Å bare være, det er det denne uken går ut på. Å kjenne på følelser, snakke om dem, lytte. Ja, kort sagt motsatt av slik det vanligvis er. At følelsene helst skal undetrykkes eller forandres, at man skal spille en gitt rolle, at man skal presse seg til det ytterste, men likevel aldri strekke til. Idag har jeg klart å bare være, ikke hele tiden, men i perioder. Jeg har klart å akseptere at alle følelsene som kommer frem er tunge å håndtere og at jeg kanskje fortjener å senke kravene på andre punkt akkurat nå. Jeg er nok ikke så sosial som jeg kunne ha vært, men det er liksom ok. Det ville vært fint om jeg kunne fått med meg alt på det sosiale planet også, men akkurat nå er det meg som teller. Ja, meg tenk, for jeg er faktisk viktig jeg. Hva jeg føler og mener og tenker, det betyr noe, det er ikke bare tull. Men jeg kjenner også på en veldig uro med tanken på at jeg snart skal tilbake til livet hjem. Selv om jeg fra starten av bare ville hjem, og jeg fremdeles rammes av sånne anfall, så ser jeg for meg at det trengs en forandring til. Jeg kan ikke bare gå rett tilbake til sånn som ting var før jeg kom hit. Og da tenker ikke at bare JEG må forandre hva jeg føler og og gjør som så mange ganger før, men at jeg trenger å kunne få lov til å føle disse tingene, samtidig som jeg såklart skal jobbe meg utav det. Men jeg føler i større grad at jeg må slutte å hele tiden leve opp til andres forventninger og kanskje også mine egne forventninger. Ikke fordi jeg mener jeg skal slutte å bry meg om noe som helst, men jeg tror rett og slett jeg trenger fokusere på ting som kan gjøre meg trygg, ting som kan bygge meg opp akkurat i den fasen jeg er i nå. Det får meg til å tenke på jobben, hvor vanskelig det er å vite hva som er best for meg. Kanskje jeg burde si opp eller eventuelt bedt om en permisjon, fordi jobben for øyeblikket gjør veien mot såkalt friskhet enda tyngre enn den allerede er? Men noe må jeg jo ha å gjøre, uendelig med penger har jeg heller ikke. Og vil jeg egentlig det? Hva vil jeg? Det eneste jeg vet er at jeg trenger en hverdag hvor jeg ikke føler hoveddelen av det jeg gjør og skal er noe jeg må presse meg til og noe jeg MÅMÅMÅMÅ. Jeg trenger rett og slett en slags form for glede og mening igjen. Lenge har jeg nesten hatt noe ønske om det, jeg har egentlig ikke tørret, nå begynner jeg kjenne litt på den følelsen igjen. Følelsen av forventninger, planer, mål og mening. Og det er skummelt, veldig skummelt. Man blir så sårbar. Det eneste jeg vet sikker er at jeg ikke kan fortsette som det har gjort. Hvor jeg presser meg, og presser meg og presser meg i en slags innbitt overbevisning om at ting plutselig bare skal fungere,, men så skjer det ikke. Isteden bukker jeg tilslutt under og det blir som mat for selvhatet og en bekreftelse på at jeg er gjennomført mislykket. Også vil det fortsette sånn, rundt og rundt. Med mindre det kommer en vesentlig forandring.

Jeg trenger oppmerksomhet! Jeg trenger kjærlighet og kjærtegn! Jeg trenger vissheten om at jegkan VÆRE, bare være og likevel ha en verdi! Jeg trenger trygghet! Jeg trenger aksept og empati!

