Jeg er nesten litt stolt over meg selv. Jeg holdt på å få totalt sammenbrudd, ble ekstremt kvalm og fristet til å løpe på do og få opp igjen maten jeg har vært så "flink" å spise idag. Etterhvert som det gikk litt over ble jeg overmannet av overspise NÅ-følelsen. Men jeg gjorde ingenting, jeg klarte å bare være i følelsen uten å bli sprø. Ringte til pappa, også til mamma. Kan ikke akkurat si jippi enda, for føler meg fremdeles veldig angstfull og urolig, men det er liksom greit, akkurat nå føler jeg meg sånn som dette, så får jeg heller bare holde ut. Er ikke så stresset mht. til den samtalen som isted, den er jo egentlig nødvendig selv om jeg blir et nervevrak. Vi må nesten få snakket litt om hva som skal skje fremover, så får det gå som det går.