Sanger for tiden

Everything's so blurry
and everyone's so fake
and everybody's empty
and everything is so messed up
pre-occupied without you
I cannot live at all
My whole world surrounds you
I stumble then I crawl

You could be my someone
you could be my scene
you know that i'll protect you
from all of the obscene
I wonder what you're doing
imagine where you are
there's oceans in between us
but that's not very far
Can you take it all away
can you take it all away

Everyone is changing
there's noone left that's real
to make up your own ending
and let me know just how you feel
cause I am lost without you
I cannot live at all
my whole world surrounds you
I stumble then I crawl
(puddle of mudd-blurry)


Can you feel that?
Ah, shit
Drowning deep in my sea of loathing
Broken your servant
I kneel
It seems what's left of my human side
Is slowly changing in me

Looking at my own reflection
When suddenly it changes
Violently it changes (oh no)
There is no turning back now
You've woken up the demon in me

Get up, come on get down with the sickness [x3]

Open up your hate, and let it flow into me
Get up, come on get down with the sickness
You mother get up come on get down with the sickness
You fucker get up come on get down with the sickness

Madness is the gift, that has been given to me
I can see inside you, the sickness is rising
Don't try to deny what you feel
It seems that all that was good has died
And is decaying in me

It seems you're having some trouble
In dealing with these changes
Living with these changes (oh no)
The world is a scary place

Why don't you just fuck off and die
Why can't you just fuck off and die
Why can't you just leave here and die
Never stick your hand in my face again bitch
FUCK YOU
I don't need this shit
Here it comes, get ready to die
(disturbed-down with the sickness)

Avalanche is sullen and too thin
She starves herself to rid herself of sin
And the kick is so divine when she sees bones beneath her skin
And she says:Hey baby can you bleed like me?
C'mon baby can you bleed like me

Chris is all dressed up and acting coy
Painted like a brand new Christmas toy
He's trying to figure out if he's a girl or he's a boy
He says:Hey baby can you bleed like me?
C'mon baby can you bleed like me

Doodle takes Dad's scissors to her skin
And when she does relief comes setting in
While she hides the scars she's making underneath her pretty clothes
She sings:Hey baby can you bleed like me?
C'mon baby can you bleed like me

Therapy is Speedie's brand new drug
Dancing with the devil's past has never been too fun
It's better off than trying to take a bullet from a gun
And she cries:Hey baby can you bleed like me?
C'mon baby can you bleed like me

JT gets all fucked up in some karaoke bar
After two drinks he's a loser after three drinks he's a star
Getting all nostalgic as he sings "I Will Survive"
Hey baby can you bleed like me?
C'mon baby can you bleed like

You should see my scars
You should see my

And try to comprehend that which you'll never comprehend
Just try to comprehend that which you'll never comprehend
Try to comprehend that which you'll never comprehend
You should see my scars
You should see my scars
(garbage-bleed like me)

There's gon' be some stuff you gon' see
that's gon' make it hard to smile in the future.
But through whatever you see,
through all the rain and the pain,
you gotta keep your sense of humor.
You gotta be able to smile through all this bullshit.
Remember that.

Here's a message to the newborns, waitin' to breathe
If you believe then you can achieve
Just look at me

Smile for me now.

(tupac R.I.P)

I hurt myself today
To see if I still feel
I focus on the pain
The only thing that's real
The needle tears a hole
The old familiar sting
Try to kill it all away
But I remember everything

What have I become
My sweetest friend
Everyone I know goes away
In the end
And you could have it all
My empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt

I wear this crown of thorns
Upon my liar's chair
Full of broken thoughts
I cannot repair
Beneath the stains of time
The feelings disappear
You are someone else
I am still right here

What have I become
My sweetest friend
Everyone I know goes away
In the end
And you could have it all
My empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt

If I could start again
A million miles away
I would keep myself
I would find a way

(Johnny Cash-hurt)

meg

FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE
FAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILUREFAILURE

You never go
Your always here (suffocating me)
Under my skin
I cannot run away
Fading slowly

I'd give it all to you
Letting go of me
Reaching as I fall
I know it's already over now
Nothing left to lose

know it's already over,
already over now

My best defense, running from you
I can't resist, take all you want from me

Breaking slowly
I'd give it all to you
Letting go of me
Reaching as I fall
I know it's already over now
Nothing left to lose
Loving you again
I know it's already over

I know it's already over,

already over now.

Jeg fryser

Put your hands onto my chest
rip my heart out
Feel your breath into my lungs
shut me down

Make my cold skin colder

Tear my clothes apart
dress me naked
Bite me in my tongue
and make me bleed

Wisper bittersweet words

Pull my sleeves up
with passion
Discover my scars

and kill me.


---------------------------------------------------------------------

Jeg var flink og skrev dikt igår når jeg følte for å gjøre andre ting, applaus til meg(selv om jeg endte opp med å gjøre det senere anyway).

Jeg føler meg så uttafor. Tror aldri jeg har følt meg så uttafor som nå:/ Jeg passer liksom ikke inn i klassen jeg går i føler jeg, de er så perfekte...De har et alltid moro, og de er kjempegreie. Men de er liksom så verdensvandte, tilpasser seg situasjoner lett osv. Og selv om jeg kanskje kan være litt sånn så er det så mye som hindrer meg. Depresjonen, selvskadingen, mageproblemene og alt. Det er ingen der som hadde forstått meg. Jeg føler meg trekt i forskjellige retninger. På en måte vil jeg fortsette å prøve, jeg vil bli bedre kjent med folk osv, for de er jo kjempegreie, og blitt kjent med mange allerede. Men på den andre siden orker jeg ikke. Det er ikke vits. Jeg er og vil alltid være annerledes, på en negativ måte.

Jeg gjør alt om til negativt. Jeg blir skikkelig deppa av å tenke på englandsturen ifjor eller sydenturen, jeg klarer ikke være glad over at jeg hadde det gøy. Det eneste jeg klarer tenke på er at jeg vil aldri oppleve det igjen, jeg vil aldri møte noen av folkene igjen. Og det gjør at jeg nesten ikke vil oppleve bra ting lengre. For jeg klarer ikke la være å dvele over det i ettertid.

Også må jeg komme med den vanlige hat-erklæringen mot BUP. Har ikke time før torsdag om nesten to uker! Jeg sa til henne når jeg leverte arkene jeg hadde printa ut fra bloggen at jeg helst ville gå gjennom det der og da. Men neida, hun ville ha litt tid på seg. Om to uker er det 1 måned siden jeg var der nede sist, er det mulig?! I tilegg spurte hun meg om det var noe spesielt jeg lurte på, når jeg ringte, med den "det bør være noe viktig når du bruker den dyrebare tiden min på det"-tonen. Fristende å bare svare, at neida jeg synes bare det er sååå koselig å ringe til deg vel!'Herlighet, hun vet hvor mye jeg hater å ringe, så hun må jo skjønne at eneste grunnen til at jeg ringer er at jeg er desperat. Akkurat som når jeg er inne hos henne, så spør hun alltid om hvordan det går? om det går bra? Unnskyld meg, har fortalt henne flere ganger at det er skikkelig vanskelig for meg å komme ned dit, tror hun virkelig jeg ville tvunget meg ned der om alt gikk greit?! Men jeg sier som oftest bare "ok" da, klarer liksom ikke si noe annet.

Jeg tror jeg kommer til å gå på helsestasjonen for ungdom eller noe, siden jeg ikke kan gå til helsesøster. Men tør egentlig ikke. Ikke vet jeg hvor det er heller :/

FUCCCCCCCCCCCCK.

Er ingen som er på bloggen min anyway, hahahahahah. Tragisk.

Nå reiser jeg

Reiser tilbake til hybelen min snart, så blir nok ikke oppdatert her på en stund. Skal mest sannsynlig lærekjøre litt også(vel, det var planen, men pappa har ikke kommet tilbake som han skulle, og nå er det jo bekmørkt O_O)
Imorgen har jeg fri, så jeg skal prøve å ringe ned til BUP og kanskje helsestasjonen.
blir nok vanskelig å ikke bare sove hele dagen, men kan jo ikke det om jeg skal ringe så:P Også skal jeg vaske gulvene i hybelen, yay. Fikk akkurat vite at en venn av meg snart skal opereres, og det syke ved det er at jeg er misunnelig :S Jeg har liksom slitt med helsen(magen hovedsaklig) i 6-7 år, hvorfor kan ikke jeg bli operert. Vet det er helt teit tankegang, og at det ikke er så enkelt. Menmen. Så er nå ikke denne bloggen til for at jeg skal virke smart eller omtenksom, takk og lov. Synes jo såklart litt synd på hun og men....

anyone out there?

