Hm, gamle "bestevennina" mi(hun ene jeg møtte igår)har tydeligvis ikke lyst å være med meg x) Når de snakket om byen igår snakket hun som om jeg ikke var der, og hun virket ikke spesielt giret når hun andre foreslo at jeg ble med. Og nå ser jeg at hun skal ha filmkveld sammen med "standard"-gjengen på torsdag+hun andre og den nye typen sin(den gjengen består av jentene i gamleklassen, bare at hun ikke har invitert meg denne gangen).
Det er jo aldri gøy å føle seg mislikt, og jeg føler meg litt dum siden jeg sendte melding til henne for en stund siden om vi kunne finne på noe for jeg var utrolig ensom og utenfor...Og jeg ringte henne når jeg var full. Merkelig at jeg aldri får det helt inn at hun driter i meg:P
Nesten så jeg har lyst å bli med ikveld bare på trass xD Da må jeg trene et par timer nå og legge meg nedpå litt etterpå isåfall :)

Uansett må jeg ihvertfall få meg opp fra sofaen nå!

Møtte på to gamle venninner idag. Hun ene har jeg ikke sett på lenge(hun bor på østlandet for tiden da). Var forsåvidt ganske koselig, men fy søren hvor dumme og uvitende folk kan være. Føles som om jeg kommer fra en annen planet av og til(eller at de gjør det). De snakket av en eller annen grunn om slanking, også begynte de å kødde med bulimi og haha, ÅH SÅ MORSOMT*stikke fingeren i halsen og le*...Men så nei kom de frem til at det egentlig var sinnsykt ekkelt og at folk er helt syyyke som gjør sånn og blabla. Æsj, det er spesielt typisk ene venninna mi egentlig, jeg ble bare kvalm av de. Også bruker de maaaaaaaasse penger på sånn slanke-shaketing for å slanke seg, samtidig som de spiser masse snop og usunn mat o_O eh.
Men uansett, de skulle på byen imorgen da, og sa jeg kunne være med om jeg ville. Heldigvis klarte jeg la være å si ja, så har ikke noe press på meg, kan se det litt an imorgen. De er jo egentlig greie, og hun ene er bare på ferie her til torsdag, så sånn sett kunne det vært greit å være med. Ser det an.

Var til legen og fikk ny sykemelding idag. Hun spurte om jeg hadde spiseforstyrrelser, ble litt satt ut. Lo i sikkert en halvtime etterpå. Fullt klart over at det ikke er spesielt komisk, men samtidig er det det. Hvordan kan JEG ha spiseforstyrrelser når jeg er såpass fettete?
Ja, jeg spiser kanskje litt lite og ja, jeg har gått ned i vekt. Men er det rart da? Har jo mistet absolutt alt jeg hadde av muskler(som var ganske mye). Og som pappa sa; vel, så lenge du holder deg oppreist :P
Jeg vet ikke jeg altså. På ene siden for jeg helt noia for jeg er redd folk synes jeg ser tynn og ekkel ut og jeg er sikker på at alle kommenterer det og snakker om meg bak ryggen på meg. For jeg synes på en måte jeg ser tynn og ekkel ut, samtidig som det bare er fordi jeg er tynn på de feil plassene xD Altså, fordi jeg har veldig lange og tynne ben ser det bare sykt ut.
På andre siden er jeg f.eks skikkelig nervøs om folk ser på når jeg spiser, tenker at folk tenker at; hvordan kan hun være så svær når hun spiser så lite? Samtidig tenker jeg folk tenker; herlighet; SPISER du?
Blablabla. Jeg føler meg ihvertfall fettete. Jeg vet jeg ikke er overvektig eller tjukk, bare fettete og utrent. Men, det går liksom ikke på utseendet på en måte? er det jeg er livredd for at folk skal tenke, jeg er ikke så overfladisk. Synes egentlig det er utrolig tragisk at sånn 99% av norges jenter er så opphengt i slanking, det er trist og dumt.

Jeg skulle egentlig være med på kveldsskiftet på jobb idag. Men, jeg avlyste. Litt dumt av meg, er meg selv det går utover da, får jo ikke lønn eller noe, var bare så jeg kunne få friske opp litt. Sånn sett hadde det ikke noe å si, kan ta det igjen neste uke eller noe. Foten verket så sinnsykt før idag også så...(selv om jeg sikkert hadde klart det om jeg MÅTTE).

