http://www.idag-imorgen.blogspot.com

Au revoir.

Å bare være, det er det denne uken går ut på. Å kjenne på følelser, snakke om dem, lytte. Ja, kort sagt motsatt av slik det vanligvis er. At følelsene helst skal undetrykkes eller forandres, at man skal spille en gitt rolle, at man skal presse seg til det ytterste, men likevel aldri strekke til. Idag har jeg klart å bare være, ikke hele tiden, men i perioder. Jeg har klart å akseptere at alle følelsene som kommer frem er tunge å håndtere og at jeg kanskje fortjener å senke kravene på andre punkt akkurat nå. Jeg er nok ikke så sosial som jeg kunne ha vært, men det er liksom ok. Det ville vært fint om jeg kunne fått med meg alt på det sosiale planet også, men akkurat nå er det meg som teller. Ja, meg tenk, for jeg er faktisk viktig jeg. Hva jeg føler og mener og tenker, det betyr noe, det er ikke bare tull. Men jeg kjenner også på en veldig uro med tanken på at jeg snart skal tilbake til livet hjem. Selv om jeg fra starten av bare ville hjem, og jeg fremdeles rammes av sånne anfall, så ser jeg for meg at det trengs en forandring til. Jeg kan ikke bare gå rett tilbake til sånn som ting var før jeg kom hit. Og da tenker ikke at bare JEG må forandre hva jeg føler og og gjør som så mange ganger før, men at jeg trenger å kunne få lov til å føle disse tingene, samtidig som jeg såklart skal jobbe meg utav det. Men jeg føler i større grad at jeg må slutte å hele tiden leve opp til andres forventninger og kanskje også mine egne forventninger. Ikke fordi jeg mener jeg skal slutte å bry meg om noe som helst, men jeg tror rett og slett jeg trenger fokusere på ting som kan gjøre meg trygg, ting som kan bygge meg opp akkurat i den fasen jeg er i nå. Det får meg til å tenke på jobben, hvor vanskelig det er å vite hva som er best for meg. Kanskje jeg burde si opp eller eventuelt bedt om en permisjon, fordi jobben for øyeblikket gjør veien mot såkalt friskhet enda tyngre enn den allerede er? Men noe må jeg jo ha å gjøre, uendelig med penger har jeg heller ikke. Og vil jeg egentlig det? Hva vil jeg? Det eneste jeg vet er at jeg trenger en hverdag hvor jeg ikke føler hoveddelen av det jeg gjør og skal er noe jeg må presse meg til og noe jeg MÅMÅMÅMÅ. Jeg trenger rett og slett en slags form for glede og mening igjen. Lenge har jeg nesten hatt noe ønske om det, jeg har egentlig ikke tørret, nå begynner jeg kjenne litt på den følelsen igjen. Følelsen av forventninger, planer, mål og mening. Og det er skummelt, veldig skummelt. Man blir så sårbar. Det eneste jeg vet sikker er at jeg ikke kan fortsette som det har gjort. Hvor jeg presser meg, og presser meg og presser meg i en slags innbitt overbevisning om at ting plutselig bare skal fungere,, men så skjer det ikke. Isteden bukker jeg tilslutt under og det blir som mat for selvhatet og en bekreftelse på at jeg er gjennomført mislykket. Også vil det fortsette sånn, rundt og rundt. Med mindre det kommer en vesentlig forandring.

Jeg trenger oppmerksomhet! Jeg trenger kjærlighet og kjærtegn! Jeg trenger vissheten om at jegkan VÆRE, bare være og likevel ha en verdi! Jeg trenger trygghet! Jeg trenger aksept og empati!