Men som nevnt tidligere, så trenger jeg å bare være. Akkurat nå. Så jeg prøver la være grue meg for mye mht. til å komme hjem, samtidig som jeg vil ta det opp med noen imorgen, så jeg ikke er helt uforberedt heller. Det har blitt overraskende lite blogging. Ikke fordi jeg ikke har mye å blogge om, har egentlig et helt hav av tanker og følelser, men det har også vært utrolig intenst, så har på en måte hatt et behov fra å ta en pause etter at vi har vært på grupper og kurs hele formiddagen. Men nå surret det så mye tanker i hodet at jeg måtte se om det kunne hjelpe å få ned noen av dem. Og ikke bare det, men det surrer faktisk endel tanker i hodet mitt som jeg ikke har hatt på lenge. Tanker om fremtiden, positive tanker om fremtiden, håp og lengsen. Veldig skumle, men også veldig gode tanker, verdifulle tanker. Og de ville jeg bare fange og få ned på "papiret" før de ble borte igjen.


Dette skrev jeg for noen dager siden mens jeg var på leir. Leiren var til tider utrolig intes og jeg var egentlig veldig uforberedt på at det skulle bli som det ble, både på godt og vondt. Spesielt første døgnet føltes ganske jævlig, og jeg vurderte sterkt å reise hjem. Men etterhvert var det som om jeg skjønte mer og mer, og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke feiget ut! Jeg fikk mer utav den uken enn årevis av terapi har gitt meg. Jeg fikk kjenne hvor utrolig godt åpenhet kan gjøre, og hvor godt det er å innse at man faktisk er viktig. At å kjenne etter egne behov ikke er å være egoistisk, men rett og slett livsnødvendig for å få en bedre livskvalitet. Å ikke bare bli fortalt, men faktisk FØLE at andre folk bryr seg og akseptere deg og forstår, det var virkelig noe jeg trengte. Å ikke bli fortalt at jeg var et håpløst tilfelle, eller at jeg bare måtte skjerpe meg, eller at jeg gjør ditten og datten feil og derfor er der jeg er, det gjorde mye med meg. Å møte fantastiske mennesker, som kunne fortelle om opplevelser og ting de skammet seg over, ting som jeg også har skammet meg over og tenkt at har gjort meg til en forferdlig person, det føltes som en veldig lettelse. At det gikk opp for meg at jeg kanskje er syk og at det ikke bare er min elendige personlighet og elendige viljestyrke som jeg ofte har blitt fortalt(både direkte og indirekte). Samtidig gjorde det meg veldig trist når jeg ser hvor desperat jeg i åresvis, helt fra barndommen, var etter å takle ting på best mulig måte og tilpasse meg mest mulig de rundt meg. Hvor utrolig mye jeg har presset på for å drepe alle de uakseptable følelsene og hvordan det etterhvert bare raknet. Og hvordan da selvhatet da bare vokste, og jeg tok i bruk mer og mer selvdestruktive løsninger for å kunne opprettholde kontrollen over de uakseptale og "feile" følelsene og tankene. Hvordan selvfølelsen døde mer og mer, og selvforakten økte, og ved et punkt gikk egentlig livet bare over til å tillintetgjøre denne forferdlige personen som var meg. Det er vanskelig å innse at ting kunne vært så annerledes, samtidig som jeg prøver tenke at det aldri er for sent, at jeg skal komme styrket utav dette. Men det kommer til å ta tid å finne meg selv igjen, til å ikke se på meg selv som en selvskader, en spiseforstyrret, en psykisk syk, en deprimert, en mislykket...Men bare som meg, en person som fortjener like mye som alle andre.
Jeg merker at bare å skrive dette er vanskelig, for jeg har den stemmen som visker til meg; hvordan kan du skrive sånne ting din egoistiske ekle person? Tenk på alt du har gjort! Du er en byrde!
Men en dag skal min sunne og friske stemme bli sterkere enn denne stemmen, det har jeg bestemt!