Frustrert.


Jeg er hjemme nå, og vil allerede tilbake til hybelen. Håper jeg får meg tilbake ikveld eller imorgen, eneste dumme er at jeg ikke har internett der enda.

Resten av klassen min er på klassetur, men jeg er ikke med fordi jeg er en Failure(med stor F). Jeg ville jo egentlig være med, men vet det ville gått rett i dass. Og etter at jeg hev innpå med ting jeg ikke tåler på onsdag var det egentlig bestemt, da kunne jeg ihvertfall ikke reise. I tilegg hørte jeg at de skulle ha sånn lek, der man bytter klær osv, og NO WAY om jeg hadde byttet klær med en gjeng andre O_O Reaksjonene til de andre hadde sikkert vært interessante, men nei.

Sånne turer minner meg alltid på at jeg er annerledes, at jeg aldri kommer til å bli som de andre. At jeg aldri vil være skikkelig inn i miljøet. Og det er frustrerende. Har jo vært sånn siden 6-7. klasse, så burde jo vært vandt til det.

Onsdag og torsdag sist uke var helt utrolig bra, nesten uvirkelig. Men siden da har det gått ned igjen, såklart.

SØREN. Mamma sa akkurat at jeg hadde fått et brev. Det var fra BUP. Om at jeg hadde time idag. Åh, jeg blir så gal på mamma, hvorfor gir hun ikke beskjed før? hun påstår brevet kom igår, men det står jo 22.08.08 på det !!! herlighet. Dritt. Må jeg sikkert vente til neste uke. Og jeg må nok ta kontakt selv. Søren.

Jeg vurderer å gå ned på helsestasjonen for ungdom eller noe. Siden det ikke finnes noen helsesøster på skolen. Tror jeg prøver å ringe BUP imorgen. Men kommer nok ikke inn der før neste uke som sagt, så kanskje jeg tør å gå ned på helsestasjonen og.

Hele tiden de siste dagene har jeg hatt sånne bilder i hodet. Som kjører HELE tiden, spesielt om jeg er alene. Jeg ser for meg at jeg kutter, om igjen og om igjen, og at det blør, og jeg føler meg på en måte glad? Andre ganger kan jeg se for meg at jeg brenner meg( med vilje) osv. Og det får meg på en måte gjennom dagen. Noen ganger klarer jeg ikke la være, og jeg går på do for å gjøre det. Andre ganger klarer jeg å overbevise meg selv om å vente til jeg kommer hjem.

Mamma fortalte meg for noen timer siden at niesen til noen vi kjenner nettopp tok selvmord. Det er litt trist. Men samtidig klarer jeg ikke være lei meg, høres sikkert sykt ut men. Jeg kjente henne ikke da, men likevel, når jeg hører ordet selvmord eller noe som har med det å gjøre tenker jeg alltid; det kunne vært meg.

Det er en av grunnene til at jeg seriøst har vurdert å gå ned på den helsestasjonen eller noe, ikke fordi jeg vil ta selvmord, men fordi av og til kan jeg være i helt sykt humør, og da gjør jeg mye som skremmer meg i ettertid.

There's gon' be some stuff you gon' see
that's gon' make it hard to smile in the future.
But through whatever you see,through all the rain and the pain,you gotta keep your sense of humor.
You gotta be able to smile through all this bullshit.
Remember that.

And now a moment of silence, let us pray
And as you journey into outerspace may the angels help to lead the wayshine up on your soul to keep you safe
And all the homies that done passed away
They there to greet you as you pass the gates
And as you headed to the tunnel's light
I hope it leads to eternal life
We say the prayers for our homie 'Pac

Smile(Smile for me)
(All ya need to do is smile)
(smile for me)
Come on smile for me

oppdatering

Tenkte jeg måtte oppdatere bloggen litt nå :) Kommer nok til å forandre layouten også, den er litt for tung for meg nå på en måte.

Det går greit. Derfor jeg ikke har blogget så mye i det siste, jeg prøver egentlig å bare undertrykke alle vonde tanker, og presse de bakerst i hjernen. Når jeg oppsøker bloggen kommer liksom noe av det frem, og det liker jeg ikke.

Jeg går hele tiden og venter. Vet ikke helt på hva, men tenker hele tiden at jeg ikke orker mer. Selv om noen av de siste dagene har vært utrolig bra. At ting går bra, at folk tar kontakt og at jeg er i ok humør, det er skummelt. Det er noe ukjent, jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Derfor vil jeg nesten ned igjen. Ikke noe gøy å være nede, men det er liksom mye mer kjent, mye mindre farlig, mer komfortabelt.

Jeg tenker selvskading hele tiden, hver eneste dag. Men hovedforskjellen er vel at jeg ikke gjør det. Holdt på å gjøre det for noen dager siden, men klarte la være.
Det er på en måte litt det samme med det som med depresjonen, jeg vil på en måte kutte, jeg vil kjenne den lettelsen og virkelighetsflukten, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Det funker liksom ikke. Og det er frustrerende.

Det eneste som ikke går bra er helsa. Slitt utrolig med magen i det siste, men det er liksom sånn jeg alltid sliter med nesten...

Jeg savner vennine mi, og en fyr. Huff. Får han ikke ut av tankene, menmen, må vel bare det.
Vennina mi kommer nå heldigvis tilbake.

Ja, så oppsummert. Jeg vil ta masse tabletter elller gjøre et eller annet så kan gjøre at jeg føler meg skikkelig dårlig og vekke, for jeg føler meg ikke som meg selv sånn som ting er nå.
Æhh. Jeg er rar, og forvirret.

det går egentlig bra

Og det er litt skummelt. Hatt det mye gøy de siste dagene, og det føles bra. Har en sånn gnagende følelse som hele tiden ligger der og tærer på, og med en gang jeg er alene kommer den ofte veldig sterkt. Med de minste tegn til motgang kommer alle følelse tilbake, som når jeg krangla med mamma istad. Fikk lyst til å rive av meg alt håret. Så selv om det går overraskende bra, merker jeg at det er mye frustrasjon og dystre tanker som kommer når jeg er alene. Forskjellen er vel at jeg i det minste får meg ut, og når jeg først klarer det, så klarer jeg også være med folk. Jeg føler egentlig at jeg flykter fra alt. Egentlig akkurat det jeg gjør, men for øyeblikket funker det ganske bra. Så hvordan det kommer til å gå om en stund, det tør jeg ikke å tenke på. Det vil jeg ikke tenke på.

Sliten

Jeg vil ikke mer. Jeg er sliten. Er dårlig i magen hver dag, og får kjempevondt i hodet etter noen timer. Når jeg kommer hjem sover jeg nesten hele tiden. Om kvelden kvir jeg meg sånn til morgningen at jeg utsetter å legge meg helt til jeg ikke får sove.
Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skolen har jo gått helt greit så langt. Ikke blitt kjent med noen så veldig enda, men det tar vel litt tid. Har det jo greit når jeg er på skolen. Men kvir meg likevel. Ser ikke poenget med å tvinge meg opp. Også skal jeg i tillegg flytte? Det kommer til å gå rett i dass, sooner or later. Jeg kan rett og slett ikke holde ut et år til, selv om jeg ikke mistrives, så tror jeg ikke jeg klarer det.

Hvorfor gjør jeg sånn?

Nå har jeg hevet innpå mat jeg ikke tåler. Med andre ord er det garantert at jeg kommer til å være skikkelig dårlig i magen imorgen. Første dag på skolen. Så utrolig idiotisk av meg. Nå som jeg har klart å holde meg borte fra det den siste uken, så jeg skulle være noenlunde i form til skolen begynte igjen. Men neida.

