Ikke helt bra :/ Spisingen har gått halvveis i dass igjen og jeg prøver alt jeg kan for at jeg ikke skal falle helt tilbake, men bare rot akkurat nå. Er vel fordi jeg er nervøs pga. jobb imorgen og leiren på mandag, men jeg vet jo det blir MYE verre og mye mer nervøsitet av at jeg overspiser og blir dårlig, likevel gjør jeg det. Stupid :(

Nå er jeg i leiligheten og offisielt helt utskrevet:P Var greit å være dagpasient et par dager, selv om jeg ikke hadde noen samtaler eller noe. Hadde et lite håp om at de kom til å lage skikkelig kostliste og litt sånt, men det skjedde jo ikke så...Tror egentlig de bare skrev meg ut på mandag, men at jeg fikk lov å være der til "oppbevaring" på dagen tirsdag og onsdag:P Men, har klart meg 9 dager uten overspising/oppkast nå! Vært veldig vanskelig til tider, og til andre tider har det vært veldig vanskelig andre veien(ikke fått i meg noe). Uansett, 9 dager er faktisk det lengste jeg har klart meg uten dumme bulimien siden jeg var innlagt i i mars/april eller noe, så yay! Men jeg er konstant redd for å miste kontrollen og har mareritt om at jeg spiser "skummel" mat(sjokolade, boller osv)...Så kan ikke si jeg føler meg spesielt frisk. Spesielt om kveldene er det vanskelig...Var hjemme aleine hos mamma og pappa her om dagen og klarte la være overspise, spiste bare det jeg hadde planlagt. Men fy søren så nærme jeg var å sprekke, det skremmer meg utrolig. Heldigvis er det litt enklere nå enn de første dagene, for da tenkte jeg jo på mat konstant. Æsj. Det er utrolig hvor mye enklere det er å spise ingenting, enn det er å spise litt.

Har bestilt flybillett til Oslo nå, skal ta toget tilbake igjen. Så nå er det meste i boks til leiren, bortsett fra pakkingen da. Hjelp oO Men jeg er mer glad for at jeg skal reise enn skremt, så får håpe det blir bra. Når jeg kommer tilbake igjen er det jo nesten august, og da skal jeg inn igjen der jeg nettopp var innlagt for å snakke med de om DBT-behandling. Dialektisk atferdsterapi, skal være spesielt bra for folk med personlighetsforstyrrelser og personer som sliter med destruktive handlingsmønste osv. Planen er at jeg skal søkes inn på det...Det er fremdeles et prøveprosjekt såvidt jeg har forstått, men det skal være veldig bra, så kan bli spennende. Håper det kan hjelpe meg...Hvis ikke må jeg kanskje begynne å tenke på capio-senteret eller noen andre mer drastiske tiltak.

Imorgen skal jeg ned på VOP og snakke med ei an dame enn hun vanlige, vil egentlig ikke, snakket med henne på telefonen og hun virket merkelig oO Men skal prøve å ikke forhåndsdømme så mye...Så må jeg prøve å finne meg en ny bukse...Jeg liker ikke kjøpe sånne ting nå, fordi jeg egentlig vet jeg bør legge på meg, og da er det liksom ikke vits å kjøpe bukser som er for små om noen uker/måneder...Samtidig er det altfor flaut å komme på jobb sånn som jeg har gjort i det siste...De trangeste buksene mine henger til og med og slenger, og jeg har bare lyst å grave meg ned for det ser helt jævlig ut og det er ydmykende. Og jeg skjønner det helt ærlig ikke! Jeg ser på vekten og på klærene at jeg har blitt tynnere, men jeg synes ikke jeg ser noe tynnere ut enn for 10 kg siden, eller for 20 kg siden. Ok, kanskje for 20 kg siden, men ikke 10. Tror det er der frykten ligger mest i å legge på seg også, at klærene skal begynne å bli trangere, blir helt kvalm av tanken. Men, jeg MÅ ha en bukse som passer noenlunde til jobben(spesielt etter at sjefen kommenterte det :/) så jeg får bare hoppe i det...Skal på jobb klokken 12, så har ikke så mye tid på meg, buksekjøping er et helvette uansett, med min høyde og form så:P
Jeg skal jobbe fra halv 1 til halv 7 imorgen, aldri hatt den vakten før! Tror det skal gå greit, bare håper ikke jeg er så utslitt og har så vondt i ryggen som idag. Glad jeg ikke skal stenge ihvertfall, slipper å forholde meg til all maten som blir til overs osv. Men på fredag skal jeg stenge...Dette ble et rotete innlegg sånn egentlig...Er bare sliten, og tenker legge meg før klokken slår 11. Holder på å lese en bok "fri från bulimien"...og den gir meg absolutt lyst til å bli fri.
Jeg har fått en ny medisin som skal hjelpe med søvnen...Er ikke sovemedisin, men antipsykotika. Jeg må helt ærlig si jeg ikke skjønner hvorfor jeg fikk den da det visstnok er en medisin som blir brukt mot "schizofreni, et forvirret tankemønster, depersonalisering og utagerende mani" men legen på sykehuset mente jeg burde ha den, at det skulle hjelpe mot tankekjør, uro osv. Så ja, det har nå funket ok. Man blir bare sløv og rar.