Men nå skal jeg legge meg snart. Føler meg helt bæsj pga. alt det teite de sa idag, føltes som personlige angrep egentlig, selv om jeg vet det ikke var det og de bare er uvitende og sånt. Jeg bør ikke bry meg, vet det:P

Æsj, jeg føler meg skikkelig teit. Føler meg skikkelig ensom og er lei meg fordi venninna mi har gått på byen to ganger på rad nå, uten å spørre om jeg vil være med selv om vi har snakket om at vi skulle det når hun ble 18. Noe som er idiotisk, for jeg orker jo faktisk ikke være med, og jeg har vel egentlig gitt uttrykk for det også...Så ja, er jo på en måte letta over at ingen inviterer meg på noe, fordi jeg slipper presset til å være sosial. Men samtidig så vil man jo på en måte at folk skal bry seg kinda. Haha, kan ikke få i pose og sekk liksom:P
Jeg kunne jo egentlig ønske at jeg orket være sosial, kanskje drikke litt osv. Sånn som i sommer...Og jeg tror jeg skulle klart det og, problemet er etterpå, funnet ut at trangen til å overspise/kaste opp blir sånn 100 ganger større dagen etter at jeg har drukket, i tilegg til at jeg må tvinge meg selv til å drikke i begynnelsen fordi jeg bare tenker på kaloriene. Men ja, jeg savner det...Samtidig som jeg ikke tror jeg klarer stå imot den trangen til å overspise som jeg får etterpå, og om jeg først begynner med det klarer jeg ikke slutte før det har gått så langt at jeg får totalt sammenbrudd. Så målet er vel å kutte ut på endel sosiale ting til jeg føler jeg har fått litt mer kontroll...Faren er vel bare at jeg blir helt isolert. Men heller det en periode enn tragiske halvveise selvmordsforsøk(det høres overdrevet ut at det skjer pga. litt drikking/overspising/spyingen, men sånn er det ihvertfall).
Jeg er bare ensom og savner å være litt mer frigjort, sånn som ting var i sommer, men tror rett og slett det hadde blitt altfor turbulent for meg atm.
Så ja, får bite i meg den teite ensomheten for en stund ihvertfall. Det positive er at jeg har vært hjemme idag/ikveld, og det har gått ganske greit(gått fantastisk ifh. til katastrofen sist helg). Og imorgen skal jeg mest sannsynlig på basar, gleder meg som en unge faktisk!:P
Tok røntgen av foten idag, for den har blitt mye verre, men det var mest sannsynlig ikke noe veldig gale, de skulle ringe meg over helgen. Litt småkjipt siden jeg faktisk har fått litt lyst til å begynne å jobbe igjen i det siste. Vært skikkelig fortvila for jeg vet jeg MÅ tilbake så fort foten blir bedre, virkelig ikke følt jeg skal komme til å klare det. Men nå er lysten på å jobbe ihvertfall litt tilbake.
En tur på byen eller noe kan jeg alltids ta seinere right?

Er bare veldig urolig. MEN JEG SKAL DRITE I DET(selv om det funkr dårlig:P). God natt :)

I'm kinda back on track I guess. Og jeg skal ikke drikke på LENGE. Trenger det heldigvis ikke heller, ikke lovd å være med på noen fester i nærmeste fremtid(og ikke planer om det heller:P) Bortsett fra bursdagsselskapet til søsteren min da, men ikke noe drikking der, temaet skal være prinsesse, hihi, gleder meg nesten litt, kjøpt meg kjole til 100 kr. på fretex(aner ikke hvorfor jeg kjøpte den egentlig ikke, tviler litt på at jeg kommer til å gå med den, men den var altfor fin til å ikke kjøpe til den prisen).
Gruer meg litt også, men pyttpytt. Kusinen min kommer kanskje da, ikke sett henne siden jeg var innlagt på bupa. Men snakket endel med henne(hun har hatt bulimi i sånn 10 år, men er på bedringens vei da). Så det blir nok litt fint å se hun igjen.