Nå kvir jeg meg enda mer til imorgen :(

Æsj

Har vondt i hodet og magen. Var egentlig i ganske bra humør, men etter å ha blitt skjelt ut med middagsbordet følte jeg meg ikke så bra. Hatt utrolig vondt i hodet siden igår. Trodde det var pga. av lite søvn, men fikk nå 11 timers søvn i natt, så det burde ikke være problemet.
Skulle egentlig gjøre mye. Rydde ut av rommet mitt og sånt. Men nå vil jeg bare legge meg, ser nesten ikke poenget. Dette blir jo siste gang jeg kan slappe av 100% i løpet av de neste månedene. Om jeg hadde funnet mp3-spilleren min hadde jeg jogget meg en tur, men den er selvfølgelig borte, sånn som halvparten av klærene mine(bla. noe jeg hadde tenkt å gå med imorgen O_O).

Så da blir det kanskje soving. Vet jeg ikke burde. Men orker ikke være våken mer.

Ja :)

Hatt en bra kveld :) Nå håper jeg på å få sove.

En time senere

Og jeg kræsjer. Nå angrer jeg på at røykte så lenge(ikke at det er så farlig da, gjør det bare en veldig sjelden gang).

Nå føler jeg meg grusomt. Rett og slett :) I tilegg må jeg opp om 2 timer. Vet ikke om det er vits å legge seg en gang.

HHAHAHAHHAHAHHAHAHHA

KONGE. Jeg er hyper til tusen. Røyker hookah så røyken står ut ørene, og hører på upbeat-musikk. Klarer nesten ikke sitte i ro. Eneste kjipe er at jeg ikke har noen å være med. Men så sover vel de fleste klokken halv 5 da. Jeg som skal tidlig opp imorgen. Handle og masse. Men, man må nyte nuet. Og akkurat nå har jeg det moro!

Get psycho

Jeg blogger alt for mye.


Someone falls to pieces
Sleeping all alone
Someone kills the pain
Spinning in the silence
She finally drifts away
Someone gets excited
In a chapel yard
And catches a bouquet
Another lays a dozen
White roses on a grave

And to be yourself is all that you can do
To be yourself is all that you can do

Someone finds salvation in everyone
Another only pain
Someone tries to hide himself
Down inside himself he prays
Someone swears his true love
Until the end of time
Another runs away
Separate or united
Healthy or insane

And to be yourself is all that you can do
To be yourself is all that you can do

even when you've paid enough
been put upon or been held up
with every single memory of
the good or bad, faces of luck
don't lose any sleep tonight
i'm sure everything will end up alright
you may win or lose

-----------------------------------------------------------------
When you try your best but you don't succeed
When you get what you want but not what you need
When you feel so tired but you can't sleep
Stuck in reverse.

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone but it goes to waste
Could it be worse?

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you...

Til å anbefale!

Vet dere hva jeg gjorde nå? Hørte på Billy talent-red flag og var crazy. Rett og slett. Er ofte utrolig frustrert, har bare lyst å hyle/ødelegge ting rundt meg. Men siden jeg er alene hjemme tok jeg likså godt bare og hoppet og spratt, sparket i veggen og bare var helt ko-ko. Og det var faktisk utrolig deilig :) Sånn bortsett fra at jeg fikk skikkelig hosteanfall:P

I tilegg anbefaler jeg en annen ting; skriking. Om du har en plass du kan gå. Litt vekk fra folk eller noe. F.eks ved en foss, sånn at folk ikke hører deg og tror du er i havsnød:P Også bare hyle. Kan være skikkelig befriende!

Jepp, jepp. Så det var dagens tips. Føler meg en smule bedre nå enn istad faktisk, så funker jo litt, av og til :)

" I lean against the wind
Pretend that I am weightless
And that in this moment I am happy

I wish you were here"

At det er mulig

Jeg hadde vekkerklokken på 1 idag. Ble vekket av mamma i 11-tiden da. Men sovnet igjen. Sovnet ikke før i 6-7 tiden idag tidlig, så fant ut at jeg skulle få lov til å sove til 1.

Jeg våknet nettopp. Klokken er 18.30, og jeg er dritsur. Har kjempemasse jeg må ordne. Må vaske rommet mitt, vasket badet, pakke tingene mine. Også hadde jeg i tilegg tenkt å reise å handle.
Så nå gikk jo sånn masse av det i vasken :| Hadde sikkert ikke blitt noe av uansett da.
Jeg er alene hjemme til imorgen ettermiddag. Så imorgen MÅ jeg og SKAL få meg opp. Må faktisk opp i 8-tiden.

Jeg kjeder meg! Burde ha sovet men. Prøver å finne ut om det faktisk finnes sånne behandlingsplasser som det var på home and away idag:P

Snublet over noen depresjons-tester mens jeg søkte:

Your screening results indicate a high likelihood that you are suffering from severe depression.

Your answers also show you might be at risk for harming yourself.

You are advised to see your doctor or a mental health professional immediately for a complete evaluation - or dial "911" - or call 1-800-273-TALK (1-800-273-8255). - or go immediately to the nearest hospital Emergency Room for an evaluation.

Ojoj, sier dere det liksom? Det visste jeg ikke x]

Og en annen...

54 and up severly depressed
36-53 moderate-severe
22-35 borderline depression
10-17 possibly mildly depression

You scored a total of 72.

You appear to be suffering from severe depressive symptoms commonly associated with serious depressive disorders, such as major depressive disorder, bipolar disorder or dysthymia. These symptoms appear to be causing you some serious impairment and distress in your normal, everyday functioning. You would likely benefit from the immediate attention of your physician or a trained mental health professional for further evaluation and a more accurate diagnosis and treatment.

Var moro dette! Jeg er visst veldig syk.

Nei, god natt.

Og, æsj. Jeg klarer ikke alt dette.

Ja, du er så perfekt!

Nå er jeg virkelig lei. En venn av meg(ikke vedkommende jeg snakte om i innlegget før) som er blitt så sykt skinnhellig. Virker som h*n tror h*n er perfekt! Herlighet. Er liksom blitt "veldig" kristen, og blitt en typisk "sånn her skal du gjøre" "alle syndere(som ikke er like god og smart som meg som har funnet den rette veien) dette gjør dere feil" BLABLA.

SHUT UP. Den som aldri har syndet kan få kaste den første steinen, allright?

Åhhhhh.

Hun er så dum. Herlighet. Skjønner ikke hvorfor det bryr meg, jeg har jo liksom kuttet hun ut. Men klarer ikke la være å bli irritert når hun oppfører seg sånn. I tilegg var jeg litt slem, hun fortjente det så sykt da, men likevel. Skjønner ikke hvordan hun kan være sånn!

Alt koker ned til at jeg blir sint på meg selv, snur frustrasjonen mot meg selv og gjør det som jeg (av en eller annen grunn) ikke bør gjøre(selvskading ja). Kan noen minne meg på HVORFOR jeg skal stoppe forresten? Jeg trenger det. For ser ingen grunn selv.

Har ikke ord ikveld jeg. Har så mange tanker i hodet at jeg ikke får noe ut.

HJELP MEG.

“I start to feel like I can’t maintain the facade any longer, that I may just start to show through. And I wish I knew what was wrong. Maybe something about how stupid my whole life is. I don’t know. Why does the rest of the world put up with the hypocrisy, the need to put a happy face on sorrow, the need to keep on keeping on?... I don’t know the answer, I know only that I can’t. I don't want any more vicissitudes, I don't want any more of this try, try again stuff. I just want out. I’ve had it. I am so tired. I am seventeen and I am already exhausted.”

Haha. Vet dere hva som skjedde nå? Jeg søkte på quotes, da jeg kom over dette, kanskje jeg er dum, men jeg synes det var litt morsomt(etter å ha lest hundrevis deprimerende quotes)
"I tried to commit suicide by sticking my head in the oven, but there was a cake in it."

Fant en annen jeg likte også; Suicide is our way of saying to God, 'You can't fire me, I quit!'
:)

"I start to think there really is no cure for depression, that happiness is an ongoing battle, and I wonder if it isn't one I'll have to fight for as long as I live. I wonder if it's worth it."

“For me being depressed means you can spend all day in bed, and still not get a good night’s rest.”

