KAN HUN IKKE BARE SLUTTE? Mamma ringte og sa hun kom utover med hunden nå, jeg spurte om hun ikke kunne vente litt...Må få ryddet litt sammen her og ordnet meg, siden jeg ser ut som et takras. Så vil hun vite hvorfor, jeg sier at jeg ikke orker få besøk akkurat nå, må bare hvile meg litt...Så sier hun; hadde ikke vi blitt enige om at hver gang du sier til deg selv at du ikke orker, så skal du snu på det, og si at JO du orker...er bare du som bestemmer om du orker eller ikke.

Det er jo greit nok, men hver gang jeg prøver å si noe eller snakke om hvordan jeg føler meg/har det...så sier hun bare at jeg ikke skal si det, jeg sier feil ting til meg selv, jeg har bestemt meg for å føle meg dårlig visst. Jeg skal si til meg at jeg orker, at jeg klarer, at det går bra...også skal jeg bare gjøre ting selv om jeg ikke orker. Høres jo fint ut i teorien, men hun mener at alle føler seg sånn som meg, og at alle må gå rundt og lyve til seg selv og alle andre hele tiden. Og at alle må presse seg hele tiden. Men det kan da ikke stemme?
Jeg kan klare å overbevise meg selv om at jeg faktisk er syk og at jeg kanskje bør slutte å presse meg hele tiden. At jeg faktisk skal få lov å ligge i sengen en hel dag om jeg føler for det. Ikke hver dag såklart men. At å ikke ta seg sammen hele tiden faktisk kan hjelpe meg til å bli bedre. Men så kommer mamma og sier at jeg bare må skjerpe meg og ta meg sammen og ikke si at jeg er sliten. Jeg føler hun mener jeg bør undertrykke følelsene mine. Hun sier at man ikke kan la følelser styre seg...Det gjør meg sint at hun tror jeg bare lar følelsene mine styre meg, er hun helt sprø? Jeg hadde ikke vært her idag om jeg hadde latt følelsene styre, livet mitt går ut på å ikke høre på følelsene mine som trykker på konstant. Likevel tror hun at jeg bare gjør som jeg føler for? Det gjør meg redd for at alle andre tenker sånn også, isåfall må jeg virke som en utrolig egoistisk og lat person.

Kanskje veien til å bli bedre går utpå å anerkjenne at jeg ikke kan presse meg hele tiden, la meg selv få lov til å slappe av, innse at jeg kanskje ikke kan yte like mye som en "normal" person akkurat nå? Når man er syk, så er det jo faktisk naturlig at man ikke kan presse seg til alt mulig.
Jeg har jo prøvd min egen/mamma sin metode...Å ta meg sammen, ta meg sammen, ta meg sammen. Og det har jo ikke akkurat funket så bra? Men jeg er vel på en måte opplært til psykiske problemer er "bare" psykisk...Psykiske problemer=svak, dårlig selvkontroll, negativ osv. Man er ikke syk når man har psykiske problemer, man er bare enkelt og greit en lat og egoistisk person som ikke gidder ta seg sammen sånn som alle andre gjør.

Jeg kan av og til klare å innse at kanskje dette ikke stemmer. Men så kommer mamma eller pappa og sier jeg må ta meg sammen osv. Og det er generelt forventet at man skal ta seg sammen så...Ja, jeg føler meg bare ubrukelig, lat, egoistisk etc.