Faen heller. Hva skjer når man faktisk prøver få hjelp, når man vil ha hjelp? Når man føler seg jævlig, men likevel presser seg til det ytterste for å vise at man er motivert?
Jo, da blir man sendt hjem fordi man ikke er syk nok. HAHA. Det er så idiotisk at det ikke går an. Man blir oppmuntra til å være med på aktiviteter og måltider, og jeg har presset meg alt jeg kunne selv om jeg har vært frista til å ligge i sengen hele tiden. Så nå må jeg ut innen klokken 12. Mens de her som ikke gidder være med på noe og nesten bare ligger i sengen/ser på tv, de blir her lengre fordi de er så syke. HERREGUD, om de bare skal ligge i sengen/se på tv kan de vel faen meg bare være hjemme? Jeg trodde disse plassene var lagd for at man skulle bli bedre, ikke at null innsats=mer hjelp, mens full innsats=ingen hjelp. Så ja, jeg føler meg ganske dum som trodde jeg skulle få hjelp egentlig, og angrer på at jeg har brukt så mye energi på å prøve å vise at jeg virkelig vil prøve...Skulle heller bare lagt i sengen hele tiden som jeg følte for, nå når jeg endelig hadde sjansen. Så dum kan man være. De sier at jeg trenger å bli presset litt, og jeg er forsåvidt enig, det har jeg sagt, jeg snakker ikke om at jeg skal være her hele tiden...Men, det jeg har prøvd å si er at å ta ALT på en gang blir lett for mye, og at de andre gangene jeg har vært innlagt har det skjedd, jeg har blitt utskrevet til ingenting, fått null oppfølging. Ville unngå det denne gangen. Nettopp derfor ville jeg ha en skikkelig kostliste som jeg kunne få hjelp til å komme inn i noen dager her før jeg reiste hjem. Men nei, nå må jeg skyndte meg å pakke, hun kom innom og sa jeg måtte få meg ut. Så reiser jeg hjem uten kostliste til bombet leilighet, og jobb ikveld. Angsten er i taket for å si det mildt. Ta meg sammen. Ta meg sammen. Såklart man må ta seg sammen.

*oppdatering*

Jeg skal få komme noen timer imorgen og på onsdag som dagpasient. Var usikker på om jeg skulle takke ja, men shit au, får vel ta det jeg får.

oj. Fikk akkurat brev i posten med info om sommerleiren til IKS. Nå begynner jeg bli nervøs gitt...Angrer litt. Kjenner jo ingen oO Men hadde nok angret mer om jeg ikke tok utfordringen :) Så får krysse fingrene for at det går bra!

Jeg er i et ganske merkelig humør nå, klarer ikke helt sette fingeren på om det er bra eller dårlig. Ble akkurat kjørt av en av de ansatte ut i leiligheten så jeg skulle få hentet litt ting. Deilig å ha litt mer enn et klesskift og en tannbørste! Jeg visste ikke helt hvordan leiligheten kom til å være når jeg kom, visste ikke om mamma og de hadde ryddet opp etter at jeg ble innlagt eller hva. Så det føltes en smule traumatisk å komme inn der...Blodige håndkler, barberblad, flekker på gulvet og ellers bare ganske så bomba. Så jeg er glad det bare var en snarvisitt og at han som kjørte meg ventet utenfor. Jeg har tenkt mer og mer at jeg vil flytte, det henger altfor mye ekkelt i veggene på den leiligheten, altfor mange slitsomme minner. Men har vel egentlig ikke råd til å gi slipp på den:P

Vekten har forresten gått tilbake til det den var før siste bulimi-periode. Det var jo det fornuften min prøvde fortelle meg hele tiden, men er en lettelse å se at det faktisk stemte. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse...En følelse av at jeg har lyst til å bli i bedre form igjen, jeg har lyst til å trene igjen, skikkelig. Nå får jeg trene en halvtime, men jeg blir jo totalt utslitt og kjenner at formen er helt på bånn. Og jeg fikk litt sjokk når jeg skulle løfte vekter og så armene mine, ja ikke det at jeg ikke har sett de før, men har liksom ikke SETT de i det siste. Fy faen, det er jo verken muskler eller noe igjen, de ser ut som armene til noen som har sultet rett og slett. Og det særeste er at armene er den ene tingen jeg har vært mest fornøyd med i det siste, en av de få plassene som jeg ikke har definert som tjukk. Så ja, jeg begynner kanskje å innse at kroppsbildet mitt er mer forstyrret enn jeg har klart å innse? Problemet nå er det at jeg får angst til hvert måltid. Sier til meg selv at det bare er mat, og om jeg skal få lov å trene og om jeg skal fungere må jeg spise...Og jeg klarer for det meste tro på det også, men likevel får jeg pusteproblemer og føler jeg setter alt i halsen. For å ikke snakke om at jeg føler meg utrolig uvel og mett i en halvtimes tid etter hvert måltid uansett hvor lite/mye jeg har spist. Har avtale om at jeg skal være ute i felles miljø minst en halvtime etter hvert måltid, og fy søren, det er faktisk verre enn det høres ut til. Føler konstant for å kaste opp, ikke fordi jeg VIL, men fordi jeg føler meg så uvel og får panikk uten at jeg helt vet hvorfor...Så ja, tiden etter måltidet er verst. Har tenkt å høre på mandag om de kan lage en komplett kostliste til meg, og at jeg eventuelt kan få være her noen dager til så jeg kan komme litt inn i den. Tror rett og slett ikke jeg klarer det helt aleine. Men jeg skal egentlig hjem på mandag da, så vet ikke.

HÆ?HÆ?

Ifølge vekten har jeg lagt på meg 10 kilo siden lørdag. Er det i det hele tatt fysisk mulig? Men jeg har jo sjekket 100 ganger, og den viser det samme hele tiden. Hva i helvettet? DET GÅR JO IKKE AN? DET SKAL IKKE GÅ AN? Så jeg er herved normalvektig, hva i helvette...Hvordan går det and at det jeg har jobbet for i månedsvis legger jeg meg på igjen på 3 dager ? :( drep meg, eller vekk meg opp fra marerittet hver så snill. Jeg er i sjokk og tror ikke helt på det, noe som er bra, eller så hadde jeg ikke pustet lengre nå. Fy faen.