Jeg trenger noen å snakke med. Sukk.

merkelig

Merkelig hvordan jeg kan gå fra et humør til et annet. Ihvertfall et så ekstremt. Jeg reiste litt usikker ut til vennina mi, var kjempetrøtt og ville egentlig bare sove. Men det var faktisk ok, ja, ganske koselig faktisk. Vi var en liten gjeng med gamle kjente og satt og snakket om løst og fast. Koselig rett og slett. Var øyeblikk hvor jeg følte meg totalt utenfor. Som da "eks" bestevennina mi, eller hva jeg skal kalle henne, begynte å vitse om bulimi. Vet ikke hvorfor, men jeg blir skikkelig sinna på folk som kødder med sånt. Kan ikke noe for det.

Men bortsett fra det var det ganske fint. Overraskende bra gikk det. Skal kanskje være med venninen mi en gang til før hun flytter(dette er ei an enn hun som skal flytte tvers over jordkloden). Så det håper jeg blir noe av :)

Ellers så fikk jeg printet ut de bildene jeg skulle idag. Og jeg har limt de inn i boken. Nå gjenstår bare å pynte litt. Må kjøpe ting og pynte med imorgen. Så skal jeg brenne en cd, og skrive et lite brev. Hun er ikke hjemme, så jeg får ikke gitt en siste klem som jeg håpet på. Menmen.

Mamma har låst rommet til dataen. Men nøkkelen pleier jo å ligge på sikringskapet, og det gjorde den idag og. Jeg måtte bare få blogge litt, så gikk inn her. Broren min kom ned og forkynte at dette skal han fortelle til mamma imorgen, for en ulydig drittunge jeg er.
Joda. Whatever.

Gikk med linsene mine idag. Var ganske så ubehagelig, men det gikk. Veldig fine. Kunne bare ønske de ikke var så ekle å ha på.

Humøret nå er middels dårlig. Forhåpentligvis får jeg sovet snart.

Hathathathat

Jeg hater BUP. Ja, hater er et sterkt ord, men likevel. Føler ihvertfall sterk avsky for BUP.

Idag skulle jeg ned der igjen. Vet ikke helt hva jeg forventet meg men. Hadde med meg 5-6 sider med utdrag fra bloggen. Jeg kom inn til henne, oh hun spurte meg hvordan det gikk. Og jeg sa at, nja, visste ikke helt, litt som før egentlig. Så snakket vi litt om antidepressivaen(hun fant ut at legen hadde gitt meg feil medisin, den samme jeg hadde hatt før istedenfor ny). Jeg sa jeg hadde blitt på grensen til suicidal de første to ukene når jeg tok de, og at jeg etterpå bare ble helt følelseløs, og at jeg nå ikke hadde tatt de på flere uker. Henne svar på det var at, jaja, ikke alle medisin fungerer like godt på. Så snakte vi kort om ferien min. Jeg sa at mamma hadde klikket. Og vi snakket såvidt om forholdet til mamma og meg. Og hun sa hun synes det hørtes veldig smart ut og flytte hjemmefra. Så avrundet hun egentlig med at nå forandret jo mye seg for meg, så kanskje det derfor ville gradvis bli bedre. Jeg prøvde å si at jeg tvilte på at det var så enkelt. Jeg spurte også flere ganger om hun kunne lese litt av det jeg hadde tatt med mens jeg var der, men hun sa hun ville helst ha litt bedre tid på seg. Og at hun heller kunne ta det med seg, så kunne jeg ringe ned neste gang jeg følte jeg trengte det, så kunne vi eventuelt snakke om det. HALLO. Neste gang jeg trenger det? Hva søren? Aner hun hvor mye det tok meg å tvinge meg ned der?

Jeg sa til henne at det å ringe ned og få timen, og det og komme ned der var utrolig vanskelig for meg.(fortalte også at jeg avlyste sist gang fordi jeg kvidde meg sånn) At det var noe jeg hadde gått og tenkt på konstant de siste månedene. Og at om det skulle være som hun sa, at hun leste papirene, og jeg måtte være nødt å ringe ned igjen, så var det ikke sikkert det noen gang ble noe av. Hun bablet om at samtaleterapi ikke var noe for alle, og siden jeg hadde hatt psykolog før, men også byttet fra henne, så var kanskje ikke det noe for meg. Så jeg lo litt, og spurte henne hva i all verden som skulle hjelpe meg da? Så snakke hun litt om noe annet psykiatrisk greier, noe som kunne hjelpe meg med å legge opp hverdagen osv. Hun snakket også om en ungdomspost, hvor man kunne bli lagt inn over lengre tid for vurdering. Jeg nikket litt interessert, men så avfeiet hun det hele med å si at; der går jo det ut på samtaler og, og det funker jo ikke så bra for deg.

Jeg spurte om det ikke var mulig å få en time fort igjen, etter at hun hadde lest de arkene, men det gikk visst ikke før sent i neste uke. Jeg ble strengt tatt lei av å mase til slutt.

Hallo. Hva skal jeg gjøre liksom? Jeg får aldri hjelp. Hun spurte ingenting om selvskadingen, om hvor mange ganger jeg tenker på å ende alt. Ja, kanskje burde jeg sagt noe, men jeg fikk det ikke frem. Hun snakket også om at jeg kunne vente til oktober, også om jeg fremdeles følte jeg trengte hjelp da, så kunne jeg komme ned igjen. UNNSKYLD meg, er det noe alvorlig gale med den damen? Må innrømme at den fortvilelsen som rant over meg når jeg gikk ut derfra var en av de sterkeste jeg har kjent noen gang. Det eneste som gikk gjennom hodet var at jeg aldri får hjelp, og hvordan, hvordan skal jeg gjøre det? Jeg tror egentlig jeg har innsett at jeg bør bli innlagt. Det går ikke å gå sånn lengre. Jeg kuttet noen svære kutt, og satt på dassen og skalv i 3 kvarter etterpå. Før jeg styrtet mot butikken for å kjøpe paracet. Av en merkelig grunn hadde de ikke paracet der, så jeg måtte gå til en annen butikk. På veien dit traf jeg på to venninner jeg ikke har sett på lenge. Synes litt synd på hun ene, for jeg har ikke sett hun på evigheter, men klarte likevel ikke være helt glad når jeg så henne. Men smilte nå svakt og fikk en klem før jeg hastet videre. Fikk kjøpt paracet. Heldigvis hadde jeg klart å roe meg ned litt til da, så det ble ikke så mange som planlagt. Merket plutselig når jeg var i butkken at jeg hadde den svære flekken med blod på en håndaflata, tror ikke noen så det heldigvis:S

Så måtte jeg på trafikalt grunnkurs etterpå. Kom alt for sent, men det bryr meg så innigranskauen lite. Og nå er jeg hjemme. Noe må gjøres, noe drastisk.

Ble invitert til vennina mi jeg ikke har sett på lenge ikveld, og må nesten reise ut. Klistre på meg smilet og håpe det går greit.

Før jeg reiser

Nå reiser jeg snart til BUP. Har funnet frem sånt jeg skal printe ut, det ble litt mye men. Forhåpentligvis klarer jeg og få printet det ut på biblioteket. Jeg er litt nervøs nå. Men egentlig ikke. Er for trøtt til å være nervøs. Wish me luck.
Kommer sikkert oppdatering så fort jeg er hjemme igjen.

Stresset

Jeg er stresset fordi det har gått opp for meg at jeg har MYE jeg må ordne. Når i tilegg mange av de tingene krever en minnebrikke og en printer som funker(og jeg ikke har noen av delene!) så blir det ikke akkurat bedre. Som vanlig er det fristende å bare legge seg og drite i aaalt. Men, jeg må få fikset det. Bare så mye som hindrer meg.

Nå er jeg litt ned igjen til "normalt" deppa humør. Greit nok siden jeg skal til BUP, men kunne gjerne vært i det fine humøret litt lengre.
Det må jeg gjøre før jeg legger meg også. Finne ut hva jeg skal ta med til BUP. Tror ikke jeg tar med alt jeg hadde tenkt til. Også må jeg sjekke bussrutene for imorgen. Og en haug med andre ting!

Nå er jeg sulten igjen. Helt tullete. Har spist mye.

