Herlighet :( Nå ventet jeg i hele går på at psykiateren skulle ringe(han hadde lovd å ringe iløpet av gårsdagen) men han ringte ikke...Så endelig nå hadde han ringt til mamma og sagt at jeg kunne få snakke med han imorgen, men at det var ganske fullt der ute som jeg trodde jeg kunne reise(distrikspsykiatrisk klinikk)...Men at mamma bare kunne reise på ferie for det var ikke noe problem, det fantes mer enn nok hjelp om jeg var i krise, jeg kunne gå på legevakten, PAM osv...Herregud, jeg kunne liksågodt fått dødsdommen. Pam kommer man jo ikke til før man omtrent har prøvd å ta selvmord. Må det virkelig gå så langt for at jeg skal få hjelp? Det siste sykepleieren sa før hun reiste var at jeg skulle få slippe å ende på PAM flere ganger. Faen :( Jeg verken tør eller orker gå ned på legevakten IGJEN heller...Jeg klarer ikke snakke med flere ukjente. Så da er det egentlig bare en løsning, kutte veldig gale, for da trenger man ikke si så mye, da får man hjelp uansett. Tragisk, men realiteten.
Man blir fortalt at man må prøve å søke hjelp før det blir så akutt av man havner med ambulanse på PAM, at jeg skal ta kontakt FØR kuttingen eller selvskadingen. Men jeg har jo opplevd gang på gang at jeg ikke får noen hjelp da, at jeg får beskjed om at jeg kan få en samtale en uke seinere, og om det skulle bli alvorlig kan jeg gå på legevakten. Men hallo, det er jo alvorlig, skal jeg bare sitte her og vente til det klikker helt? Tydeligvis.