Jeg har fått litt dilla på eminem faktisk O_o Noe som er sært siden jeg ikke har hørt noe særlig på ham på årevis og egentlig synes han er passe dum x)

Kanskje sammenheng med at jeg har vært sint og ganske fiendtlig siste uken. Mest for de jeg har vært så sint på meg selv, bare ikke klart la være la det gå utover andre. Men nå har jeg klart å roe med ned litt da.

Jeg føler jeg blir mer og mer barnslig for hver dag som går. Så derfor må jeg nesten bare dedisere resten av innlegget til mine store helter!

^^

Helvetet finnes. Fy søren, kan ikke si noe annet at de to siste dagene har vært direkte jævlige. Når jeg først begynte å spise/spy var det gjort og det har vært et kaos av desperasjon, spising, spying, grining og selvskading siden. Grått et par bøtter med tårer og generelt bare vært helt vrak. Skulle jo hjem å hjelpe til med selskapet broren min hadde for klassen idag, men var ikke noe hjelp i meg ihvertfall. Dagen har bare vært et virvar av dritt, blandet med litt søvn innimellom(som gjorde at jeg egentlig bare var helt forvirret over hva som faktisk skjedde/jeg innbilte meg/drømte).
Får bare håpe jeg er over det verste nå I guess. Fysisk er jeg ihvertfall litt bedre enn for noen timer siden, får i meg væske og er ikke dritsvimmel og kvalm. Jeg føler helt utrolig for å spise massemassemasse enda, noe som er så sykt at jeg ikke har ord for det når jeg tenker på hvor mye jeg faktisk har spist og hvor dårlig jeg har vært O_o Bulimi er idiotisk og forferdlig.
Føler meg ekstremt skyldig og ekkel og mislykket og alt atm. Æsjæsjøsj. Men, som sagt, jeg må bare få meg tilbake på sporet igjen. Er bare veldig vanskelig nå.

Men vært oppe og sett dagfinn lyngbø dvd med mamma og pappa nå da, sinnsykt morsom! Og nå håper jeg at jeg skal klare å koble hjernen litt mer ut med å se litt spongebob før jeg legger meg. I love spongebob! God natt.

Det går ikke sånn veldig bra egentlig men. Går ikke helt elendig heller I guess. Går ingenting.
Jeg er redd for å bli utskrevet, skal ha teammøte imorgen, om mitt videre opphold her. Mamma klager og sier ingenting skjer og at det har vært bortkastet at jeg har vært her så langt. På en måte har hun jo rett, har ikke skjedd ekstremt mye, men samtidig føler jeg det har hjulpet kanskje litt. Går ikke bra, men jeg hopper ikke ut vinduet heller liksom.

Jeg haterhaterhater hun som er på jobb og er kontakten min nå i formiddag. Æsj. Eller hater kanskje ikke, men misliker. Virker som hun tror hun vet alt fordi hun har jobbet 6 år på spiseforstyrrelseavdelingen. Også er hun bare, ja, vet ikke. Får bare lyst til å gjemme meg bort hele tiden når hun er her.

Det gikk noenlunde greit hjemme i helgen. Et par "episoder" som kanskje ikke var helt bra, men fryktet det skulle gå mye verre så. Var faktisk veldig koselig lørdagskvelden. Jeg hadde lånt film på sykehusbiblioteket, "Horton redder en hvem". Så vi satt alle og så den. Var utrolig morsom og koselig!

Nå er jeg blitt syk. Eller begynte vel på fredagen og blitt gradvis verre. Bare en forkjølelse da, så går vel over snart.

Jeg er på en måte forvirret. Eller jeg vet ikke, på en måte ikke. Mamma mener jeg har bulimi. Noe som i og for seg er OK, for jeg har vel kanskje bulimi til tider kinda, og jeg HATER det, så gjør meg ingenting at hun prøver å stoppe meg fra å spise mye(låser kjøkkenet osv).
Og jeg har sagt det til de her også, det er liksom ikke noe stort problem. Det er litt flaut, føler det bare er dårlig selvkontroll, men bortsett fra det er det jo ikke noe jeg vil fortsette med.
Meeeen, så kommer det til den andre siden. Jeg vet jeg spiser litt lite, og om jeg skal se objektivt på det så passer jeg til de fleste symptomene på spisevegring.


