Så du trodde du kunne rømme fra meg hva? Du trodde du skulle være trygg for en liten stund? Du trodde jeg ikke kunne finne deg, at du bare kunne ta ferie fra meg? Men jeg finner deg alltid. Når du tror du har kontroll, da slår jeg til. Jeg sparker deg når du er nede, men aller helst når du er oppe. Jeg ødelegger alt du jobber mot. Hver eneste dag du har hatt uten overspising, de siste 9 dagene, du har kjempet mot meg hver dag. Jeg har tatt fra deg evnen til å glede deg over ting, men du trodde kanskje du hadde fått litt kontroll nå hæ? At disse dagene med stålvilje skulle gi deg noe tilbake? For du begynte jo å slappe litt av nå, litt etter litt. Og det var tabben, for da tar jeg deg. Jeg invaderer hodet og kroppen din og ødelegger deg. Jeg får deg til å synke lavere enn du trodde var mulig. Jeg ydmyker deg, gjør deg patetisk, tjukk, deprimert og egoistisk. Jeg gjør deg hyklerisk, desperat og ulykkelig. Men innerst inne elsker du meg, og du kan aldri gi slipp på meg. Uten meg er du ingenting, uten meg dør du, visner bort. Så jeg vil hjemsøke deg uansett hvor du drar, jeg vil få deg til å klamre deg til meg, gråte, be og håpe. For så å ydmyke deg, igjen og igjen. Igjen, igjen, igjen, igjen.
Du er min slave til døden skiller oss ad.

Skyt meg :( Eller redd meg. Takk.