Får ikke sove! Surprise-surprise. Slutt på månedene med tilnærmet normal søvn og tilbake til gamle (u)vaner. Tomt for sovemedisin med andre ord. Og jeg får nok ikke nye.
Kom plutselig på at jeg ble enig med sykepleieren om at vi skulle lage en kostliste neste gang vi snakkes. HAHAHAHAHA. Sorry altså, men det lyder helt komisk i mine ører, det er rett og slett absolutt ingen sjanse for at jeg kommer til å følge en sånn typisk kostliste. Aner ikke hvorfor jeg latet som om jeg synes det var en god ide osv. Jeg får høre at jeg er så flink å formidle hva jeg føler og hva jeg trenger, men gjør jeg egentlig det? Føler ofte jeg sier det jeg vet de venter på å høre, og det verste er at det skjer mer og mer automatisk.
Men interessant blir det vel. Jeg aner egentlig ikke om jeg bare skal la hun få styre i vei med en kostliste som jeg aldri kommer til å bruke. Eller om jeg faktisk skal være ærlig og fortelle henne hvor landet ligger. Jeg tror ikke hun er spesielt hypp på å lage en liste hvor frokost er 4 båter tomat, 8 skiver agurk og 8 biter squash med aromat-krydder og grønn te. Så det blir vel til at hun lager en liste med en haug med skiver meg 10 kg smør på til hvert måltid og jeg bare sitter og jatter med. Så dumt, så uendelig idiotisk. Men for å være ærlig føler jeg meg skyldig når jeg spiser, som om jeg gjør noe galt, noe syndig. Så det blir liksom alt eller ingenting. Jeg foretrekker ingenting, men er jo ikke helt dum, vet jo man ikke kan leve på luft, så da blir det minimalt. Noe som funker helt OK, hadde det ikke vært for at jeg føler alle rundt meg ikke synes det og at det blir et veldig press. Fører lett til isolasjon osv. Kan ikke alle bare innfinne seg med at jeg ikke spiser, ihvertfall ikke sammen med andre, også move on? No big deal kinda. Jeg vil virkelig ikke at det skal fokuseres på. Jeg vil ha hjelp til å slutte med overspising/oppkast, men klarer liksom ikke helt være motivert til å spise "normalt". Hvorfor skal jeg det når jeg egentlig bare føler meg verre av det? Hovedgrunnen jeg kan komme på må være at jeg skal gjøre det for alle andre sin del, men alle sier man må ville det for sin egen del. Og jeg vet helt ærlig ikke om jeg vil.

Anywhooo. Imorgen(eller idag strengt tatt)har jeg faktisk planer, believe it or not :O Skal med søstrene mine(og hunden)til kusinene mine på besøk. Har ikke vært der ute siden jeg var liten, så gleder meg faktisk litt. Blir litt sært, for vi blir flere spiseforstyrrede enn friske der borte jo xD Eller ene kusinen min hadde ekstrem anoreksi for noen år siden(men hun er noenlunde frisk nå såvidt jeg vet) og andre kusinen min har bulimi x)Menmen, det har nå ikke så mye å si egentlig da, bare kom til å tenke på det:P

Status nå, etter maaaasse tankekjør og grubling(når jeg burde ha sovet!) er at jeg heller mot å ikke reise til Montenegro. Problemet er at jeg trenger noe å se frem til, noe konkret, føler det er hovedgrunnen til at jeg vil reise. For da har jeg et konkret mål, jeg må pakke, jeg må kjøpe inn ting, jeg har en "mening" med livet, haha xD Men om jeg faktisk vil være der nede ble jeg nesten litt usikker på...Føler bare jeg er desperat etter å gjøre NOE, reise vekk etc. så tar hva som helst liksom:P Eller egentlig er jo Montenegro bra, men typisk meg å hoppe i det, selv om jeg sa til meg sist gang jeg var der at jeg ikke ville reise ned aleine flere ganger. Gah. Så ja, da blir det isåfall distrikpsykiatrisk, men da har plutselig ingenting å se frem til, så er redd jeg kaster meg hodestups inn i en vond sirkel igjen. Jeg må liksom ha noe veldig konkret å se frem til hele tiden føler jeg. Hm.
Er liksom det som har holt meg på teppe siste dagene, tenker konstant at jeg vil overspise, men har sagt til meg selv at NEI, jeg skal til montenegro, jeg kan ikke, ikke nå, ikke akkurat nå(sier jo det til vanlig også, men som oftest vet jeg det bare er tomme trusler og jeg føler meg så håpløs og jævlig at jeg ikke ser poenget i å høre på fornuften:P)

Kan ikke noen bare si hva jeg skal gjøre -__-