Take a look at my body
Look at my hands
There's so much here
That I don't understand

Your face saving promises
Whispered like prayers
I don't need them
I don't need them

I've been treated so wrong
I've been treated so long
As if I'm becoming untouchable

Contempt loves the silence
It thrives in the dark
With fine winding tendrils
That strangle the heart

They say that promises
Sweeten the blow
But I don't need them
No, I don't need them

I've been treated so wrong
I've been treated so long
As if I'm becoming untouchable

I'm a slow dying flower
Frost killing hour
The sweet turning sour
And untouchable

O, I need
The darkness
The sweetness
The sadness
The weakness
I need this

I need
A lullaby
A kiss goodnight
Angel sweet
Love of my life
O, I need this

Is it dark enough?
Can you see me?
Do you want me?
Can you reach me?
Or I'm leaving.

Så du trodde du kunne rømme fra meg hva? Du trodde du skulle være trygg for en liten stund? Du trodde jeg ikke kunne finne deg, at du bare kunne ta ferie fra meg? Men jeg finner deg alltid. Når du tror du har kontroll, da slår jeg til. Jeg sparker deg når du er nede, men aller helst når du er oppe. Jeg ødelegger alt du jobber mot. Hver eneste dag du har hatt uten overspising, de siste 9 dagene, du har kjempet mot meg hver dag. Jeg har tatt fra deg evnen til å glede deg over ting, men du trodde kanskje du hadde fått litt kontroll nå hæ? At disse dagene med stålvilje skulle gi deg noe tilbake? For du begynte jo å slappe litt av nå, litt etter litt. Og det var tabben, for da tar jeg deg. Jeg invaderer hodet og kroppen din og ødelegger deg. Jeg får deg til å synke lavere enn du trodde var mulig. Jeg ydmyker deg, gjør deg patetisk, tjukk, deprimert og egoistisk. Jeg gjør deg hyklerisk, desperat og ulykkelig. Men innerst inne elsker du meg, og du kan aldri gi slipp på meg. Uten meg er du ingenting, uten meg dør du, visner bort. Så jeg vil hjemsøke deg uansett hvor du drar, jeg vil få deg til å klamre deg til meg, gråte, be og håpe. For så å ydmyke deg, igjen og igjen. Igjen, igjen, igjen, igjen.
Du er min slave til døden skiller oss ad.

Skyt meg :( Eller redd meg. Takk.

Hatt en bra dag idag faktisk :O Første gangen på veldig lenge jeg kan si at mesteparten av dagen har vært koselig. Var på besøk hos kusinene mine...Var usikker på om jeg kunne reise en stund, etter å ha ikke sovet noe+løpt på do hele kvelden/natten...Det fortsatte utover dagen idag, men søsteren min kom nå og hentet meg halv 1 og det gikk faktisk bedre enn forventet! Snakket lenge med ene kusinen min, og vi satt egentlig bare ute i solen mesteparten av dagen...Så litt på bilder, snakket...Hunden fikk lekt mye med kusinen min sin hund, og vi var også oppe hos nabohunden. Bare en veldig avslappet og herlig dag egentlig. Ville ikke hjem igjen jeg! Litt synd at kusinen min som jeg har snakket mest med skal reise til usa snart og ikke aner hvor lenge hun blir vekke. Men hun gav meg sånn perlesett og DEN gode klemmen og sa at jeg måtte skaffe meg skype, så kunne jeg ringe til henne når som helst om det var noe ^_^ Hun mente jeg absolutt skulle reise til Montenegro, men føler alle andre mener jeg bør la være. Og akkurat nå er jeg så trøtt at jeg nesten ikke orker tenke. Håper virkelig jeg får sove nå, så får jeg bare bestemme meg imorgen...