Kunne nok skrevet i dagesvis, men må nesten runde av. De første målene jeg har nå er å bli mer klar sånn generelt i hverdagen, og virkelig kjenne etter. Jeg begynte allerede igår når pappa hentet meg, sa at vi gjerne kunne snakke om det som hadde skjedd på leiren imorgen, men at jeg trengte få litt tid for meg selv først. Mamma ringte også, og begynte å spørre og grave, men før hun kom i gang sa jeg til henne at jeg var glad hun var engasjert, men at jeg var veldig sliten både psykisk og fysisk etter en tung uke, og at jeg trengte bare koble av litt, men at hun kunne komme ut til meg imorgen kveld så kunne vi snakkes da. Jeg lærte meg aromaterapi for hender på leiren og foreslo for mamma at jeg kunne massere henne. Så jeg skal lage det litt koselig til, og forhåpentligvis kan vi få en fin og konstruktiv kveld uten for mye krangling :) Det føles som en lettelse å si klart ifra faktisk, og det virker som om både mamma og pappa satt pris på det. I tilegg fikk jeg gitt pappa en god klem og sagt at jeg var glad i han og satt veldig pris på at han er der for meg selv om han synes mye av det jeg går gjennom er litt vanskelig å forstå. Alle disse tingene høres kanskje ut som ingenting, men det tok endel av meg, spesielt å si de tingene til pappa, men det gjorde godt.
Men pappa skjønner fremdeles ikke når jeg prøver forklare han, og det er veldig vanskelig...Han prøver forstå, og jeg forklarer og tror han skjønner(for han sier han gjør det). Men så sier han; ja, jeg forstår det ikke er lett, men du må jo bare bestemme deg for at du skal slutte å kaste opp og spise litt mer, bare ikke for mye. Det er jo vanskelig å bryte en uvane, men man må bare rett og slett ha litt viljestyrke.
Sukk, så der kom den igjen, det ligger liksom i kortene at han mener at man bare må ta seg sammen...Og jeg føler meg svak som ikke "bare" kan gjøre det. Så jeg kom vel egentlig frem til at jeg ikke orker prøve forklare det for ham flere ganger, for det gjør bare mer vondt enn godt tror jeg. Men jeg sa til han at det skulle være kurs for pårørende da, og at jeg trodde det ville være fint om ikke bare mamma, men han også, var med på det. Og han virket ikke helt fremmed for tanken.
Og jeg vet det kommer til å bli mange utfordringer med mamma. Hun kommer til å motarbeide meg, ubevisst eller bevisst. Akkurat det synes jeg var vanskelig å innse, for det høres ut som om jeg mener hun er en ond person eller noe. Men absolutt ikke, jeg vet hun bryr seg så utrolig mye om meg, og det er jo det som gjør det så komplisert. Jeg er enda ikke helt sikker på om jeg skal prøve ta opp igjen temaet ikveld, for jeg føler virkelig det er noe vi må finne utav, men samtidig vet jeg av erfaring at det er store sjanser for at hun mener jeg angriper henne og fordeler skyld osv og at det bare ender opp med enda mer krangling. Skal uansett gi henne nummeret til IKS og anbefale henne å ringe dit :) Så får jeg bare håpe hun gir de en sjanse til å hjelpe henne :) For ja, det er faktisk ikke bare jeg som trenger hjelp her, eller bare jeg som har problemer, og det synes jeg er vanskelig at hun ikke kan innse.

Jeg skal ikke si at jeg føler meg spesielt motivert eller bra idag. Føler meg ganske deprimert for å være ærlig. Men med tanken på at jeg har sovet elendig i det siste, så er det kanskje ikke så rart. Men føler likevel jeg har klart å ta noen små steg i riktig retning, og det er jo ikke verst bare det ;) Jeg vurder lage enda en ny blogg også, ikke fordi jeg føler meg så fanatsik nå og ikke tror jeg kommer til å falle tilbake til de sorte hullene mine i fremtiden, men jeg ønsker og vil at det skal bli en forandring, og tror det hadde vært herlig å ha en egen blogg hvor jeg kan skrive om den prosessen, som forhåpentligvis vil bestå av mer og mer positive og friske ting :)