Veiet og funnet for tung.

Imagine a pageant
In my head the flesh seems thicker
Sandpaper tears corrode the filth

And I need you now somehow
And I need you now somehow

Open fire on the needs designed
On my knees for you
Open fire on my knees desires
What I need from you

And you're my obsession
I love you to the bones.


I eat too much to live and not enough to stay alive. I'm just sitting in the middle, waiting."


Days since I last pissed

Cheeks sunken and despaired

So gorgeous sunk to six stone

Lose my only remaining home

See my third rib appear

A week later all my flesh disappear

Stretching taut, cling-film on bone

I'm getting better

Karen says I've reached my target weight

Kate and Emma and Kristin know it's fake

Problem is diet's not a big enough word

I wanna be so skinny that I rot from view

I want to walk in the snow

And not leave a footprint

I want to walk in the snow

And not soil its purity

Stomach collapsed at five

Lift up my skirt my sex is gone

Naked and lovely and 5st. 2

May I bud and never flower

My vision's getting blurred

But I can see my ribs and I feel fine

My hands are trembling stalks

And I can feel my breasts are sinking

Mother tries to choke me with roast beef

And sits savouring her sole Ryvitta

That's the way you're built my father said

But I can change, my cocoon shedding

I want to walk in the snow

And not leave a footprint

I want to walk in the snow

And not soil its purity

Kate and Kristin and Kit Kat

All things I like looking at

Too weak to fuss, too weak to die

Choice is skeletal in everybody's life

I choose, my choice, I starve to frenzy

Hunger soon passes and sickness soon tires

Legs bend, stockinged I am Twiggy

And I don't mind the horror that surrounds me

Self-worth scatters, self esteem's a bore

I long since moved to a higher plateau

This discipline's so rare so please applaud

Just look at the fat scum who pamper me so

Yeah 4st. 7, an epilogue of youth

Such beautiful dignity in self-abuse

I've finally come to understand life

Through staring blankly at my navel.

As I was walking through a life one morning
the sun was out, the air was warm, but
Oh, I was cold
And though I must have looked half a person,
to tell the tale, in my own version,
It was only then that I felt whole

Fighting for the smallest goal: to gain a little self-control
Won't anybody here just let you disappear?
Not doctors, nor your mom and dad, but me and Mia, Ann and Ana
Know how hard you try. Don't you see it in my eyes?
Sick to death of my dependence, fighting food to find transcendence
Fighting to survive, more dead but more alive
Cigarettes and speed for livin', and sleeping pills to feel forgiven
All that you contrive, and all that you're deprived
All the bourgeois social angels telling you you've got to change
Don't have any idea. They'll never see so clear.
But don't forget what it really means to hunger strike
when you don't really need to
Some are dying for a cause, but that don't make it yours.

And even the nights, they could get better.

Cut me into pieces.

Herlighet :( Nå ventet jeg i hele går på at psykiateren skulle ringe(han hadde lovd å ringe iløpet av gårsdagen) men han ringte ikke...Så endelig nå hadde han ringt til mamma og sagt at jeg kunne få snakke med han imorgen, men at det var ganske fullt der ute som jeg trodde jeg kunne reise(distrikspsykiatrisk klinikk)...Men at mamma bare kunne reise på ferie for det var ikke noe problem, det fantes mer enn nok hjelp om jeg var i krise, jeg kunne gå på legevakten, PAM osv...Herregud, jeg kunne liksågodt fått dødsdommen. Pam kommer man jo ikke til før man omtrent har prøvd å ta selvmord. Må det virkelig gå så langt for at jeg skal få hjelp? Det siste sykepleieren sa før hun reiste var at jeg skulle få slippe å ende på PAM flere ganger. Faen :( Jeg verken tør eller orker gå ned på legevakten IGJEN heller...Jeg klarer ikke snakke med flere ukjente. Så da er det egentlig bare en løsning, kutte veldig gale, for da trenger man ikke si så mye, da får man hjelp uansett. Tragisk, men realiteten.
Man blir fortalt at man må prøve å søke hjelp før det blir så akutt av man havner med ambulanse på PAM, at jeg skal ta kontakt FØR kuttingen eller selvskadingen. Men jeg har jo opplevd gang på gang at jeg ikke får noen hjelp da, at jeg får beskjed om at jeg kan få en samtale en uke seinere, og om det skulle bli alvorlig kan jeg gå på legevakten. Men hallo, det er jo alvorlig, skal jeg bare sitte her og vente til det klikker helt? Tydeligvis.

Jeg ringte til mamma i ren desperasjon, jeg trenger noen til å fjerne resten av maten, for det er ikke nok å kaste den. Jeg trenger noen til å sitte utenfor døren min og passe på til jeg er sovnet. Så nå kommer hun ut her.

Faen så svak. Faen så håpløs. Patetisk. Stakkars mamma. De får aldri fred, får aldri slappe av. Problembarn.
Jeg prøver å si til meg selv at jeg er flink som ikke kutter. Men jeg føler meg ikke flink, jeg føler meg svak og feig. Jeg hadde fortjent det nå, mer enn noen gang.

Bulimia

Jeg har et monster inni meg. Jeg er fanget. Hvordan kan jeg bli etterlatt til å kjempe aleine mot et slikt monster? Kan ikke noen hjelpe meg, vær så snill? Jeg er liten og totalt forsvarsløs mot denne diktatoren som gjør alt for å torture meg, ødelegge meg, ydmyke meg, drepe meg. I det siste har jeg tenkt at kanskje selvmord ikke er eneste utveien fra dette, og nå blir jeg straffet.
Du får ikke lov å tenke sånn! Enten lever du med meg, eller så dør du med meg!