Noe merkelig skjedde idag. Mamma, pappa og meg satt i bilen. Mamma sa hun hadde vondt i magen, og at hun aldri skulle spist de 3 skivene hun spiste(hun tåler det egentlig ikke eller noe). Så sa jeg ; 3 skiver? Det er nå ingenting. Hev i meg 8 stk her en kveld jeg.
Sa det mest fordi det virket som hun synes 3 skiver var mye, og det var litt morsomt. Så sier mamma noe som får meg til å våkne litt(og det skal mye til, for det er ikke mye mamma ikke har sagt før!). Hun sa; Det er jo helt merkelig, du som spiser så lite til vanlig og, nesten så jeg lurer på om du har bulimi.
Så jeg bare; hæ? Vet hun hva det er også? Men lo det bare bort da, for bulimi har jeg ikke. Men ble likevel litt overrasket over at hun sa det.

Mamma sier også jeg MÅ gå til legen forid jeg har hatt en fæl hoste i noen uker nå. Har hatt sånn før og. Høres ut som et esel. Men jeg gidder ikke gå til legen mer! Har ingenting for seg. Er bare flaut å komme ned igjen der gang på gang. Så det skal jeg ikke. Hun kan mase så mye hun vil.

Nå ser jeg i IKEA-hefte. Må begynne å kjøpe ting til leiligheten. Imorgen må jeg tidlig opp pga. BUP. Også skal jeg på trafikalt grunnkurs. Lurer litt på hvordan det går, siden det trafikale gurnnkurset bare er 1 time og 15 minutter etter BUP-timen. Om jeg blir ferdig i tide. I tilegg pleier jeg være helt fucka etter BUP-samtale. Pleier og sitte å grine på doen der i minst en halvtime. Og de gangene jeg var der i skoletiden orket jeg som oftest ikke gå på skolen igjen etterpå, men reiste heller hjem. Så det blir spennenede! O_o

Nå må jeg egentlig sove. Men det går ikke. Så kanskje jeg ser litt OL istedenfor.

Meg=idiot

Jeg hadde vekkerklokken på 10 idag, men merket den ikke. Så istedenfor å våkne da og reise og handle som planen var, så våknet jeg NÅ(17.30). Pappa ble ganske sinna, og det er jo forståelig. Men han er garantert ikke så irritert på meg som jeg er selv. Jeg skulle handle masse viktig idag. Skulle ordne masse ting. Ting som MÅ ordnes før onsdag. Også har jeg kastet bort en dag. Når jeg så på klokken var jeg fristet til å ikke stå opp i det hele tatt.

Jeg som til og med satt og lagde timeplan over hvordan hverdagen skal fungere når skolen begynne igjen igår! Kommer aldri til å funke om jeg ikke kan klare å få meg opp nå.

litt stolt?

Ja, nå har jeg visst ikke skrevet innlegg på 1 hel dag, og må innrømme jeg er litt stolt!

Jeg skulle være så flink å legge meg i litt normal tid i natt, så jeg gikk og la meg etter og ha sett Kina bli knust av USA i basketball. Klokken var vel rundt 3. Men det hjelper ikke at jeg er flink. Jeg lå i evigheter og grublet og tenkte...Og ikke minst irriterte meg over at jeg ikke kunne sovne. Så etter nesten to timer sto jeg opp og så på at Norge fikk sølv i svømming. Moro det, men jeg skulle jo sovne litt tidlig, også sitter jeg her igjen!
Kom vel frem til at jeg ikke orket å ligge og gruble mer, så jeg kunne heller prøve og skrive i bloggen. Kanskje derfor jeg ikke fikk sove, for alt bare har stablet seg opp når jeg ikke har blogget på en HEL dag?

Heldigvis var det flest positive tanker. Jeg var med vennina mi igår, det var kjempekoselig! Det ble litt rot og sånt, så kom meg ikke til byen før mye senere enn planlagt. Litt kjedelig, men sånn er livet. Fikk plutselig vite at ei vennine av vennina mi også var i byen(med henne), og ble litt skuffa siden jeg hadde trodd det skulle være vår dag på en måte:P Men hun er jo kjempegrei da, så det var egentlig bare utrolig koselig. Vi gikk litt rundt der og så på folk(sånn stor festival, med folk fra hele verden, kjempemasse folk!). Elsker byen når den er sånn :)
Etter en stund måtte hun andre gå og meg og vennina mi bare valset litt rundt. Det regnet litt, men det var egentlig bare deilig. Vi snurret rundt og rundt i regnet. Oppførte oss som små unger, men det var kjempegøy ^^,
Etterpå spiste vi, og det var helt ok(dyr mat!:P) Og siden det allerede var blitt litt sent måtte vi komme oss hjem igjen. Bussturen hjem var kjempekoselig, og hun fortalte meg om mye morsomt hun hadde gjort på ferie. Og vi drakk energidrikk, ikke minst!:P
Kommer til og savne hun kjempemye! Men skal sikkert se hun en gang til før hun reiser da.

Jeg ble på en måte litt lettere til sinns etter turen til byen. Ser frem til at skolen skal begyne, selv om jeg kvir meg veldig. Har også funnet ut at jeg må farten opp! Skal jo flytte på hybel om 9 dager, og jeg må begynne og kjøpe inn ting. Mamma sa jeg skulle få 1000 kr(barnebidraget eller noe) til å kjøpe ting til leiligheten, så det blir litt moro.
I tilegg kom ei vennine av meg hjem i natt. Har ikke sett henne på 2-3 måneder, så blir kjempemoro å være med henne igjen. Og jeg har fremdeles en tilgodelapp på kinoen i Bergen så må brukes:P (om noen vil på kino, let me know liksom, haha:P)

Så kort oppsummert. Små ting kan faktisk gjøre en veldig forskjell. Var ikke lenge i byen, og ikke gjorde vi noe spesielt heller. Men herlighet så oppløftende det var. Litt trist fordi det blir lenge til vi kan gjøre noe lignende igjen. Menmen.

Det som frustrerer meg mest nå er at jeg ikke får sove, og jeg skal opp om 4 timer! Grøss.
Også såklart BUP. Jeg ville ikke til BUP nå! Ikke nå som jeg skal kose meg de siste dagene med vennina mi. Vil bare fokusere på alt det positive akkurat nå. Så kan jeg heller reise til BUP når hun har reist. men det funker jo ikke. Har avtale på tirsdag, og kan vel ikke avlyse igjen?

lettet

Ja, nå er jeg litt lettet. Fått oppklart litt med ei vennine, og hadde faktisk ikke trodd det skulle gjøre så godt. Var akkurat som litt tyngde ble løftet av skuldrene. Hun er så utrolig grei, herlighet.
Skal kanskje være med hun imorgen. Mest sannsynlig. Må en kraftsanstrengelse til for å få meg opp, ordne meg og ut av huset, men det er vel verdt det :)

Fikk et tips fra ei, som jeg faktisk har tenkt å prøve å bruke. Jeg er egentlig en utrolig uorganisert person, så kanskje det er akkurat det jeg trenger, ihvetrfall siden jeg skal flytte for meg selv. Om jeg organiserer hverdagen, så blir jeg kanskje ikke sittende å stirre inn i skjermen hele dagen. Så ja, her var ihvertfall forslaget hennes da:P

Try this :get a sheet of paper. split it up into 24hours.shade in 8hours for sleep. if you have to be up for 6am then you will need to be asleep for 10pm.then fill in the rest of the day with things to do, eg , eating, bath, dressing, hair, going out, watching tv etcthis will get some sort of structure to your day so that when school starts it wont be such a shock to the system.

Å legge seg klokken 10 virker helt absurd på meg nå. Men tror egentlig jeg trenger noe så drastisk som en slags timeplan om kroppen min ikke skal få totalt sjokk. Den siste uken har jeg lagt meg i 6-7tiden(om morgningen) og stått opp rundt samme tiden om kvelden. Og det er jo så og si snudd rundt ifh. det jeg blir nødt til om 8 dager.
Så ja, kanskje det å prøve å forandre meg litt, bli litt mer organisert, kanskje det kan hjelpe!

Ellers så MÅ jeg ferdig scrapbooken jeg jobber med. Har såvidt begynt, og må kanskje levere den imorgen. I og med at jeg ikke har printer så er jeg ganske stressa nå ja.