Men som nevnt tidligere, så trenger jeg å bare være. Akkurat nå. Så jeg prøver la være grue meg for mye mht. til å komme hjem, samtidig som jeg vil ta det opp med noen imorgen, så jeg ikke er helt uforberedt heller. Det har blitt overraskende lite blogging. Ikke fordi jeg ikke har mye å blogge om, har egentlig et helt hav av tanker og følelser, men det har også vært utrolig intenst, så har på en måte hatt et behov fra å ta en pause etter at vi har vært på grupper og kurs hele formiddagen. Men nå surret det så mye tanker i hodet at jeg måtte se om det kunne hjelpe å få ned noen av dem. Og ikke bare det, men det surrer faktisk endel tanker i hodet mitt som jeg ikke har hatt på lenge. Tanker om fremtiden, positive tanker om fremtiden, håp og lengsen. Veldig skumle, men også veldig gode tanker, verdifulle tanker. Og de ville jeg bare fange og få ned på "papiret" før de ble borte igjen.


Dette skrev jeg for noen dager siden mens jeg var på leir. Leiren var til tider utrolig intes og jeg var egentlig veldig uforberedt på at det skulle bli som det ble, både på godt og vondt. Spesielt første døgnet føltes ganske jævlig, og jeg vurderte sterkt å reise hjem. Men etterhvert var det som om jeg skjønte mer og mer, og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke feiget ut! Jeg fikk mer utav den uken enn årevis av terapi har gitt meg. Jeg fikk kjenne hvor utrolig godt åpenhet kan gjøre, og hvor godt det er å innse at man faktisk er viktig. At å kjenne etter egne behov ikke er å være egoistisk, men rett og slett livsnødvendig for å få en bedre livskvalitet. Å ikke bare bli fortalt, men faktisk FØLE at andre folk bryr seg og akseptere deg og forstår, det var virkelig noe jeg trengte. Å ikke bli fortalt at jeg var et håpløst tilfelle, eller at jeg bare måtte skjerpe meg, eller at jeg gjør ditten og datten feil og derfor er der jeg er, det gjorde mye med meg. Å møte fantastiske mennesker, som kunne fortelle om opplevelser og ting de skammet seg over, ting som jeg også har skammet meg over og tenkt at har gjort meg til en forferdlig person, det føltes som en veldig lettelse. At det gikk opp for meg at jeg kanskje er syk og at det ikke bare er min elendige personlighet og elendige viljestyrke som jeg ofte har blitt fortalt(både direkte og indirekte). Samtidig gjorde det meg veldig trist når jeg ser hvor desperat jeg i åresvis, helt fra barndommen, var etter å takle ting på best mulig måte og tilpasse meg mest mulig de rundt meg. Hvor utrolig mye jeg har presset på for å drepe alle de uakseptable følelsene og hvordan det etterhvert bare raknet. Og hvordan da selvhatet da bare vokste, og jeg tok i bruk mer og mer selvdestruktive løsninger for å kunne opprettholde kontrollen over de uakseptale og "feile" følelsene og tankene. Hvordan selvfølelsen døde mer og mer, og selvforakten økte, og ved et punkt gikk egentlig livet bare over til å tillintetgjøre denne forferdlige personen som var meg. Det er vanskelig å innse at ting kunne vært så annerledes, samtidig som jeg prøver tenke at det aldri er for sent, at jeg skal komme styrket utav dette. Men det kommer til å ta tid å finne meg selv igjen, til å ikke se på meg selv som en selvskader, en spiseforstyrret, en psykisk syk, en deprimert, en mislykket...Men bare som meg, en person som fortjener like mye som alle andre.
Jeg merker at bare å skrive dette er vanskelig, for jeg har den stemmen som visker til meg; hvordan kan du skrive sånne ting din egoistiske ekle person? Tenk på alt du har gjort! Du er en byrde!
Men en dag skal min sunne og friske stemme bli sterkere enn denne stemmen, det har jeg bestemt!