Jeg er så fortvilet, jeg tror ikke noen skjønner hvilket helvette bulimi kan være. Når jeg går ned i vekt, når jeg spiser lite, da er folk plutselig bekymret og bryr seg, selv om jeg da faktisk er ok. JEG vil ikke ha oppmerksomhet, men får det likevel.
Nå derimot, når bulimien tar over, så er jeg desperat etter hjelp, jeg føler denne makten i meg dreper meg og jeg er totalt hjelpesløs og aleine. Og så jævlig skamfull, så utrolig jævlig skamfull. For folk tror man spiser mye fordi man er grådig, fordi man synes mat er så godt, fordi man ikke eier viljestyrke eller evnen til måtehold. Men det er ikke godt! Det er jævlig! Jeg vil ikke, det er som om jeg har min egen private slavdriver som står over meg og tvinger det i meg til jeg knekker sammen.
For å ikke snakke om at mamma og pappa bare sier; det gjør ikke noe om du har spist litt mye, bare ikke kast opp, det gjør ikke noe om du legger på deg litt, du trenger det.
HVIRFIR TROR DERE MEG IKKE? Psykologer tror meg ikke heller, ingen tror meg, ingen tar det på alvor! Jeg spiser ikke LITT mye, denne jævla slavedriveren tvinger meg til å spise så mye at det fysisk er så vondt at jeg ikke klarer stå oppreist.

Siste timenes matkjøp og spising

halv kilo risgrøt
2 sjokolader
300 g. lasagne
200 g smågodt
1 liter melk
1 pakke oreo kjeks
1 hot dog
halv pakke hamburgerbrød
1 boks dip
1 pose chips
1 muffin
4 boller
1 pai
1 smoothie
halv kilo kålrotstappe
2 pannekaker
1 omelett
150 g pasta
1 calzone
1 l. brus

over 400 kr. Og jeg har mer... 2,5 time på 6 forskjellige butikker. Jeg håpte jeg skulle bli påkjørt, at noen skulle stoppe meg, at mamma skulle høre bulimien i stemmen min når hun ringte, at jeg skulle besvime, at pengene mine skulle vise seg å være falske, at noen skulle stjele varene mine. NOE. Men ingenting skjedde, såklart.
Jeg er livredd, jeg klarer ikke mer. Det gjør så vondt, både psykisk og fysisk. STOPP MEG. Men hvordan kan jeg forvente at noen skal forstå eller hjelpe? Det er jo sykt, jeg forstår det ikke selv. Jeg kan ikke si noe annet enn at det ikke føles som om det er noe JEG gjør mot meg selv, jeg føler meg totalt hjelpesløs. Men jeg er så skamfull, fra utsiden må jeg se ut som jeg er ekstremt bortskjemt, grådig og med en total mangel av selvkontroll. Tenk om noen visste hvordan jeg holder på. Men det er jo ikke meg, skulle tro jeg hadde splittet personlighet, hjelp meg noen :(

når du tror du er så langt nede som overhodet mulig, tro om igjen. Jeg er i helvetet og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut ett minutt til, en time til. Men jar har ihvertfall fått gitt beskjed til jobben og skal skaffe meg sykemelding. Eneste måten jeg holder ut ett sekund lengre er ved å spise, noe som er helt sykt siden det eneste jeg vil er å ikke spise :( Har så vondt, så ubeskrivelig vondt i magen.

Jeg er absolutt ikke stolt over meg selv mer -_- Idag har vært kaos dag, trodde jeg klarte meg inn igjen, men nei, hele dagen ble bare et kaos av overspising og oppkast. Jeg prøver å slå meg til ro med at idag bare var en dårlig da og at det ikke er verdens undergang, imorgen starter vi på ny frisk. Men likevel, en uke, jeg klarte bare en uke. Men en uke er vel noe det også. Nå er meste mål å klare to uker! Klart det før da, men da var jeg innlagt:P
Fikk snakket med sjefen og det var ganske sært siden hun ikke visste forskjellen på anorexia og bulimi, og jeg halvveis måtte sitte og forklare. Men neida, jeg fikk ikke sparken, måtte bare få klarhet i endel ting. Og de ville jo mitt beste, samtidig som de måtte tenke på bedriftens beste. Så vi ble vel enige om at jeg vil prøve, men at jeg må gi beskjed i god tid om jeg ikke tror det kommer til å fungere. For å være helt ærlig hadde jeg nesten overbevist om at jeg kanskje bør få en lang sykemelding og reise ned på capio og få noe skikkelig behandling for det spisegreina. Men så er det den ambivalensen da. Pappa sa; det er vel bare å spise litt mer....Jeg ble litt irritert, men prøvde si dette til meg selv likevel, at det er ikke noe big deal, det er bare å spise...Så hadde planer om å spise et noenlunde normalt måltid...noe jeg gjorde, men så var det noe som sa klikk, jeg bare fikk panikk eller noe og hev innpå alt mulig, og sånn har vel mesteparten av dagen fortont seg. Og jeg føler meg som verdens svakeste menneske. Null viljestyrke.Æsj. For å ikke snakke om at jeg skal på jobb imorgen og er livredd for at magen klikker etter alt dette :/ Skal ihvertfall se hvordan det går imorgen før jeg bestemmer meg for om jeg kanskje bør sykemelde meg...

