I feel like the biggest loner on eaaaarth. Og sånn egentlig er det vel hovedsaklig selvforskyldt også. Triste greier.
Jeg skal i samtale på voksenpsykiatrisk for første gang på tirsdag. Yey.
Vet ikke helt hva det skal være godt for, men må vel overføres fra BUP. Egentlig hatt en ganske fin dag, ihvertfall deler av den. Likevel tenker jeg bare på at jeg ikke orker leve mer og at alt er bare håpløst.
For det er jo egentlig det. Sånn som med spisingen osv. Jeg føler det blir feil at de plutselig hadde gitt med diagnosen anorexi/bulimi...og at jeg eventuelt skulle behandles sammen med anorektiker. Kanskje er det fordi jeg kjenner flere såkalte "skikkelige" anorektikere...altså, sånne som har vært sykelig/dødelig tynne, og det er dette jeg ser på som en anorektiker. Blir for dumt å plassere meg sammen med dem. Jeg føler ikke jeg direkte fornekter at jeg har et problem, eller, jeg synes ikke det er så mye problem da, man kan jo fungere helt greit selv om man til tider spiser litt lite og er litt for tynn. Så lenge det ikke helt tar av så.
På ene siden hater jeg å være sånn som jeg er nå. Jeg vet jeg er tynn, Jeg vet at når jeg veide 18 kg mer enn nå så var slank og hadde en ganske fin fasong. Alltid synes jeg var heldig med kroppen min sånn utseendemessig.
Nå når jeg har gått ned endel og jeg merker det jo på klærene og sont, jeg er livredd or at de ¨¨t ska slå andre veien, at eg ikke får de på meg.
Eg føler egentlig at eg enten fortsetter me anorexi/bulimi også holder vekten lav eller så komme eg til å ende som sykeligovervekt. Og då foretrekker p holde den lav.
Eg tenker at det kan vikrelig ikkje være så farlig det her, men samtidig blir eg jo litt redd. Eg føler strengt tatt ikkje eg hr g no då, samtidi som er endel ting som stemmer, altså følge bmi-en min er eg severly underweight og har ikkjr hatt mensen siden før jul. Laguno-hår på ryggen osv. Også er beina mine full av mystiske sår som aldri går bort :S og eg e full av blåmerker konstant. Var jo snakk om Modum bad, men der hr de sånn at man må ha en BMI på ove 15 for å få være med og det har eg under ganske snart, Men samtidi leste eg en artikkel der det sto at det var når bmi var rundt 12,5 det begynte å bli livsfarlig...Så kan vel jeg slappe helt av ihvertfall:P Jeg bare, altså, jeg vet at armene mine er sykt tynne, og enkelte andre plasser. Men samtiig er det plasser, som på magn, som e like mye fett eg e bare så uprposjonsnært. Meen, poenget mitt var vel at det ikkje går så mye på utseendet egentlig, eg synes jo eg va på mitt fineste når eg hadde former osv, but theres no way om going back anyway.
Dette var bare rot, men jeg trenger noen til å fp meg til å fotstå om jeg trenger hjelp eller ikke. For jeg vet ikke. I ene øyeblikket tenker jeg at shit, tenk om eg faller død om pga. alt dette dritet? men som oftest tenker eg bare på alle de som har vært så mye tynnere enn meg osv. de overlevde nå de også.
Selv om jeg føler jeg har et noenlune normalt kroppsbilde, s¨å må jeg innrømme jeg til blir usikker. Nå føler jeg meg tynn/feit, jeg , det er greit...jeg er jevnt over tynn, men ikke sånn SHIT-tynn tenker jeg. Men så tar jeg noen bilder og jeg ser helt syk ut og eg e mer forvirra enn noensinne. Og kommemtarer fra folk. skulle prøve noe badetøy idag, og det ble bare rart, for jo, eg ser jo nærmest anorektisk ut noen plasser, utifra bildene, men samtidig e eg jo ikkje det. Eg har mage liksom. Og fikk litt sjokk når eg såg de bildene også, første reakjson va at bilder lyger. Ikkje vet eg.


Eg vetsje ka eg vil eg, om eg vil at noen skal dra en diagnose nedover ørene på meg eller noe...MEN, nei, eg e en skam for alle anorektikere, eg e en feit anorektiker og det vil eg ikkje være. Blæ. Tragisk. Eg kaster vekk livet mitt på tragiske ting.

Not to mention, utdrag fra dagbok jeg skrev nr jeg vra innlagt xD

"Jeg vil være liten. Jeg vil være som et barn. Jeg vil kunne ligge under dynen uten at noen kan se meg. Jeg vil gå med store nattkjoler som drukner meg. Jeg vil finnes, men ikke ta opp plass."




Høres helt latterlig ut jo. Jeg ler. Jeg er forvirret. Ser på meg selv som en ganske fornuftig og refkletert person, men samtidig motsier jeg meg selv i alt jeg gjør og sier. Det går jo greit nå egentlig. Jeg vil bare forsvinne kind. sSamtidi som jeg innimellom blir redd for at jeg faktisk utsetter meg for en stor helserisiko, og plutselig ender opp med en smertefull og altfor tidlig død. Men klarer liksom ikke helt tenke det heller. Nå skal jeg uansett spare penger, er nesten blakk, og det er faktisk sinnsykt befriende!