Kunne nok skrevet i dagesvis, men må nesten runde av. De første målene jeg har nå er å bli mer klar sånn generelt i hverdagen, og virkelig kjenne etter. Jeg begynte allerede igår når pappa hentet meg, sa at vi gjerne kunne snakke om det som hadde skjedd på leiren imorgen, men at jeg trengte få litt tid for meg selv først. Mamma ringte også, og begynte å spørre og grave, men før hun kom i gang sa jeg til henne at jeg var glad hun var engasjert, men at jeg var veldig sliten både psykisk og fysisk etter en tung uke, og at jeg trengte bare koble av litt, men at hun kunne komme ut til meg imorgen kveld så kunne vi snakkes da. Jeg lærte meg aromaterapi for hender på leiren og foreslo for mamma at jeg kunne massere henne. Så jeg skal lage det litt koselig til, og forhåpentligvis kan vi få en fin og konstruktiv kveld uten for mye krangling :) Det føles som en lettelse å si klart ifra faktisk, og det virker som om både mamma og pappa satt pris på det. I tilegg fikk jeg gitt pappa en god klem og sagt at jeg var glad i han og satt veldig pris på at han er der for meg selv om han synes mye av det jeg går gjennom er litt vanskelig å forstå. Alle disse tingene høres kanskje ut som ingenting, men det tok endel av meg, spesielt å si de tingene til pappa, men det gjorde godt.
Men pappa skjønner fremdeles ikke når jeg prøver forklare han, og det er veldig vanskelig...Han prøver forstå, og jeg forklarer og tror han skjønner(for han sier han gjør det). Men så sier han; ja, jeg forstår det ikke er lett, men du må jo bare bestemme deg for at du skal slutte å kaste opp og spise litt mer, bare ikke for mye. Det er jo vanskelig å bryte en uvane, men man må bare rett og slett ha litt viljestyrke.
Sukk, så der kom den igjen, det ligger liksom i kortene at han mener at man bare må ta seg sammen...Og jeg føler meg svak som ikke "bare" kan gjøre det. Så jeg kom vel egentlig frem til at jeg ikke orker prøve forklare det for ham flere ganger, for det gjør bare mer vondt enn godt tror jeg. Men jeg sa til han at det skulle være kurs for pårørende da, og at jeg trodde det ville være fint om ikke bare mamma, men han også, var med på det. Og han virket ikke helt fremmed for tanken.
Og jeg vet det kommer til å bli mange utfordringer med mamma. Hun kommer til å motarbeide meg, ubevisst eller bevisst. Akkurat det synes jeg var vanskelig å innse, for det høres ut som om jeg mener hun er en ond person eller noe. Men absolutt ikke, jeg vet hun bryr seg så utrolig mye om meg, og det er jo det som gjør det så komplisert. Jeg er enda ikke helt sikker på om jeg skal prøve ta opp igjen temaet ikveld, for jeg føler virkelig det er noe vi må finne utav, men samtidig vet jeg av erfaring at det er store sjanser for at hun mener jeg angriper henne og fordeler skyld osv og at det bare ender opp med enda mer krangling. Skal uansett gi henne nummeret til IKS og anbefale henne å ringe dit :) Så får jeg bare håpe hun gir de en sjanse til å hjelpe henne :) For ja, det er faktisk ikke bare jeg som trenger hjelp her, eller bare jeg som har problemer, og det synes jeg er vanskelig at hun ikke kan innse.

Jeg skal ikke si at jeg føler meg spesielt motivert eller bra idag. Føler meg ganske deprimert for å være ærlig. Men med tanken på at jeg har sovet elendig i det siste, så er det kanskje ikke så rart. Men føler likevel jeg har klart å ta noen små steg i riktig retning, og det er jo ikke verst bare det ;) Jeg vurder lage enda en ny blogg også, ikke fordi jeg føler meg så fanatsik nå og ikke tror jeg kommer til å falle tilbake til de sorte hullene mine i fremtiden, men jeg ønsker og vil at det skal bli en forandring, og tror det hadde vært herlig å ha en egen blogg hvor jeg kan skrive om den prosessen, som forhåpentligvis vil bestå av mer og mer positive og friske ting :)