Ny layout

Så ja, jeg har fått ny layout:)
Prøvde å lage noen layouter selv, ikke så veldig vellykket, men likte faktisk faktisk veldig godt den første. Enkel, men litt søt.







Også endel andre litt mindre pene, haha:P jaja, hadde det nå litt gøy i det minste.

(det står " in the end, it doesnt matter")---^

Vel, nå burde jeg kanskje legge meg? Klokken er snart 6. Snork.

skrive brev

Jeg vurdere å skrive et brev til mamma. Jeg vet hun ikke har det så lett heller, og at det ikke er helt uten grunn at hun oppfører seg som hun gjør. Jeg er absolutt ingen perfekt datter. Jeg får riktignok ganske gode karakterer og har alltid hatt"skikkelige" venner. Men hun innser vel mer og mer at jeg er så langt fra det hun kunne ønske seg, og jeg kan ikke klandre henne for å være litt skremt.

Selv om hun har som meg, slitt med sykdom osv i lengre tid, så er hun moren min, og jeg føler på en måte hun har et litt større ansvar overfor meg enn jeg har overfor henne. Men hun forteller meg likevel hele tiden at jeg er mislykket, at jeg ødelegger alt o.l Og vi krangler konstant.

Så derfor tenkte jeg å skrive et brev. Kanskje hun for en gangs skyld vil høre på meg da? Tviler egentlig, men det er vel verdt et forsøk. Spesielt siden jeg skal flytte hjemmefra, så føler jeg at vi må få en eller annen ende på fiendskapet. Selv om det sikkert ikke går over natten.

Jeg vil skrive at jeg forstår henne til en viss grad. At ja, jeg oppfører meg som en drittunge til tider, men at jeg en stor del av tiden ikke kan noe for det. Jeg er deprimert, alvorlig ifølge BUP, og jeg orker rett og slett ikke ta meg sammen, som hun så fint sier jeg skal gjøre. Jeg vil skrive at jeg kunne ønskt vi kunne hatt et bedre forhold. At jeg kunne gitt henne en klem uten at det hadde blitt unaturlig. At jeg er kjempeglad i henne, men at jeg ikke orker bo hjemme lengre. Og at det at jeg flytter ikke bare vil gjøre meg godt,men også mamma, pappa og lillebroren min.

Så kanskje, kanskje vi kan få et bedre forhold. Broren min og mamma har riktignok fremdeles et ganske kranglete forhold, selv om han har bodd for seg selv i flere år. Men jeg er ikke broren min, så kanskje det går uansett.

Min sommerferie

Siden jeg bare MÅ gjøre som Eline fordi hun er forbildet mitt, så lager jeg et innlegg som oppsummerer sommerferien min også :)

Sommerferien har vel egentlig blitt som fryktet. Sånn som den har vært de siste årene. Jevnt over litt verre egentlig. Men samtidig hadde jeg en fantastisk sydentur som jeg kommer til å huske lenge(bare dumt tanken på syden nesten gjør meg enda mer deppa).

Jeg reiste en uke etter skolen til Tyrkia. Og det var som sagt en av de beste ukene på evigheter. Slet uken før jeg reiste ned dit, noe som resulterte i at jeg måtte gå rundt med bandasje i tilegg til sjenerende arr. Ja, det var ydmykende, men tyrkerne var faktisk overraskende greie. De spurte kanskje mer enn nordmenn ville gjort, men de var ikke dømmende i det hele tatt. Så det var en lettelse.
Ble forelska der nede. Såklart. Ikke i en typisk turist-tyrker. Men en litt smårar fyr som var så utrolig "meg" at det var litt sykt.

Når jeg kom hjem igjen gikk det rett ned. Sov stor del av dagen. Av sosiale ting overnattet jeg hos ei vennine, og var i bursdagsselskap. Og det er alt jeg har vært med folk hele sommeren egentlig. Reiste også en uke med familien til sørlandet og østlandet. Det var bare fælt. Men hadde et par fine opplevelser der også. Som da jeg gikk på den utrolig fine stranden helt alene, sent om kvelden. Besøkte også tanten og den nye au pairen hennes, som var utrolig grei! Der ble vi behandlet som konger, og det var litt deilig. For å ikke snakke om at jeg ble overøst av komplimenter av au-pairen.

Så bar det hjem igjen. Dette er vel 3 uker siden eller noe? Holder ærlig talt ikke styr på dagene. Siden da har jeg ikke gjort en dritt. Sovet, data og spist en sjelden gang. Skjønner egentlig ikke at det ikke har klikket helt for meg allerede.

Så ja, sommeren har vært dritt. Jeg som pleide å elske sommeren.

http://www.youtube.com/watch?v=ExbvkTVaGTU&feature=related

This world, this world is cold
But you don’t, you don’t have to go
You’re feeling sad you’re feeling lonely
And no one seems to care

But we all bleed the same way as you do
We all have the same things to go thru

Hold on...if you feel like letting go
Hold on...it gets better than you know

Your days you say they’re way too long
And your nights you can’t sleep at all (hold on)
And you’re not sure what you’re looking for
But you don’t want to no more
And you’re not sure what you’re waiting for but you don’t want to no more

But we all bleed the same way as you do
And we all have the same things to go through

Hold on...if you feel like letting go
Hold on...it gets better than you know

Through early morning fog I see
Visions of the things to be
The pains that are withheld for me
I realise and I can see...

That suicide is painless
It brings on many changes
and I can take or leave it if I please.

I try to find a way to make all our little joys relate
Without that ever-present hate
But now I know that it's to late, and...
That suicide is painless
It brings on many changes
and I can take or leave it if I please.

The game of life is hard to play
I'm going to lose it anyway
The losing card I'll someday lay
So this is all I have to say
That suicide is painless
It brings on many changes
and I can take or leave it if I please.

The only way to win is cheat
and lay it down before I'm beat
and to another give my seat
for that's the only painless feat
That suicide is painless
It brings on many changes
and I can take or leave it if I please.
The sword of time will pierce our skins
It doesn't hurt when it begins
But as it works its way on in
The pain grows stronger...watch it grin but...
That suicide is painless
It brings on many changes
and I can take or leave it if I please.
A brave man once requested me
To answer questions that are the key
Is it to be or not to be
and I replied 'oh why ask me?

Cause suicide is painless
It brings on many changes
and I can take or leave it if I please ...
and you can do the same thing if you please

Sammenbrudd

Jeg trodde det klikket helt for meg i natt. Jeg sovnet ikke før rundt 7 idag tidlig etter å ha hevet innpå med mat og piller. Vært skikkelig nede litt for lenge i strekk nå, så det måtte egentlig bare komme. Vennina mi som skal flytte fortalte meg igår at hun skulle på kino med vennina si idag og se den filmen hun visste jeg ville se, og jeg har foreslått flere ganger at vi skal se(for å ikke nevne at hun vet at jeg har en gratisbilett). Kanskje en bare liten filleting, men det ble liksom bare toppen på isfjellet. Er så utrolig mye som presser på nå. Skal flytte, trodde det var bestemt hvilken leilighet jeg skulle bo i. Men plutselig begynner mamma og snakke om at jeg heller kan flytte i en hybel hun hørte var ledig. Det var jo bestemt! Jeg er stresset av tanken på skolen som begynner igjen om 10 dager. Jeg er livredd rett og slett. Men fy fader hvor godt det skal være å seg vekk fra denne drittplassen med mamma som bruker hver eneste mulighet til å få meg til å føle meg dårlig. I tilegg er jeg stressa pga. vennina mi som skal flytte+at hun ser ut til å avvise meg. Til og med flyttingen er litt skummelt. Men mest av alt, skolen! Kommer aldri til å klare det.