Jeg er nesten litt stolt over meg selv. Jeg holdt på å få totalt sammenbrudd, ble ekstremt kvalm og fristet til å løpe på do og få opp igjen maten jeg har vært så "flink" å spise idag. Etterhvert som det gikk litt over ble jeg overmannet av overspise NÅ-følelsen. Men jeg gjorde ingenting, jeg klarte å bare være i følelsen uten å bli sprø. Ringte til pappa, også til mamma. Kan ikke akkurat si jippi enda, for føler meg fremdeles veldig angstfull og urolig, men det er liksom greit, akkurat nå føler jeg meg sånn som dette, så får jeg heller bare holde ut. Er ikke så stresset mht. til den samtalen som isted, den er jo egentlig nødvendig selv om jeg blir et nervevrak. Vi må nesten få snakket litt om hva som skal skje fremover, så får det gå som det går.

Jeg hadde planer om å gjøre verdens beste innsats på jobb imorgen for å veie litt opp for tullet i det siste, men fikk akkurat en melding fra sjefen om å komme tre kvarter før for hun vil snakke med meg. Er så nervøs at jeg nesten spyr og magen føles som den slår krøll på seg. Jeg vet jeg kanskje tar sorgene på forskudd, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å få en kraftig advarsel om at jeg får sparken om jeg er mer syk eller noe. Det verste er at jeg ikke vet hva jeg vil selv, om jeg kanskje burde sagt opp eller om jeg bare skal legge alle kortene på bordet og håpe jeg får beholde jobben. Men hva skal jeg si liksom? Jeg har depresjon, spiseforstyrrelser, sist gang jeg skulle på jobb prøvde jeg ta selvmord...oO I dont think so. Men samtidig vil jeg jo få frem at jeg ikke bare har vært hjemme fordi jeg var litt syk og ikke gadd komme på jobb. At jeg faktisk har tatt meg ekstremt sammen mange ganger for å gjøre en god jobb til tross for alt. Jeg vet ikke, vet ærlig talt ikke :( Det beste hadde nok vært en sykemelding, men vil det virkelig være bedre om en uke, om to uker, tre? Vil jeg virkelig kunne gjøre en bedre jobb da? Jeg vet ikke. åh, i tider som denne er jeg sint på meg selv som skaffet meg jobb i det hele tatt.

Jeg har bare komt til oktober 2009 og det er allerede 21 sider, holdt på i timesvis nå jo. Hjelp!
Men det var litt spesielt å lese de eldste innleggene som er to år gamle. Innså plutselig at utrolig mye er forandret, ja for det første har jo MYE skjedd, men også jeg er forandret vil jeg si. Jeg tror faktisk jeg kan si jeg har blitt litt modnere og veldig mye mer selvstendig, og ikke minst er ikke forholdet til mamma så dårlig som før(selv om det skranter veldig innimellom). En stor del av det har vel med at jeg flyttet ut, så kanskje et valg her i livet jeg har tatt som ikke var så dumt ;) For å ikke snakke om at jeg har blitt mye mer "komfortabel" med problemene mine, altså, jeg bruker ikke all min tid og energi på å prøve å skjule ting lengre. Og en av de største forskjellene må vel være at jeg sov jo helt SINNSYKT før oO Kunne sove 20 timer i strekk for så å nesten ikke sove på en uke liksom. I en lang periode var jeg nok bare våken når jeg var på skolen+noen få timer på kvelden oO Virker helt utrolig nå:P

Ja, hun lurte også på om jeg skrev dagbok, jeg sa jeg skrev blogg, hun spurte om hun kunne få lese...Jeg sa ja, hvorfor ikke? Men ville ikke akkurat ha hun som fast leser eller at hun skal lese ALT heller, så jeg skal skrive ut til henne deler av bloggen. Hun sa hun gjerne ville ha fra forskjellige perioder, og både litt gamle innlegg og nyere....Prøvde forklare at jeg til tider har skrevet flere sider daglig, hun kan jo umulig lese alt det, for å ikke snakke om at jeg skal skrive det ut, ville blitt en hel bok jo xD Så jeg må på en eller annen måte velge ut endel innlegg som oppsummerer forskjellige tidspunkt, men fy så vanskelig oO

Hun hadde visst glemt det med kostlisten yay. Og nå skal hun være vekke 4 uker! Huff, jeg er slem, for hun er jo egentlig flink til å få ting gjort og sånt.
På andre siden er jeg nesten litt skuffet, for jeg vet jo jeg må spise før eller siden, jeg bare utsetter det fordi jeg ikke orker begynne spise igjen -_- En kostliste kunne vel ikke skadet?

Men jeg fikk ihvertfall frem at det går helt OK nå. Jeg føler meg verken bra eller dårlig, føler strengt tatt veldig lite. Men jeg er egentlig ganske avslappet, så selv om jeg kanskje er litt for likgyldig, så er det greit. Ikke så mye å si egentlig. Hun snakket litt om å lage en ansvarsgruppe eller noe. Ja, ok. Whatever. Men jeg sa jeg ville få målt beintettheten min da, sto på nettet at alle som har mistet mensen bør sjekke at de ikke har for lav beintetthet da det kan gi benskjørhet osv. Beinskjørhet ligger jo i slekten min+at jeg ikke har hatt mensen siden desember så ja...Også sa hun at hun ville at jeg skulle få tatt en full somatisk undersøkelse også, noe som forsåvidt er greit. Om alt er fint og OK kan jeg si at; se, jeg trenger ikke legge på meg, alt er ok. Og om det ikke er det kan jeg kanskje klare å innse/skjønne at jeg bør legge på meg...Så trenger det kanskje...Blir ikke før i august uansett da siden hun skal på ferie nå. Aner strengt tatt ikke hva jeg skal gjøre frem til da jeg. Det er en liten stemme som sier;

Hva om du fortsetter som nå; å gå ned i vekt og plutselig kollapser? Tenk om du faktisk skader deg selv skikkelig, at det du holder på med faktisk er farlig?