Får ikke sove! Surprise-surprise. Slutt på månedene med tilnærmet normal søvn og tilbake til gamle (u)vaner. Tomt for sovemedisin med andre ord. Og jeg får nok ikke nye.
Kom plutselig på at jeg ble enig med sykepleieren om at vi skulle lage en kostliste neste gang vi snakkes. HAHAHAHAHA. Sorry altså, men det lyder helt komisk i mine ører, det er rett og slett absolutt ingen sjanse for at jeg kommer til å følge en sånn typisk kostliste. Aner ikke hvorfor jeg latet som om jeg synes det var en god ide osv. Jeg får høre at jeg er så flink å formidle hva jeg føler og hva jeg trenger, men gjør jeg egentlig det? Føler ofte jeg sier det jeg vet de venter på å høre, og det verste er at det skjer mer og mer automatisk.
Men interessant blir det vel. Jeg aner egentlig ikke om jeg bare skal la hun få styre i vei med en kostliste som jeg aldri kommer til å bruke. Eller om jeg faktisk skal være ærlig og fortelle henne hvor landet ligger. Jeg tror ikke hun er spesielt hypp på å lage en liste hvor frokost er 4 båter tomat, 8 skiver agurk og 8 biter squash med aromat-krydder og grønn te. Så det blir vel til at hun lager en liste med en haug med skiver meg 10 kg smør på til hvert måltid og jeg bare sitter og jatter med. Så dumt, så uendelig idiotisk. Men for å være ærlig føler jeg meg skyldig når jeg spiser, som om jeg gjør noe galt, noe syndig. Så det blir liksom alt eller ingenting. Jeg foretrekker ingenting, men er jo ikke helt dum, vet jo man ikke kan leve på luft, så da blir det minimalt. Noe som funker helt OK, hadde det ikke vært for at jeg føler alle rundt meg ikke synes det og at det blir et veldig press. Fører lett til isolasjon osv. Kan ikke alle bare innfinne seg med at jeg ikke spiser, ihvertfall ikke sammen med andre, også move on? No big deal kinda. Jeg vil virkelig ikke at det skal fokuseres på. Jeg vil ha hjelp til å slutte med overspising/oppkast, men klarer liksom ikke helt være motivert til å spise "normalt". Hvorfor skal jeg det når jeg egentlig bare føler meg verre av det? Hovedgrunnen jeg kan komme på må være at jeg skal gjøre det for alle andre sin del, men alle sier man må ville det for sin egen del. Og jeg vet helt ærlig ikke om jeg vil.

Anywhooo. Imorgen(eller idag strengt tatt)har jeg faktisk planer, believe it or not :O Skal med søstrene mine(og hunden)til kusinene mine på besøk. Har ikke vært der ute siden jeg var liten, så gleder meg faktisk litt. Blir litt sært, for vi blir flere spiseforstyrrede enn friske der borte jo xD Eller ene kusinen min hadde ekstrem anoreksi for noen år siden(men hun er noenlunde frisk nå såvidt jeg vet) og andre kusinen min har bulimi x)Menmen, det har nå ikke så mye å si egentlig da, bare kom til å tenke på det:P

Status nå, etter maaaasse tankekjør og grubling(når jeg burde ha sovet!) er at jeg heller mot å ikke reise til Montenegro. Problemet er at jeg trenger noe å se frem til, noe konkret, føler det er hovedgrunnen til at jeg vil reise. For da har jeg et konkret mål, jeg må pakke, jeg må kjøpe inn ting, jeg har en "mening" med livet, haha xD Men om jeg faktisk vil være der nede ble jeg nesten litt usikker på...Føler bare jeg er desperat etter å gjøre NOE, reise vekk etc. så tar hva som helst liksom:P Eller egentlig er jo Montenegro bra, men typisk meg å hoppe i det, selv om jeg sa til meg sist gang jeg var der at jeg ikke ville reise ned aleine flere ganger. Gah. Så ja, da blir det isåfall distrikpsykiatrisk, men da har plutselig ingenting å se frem til, så er redd jeg kaster meg hodestups inn i en vond sirkel igjen. Jeg må liksom ha noe veldig konkret å se frem til hele tiden føler jeg. Hm.
Er liksom det som har holt meg på teppe siste dagene, tenker konstant at jeg vil overspise, men har sagt til meg selv at NEI, jeg skal til montenegro, jeg kan ikke, ikke nå, ikke akkurat nå(sier jo det til vanlig også, men som oftest vet jeg det bare er tomme trusler og jeg føler meg så håpløs og jævlig at jeg ikke ser poenget i å høre på fornuften:P)