Så det ble mye igår, for ørtende kveld på rad. Jeg sovnet endelig i 7 tiden. Men ble vekket av mamma 3 timer senere som sa jeg måtte passe lillebroren min. Og da klikket det helt for meg. Slengte mobilen min i veggen og måtte ta meg sammen for å ikke ødelegge alt rundt meg. Jeg hylgrein i sikkert en time i strekk. Og kvapp til hver gang mamma nærmet seg, eller om jeg så hun, omtrent som et såret dyr(er vel strengt det jeg er også?). Lå og skalv i sengen min og grein. Sa om igjen og om igjen at jeg ikke fant allergimedisinen min, at jeg måtte ha den!(akkurat som om det var det som gjorde meg opprørt). På et tidspunkt kom faktisk mamma helt bort til meg og spurte om hva som egentlig var gale? Jeg hikstet at jeg ikke orket mer, av noenting. I et lite sekund trodde jeg faktisk hun skulle hjelpe meg, kanskje til og med gi meg en klem. Men istedenfor begynte hun den gamle talen om at jeg måtte ta meg sammen. Som etterhvert gikk over til en tale om at hun begynte å tvile på om jeg kunne flytte på hybel for meg selv når jeg oppførte meg som en baby. Åh, jeg misliker henne så innigranskauen sterkt!(vil ikke si hater, selv om det av og til kan føles sånn, for hun er jo moren min, er glad i henne).

Tok ganske lang tid før jeg klarte roe meg ned, og da gikk jeg rundt i huset som en zombie, før jeg sluknet. Mamma kom tilbake for en stund siden, og da var alt som vanlig. Vi krangler og slenger sure bemerkning til hverandre, men ikke noe kjempegale. Hun begynner igjen på talen sin om at hvordan jeg plutselig kunne bli frisk nok til å være oppe og se på tv når jeg ikke orket å passe lillebroren min idag tidlig? Og at jeg bare kan pelle meg ned på rommet mitt og ikke komme opp før ikveld. Ærlig talt. Sier det igjen, er så glad at jeg skal flytte.

Nå er jeg bare blæ. Mamma vil at jeg skal ta oppvasken. Vi har ikke oppvaskmaskin som funker, og det er ekkelt. Så jeg oppfører meg med andre ord som en drittunge og lar være å ta den. Jeg har vært svimmel i hele dag, hver gang jeg reiser meg holder jeg på å falle om. Jeg er så sykt lei av å være i dette fengselet, men alt jeg orker dagen lang er jo bare å sove.

Det eneste positive var vel at jeg har fått grått. Noe jeg ikke har klart på flere uker selv om jeg virkelig har hatt behov for det.Men jeg føler ikke akkurat at dette var et sammenbrudd jeg trengte for å gå videre. Jeg føler neste sammenbrudd ligger like rundt hjørnet for å være ærlig. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Var til og med så desperat at jeg nesten ringte en hjelpetelefon igår, men turde ikke.
Har flere kutt nå enn jeg har hatt på lenge, og jeg vet ikke hva jeg synes om det. Jeg vil bare at alt skal stoppe.

Dritt. Igjen.

Jeg føler meg nesten akkurat som igår. Åh, jeg er så lei. NOE må skje! Jeg orker ikke dette mer. Selv om jeg alltid er påpasselig med å skjule arr/kutt/andre ting, så må jeg innrømme at jeg er fristet til å kutte så dypt at jeg må sy. Sånn at noen MÅ hjelpe meg. Men jeg er svak, kommer sjelden i nærheten. Og jeg hater meg selv for det.

Jeg har lyst til å hyle, til å gå amok. Skrike og rive opp tingene rundt meg. Men hva gjør jeg istedenfor? Jeg sitter på stolen min og glaner inn i skjermen.
Dritt. Kunne ønskt jeg hadde noen å snakke med, noen som kunne komt her uten at jeg freaket ut. Men jeg tør ikke åpne meg, har dårlige erfaringer med det. Dessuten, hvilken rett har jeg til å lesse alle disse følelsene over på noen andre? Vil ikke det bare gjøre enda en person vondt?

DRIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIITT. Jeg har vært helt gal med spisingen i det siste. Egentlig har jeg aldri sett på det som et av mine problem. Mitt problem har alltid vært selvskading...Og det er vel på en måte dette matgreina og. Jeg spiser ikke i det hele tatt hele dagen, og når kvelden kommer hiver jeg innpå, så jeg blir helt dårlig. Istad spiste jeg 7 skiver, en stor tallerken med kjøttboller,en kopp med honnicorn,1 tallerken pyttipanne og masse pianøtter(som jeg ikke liker?:S). Ikke bare er dette sykt mye når jeg pleier spise lite, jeg tåler ikke melk og hvetemel mest sannsynlig, og så kvalm og dårlig jeg var isted er det lenge siden jeg var sist. Men jeg klarer ikke la være.

Jeg føler meg jævlig. Hvorfor kan ingen se meg? Føler meg så utrolig aleine.

Åh, jeg er så misunnelig på hun. Vil ikke være det, vil jo være glad på hennes vegne. Men jeg skulle gjort mye for å få reist vekk et halvt år. Også til en sånn plass i tilegg! Åh, jeg kunne så sykt ønskt jeg kunne gjort noe sånt også.

Men det kan jeg ikke, såklart ikke. Men jeg vil, åh, jeg hater å ville noe så sterkt som det ikke er vits i å ville en gang! Jeg må være glad for at hun får denne muligheten.

dritt

Skjønner ikke hvorfor hun ignorerer meg. Om jeg spør om å finne på noe svarer hun ikke eller snakker om noe annet. Og nei, det er ikke noe jeg innbiller meg. Greit, sikkert meg det er noe gale med. Men kan hun ikke bare be meg ryke og reise da, for jeg hater når folk ignorerer. Får meg til å føle meg helt grusomt. Har helt vondt i magen nå.

Kunne ønskt jeg hadde turt å si det til henne. Men hun er jo åpenbart lei meg, men om jeg spør kommer hun bare til å si at; neida, hun er ikke det da!

Men handlinger snakker høyere enn ord. Dritt. Hvorfor får jeg meg venner.

Jeg føler for å grine, men jeg får det ikke til. Har ikke grått på litt for lenge nå. Sånn iforhold til hvor mye jeg faktisk har følt for å gråte. Jeg vil rett og slett grine, men det går ikke.

Jeg må gjøre noe for å få denne ekle klumpen vekk fra brystkassen og magen. Det er omtrent som om noen griper tak i meg og presser innvollene mine sammen. Jeg hater den følelsen, men samtidig liker jeg den på en litt syk måte. For det er når jeg er sånn at jeg klarer å kutte skikkelig.

jahaja.

Jeg føler for å skrive på engelsk, så da gjør jeg det.


Im so nervous right now Schools starting in 12 days, and its scarying!
I just realized that Ive never started in a school/class where I didnt know anyone, before now.
And im moving into my own appartment in 14 days. It's just so silly, cause finally ill get away from home, but suddenly im scared. I feel like a little child, I feel like I need someone to hold my hand. Someone to hold around me and tell me everything's gonna be allright. But that someone doesnt excist, and ill have to make it on my own.

My closest friend is moving to indonesia in some days, so I wont have her support(of course, ill keep in touch through msn,facebook and so on, but its not the same). And my other friend(one of the few ive dared to tell stuff) she's also moving. Only like 1,5 hour away, but shes moving.
So, even though I have other friends, I feel pretty alone.

My depression is hanging over me like a dark cloud, and I cant seem to stop SI-ing. I mean, maybe its irresponsible of me to attend IB when im in this state? But I feel in some weird way that this is something I HAVE to force myself into doing. It's just something I have to do, as simple as that. But I cant help but thinking what might happen. I got a chronical stomach disease-thing, and it will surely make things hard(together with the depression it'll be like impossible). And everyone says IB is hard enough without these things! How shall I survive?
Im scared I wont be able to say a word(IB's in english, im not english, enough said).

Im just really stressed out now.

I did have an appointment with my psych today(the first in 2 months). And guess what? I got so nervous, and 2 hours before the appointment I called in and told them I was sick(which wasnt a complete lie, but anyway, it was just an excuse). I know I really should get down there and talk to her. But I hate talking to her.

I cant even get up in the morning now(tried to get up at 11 today). How on earth am i gonna manage to get myself up at 6 when school starts.
Blah.
Im afraid ill throw in the towel, that I wont show up at the first day of school.

Hæ?

Bloggen har plutselig blitt engelsk. merkelig!

Imorgen skal jeg til BUP. Åh, jeg vil IKKE! BLÆÆÆÆÆÆ. Men samtidig vil jeg. Så jeg skal uansett. Det er så teit, for jeg er så stressa nå at jeg tror jeg må kutte for å "forberede" meg. For no way om jeg skal bryte samme igjen mens hun sitter og skriver i blokken sin!!

