Jeg vil virkelig ikke mer, jeg orker ikke mer. Jeg vet jeg ikke kan gi opp men jeg føler meg så ekkel at jeg har ikke ord for det, jeg vil løpe langt og lenge. Jeg kan ikke akkurat løpe vekk fra meg selv, men om foten hadde funket kunne jeg prøvd ihvertfall. Trente i endel timer igår da, så foten min er blitt helt blå og dum nå. Men det var jo bare helt bortkasta siden jeg brukte hundrevis av kroner på mat idag. Fy faen, så idiotisk. Så motbydelig. Jeg blir dårlig av hvor ekkel jeg er, at jeg kunne presse i meg det der, det får meg til å ville skyte meg her og nå. Føler fettet bobler opp for hvert sekund som går og jeg vet jeg har lagt på meg flere kilo siste dagene. Og det ødelegger alt som jeg har jobbet for. Alt. FAEN. Om jeg bare kunne tatt en tablett og sovet meg over alt dette, sovet i et par uker. Egentlig burde jeg gå på treningssenteret og trene til jeg ser stjerner, men samtidig virker det så totalt bortkastet, spist altfor mye til at det kan trenes bort. Dessuten vil jeg ikke vise meg utenfor døren. Med andre ord ikke en dritt jeg kan gjøre, men blir totalt sprø om jeg må være våken mer så legger meg nå snart. Mamma ringte akkurat og klikket for at jeg tenker å legge meg så tidlig, jeg begynte å le og klarte ikke slutte å le, for det er nesten litt tragikomisk. Jeg føler helt ærlig jeg orker mer av noen ting, og om jeg tar en sovetablett som får meg til å sove vekk det aller verste, så jeg kanskje kan være litt klarere i hodet i morgen, så er jo det faktisk ikke så gale? Jeg er egentlig bare så fortvila at jeg hylgriner og ler om hverandre xD Også maser mamma og pappa om at jeg må være med hjem...Jeg skjønner ikke at det er så vanskelig å forstå at det vil bare gjøre alt verre for alle parter? Jeg hater meg selv sånn som jeg er nå, jeg er egoistisk, fiendtlig og totalt motbydelig på alle måter. Jeg er fullt klar over det, og den eneste måten jeg klarer overleve er å distansere meg selv mest mulig og være mest mulig jævlig mot alle som kommer i nærheten av meg. Det verste er at jeg helt ærlig ikke bryr meg, eller jeg bryr meg jo på en måte, men jeg vil bare skade meg selv mest mulig, og å være stygg med alle rundt meg er vel en måte å gjøre det på også.
Det er helt sinnsykt hvor forandret alt blir når jeg kommer i ubalanse som nå, jeg inntar en slags likgyldig rolle, gir liksom "faen" og ler av alt. Igår holdt jeg på å ringe til Han og spørre om vi skulle møtes, og nei hadde ikke drukket, men hadde egentlig ingen nerver for å snakke med han eller noe. Og sex sto plutselig for meg som den ultimate og totalte fornedrelsen. Sånn det eneste som manglet for at jeg skulle være totalt ødelagt og ubrukelig. Heldigvis møtte jeg han aldri.
Nå ringte mamma og insisterte på at jeg reiste på sykehuset igjen. MEN NEI, jeg vil ikke opp der...av flere grunner...For det første er jeg så uren akkurat nå, merkelig ord, men det besrkiver det bra, jeg er skitten, forferdlig skitten, og jeg vil ikke skitne til rommet mitt der oppe. For det andre har jeg kuttet ganske gale og jeg måtte love og lage avtale der oppe om at jeg ikke skulle kutte før jeg fikk reise på perm...OOOg, gruer meg mer enn nok til tirsdag, da skal jeg mest sannsynlig ha samtale der oppe om sånn spisetest-ting jeg tok før påsken, også kommer jeg der sånn 10 kg tyngre, haha, føler det blir sånn; ehehe, jeg bare tullet når jeg svarte på den testen. Så ja, gruer meg ihvertfall til det, og vil helst være ifred så lenge. Men mistenker at mamma eller pappa kommer marsjerende ut her snart, og at det blir en herlig krangel. Jeg vil vel egentlig ikke krangle, jeg bare er forferdlig og orker ikke være grei. Er faktisk så desperate at jeg kunne ønske noe kunne slå meg ned eller noe, men vet ikke helt hvem som skulle gjort det.