Veier meg hver morgning, og hva jeg veier bestemmer mye av humøret. Eller dvs. om jeg har gått litt ned blir jeg veldig glad med en gang, men det går over og føles mer som om alt bare er som det skal, gjort min plikt. Om jeg har gått opp føler jeg meg mildt sagt jævlig og spiser mindre. Har kalsium-mangel og blodmangel. Har ikke hatt mensen i år.

Men samtidig er det bare latterlig. På en måte har det jo forbedret seg veldig siden jeg kom inn hit, faster ikke, spiser til hvert måltid. Bmi-en min er nesten "severly underweight", noe som jeg igjen finner helt idiotisk(bevis på at man ikke kan stole på bmi). Er heller ikke mye svimmel lengre...Så da går det jo forsåvidt greit. Føler bare jeg må forsvare meg litt siden mange her inne virker som de "beskylder" meg for å ha spiseforstyrrelser eller noe. Irriterendes egentlig, kan ikke de bare si det isåfall? Igår, når jeg sa til psykologen at jeg ville at hun skulle søke om plass til meg ¨på Modum bad gikk hun innpå internettsidene deres og innpå listen over de forskjellige avdelingene. Også går hun innpå "spiseforstyrrelser". Jeg bare; øh, ok?

Uansett, poenget mitt er at jeg har kontroll og jeg er LANGT fra så sinnsykt tynn som de som har skikkelige spiseforstyrrelser. Om jeg skal ha hjelp med noe er det isåfall til å la være å overspise.



Noe som minner meg på noe. Helgen. Gruer meg så sinnsykt! Skal i bursdagsselskap på lørdagen...Vil ikke og vurderer la være, men ganske dårlig gjort da. Og dagen etterpå skal vi ha familiebesøk for lillebroren min...Gruer meg nesten like mye til det. Også skal jeg mest sannsynlig være hjemme til mandagen, da skal lillebroren min ha besøk av hele klassen. Planen var å lage masse gøye kaker, men får se hva jeg får til.



Jeg vil slutte på skolen og jeg vil si opp jobben. Æsj. Kan ikke si opp jobben enda pga. arbeidskontrakten, men gjør det nok etterpå. Litt dumt siden jeg egentlig likte den, men får helt angst bare av å tenke på det. Var ikke det at alt var fantastisk og i orden når jeg begynte å jobbe der, men var mye mer sosial på det tidspunktet og klarte ta meg sammen og dekker over det om jeg følte meg jævlig. Så det gikk liksom, tror ikke jeg hadde klart det nå.

Hva skal det bli av meg? Blæ. Cut me into pieces.

Og skolen føles egentlig bare som et håpløst prosjekt. Hadde jeg bare hatt dette året igjen, men har jo en hel haug igjen. Orker rett og slett ikke gå å få 3 og 4 når jeg vet jeg egentlig kan mye bedre, bare at jeg ikke får det til atm. Mamma sier jeg ikke skal bry meg så mye om det, at jeg skal være glad om jeg består, men skolen har liksom vært det eneste jeg har vært noenlunde flink til noensinne. Pleide få 5 og 6 og nå skal jeg plutselig prise meg lykkelig over å ikke stryke? Hm.



I gode øyeblikk tenker jeg at jeg må få noe som gir meg litt glede og mening inn i livet. Som den hunden jeg har snakket om i 1,5 år, eller begynne med hest igjen. Men så blir jeg overbevist om at jeg ikke er istand til å ta meg av den stakkars hunden og at jeg aldri tør begynne å ri igjen(og hvor skulle jeg isåfall gjort det? Not to mention at det er dyrt).

Og jeg orker ikke, ingenting føles verdt det.



Veeel, over til noe litt mer positivt. Lest endel bøker og sett noen bra filmer i det siste!

Leste denne for noen dager siden, kan anbefales!