Kan ikke noen bare si hva jeg skal gjøre -__-

Sååå, har enda ikke bestemt meg for om jeg skal reise eller ikke. Jeg var nede og hadde samtale med sykepleieren og psykiateren igår og fikk vite at jeg enten kunne bli innlagt der og da eller så måtte jeg vente til mandag, eventuelt legevakten om det ble veldig akutt(men da blir jeg jo bare sendt til PAM). Siden jeg skulle på jobb bare noen timer senere, så hadde jeg strengt tatt ikke noe valg, siden man MÅTTE være på klinikken innen halv 4 fredag, for da "stengte" de for helgen.
Jeg klarte på en eller annen måte få meg på jobb, og jeg er nesten litt stolt over meg selv, for har hatt masete stemmer i hodet konstant siste dagene, men jeg har klart å holde ut uten å gjøre noe dumt. Er litt skuffet over at ingen kan være med til Montenegro og føler alt bare er håpløst uansett and I might as well stuff myself with food...Det er vel det jeg har følt/tenkte konstant siste dagene(siden sist gang det skjedde altså-_-) Meeen, jeg har som sagt vært flink og latt være å gjøre noe sånt tull...Og føler jeg begynner komme meg litt ut av den onde sirkelen, klarer gradvis slappe av litt mer.

Meeen, jeg var innstilt på å reise nå, så kanskje jeg bare skal reise aleine. Samtidig orker jeg ikke helt tanken på å reise aleine heller :S Jeg kan jo bli lagt inn på mandag om jeg ikke reiser, kanskje det hadde vært det lureste...
Bare aner ikke helt om det kommer til å funke å reise ned dit nå...Foreldrene til tanten min bor visst i huset der nå også, og selv om de er greie, så snakker de ikke engelsk og de er veldig...hva skal jeg si, tradisjonen der nede er jo å lage masse mat og hive innpå...er liksom litt uhøflig å takke nei til noe, og moren hennes lagde mye av maten sist gang(da bodde hun ikke engang der)og skulle ha meg til å spise haaaaaaaaaugevis med ting. Og det orker jeg ikke nå...Går an å snakke med onkelen/tanten min om det på forhånd da, det må jeg vel nesten, men tror ikke foreldrene til tanten min hadde forstått det egentlig. Og jeg vil liksom ikke være en byrde, eller uhøflig eller lage noe problem -_- So I dunno.

Og ja, Han har begynt å sende meldinger igjen...Jeg var så dum at jeg sendte noen meldinger en av dagene jeg var totalt vrak. Husker knapt at jeg skrev meldingen da men...Nå har han spurt flere ganger om jeg er hjemme og om vi kan møtes etc. Jeg vurderer få meg nytt nummer eller noe.

Ser ut til at jeg har to alternativ, og jeg må bestemme meg innen imorgen klokken 12(burde egentlig bestemt meg for lenge siden men!)
Enten reiser jeg ned til onkelen og tanten min på lørdag. Hadde vært HERLIG med litt skikkelig varme og bare få seg vekk litt I tilegg koster flyet 450 kroner tur-retur ;O Men det som gjør meg usikker er at jeg må spørre om å få byttet to vakter på jobb(hater spørre om det), flyet går til/fra oslo, så må få meg ned dit også...Ooog, jeg er usikker på om jeg orker være der nede aleine. Både onkelen og tanten min er utrolig greie...Men er liksom ingen jeg kan "være" med da, og selv om det gikk greit sist gang jeg var der, så følte jeg tråkketppå de til tider:P I tilegg blir man omtrent tvangsforet der nede, spesielt når foreldrene til tanta mi(som er derfra)lager maten. Det går seriøst ikke an å si nei, takk til noe...sist gang endte det med at jeg lå med magekramper i opptil en time etter hvert måltid og la på meg 4 kg på 10 dager o_0 Nå har jeg vel strengt tatt et enda mer stressa forhold til mat, så er litt redd for hvordan det skulle ordne seg. Men snakket litt med mamma om det da, så OM jeg reiser blir nok alternativet at jeg tar med meg en haug med næringsdrikker og forklarer situasjonen litt til onkelen min...Datteren hans har tross alt hatt anoreksi, så han kjenner jo litt til sånne ting. Kunne bare ønsket noen ville vært med! Er synd det er ingen som kan/vil når det er SÅ billig reise, så utrolig fint der nede, DET huset osv.osv. Menmen, var jo litt kort tid på å spørre folk kanskje...Samtidig så er jeg ganske sikker på at ene venninna mi kunne vært med, men mamma har tydeligvis noe imot henne og ville ikke at jeg skulle ha henne med siden hun ikke kjente henne godt nok og blabla :(
(aner ikke hvor hun har fått det fra at hun kjenner de andre vennene mine så bra da men;P)

