner som er mye bedre for henne. Jeg ødelegger alt og alle, og burde vært sperret inne.
Jeg er egentlig alt for trøtt til å skrive. Men jeg skal skrive litt hver dag. Eller noe sånt. Må jo prøve om det hjelper.
BUP mener jeg er "frisk" nok til at jeg ikke trenger hjelp. Jævlig lei den pripne psykologen min, så kanskje greit. Eller egentlig vet jeg at det ikke er greit. Selv om jeg hater gå der, så betyr det ikke at jeg ikke trenger hjelp. Noen dager tenker jeg at søren, må bli innlagt før jeg gjør noe idiotisk, mens andre dager tenker jeg at jeg bare er en drittunge som overdriver, og at jeg heller vil rotne hjemme enn å bli sendt på et galehus.
Hovedgrunnen til at jeg føler jeg hadde hatt godt av å bli "sperret" inne, er at da hadde ihvertfall folk sluppet å stresse med meg, og kunne slappet av. Selv om jeg føler meg dritt, så trenger jeg ikke ødelegge for alle andre.
Føler jeg blir mer og mer trigget jo mer jeg skriver. Ikke akkurat den effekten jeg håper dette kommer til å ha.
På onsdag har jeg time hos BUP for første gang på en måneds tid. Kommer nok ikke til å møte opp siden jeg skal til syden den dagen. Vurderer å skrive noe å levere til psykologen. Flere som har foreslått det. Da skjønner hun kanskje bedre hvordan jeg har det. Men samtidig, om jeg gjør det, da er det ingen vei tilbake. Vet ikke om jeg tør utlevere meg på den måten.