Jeg vil tilbake til ungdomsposten. Jeg vil tilbake til å føle meg litt trygg, bare for en liten stund. Jeg føler meg så liten og hjelpeløs, kan ikke noen bare plukke meg opp og ta meg bort? Har ikke følt meg som jeg gjør nå siden ifjor sommer egentlig. Føles som jeg har den største hangoveren noensinne, både psykisk og fysisk. Montenegro-turen vet jeg nesten ikke om skjedde eller hva. Jeg føler meg som en liten unge som er fanget i en voksen verden. Aner ikke hva jeg skal gjøre, nesten så jeg føler for å drikke spriten i kjøleskapet bare så jeg kan få meg vekk litt, for holder ikke ut denne følelsen. Men jeg skal på jobb idag visst, så kan jo ikke det heller. Men hvordan i all verden skal jeg klare det, føler meg helt lost. Vil kutte og faktisk, og vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjør det, føles ikke som noe betyr noe uansett, so why not. Han spør om å møte meg igjen, og på en måte vil jeg, for jeg trenger det, men jeg vet jo at det bare er snakk om noen timer hvor det er bra også blir alt ti ganger verre igjen. So I guess there's no point in that either. Skal ikke ha samtale med der jeg kanskje skulle bli innlagt før i august plutselig visst. Men who gives a fuck.

Jeg skal selge hunden min. Det gjør meg vondt å si det. Men føler ikke det er noe alternativ. Jeg klarer ikke ta ansvar for han, og da blir det ikke riktig.

Jeg vil ikke mer. Ta meg bort. Gjør meg til det barnet jeg føler meg som. Jeg er en følelsesmessig baby. Jeg trenger noe, men jeg aner ikke hva. Jeg trenger noen, men jeg aner ikke hvem. Samtidig trenger jeg ingenting, vil ikke ha noe som helst. Jeg er ikke direkte lei meg heller, ikke sint, ikke deprimert, ikke trist. Bare helt utrolig lost. En følelse som er så ekkel og så ingenting at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre.

Musikken til Mew gir lyd til den følelsen som oftest. Jeg trenger hjelp, men jeg kan ikke hjelpes. Lost.

I did everything I could
- which was nothing.
So there’s nothing left to do
- but do nothing.
In the place where you stood
- now there’s nothing.
Where there used to be you
- there’s just nothing.
When I wake up, beside me
- there’s nothing.
To fill up my time
- I’ve got nothing.
In my gut, deep inside me
- there’s nothing
When you left me,
you left me with nothing

There are things that we don't want to happen but have to accept,

things we don't want to know but have to learn,

and people we can't live without but have to let go.

Often it is the most deserving people
who cannot help loving
those who destroy them.

The darkness is death - we can speak, but we are not heard. We can scream but they turn their backs. We can run, but we cannot catch them. It is the dream where arms and legs won't work the way they should, and the air is too thick to breathe. Loved ones walk a mile ahead, forgetting to stop as we fall behind. This is the reality of the darkness. We are buried alive inside ourselves.

I sense a stranger filling this silent room with anguish... a silence that rattles against the windows leaving me so cold and numb... and somehow... this feeling I do not understand is my best friend and enemy all wrapped up in one.