Men ja, det var ene alternativet. Andre alternativet er å være på Disriktspsykiatrisk klinikk en ukes tid. Jeg kan komme inn der på lørdag visst. Det er ikke der jeg har søkt om plass og sånt, men var der de hadde ledig om jeg skulle inn nå. Tror det kunne vært greit å få seg en "ferie" nå. Er jo egentlig bare helt kaos alt sammen, så jeg trenger det nok. Samtidig er jeg redd for at om jeg først reiser ut dit, så vil jeg ikke få behandlingsplassen min seinere på der som jeg egentlig skulle/har søkt.
Skal ha samtale med sykepleieren og psykiater imorgen klokken 12 og da må jeg altså ha bestemt meg. Tror også det kunne gå at jeg reiser på ferie, også er en uke der når jeg kommer hjem igjen(eneste problemet er at mamma må passe hunden i to uker).

Jeg aaaaaaaaner ikke. Som sagt,jeg vet egentlig ikke om jeg er iform til å reise ned aleine til syden, og bo der nede aleine med de i en uke. Samtidig trenger jeg å få reist bort og jeg kunne gjort mye for litt varme OG det er sykt billig. Og om jeg skal reise, må jeg reise NÅ. Dilemma ja!

Varme og sol og billig shopping frister såklart endel, Men om jeg bare skal sulle rundt aleine hele tiden, så vet jeg ikke helt om jeg orker det heller.

Det går litt bedre, I think. Nå håper jeg på å få sovet litt.

Die another day.

Sååå ja. Idag ble jeg nesten tvangsinnlagt. Sykepleieren kom opp her og jeg var totalt vrak, hun ville at jeg skulle bli med henne på legevakten så jeg kunne legges inn på PAM. Og om jeg ikke trodde det kunne være greit at jeg gikk med på det, for tvang var aldri et bra alternativ. Men hun sluttet nå tilslutt. Jeg er enig med at det kanskje kunne vært greit, er jo bare snakk om en dag eller to også hadde jeg sikkert blitt sendt hjem igjen. Men jeg orker ikke mer snakking, og det sa jeg. Innleggelse=BALBALBLABLA i det uendelige. Så får heller bare holde ut hjemme, selv om jeg gjerne skulle hatt tryggheten det er å være innlagt på lukket atm.

Jeg fikk meg på en eller annen merkelig måte til byen igår på konsert. Det gikk ikke så verst alt tatt iu betraktning, selv om det hele føltes ganske bisarre(ihvertfall npår jeg møtte på gamle kjenninger). Men var koselig å f¨å sett babaja da, selv om hun kanskje ikke var heeelt med sine fulle fem heller:P

Jeg skal snakke igjen med sykepleieren imorgen, og kan ikke si jeg ser frem til det. Tåler hun virkelig ikke. Og fordi hun visstnok må bli bedre kjent med meg så kan hun ikke skrive henvisning til capio(spiseforstyrrelses-greier i fredrikstad)enda. Synes det er så dumt, gamle-psykologen min sa til meg at jeg skulle få slippe å få eeenda en ny psykolog å forholde meg til når jeg ble utskrevet. Har ikke snakket med han siden da, og akkurat det han sa ikke skulle skje har skjedd(ble utskrevet og henvist til VUP og nå har jeg fått en kontakt der som må bruke et par år på å bli kjent med meg før hun kan gjøre noe som helst). Hjelper jo ikke å bare snakke med henne, men er visst umulig at noen av de hundre andre behandlerne jeg har hatt skriver henvisning, nei, hun må bli skikkelig kjent med meg så hun kan gjøre det -_-
Har liksom snakket om planlagte innleggelser/dialektisk atferdsterapi siden februar nå! Er det rart man blir oppgitt og føler det er umulig å få hjelp? Er jo nesten umulig.