Ikke helt bra :/ Spisingen har gått halvveis i dass igjen og jeg prøver alt jeg kan for at jeg ikke skal falle helt tilbake, men bare rot akkurat nå. Er vel fordi jeg er nervøs pga. jobb imorgen og leiren på mandag, men jeg vet jo det blir MYE verre og mye mer nervøsitet av at jeg overspiser og blir dårlig, likevel gjør jeg det. Stupid :(

Nå er jeg i leiligheten og offisielt helt utskrevet:P Var greit å være dagpasient et par dager, selv om jeg ikke hadde noen samtaler eller noe. Hadde et lite håp om at de kom til å lage skikkelig kostliste og litt sånt, men det skjedde jo ikke så...Tror egentlig de bare skrev meg ut på mandag, men at jeg fikk lov å være der til "oppbevaring" på dagen tirsdag og onsdag:P Men, har klart meg 9 dager uten overspising/oppkast nå! Vært veldig vanskelig til tider, og til andre tider har det vært veldig vanskelig andre veien(ikke fått i meg noe). Uansett, 9 dager er faktisk det lengste jeg har klart meg uten dumme bulimien siden jeg var innlagt i i mars/april eller noe, så yay! Men jeg er konstant redd for å miste kontrollen og har mareritt om at jeg spiser "skummel" mat(sjokolade, boller osv)...Så kan ikke si jeg føler meg spesielt frisk. Spesielt om kveldene er det vanskelig...Var hjemme aleine hos mamma og pappa her om dagen og klarte la være overspise, spiste bare det jeg hadde planlagt. Men fy søren så nærme jeg var å sprekke, det skremmer meg utrolig. Heldigvis er det litt enklere nå enn de første dagene, for da tenkte jeg jo på mat konstant. Æsj. Det er utrolig hvor mye enklere det er å spise ingenting, enn det er å spise litt.

Har bestilt flybillett til Oslo nå, skal ta toget tilbake igjen. Så nå er det meste i boks til leiren, bortsett fra pakkingen da. Hjelp oO Men jeg er mer glad for at jeg skal reise enn skremt, så får håpe det blir bra. Når jeg kommer tilbake igjen er det jo nesten august, og da skal jeg inn igjen der jeg nettopp var innlagt for å snakke med de om DBT-behandling. Dialektisk atferdsterapi, skal være spesielt bra for folk med personlighetsforstyrrelser og personer som sliter med destruktive handlingsmønste osv. Planen er at jeg skal søkes inn på det...Det er fremdeles et prøveprosjekt såvidt jeg har forstått, men det skal være veldig bra, så kan bli spennende. Håper det kan hjelpe meg...Hvis ikke må jeg kanskje begynne å tenke på capio-senteret eller noen andre mer drastiske tiltak.