Men samtidig må man faktisk ha en bmi under 14 før man regnes som så undervektig at man må på sykehus, og skal jo ikke havne under det uansett, og jeg hadde vel kjent det om jeg var alvorlig syk eller noe var alvorlig galt? Ja, det hadde jeg, så dette går helt greit, herlighet, det er jo ikke noe galt med meg egentlig.

Jeg skal faktisk ikke snakke med noen på en måned oO Jeg vil jo ikke snakke med henne, men likevel er ikke lenge siden jeg var innlagt og hadde samtaler annenhver dag og nå skal jeg ikke snakke med noen på en måned? blir interessant det...Jeg vil ha gamle psykologen min tilbake !

Det går ganske greit egentlig :) Eneste problemet er at jeg nesten må spise noe om jeg skal på jobb på fredag, og det føler jeg ikke helt for akkurat. Men det går nå sikkert greit uansett. Er jo bare noen timer.
Jeg er sånn passe trøtt siden hunden fant ut han skulle være skikkelig urolig i natt, måtte tilslutt ta han ut klokken 4 inatt, han fikk tisset litt og roet seg endelig...Sov frem til halv 9. Vel dvs. jeg fikk ikke sove etter å ha vært ute, så ble bare noen timer -_- Menmen.
Jeg drikker altfor mye te og saft, føler tennene mine bader i syre og diverse, er sikkert skikkelig skadet av det, iser skikkelig oO Men klarer liksom ikke bry meg så veldig.
Sykepleieren kommer opp her snart, gleder meg ikke! Vet ikke helt hva som skal komme utav det, men hun skulle visst på ferie imorgen så hun ville snakke med meg før hun reiser. Jeg vurderer si at jeg vil slutte hos VUP, får ikke noe utav det uansett, ihvertfall ikke om jeg må snakke med henne. Men er kanskje litt dumt å stå helt aleine også. Jeg håper egentlig hun har glemt det med å lage kostliste...Samtidig som det hadde vært litt morsomt å se hva hun faktisk mener jeg skal spise.

Jeg vurderer reise på et helgekurs i høst som IKS arrangerer siden jeg ikke kan reise på sommerleiren. Ta meg en helg i Oslo. Det er merkelig, for jeg mener jo egentlig ikke jeg er spiseforstyrret sånn egentlig, så hvorfor tenker jeg på å melde meg på kurs for spiseforstyrrede?:P Men joda, jeg innser jo ihvertfall at jeg til tider har bulimi, selv om jeg akkurat nå ikke føler jeg er spiseforstyrret. Betyr det at jeg er i fornektelse? For jeg vet jo at det ikke er normalt å ikke spise, men føler ikke jeg har en spiseforstyrrelse fordet om, det går jo helt greit.

KAN HUN IKKE BARE SLUTTE? Mamma ringte og sa hun kom utover med hunden nå, jeg spurte om hun ikke kunne vente litt...Må få ryddet litt sammen her og ordnet meg, siden jeg ser ut som et takras. Så vil hun vite hvorfor, jeg sier at jeg ikke orker få besøk akkurat nå, må bare hvile meg litt...Så sier hun; hadde ikke vi blitt enige om at hver gang du sier til deg selv at du ikke orker, så skal du snu på det, og si at JO du orker...er bare du som bestemmer om du orker eller ikke.

Det er jo greit nok, men hver gang jeg prøver å si noe eller snakke om hvordan jeg føler meg/har det...så sier hun bare at jeg ikke skal si det, jeg sier feil ting til meg selv, jeg har bestemt meg for å føle meg dårlig visst. Jeg skal si til meg at jeg orker, at jeg klarer, at det går bra...også skal jeg bare gjøre ting selv om jeg ikke orker. Høres jo fint ut i teorien, men hun mener at alle føler seg sånn som meg, og at alle må gå rundt og lyve til seg selv og alle andre hele tiden. Og at alle må presse seg hele tiden. Men det kan da ikke stemme?
Jeg kan klare å overbevise meg selv om at jeg faktisk er syk og at jeg kanskje bør slutte å presse meg hele tiden. At jeg faktisk skal få lov å ligge i sengen en hel dag om jeg føler for det. Ikke hver dag såklart men. At å ikke ta seg sammen hele tiden faktisk kan hjelpe meg til å bli bedre. Men så kommer mamma og sier at jeg bare må skjerpe meg og ta meg sammen og ikke si at jeg er sliten. Jeg føler hun mener jeg bør undertrykke følelsene mine. Hun sier at man ikke kan la følelser styre seg...Det gjør meg sint at hun tror jeg bare lar følelsene mine styre meg, er hun helt sprø? Jeg hadde ikke vært her idag om jeg hadde latt følelsene styre, livet mitt går ut på å ikke høre på følelsene mine som trykker på konstant. Likevel tror hun at jeg bare gjør som jeg føler for? Det gjør meg redd for at alle andre tenker sånn også, isåfall må jeg virke som en utrolig egoistisk og lat person.

Kanskje veien til å bli bedre går utpå å anerkjenne at jeg ikke kan presse meg hele tiden, la meg selv få lov til å slappe av, innse at jeg kanskje ikke kan yte like mye som en "normal" person akkurat nå? Når man er syk, så er det jo faktisk naturlig at man ikke kan presse seg til alt mulig.
Jeg har jo prøvd min egen/mamma sin metode...Å ta meg sammen, ta meg sammen, ta meg sammen. Og det har jo ikke akkurat funket så bra? Men jeg er vel på en måte opplært til psykiske problemer er "bare" psykisk...Psykiske problemer=svak, dårlig selvkontroll, negativ osv. Man er ikke syk når man har psykiske problemer, man er bare enkelt og greit en lat og egoistisk person som ikke gidder ta seg sammen sånn som alle andre gjør.