Det endte opp med at mamma og sykepleieren sto ute i gangen og snakket OM MEG lenge(vet ikke om de trodde jeg ikke hørte jeg?oO)
Måtte nesten le litt, for mamma sa at det er jo bulimien som er hovedproblemet, men hun har skjult det i mange år og vi som er rundt hun vet jo dette best, kjenner henne og blabla. HÆ? Jeg kastet opp første gang i år faktisk, så nei, jeg har ikke gått rundt og kastet opp i mange år.
Hun vet nok desverre ganske lite om meg iforhold til hva hun tror. Uansett, etterpå spurte hun hva hun skulle gjøre når jeg nektet spise osv. om jeg ikke kunne få noe hjelp til det, sykehus eller noe, and thank GOD, da fikk hun beskjed om det som jeg har sagt til henne hele tiden, man blir ikke "foret opp" el. med mindre man faktisk er tynn og veier 3 kg. Ikke når man er en flodhest. Hun sa det såklart ikke med de ordene, men at man måtte ha en GANSKE lavere vekt enn min var ihvertfall klart.
Mamma endte opp med å storme ut herfra istad, etter å ha holdt en tale om at jeg var utakknemlig og blabla, og om jeg synes den ekle sengen min var så herlig å ligge i, istedenfor å nyte finværet, så fikk jeg bare gjøre det. Yes!
(jeg gjorde det forreste klart for henne seinere at jeg er fullt klar over at jeg er en utakknemlig piece of shit, som ikke har livets rett sånn som jeg holder på).

Føler kanskje jeg skulle klart å¨få meg litt ovenpå igjen om jeg bare kunne koblet helt ut en stund. Men er liksom så låst både med jobb og hunden, så føler meg konstant presset. Sykepleieren mente jeg burde få meg sykemelding en stund nå, men for å være helt ærlig så føler jeg at enten dauer jeg innen imorgen eller så går jeg på jobb. Rett og slett. Og siden jeg er feig og redd blir det nok det siste alternativet. Jeg kan ikke være mer sykemeldt, føler ikke det er et alternativ egentlig.

Men nå har jeg ihvertfall en plan om å gå og gå og gå og gå og se hvor langt jeg kommmer. Eventuelt legge meg nedpå en stund først(fordi jeg for øyeblikket ikke er fysisk istand til å gå lengre enn fra doen og inn i stuen pga. kvalme to be honest
-_-) Men vi får se. Hele problemet er jo bare at jeg sier feil ting til meg selv, at jeg tenker feil, at jeg føler feil. Jeg skal si positive ting, jeg skal tenke positive ting, jeg skal føle positive ting. Og om jeg ikke gjør det, så skal jeg bare late som om jeg gjør det likevel. Ifølge mamma ihvertfall. Fornektelsens kunst ey? Joda, jeg prøver.

Disgusting piece of shit. fatfatfatfatfatfatfatfatfatfatfatfat. ÆSJÆSJÆSJÆSJ. Eier ikke selvkontroll, eier ikke viljestyrke.
Egosentrisk big time. Jeg fortjener ikke leve sånn som jeg holder på. Jeg må ta meg sammen, jeg må slutte, men klarer ikke det heller jo. Finner ikke sovemedisinen min, tør ikke gå ut døren, takler ikke være hjemme for jeg stjeler bare mat, men takler ikke være aleine her for jeg er redd. Kunne ønskt jeg kunne blitt dopet ned og våknet opp igjen neste måned. Vet jeg bare må holde ut så går det verste over, men jeg er bare så desperat og fucka i hodet at jeg MÅ gjøre et eller annet NÅ, for jeg klarer ikke bare sitte og kjenne på denne følelsen. Også graver jeg meg bare enda dypere. Jeg vet jo det, jeg bare vet ikke hva annet jeg kan gjøre for å holde ut.

Ødelagt.

Soo, basically hit rock bottom again. Jeg er bare kvalm. Vet ikke hvem eller hva jeg er lengre, eller om det i det hele tatt er mulig å finne tilbake til.
Er begrenset hvor mange ganger man kan lime sammen en gjenstand igjen til det gjenkjennelige.

Jeg vil ikke mer, vil ikke mer, vil ikke mer :( skjønner ikke at jeg ikka har kollapset enda...Er så lei av å plage folk også...er liksom ikke noe mer igjen å gjøre, jeg har jo sagt alt dette tusen ganger før så hvorfor skulle noen gidde ta meg seriøst, right? :|

:(