oj. Fikk akkurat brev i posten med info om sommerleiren til IKS. Nå begynner jeg bli nervøs gitt...Angrer litt. Kjenner jo ingen oO Men hadde nok angret mer om jeg ikke tok utfordringen :) Så får krysse fingrene for at det går bra!

Jeg er i et ganske merkelig humør nå, klarer ikke helt sette fingeren på om det er bra eller dårlig. Ble akkurat kjørt av en av de ansatte ut i leiligheten så jeg skulle få hentet litt ting. Deilig å ha litt mer enn et klesskift og en tannbørste! Jeg visste ikke helt hvordan leiligheten kom til å være når jeg kom, visste ikke om mamma og de hadde ryddet opp etter at jeg ble innlagt eller hva. Så det føltes en smule traumatisk å komme inn der...Blodige håndkler, barberblad, flekker på gulvet og ellers bare ganske så bomba. Så jeg er glad det bare var en snarvisitt og at han som kjørte meg ventet utenfor. Jeg har tenkt mer og mer at jeg vil flytte, det henger altfor mye ekkelt i veggene på den leiligheten, altfor mange slitsomme minner. Men har vel egentlig ikke råd til å gi slipp på den:P

Vekten har forresten gått tilbake til det den var før siste bulimi-periode. Det var jo det fornuften min prøvde fortelle meg hele tiden, men er en lettelse å se at det faktisk stemte. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse...En følelse av at jeg har lyst til å bli i bedre form igjen, jeg har lyst til å trene igjen, skikkelig. Nå får jeg trene en halvtime, men jeg blir jo totalt utslitt og kjenner at formen er helt på bånn. Og jeg fikk litt sjokk når jeg skulle løfte vekter og så armene mine, ja ikke det at jeg ikke har sett de før, men har liksom ikke SETT de i det siste. Fy faen, det er jo verken muskler eller noe igjen, de ser ut som armene til noen som har sultet rett og slett. Og det særeste er at armene er den ene tingen jeg har vært mest fornøyd med i det siste, en av de få plassene som jeg ikke har definert som tjukk. Så ja, jeg begynner kanskje å innse at kroppsbildet mitt er mer forstyrret enn jeg har klart å innse? Problemet nå er det at jeg får angst til hvert måltid. Sier til meg selv at det bare er mat, og om jeg skal få lov å trene og om jeg skal fungere må jeg spise...Og jeg klarer for det meste tro på det også, men likevel får jeg pusteproblemer og føler jeg setter alt i halsen. For å ikke snakke om at jeg føler meg utrolig uvel og mett i en halvtimes tid etter hvert måltid uansett hvor lite/mye jeg har spist. Har avtale om at jeg skal være ute i felles miljø minst en halvtime etter hvert måltid, og fy søren, det er faktisk verre enn det høres ut til. Føler konstant for å kaste opp, ikke fordi jeg VIL, men fordi jeg føler meg så uvel og får panikk uten at jeg helt vet hvorfor...Så ja, tiden etter måltidet er verst. Har tenkt å høre på mandag om de kan lage en komplett kostliste til meg, og at jeg eventuelt kan få være her noen dager til så jeg kan komme litt inn i den. Tror rett og slett ikke jeg klarer det helt aleine. Men jeg skal egentlig hjem på mandag da, så vet ikke.