Jeg kan av og til klare å innse at kanskje dette ikke stemmer. Men så kommer mamma eller pappa og sier jeg må ta meg sammen osv. Og det er generelt forventet at man skal ta seg sammen så...Ja, jeg føler meg bare ubrukelig, lat, egoistisk etc.

Herregud. Han ler av meg, og det har han gjort hele tiden. Jeg hadde faktisk begynt å tro at kanskje jeg har vært litt vel paranoid, at han kanskje faktisk brydde seg litt. Skrev heldigvis ikke noe altfor gale igår, men mer enn nok så han fikk seg en god latter. Sånn typen; jeg orker ikke leve mer og jeg var jævlig forelska i deg og blabla. Heldigvis svarte han ikke, så det ble ikke til at jeg dummet meg mer ut.

Nå vil jeg bare drikke mer for å være helt ærlig. Vil ikke bli edru igjen. Klarer ikke håpløsheten. Er ikke det at den forsvinner når jeg drikker, men med alkohol får den ihvertfall et ansikt, jeg føler NOE. Eller jeg får ut følelsene liksom. Og ikke minst slutter jeg å bry meg om vekt og mat osv. Det blir ikke-eksisterende.

Det er helt absurd at jeg for bare noen dager siden gikk rundt i minikjole og høye heler. At jeg gikk rundt i bikini så alle arrene vistes. Men følte meg så over kuttingen, den var ikke en del av meg lengre tenkte jeg.
Så idag, noen dager seinere, våkner jeg med bandasjert arm. Det er nesten komisk. Det merkligste av alt er at jeg følte meg full/rusa FØR jeg begynte å drikke igår, følte meg helt merkelig og gjorde mange absurde ting. Men jeg ville jo faktisk ikke kutte igår, ikke i det hele tatt, men jeg måtte straffe meg selv pga. det med jobben.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med meg selv jeg. Faen.
Jeg har en hund, jeg har en jobb og jeg har et fuckings psykisk problem. Mamma kan si hva hun vil om at alle andre har det vanskelig og føler seg sånn som dette også, men faktum er at friske mennesker ikke holder på sånn som meg.



Kan noen fortelle meg hva i helvetet jeg skal gjøre angående jobben ikveld? Og hva jeg skal jeg gjøre med hunden? mamma har allerede passet han i nesten 2 uker. Jeg er et grusomt menneske.

For å være ærlig er jeg overrasket over at jeg våknet idag. Hadde store planer igår, vet ikke helt hva som kan ha skjedd, enten fant jeg ikke tablettene eller så sluknet jeg før jeg fikk gjort noe. Jeg husker strengt tatt ikke.
Dritt, nå når jeg faktisk fremdeles er i live, så kunne jeg ønske jeg kunne fått sydd så kanskje det ikke er helt umulig at jeg kan gå mer med kortermet i sommer. Men det har jo gått altfor lang tid :( 16 timer ca. om jeg ikke tar helt feil. Nesten så jeg vurderer høre med de likevel, trygle om at de vil sy meg, haha.

Idag skal du dø, sier stemmen.

Men jeg vil jo ikke dø, sier jeg, jeg vil bare bort.

Men du kan ikke komme bort, kanskje midlertidig, men bare for en liten stund, så må du tilbake. Bite tenna sammen. Ta deg sammen, ta deg sammen, ta deg sammen.

Jeg må nok si opp jobben min. Har allerede begynt å gi et dårlig inntrykk der. Så uendelig mange ganger jeg har presset meg og tatt meg sammen og komet på jobb til tross for elendig form, de skulle bare visst! Men sånn er livet mitt kort oppsummert, presse meg presse meg presse meg, og likevel være mye dårligere enn alle andre til tross. Jeg har kanskje dobbelt så mye fravær som normale folk, så gva hjelper det da at jeg presser meg 100 ganger så mye da? Jeg er sikkertn 1000 ganger så mye syk, så med mindre jeg klarer presse meg 1+000 ganger så mye så er jeg ikke god nok. Jeg har så skyldfølelse over jobben at jeg blir syk bare av det. Idag gav jeg ikke beskjed før rett før og fikk kjeft fra sjefen om at det ikke var akseptabelt, og jeg vet jo det, jeg vet det så ALT for godt :( Det er ansvarsløst av meg å fortsette jobben så upålitelig som jeg er.

Jeg vil tilbake til ungdomsposten. Jeg vil tilbake til å føle meg litt trygg, bare for en liten stund. Jeg føler meg så liten og hjelpeløs, kan ikke noen bare plukke meg opp og ta meg bort? Har ikke følt meg som jeg gjør nå siden ifjor sommer egentlig. Føles som jeg har den største hangoveren noensinne, både psykisk og fysisk. Montenegro-turen vet jeg nesten ikke om skjedde eller hva. Jeg føler meg som en liten unge som er fanget i en voksen verden. Aner ikke hva jeg skal gjøre, nesten så jeg føler for å drikke spriten i kjøleskapet bare så jeg kan få meg vekk litt, for holder ikke ut denne følelsen. Men jeg skal på jobb idag visst, så kan jo ikke det heller. Men hvordan i all verden skal jeg klare det, føler meg helt lost. Vil kutte og faktisk, og vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjør det, føles ikke som noe betyr noe uansett, so why not. Han spør om å møte meg igjen, og på en måte vil jeg, for jeg trenger det, men jeg vet jo at det bare er snakk om noen timer hvor det er bra også blir alt ti ganger verre igjen. So I guess there's no point in that either. Skal ikke ha samtale med der jeg kanskje skulle bli innlagt før i august plutselig visst. Men who gives a fuck.