Og HVORFOR, HVORFOR, allitd når jeg skal til BUP er jeg inni en sånn whatever-periode. Ihvertfall nesten alltid. Der jeg bare har lyst til å be alle pelle seg bort, og ligge i sengen hele dagen. Der jeg absolutt ikke føler jeg kan få noe hjelp av en psykolog, der jeg føler det ikke er noe vits uansett. Hvorfor kan jeg ikke være i skikkelig fælt humør som jeg er i av og til? Hvor jeg er desperat etter å snakke med noen, hvor jeg føler meg helt ute av min egen kropp.

I tilegg må jeg printe ut på biblioteket. Joy! Men det går vel. Det må det.

Vennina mi kom hjem idag, og jeg må få lagd ferdig gaven til henne, begynner å haste nå. Også 2 uker til jeg skal flytte. Og bare 12 dager til skolen. HJELP meg.

hva gjør jeg nå?

I det siste har 3 venner begynt å snakke om hvor godt de liker meg(som venn altså) og at de kunne ønsket vi kunne vært mer ilag og sånt. Og det freaker meg seriøst ut! Vet ikke hvordan jeg skal takle det jeg. Har bare lyst å hyle at de skal få la meg være deppa i fred! Men samtidig er jeg jo glad de bryr seg. Men huff, jeg vil ikke skuffe de, de innbiller seg at de liker en person, men egentlig gjør de ikke det. Jeg har sagt til alle de at jeg skal nå flytte, så da blir jeg jo nærmere. men dritt og, da har jeg jo ingen unnskyldninger igjen. Og det høres sikkert rart ut at jeg omtrent er redd for vennene mine, men, jeg er på en merkelig måte det. Jeg er redd for å skuffe de. Eller jeg er redd fordi jeg vet jeg kommer til å skuffe de¨.
Jeg vil at folk skal trekke seg bort, så jeg kan få være ensom alene. Men samtidig vil jeg jo at folk skal bry seg? Huff. Forvirrende.

Tror det er fordi jeg ikke orker å finne på noe. Og jeg er lei av å finne på unnskyldninger. Og jeg er redd folk skal tro jeg er lei dem. Mest av alt redd for at folk skal innse at jeg ikke er så kul likevel, at jeg tvertimot er helt motsatt, og at de kutter meg helt ut. Jeg tenker alt for mye rett og slett(som jeg får høre ganske ofte!)

spiser som en gal

Jeg spiser og spiser og spiser, det er helt sykt. Hatt et par måneder der jeg var på ganske streng diett(fått av lege da) men spiste i tilegg alt for lite. Tok av 6 kg, og må innrømme at jeg likte det. Men nå har begynt å spise ekstremt mye. Spiser kanskje ikke så ofte, men når jeg først spiser, så spiser jeg til jeg omtrent spyr. Har lagt på meg 4 kg bare på noen uker, og det er frustrerende. Aldri egentlig brydd meg om vekten, men jeg liker å gå ned, ikke opp :|
Jeg vet godt at jeg ikke er feit eller overvektig, men liker likevel å gå ned.
Nå hiver jeg innpå igjen. Har spist en hele pose pommes frites idag, masse kjøttboller(sånn 20 liksom), 1/3 av 2liters pakke med is, 3 epler og en haug med kjeks. Og alt bare på noen timer. Det verste er at jeg er kjempemett og kvalm, men jeg MÅ bare ha noe å spise på. Gasj.

Ene vennina mi snakker til meg igjen. Av/på-venninen min. Kaller hun det, for hun ignorer meg totalt når hun føler for det. Men jeg er over henne, gidder ikke stresse mer :)

Fra imorgen av skal jeg tilbake på den gamle dietten, og jeg SKAL skjerpe spisingen!
Prøver å begynne å jogge fast nå også, så jeg kommer i noenlunde form.

14 dager til skolen begynner nå faktisk!

Lost and broken
Hopeless and lonely
Smiling on the outside
Hurt beneath my skin
My eyes are fading
My soul is bleeding
I'll try to make it seem okay
But my faith is wearing thin

So help me heal these wounds
They've been open for way too long
Help me fill this soul
Even though this is not your fault
That I'm open
And I'm bleeding
All over your brand new rug
And I need someone to help me sew them up

So you come along
I push you away
Then kick and scream for you to stay
'cause I need someone to help me
Oh I need someone to help me

Kvalm

Jeg er helt utrolig kvalm, kjennes som om magen min skal sprenge. Kusina mi er her fremdeles, og jeg har sagt jeg kommer ned igjen, så må gå ned snart. Det har egentlig vært koselig så langt, men nå er jeg så utrolig kvalm at jeg bare vil legge meg.

Fikk brev fra BUP idag. Om time på onsdag. Vet ikke hva jeg synes om det. Men har ihvertfall funnet ut at jeg MÅ ta med noe jeg har skrevet om hvordan jeg har det, ellers så går det bare sånn som alltid, at jeg egentlig ikke får frem hvordan jeg har det. Men, vi har ikke mer blekk i printeren! Samme dilemma som Eilin jo.
Såå, vet ikke helt hva jeg skal gjøre, finner forhåpentligvis utav det.

Jeg har også funnet ut at jeg må slutte med disse korte tulleinnleggene mine.

Hun er her

Kusinen min er her og jeg er livredd. Jeg vet at hun kommer til å komme opp til meg. Jeg har bare lyst å gjemme meg under dyna, late som jeg sover, men det har jeg allerede gjort en gang før, det funker ikke igjen. Åh, jeg vil ikke være med henne, men blir jo tvunget til det. Dritt. Skjønner ikke hvorfor jeg er sånn, hun er jo grei, det er meg det er noe galt med.

let's all get drunk tonight

Ja, noen som blir med? Har ekstremt lyst å drikke meg dritings nå, og bare drukne alt og ha en bra kveld. Men det funker liksom ikke aleine. Dessuten, får ikke tak i drikke.


Ahaha. Hyggelig.

Fuckfuckfuck

FUCK.

Føler meg så sykt aleine. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Var så frustrert før ikveld at jeg bare følte for å hyle. Prøvde å jogge en tur, men er ganske kraftig forkjølet, så endte opp med å ikke få puste.

Den eneste som har vært i nærheten av å skjønne meg. Den jeg trodde faktisk brydde seg. Altså, jeg var redd for å tro på det, redd for å bli lurt, men tok sjansen. Den personen ignorerer meg. Svarer på alt, men om jeg spør vi skal finne på noe skifter vedkommende samtalemne eller lar være å svare. Vært sånn lenge nå.

Virker kanskje som jeg overdriver? Men nei. H*n skal jo flytte om under 3 uker, og vedkommende vil ikke være med meg. Det er gjort ganske klart.
Det burde jo ikke komme som en overraskelse, jeg har hele tiden stilt spørsmål med hvorfor h*n gadd være venn med meg.

Jeg har egentlig en god del venner. Men ingen nære venner. Trodde jeg hadde det men. Kanskje ikke likevel. Jeg trenger virkelig å få meg ut. Har vært hjemme i ukesvis. Men jeg vet ikke hvor jeg skal snu meg, hvem jeg skal snakke med. Føler alle synes jeg er i veien.

Også klarer jeg ikke få han idiotiske fyren utav hodet. Jeg vil ikke ha han der. Jeg blir bare fortvilet. Og ikke minst blir jeg minna på hvor patetisk og ensom jeg må være for at jeg ikke klarer å få HAN utav tankene. Har jeg så lite å ta meg til? Jeg må jo ha det siden han er så viktig for meg. Jeg savner han helt sykt. Men kan ikke si det til noen, de ville sett rart på meg.

Jeg trenger å snakke med noen. Men hvem? Internett funker ikke lengre.
Jeg har jo flere venner. Men ingen jeg tør ringe til. Har uansett ikke sett de på lenge, så vet ikke helt hvor jeg har de.
Jeg vet ei jeg kanskje kunne ringt, men jeg vil ikke bry henne. Hun kommer ikke til å forstå uansett.

Imorgen skal jeg ringe til BUP.