Imorgen skal jeg ned på VOP og snakke med ei an dame enn hun vanlige, vil egentlig ikke, snakket med henne på telefonen og hun virket merkelig oO Men skal prøve å ikke forhåndsdømme så mye...Så må jeg prøve å finne meg en ny bukse...Jeg liker ikke kjøpe sånne ting nå, fordi jeg egentlig vet jeg bør legge på meg, og da er det liksom ikke vits å kjøpe bukser som er for små om noen uker/måneder...Samtidig er det altfor flaut å komme på jobb sånn som jeg har gjort i det siste...De trangeste buksene mine henger til og med og slenger, og jeg har bare lyst å grave meg ned for det ser helt jævlig ut og det er ydmykende. Og jeg skjønner det helt ærlig ikke! Jeg ser på vekten og på klærene at jeg har blitt tynnere, men jeg synes ikke jeg ser noe tynnere ut enn for 10 kg siden, eller for 20 kg siden. Ok, kanskje for 20 kg siden, men ikke 10. Tror det er der frykten ligger mest i å legge på seg også, at klærene skal begynne å bli trangere, blir helt kvalm av tanken. Men, jeg MÅ ha en bukse som passer noenlunde til jobben(spesielt etter at sjefen kommenterte det :/) så jeg får bare hoppe i det...Skal på jobb klokken 12, så har ikke så mye tid på meg, buksekjøping er et helvette uansett, med min høyde og form så:P
Jeg skal jobbe fra halv 1 til halv 7 imorgen, aldri hatt den vakten før! Tror det skal gå greit, bare håper ikke jeg er så utslitt og har så vondt i ryggen som idag. Glad jeg ikke skal stenge ihvertfall, slipper å forholde meg til all maten som blir til overs osv. Men på fredag skal jeg stenge...Dette ble et rotete innlegg sånn egentlig...Er bare sliten, og tenker legge meg før klokken slår 11. Holder på å lese en bok "fri från bulimien"...og den gir meg absolutt lyst til å bli fri.
Jeg har fått en ny medisin som skal hjelpe med søvnen...Er ikke sovemedisin, men antipsykotika. Jeg må helt ærlig si jeg ikke skjønner hvorfor jeg fikk den da det visstnok er en medisin som blir brukt mot "schizofreni, et forvirret tankemønster, depersonalisering og utagerende mani" men legen på sykehuset mente jeg burde ha den, at det skulle hjelpe mot tankekjør, uro osv. Så ja, det har nå funket ok. Man blir bare sløv og rar.

Faen heller. Hva skjer når man faktisk prøver få hjelp, når man vil ha hjelp? Når man føler seg jævlig, men likevel presser seg til det ytterste for å vise at man er motivert?
Jo, da blir man sendt hjem fordi man ikke er syk nok. HAHA. Det er så idiotisk at det ikke går an. Man blir oppmuntra til å være med på aktiviteter og måltider, og jeg har presset meg alt jeg kunne selv om jeg har vært frista til å ligge i sengen hele tiden. Så nå må jeg ut innen klokken 12. Mens de her som ikke gidder være med på noe og nesten bare ligger i sengen/ser på tv, de blir her lengre fordi de er så syke. HERREGUD, om de bare skal ligge i sengen/se på tv kan de vel faen meg bare være hjemme? Jeg trodde disse plassene var lagd for at man skulle bli bedre, ikke at null innsats=mer hjelp, mens full innsats=ingen hjelp. Så ja, jeg føler meg ganske dum som trodde jeg skulle få hjelp egentlig, og angrer på at jeg har brukt så mye energi på å prøve å vise at jeg virkelig vil prøve...Skulle heller bare lagt i sengen hele tiden som jeg følte for, nå når jeg endelig hadde sjansen. Så dum kan man være. De sier at jeg trenger å bli presset litt, og jeg er forsåvidt enig, det har jeg sagt, jeg snakker ikke om at jeg skal være her hele tiden...Men, det jeg har prøvd å si er at å ta ALT på en gang blir lett for mye, og at de andre gangene jeg har vært innlagt har det skjedd, jeg har blitt utskrevet til ingenting, fått null oppfølging. Ville unngå det denne gangen. Nettopp derfor ville jeg ha en skikkelig kostliste som jeg kunne få hjelp til å komme inn i noen dager her før jeg reiste hjem. Men nei, nå må jeg skyndte meg å pakke, hun kom innom og sa jeg måtte få meg ut. Så reiser jeg hjem uten kostliste til bombet leilighet, og jobb ikveld. Angsten er i taket for å si det mildt. Ta meg sammen. Ta meg sammen. Såklart man må ta seg sammen.

*oppdatering*

Jeg skal få komme noen timer imorgen og på onsdag som dagpasient. Var usikker på om jeg skulle takke ja, men shit au, får vel ta det jeg får.

oj. Fikk akkurat brev i posten med info om sommerleiren til IKS. Nå begynner jeg bli nervøs gitt...Angrer litt. Kjenner jo ingen oO Men hadde nok angret mer om jeg ikke tok utfordringen :) Så får krysse fingrene for at det går bra!