Våren 2005 blir Bengt Eidem rammet av akutt, dødelig blodkreft, og hans sjanse for å overleve er på knapt én prosent. I denne boken følger vi hans kamp for å overleve, og om tituseners engasjement i hans skjebne. Hans lysende vilje til å leve inspirerte venner og familie gjennom det som kunne blitt deres mørkeste 10 måneder. Også resten av landet lot seg gripe da Bengt sterkt svekket av kreften og med dødsdommen hengende over seg tok initiativ til en landsomfattende aksjon for å skaffe flere blodgivere. Det ble kø utenfor blodbankene, og nesten 10000 nye givere meldte seg. Dette er en bok om å overleve og leve, og det er Bengts håp at erfaringene fra hans livs kamp kan være til hjelp, i kiser og til hverdags, for alle som leser boken.

Også har jeg lest " Fra asken til ilden". Den var absolutt bra også!

Hege Arstads første bok, ”Gal…jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret” (2002), var som en hard knyttneve i mellomgulvet, og rystet alle som leste den. Aldri før var spiseforstyrrelser skildret på en slik konkret, direkte og usentimental måte i en norsk bok, skrevet av en forfatter som fortsatt balanserte på kanten av stupet, 29 kilo tung, da boken utkom. I ”Fra asken til ilden”, møter vi Hege Arstad to år senere, frem til mai 2004. Mens hennes første bok handlet om å være syk, skildrer hun denne gang den vanskelige kampen hun nå står midt oppe i for å bli frisk. Paradoksalt nok følte hun seg trygg i sin dødssyke tilstand, fordi tilværelsen var forutsigbar. Når hun derimot skal kjempe seg ut av sykdommens favntak, må hun bevege seg i et landskap der usikkerhet og utrygghet råder. Men nå vil hun bli frisk. Forfatteren fører fortsatt en elegant penn, med skarpe formuleringer og bitende karakteristikker. Her er også galgenhumor så det holder. ”Fra asken til ilden” kan leses uavhengig av Hege Arstads første bok. Men den som leste ”Gal…jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret”, vil kunne følge forfatterens fascinerende vei fra dødens forgård tilbake mot livet.

Har også lest:

Noe i meg er sterkere enn meg selv

Saynab

Selvskading(tror bare den het det? Var ganske bra)

Holder på å lese:

Månefeen

Stjernestøv

Min søsters vokter

De to første virker ikke spesielt bra, og vet ikke om jeg gidder lese ferdig den siste siden jeg har sett filmen:P Men før jeg får lånt noen nye har jeg ikke så mye annet.

Også har jeg sett noen filmer; bla.

"Jenter"

Jenter er en dokumentar om de tøffe jentene i 10. klasse. Om status, intriger, festing og gutter, i en alder der alt skal gjøres for første gang.

En tragikomisk film fra en ungdomskole i Oslo. Men jeg må innrømme at jeg likte den:P

"leve blant løver"

I "Leve blant løver" følger vi nært tre unge mennesker, Ingunn, Lars og Kristin, som alle har kreft, gjennom 18 måneder. Vi er med på gleder og sorger, håp og fortvilelse, og føler etter hvert at vi blir kjent alle tre. Vi er med på turer og diskusjoner, vi følger venner og venninner av hovedpersjonene, og får ta del i deres innerste følelser og tanker. Tittelen "Leve blant løver" henspeiler på en scene fra Karen Blixens roman "Min afrikanske farm". Hun beskriver en episode hvor flere okser er blitt drept av løver, og hvor hennes forpakter foreslår at de skal forgifte de døde oksene. Når løven kommer for å spise byttet, vil den dø av det forgiftede kjøttet. Karen Blixen sier da: "Det er ikke slik man dreper løver, de skal skytes". Når forpakteren mener dette er for farlig, svarer Karen Blixen: "Den lever fritt, som kan dø". Så går hun på løvejakt.

Veldig sterk dokumentar, trist, men kan anbefales!

The grave of the fireflies

Japansk tegnefilm. Blitt kåret til beste krigsfilmen noensinne flere plasser. Forventningene mine var kanskje litt vel høye...Ble ikke direkte skuffet for den var jo egentlig ganske bra forsåvidt. Bare litt annerledes enn forventet, men kan vel egentlig anbefale den :)

Også har jeg Sverdet i stenen og Horton redder en hvem, kan anbefales!:P Har også leid Leon, så må få sett den en dag :)

Nå skal jeg lage en lang liste over ting jeg må få gjort i byen en dag jeg orker!

Auf Wiederhersehn(eller noe sånt).