Jeg skal selge hunden min. Det gjør meg vondt å si det. Men føler ikke det er noe alternativ. Jeg klarer ikke ta ansvar for han, og da blir det ikke riktig.

Jeg vil ikke mer. Ta meg bort. Gjør meg til det barnet jeg føler meg som. Jeg er en følelsesmessig baby. Jeg trenger noe, men jeg aner ikke hva. Jeg trenger noen, men jeg aner ikke hvem. Samtidig trenger jeg ingenting, vil ikke ha noe som helst. Jeg er ikke direkte lei meg heller, ikke sint, ikke deprimert, ikke trist. Bare helt utrolig lost. En følelse som er så ekkel og så ingenting at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.

Musikken til Mew gir lyd til den følelsen som oftest. Jeg trenger hjelp, men jeg kan ikke hjelpes. Lost.

I did everything I could
- which was nothing.
So there’s nothing left to do
- but do nothing.
In the place where you stood
- now there’s nothing.
Where there used to be you
- there’s just nothing.
When I wake up, beside me
- there’s nothing.
To fill up my time
- I’ve got nothing.
In my gut, deep inside me
- there’s nothing
When you left me,
you left me with nothing

There are things that we don't want to happen but have to accept,

things we don't want to know but have to learn,

and people we can't live without but have to let go.

Often it is the most deserving people
who cannot help loving
those who destroy them.

The darkness is death - we can speak, but we are not heard. We can scream but they turn their backs. We can run, but we cannot catch them. It is the dream where arms and legs won't work the way they should, and the air is too thick to breathe. Loved ones walk a mile ahead, forgetting to stop as we fall behind. This is the reality of the darkness. We are buried alive inside ourselves.

I sense a stranger filling this silent room with anguish... a silence that rattles against the windows leaving me so cold and numb... and somehow... this feeling I do not understand is my best friend and enemy all wrapped up in one.

Oh baby, if you only knew...

I don't know what do to
Oh baby, if you only knew...

I had a hole in my heart
so I threw away my plate
cause nothing would fill me up
no matter how much I ate.

Jeg skjønner helt ærlig talt veldig lite. Egentlig har dagen idag vært ganske bra...Ja, til tider veldig bra. Samtidig som det er helt absurd at jeg sier det siden jeg de to siste dagene bare har spist et par ganger, men til gjengjeld spist ekstremt og spydd i evigheter etterpå...Så ja, egentlig er det jævlig, men jeg kjenner det ikke...Klarer liksom ikke bry meg helt, akkurat som noen har slått av en bryter i meg, og det føles helt merkelig oO Jeg vet jeg har lagt på meg, og jeg føler meg smellfeit, men jeg har liksom zoonet litt ut. Jeg føler jeg burde klikke vinkel, men er likevel egentlig mer avslappet enn på lengde oO Og ja, shoppet endel idag og greier...og det var ganske gøy...Nå ikveld, etter overspisingsrunden min var jeg på sykkeltur og gåtur, også satt vi alle sammen utenfor huset og så på stjernene etterpå. Det var ganske koselig.
JEG ER FORVIRRET, for jeg skjønner ikke selv hva jeg føler. Er vandt til at det forandrer seg hele tiden og er berg og dalbane, likevel pleier jeg ha en viss oversikt, men nå skjønner jeg egentlig ingenting. Til vanlig ville jeg vært suicidal by now, og på ene siden føler jeg meg nesten der, samtidig som det går helt greit...Hæ?
Jeg har liksom slått meg til ro med at jeg bare skal drite helt i hva jeg spiser og ikke de siste dagene her, og på en eller annen merkelig måte har det gått greit...Jeg har riktignok spydd endel, men likevel spist mye, og jeg vet jeg har lagt på meg...Men ja, det føles ikke SÅ gale. Kanskje fordi jeg har klart å overbevise meg om at det går vekk igjen så snart jeg kommer hjem. Vetkee. confused.

Og ja, idag når jeg shoppet. I den ene butikken så var det ei jente(hun jobbet der da) som hang som en klegg på meg hele tiden(de pleier gjøre det her, selv om man sier man bare kikker så fotfølger de en:P)ogå spurte hun plutselig ; what happened? Skjønte jo at hun siktet til arrene, men jeg må innrømme jeg ble litt paff, for er så og si ingen som har kommentert det så langt(ihvertfall ikke på engelsk så jeg har skjønt det)...I begynnelsen tenkte jeg veldig på hva jeg skulle si osv. men nå har jeg ikke tenkt så mye på det siden ingen har spurt...Ihvertfall, hun virket skikkelig bekymret osv...Hun var utrolig skjønn egentlig...Jeg sa; I was sick, uhm, operation, accident...haha, ble en blanding av alle unnskyldningene i boken omtrent, men alle var jo forsåvidt sanne da:P Og hun bare; ohhh, I'm so sorry, but you're better now?ok now? Så eg bare; jada :) Og hun virket skikkelig lettet og sånn, eg ble nesten litt rørt eg...She was nice ^^
Hadde aldri trodd at at noen kommenterte arrene mine skulle være en "positiv" opplevelse, haha xD eller, ikke direkte positiv, men hun virket som hun seriøst brydde seg, det var ikke sånn "hva har du gjort, har du KUTTET deg?" *se med stygt/sjokket/vantro blikk på*
Om hun faktisk skjønte at det var DET, vet jeg ikke, men tror egentlig det da :P memen. Gleder meg til imorgen når jeg forhåpentligvis er litt mindre mett/kvalm/full i magen. Cause right now I feel like I'm 300 poundssss. Men ok. Det gjør ikke noe, det er bare akkurat nå. Jeg skal prøve ikke bry meg for mye :) God natt.