Jeg er i et ganske merkelig humør nå, klarer ikke helt sette fingeren på om det er bra eller dårlig. Ble akkurat kjørt av en av de ansatte ut i leiligheten så jeg skulle få hentet litt ting. Deilig å ha litt mer enn et klesskift og en tannbørste! Jeg visste ikke helt hvordan leiligheten kom til å være når jeg kom, visste ikke om mamma og de hadde ryddet opp etter at jeg ble innlagt eller hva. Så det føltes en smule traumatisk å komme inn der...Blodige håndkler, barberblad, flekker på gulvet og ellers bare ganske så bomba. Så jeg er glad det bare var en snarvisitt og at han som kjørte meg ventet utenfor. Jeg har tenkt mer og mer at jeg vil flytte, det henger altfor mye ekkelt i veggene på den leiligheten, altfor mange slitsomme minner. Men har vel egentlig ikke råd til å gi slipp på den:P

Vekten har forresten gått tilbake til det den var før siste bulimi-periode. Det var jo det fornuften min prøvde fortelle meg hele tiden, men er en lettelse å se at det faktisk stemte. Samtidig kjenner jeg på en annen følelse...En følelse av at jeg har lyst til å bli i bedre form igjen, jeg har lyst til å trene igjen, skikkelig. Nå får jeg trene en halvtime, men jeg blir jo totalt utslitt og kjenner at formen er helt på bånn. Og jeg fikk litt sjokk når jeg skulle løfte vekter og så armene mine, ja ikke det at jeg ikke har sett de før, men har liksom ikke SETT de i det siste. Fy faen, det er jo verken muskler eller noe igjen, de ser ut som armene til noen som har sultet rett og slett. Og det særeste er at armene er den ene tingen jeg har vært mest fornøyd med i det siste, en av de få plassene som jeg ikke har definert som tjukk. Så ja, jeg begynner kanskje å innse at kroppsbildet mitt er mer forstyrret enn jeg har klart å innse? Problemet nå er det at jeg får angst til hvert måltid. Sier til meg selv at det bare er mat, og om jeg skal få lov å trene og om jeg skal fungere må jeg spise...Og jeg klarer for det meste tro på det også, men likevel får jeg pusteproblemer og føler jeg setter alt i halsen. For å ikke snakke om at jeg føler meg utrolig uvel og mett i en halvtimes tid etter hvert måltid uansett hvor lite/mye jeg har spist. Har avtale om at jeg skal være ute i felles miljø minst en halvtime etter hvert måltid, og fy søren, det er faktisk verre enn det høres ut til. Føler konstant for å kaste opp, ikke fordi jeg VIL, men fordi jeg føler meg så uvel og får panikk uten at jeg helt vet hvorfor...Så ja, tiden etter måltidet er verst. Har tenkt å høre på mandag om de kan lage en komplett kostliste til meg, og at jeg eventuelt kan få være her noen dager til så jeg kan komme litt inn i den. Tror rett og slett ikke jeg klarer det helt aleine. Men jeg skal egentlig hjem på mandag da, så vet ikke.

HÆ?HÆ?

Ifølge vekten har jeg lagt på meg 10 kilo siden lørdag. Er det i det hele tatt fysisk mulig? Men jeg har jo sjekket 100 ganger, og den viser det samme hele tiden. Hva i helvettet? DET GÅR JO IKKE AN? DET SKAL IKKE GÅ AN? Så jeg er herved normalvektig, hva i helvette...Hvordan går det and at det jeg har jobbet for i månedsvis legger jeg meg på igjen på 3 dager ? :( drep meg, eller vekk meg opp fra marerittet hver så snill. Jeg er i sjokk og tror ikke helt på det, noe som er bra, eller så hadde jeg ikke pustet lengre nå. Fy faen.