Ja, idag fant jeg lykken. Jeg skulle gå tilbake fra skolen. Solen skinte, jeg hørte på musikk, og jeg følte en merkelig ro. Ikke en eksplosiv glede, men bare en utrolig avslappende følelse. Sånn "every little things gonna be allright"-følelse. Og om ikke alt blir greit, så betydde det liksom ikke noe. Ikke akkurat der og da, da kjente jeg bare på lykken.
Jeg satt meg ned på en stor stein og satt der lenge. Så utover byen, hadde solen i ansiktet. Luften var frisk, og jeg hørte på didulya. Jeg satt sånn, med øynene igjen, og pustet sakte ut og inn. Nesten som om jeg mediterte. Og den følelsen, ja, det må være det som er lykke. Lykke er ikke ting, eller å få bra på en prøve...Lykke er en følelse. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, sikkert en halvtime.
Jeg har gått og smilt til alle idag. Ja, tenk meg, smile til alle. Men klarte nesten ikke la være, litt trist at de fleste så ned i bakken, eller bare så sur ut. Men fikk 2 smil tilbake, og det var nok til å få meg til å smile enda litt mer.
Nå er jeg fremdeles avslappet. Jeg føler meg ok. Sånn akkurat nå er jeg ok.
Litt skuffet over at behandleren min ikke kom idag, hun kom ikke igår heller. Skulle ha snakt med henne. Menmen, mamma kommer uansett senere.
Og jeg er trøtt og har vondt i magen. Men det gjør liksom ikke noe.
onsdag 29. oktober 2008
tirsdag 28. oktober 2008
Keep holding on
Faen i helvete for en jævla drittdag!!!
Sorry at jeg banner, men av og til må det til. Ingen andre måter å uttrykke frustrasjonen min godt nok på. Jeg gjorde noe innigranskauen dumt idag, heldigvis gikk det bra.
Men herlighet, jeg hater hun. Hun ene som jobber her. Utrolig frekk, eller skarp i tonen selv, men samtidig så hårsår, skulle ikke vært mulig. Jeg hadde sammenbrudd en gang sist uke, og hun oppførte seg bare tåpelig. Sa jeg ikke beskrev godt nok hvordan jeg hadde det, og at hun ikke kunne hjelpe meg, når jeg faktisk prøvde så godt jeg kunne. Så sa hun at jaja, om det var sånn jeg ville ha det, også stakk hun bare. I tilegg kommer hun med sånne småsure kommentarer, istedenfor å ta ting med et smil, som man burde gjøre når man jobber her.
Så idag da, så satt vi på sånt rom og strikket, så skulle hun lage til maten. Jeg trodde hun sa at noen andre skulle komme inn på rommet(må være folk der hele tiden). Men så sier hun plutselig at vi må gå ut fordi hun skulle lage til maten. Så sier hun andre pasienten som var her at maten er jo ikke komt inn en gang. Og jeg spør om ikke det var sånn at noen andre skulle komme inn? Hun sa bare at vi skulle komme NÅ. Så sa jeg; Jeg ser ikke noe mat på bordet. Og greit, det var kanskje litt frekt, men hun er jo frekk selv.
Så kommer hun inn og spør om hun kan snakke med meg; også sier hun at hun ikke aksepterer at jeg svarer hun så frekt, og hva som feiler meg siden jeg oppfører meg sånn. Jeg sa bare at jeg ikke orket å snakke med hun og gikk inn på badet. Så etter en stund kommer hun inn igjen, da sitter jeg i vinduskarmen. Hun sier det er mat, jeg sier at jeg har mistet matlysten. Så sier hun; hva er dette for noe tull?
Jeg sier at jeg bare ikke er sulten, og da blir hun irritert og sier; du vet godt at det ikke var det jeg mente!!!
Høres kanskje ikke så gale ut, men hadde dere møtt dama hadde dere skjønt det. Det virker på hun som om hun er her for å ha det bra, ikke for at vi skal ha det bra. Jeg trenger søren meg ikke en jævla leksjon i høflighet, det har jeg nok av. Jeg snakker ikke sånn til hvem som helst, men når folk behandler meg som dritt, og forventer respekt tilbake, da blir jeg forbanna.
Forhåpentligvis kan jeg få ordna det så hun ikke skal ha ansvaret for meg flere ganger for det orker jeg ikke. Kombinasjonen av sammenbrudd og at hun omtrent plagde meg resulterte i at jeg gjorde noe totalt idiotisk. Der og da ville jeg ikke noe annet, men heldigvis gikk det bra. Etterpå snuste jeg 5 snus(på en gang ja x) Og det hjalp litt, ble litt wooozy(hihi). Men til gjengjeld ble jeg driiitkvalm etterpå, skulle vle bare mangle siden jeg ikke hadde spist idag.
Skulle egentlig på kino da, men hun samme dama var så sein med å sjekke kinoprogrammet at det var for seint når hun først gjorde det. Orket egentlig ikke gå uansett så...
Ikveld kommer ei som pleier være nattevakt, og hun er ganske grei. Har snakt med hun et par ganger, HATER å grine foran andre. Klarer ikke riste av meg følelsen av at det er et tegn på svakhet. Men det skjer alltid så xD Men til vanlig klarer jeg ikke gråte, så er vel like greit.
(i love you <3 )
Sorry at jeg banner, men av og til må det til. Ingen andre måter å uttrykke frustrasjonen min godt nok på. Jeg gjorde noe innigranskauen dumt idag, heldigvis gikk det bra.
Men herlighet, jeg hater hun. Hun ene som jobber her. Utrolig frekk, eller skarp i tonen selv, men samtidig så hårsår, skulle ikke vært mulig. Jeg hadde sammenbrudd en gang sist uke, og hun oppførte seg bare tåpelig. Sa jeg ikke beskrev godt nok hvordan jeg hadde det, og at hun ikke kunne hjelpe meg, når jeg faktisk prøvde så godt jeg kunne. Så sa hun at jaja, om det var sånn jeg ville ha det, også stakk hun bare. I tilegg kommer hun med sånne småsure kommentarer, istedenfor å ta ting med et smil, som man burde gjøre når man jobber her.
Så idag da, så satt vi på sånt rom og strikket, så skulle hun lage til maten. Jeg trodde hun sa at noen andre skulle komme inn på rommet(må være folk der hele tiden). Men så sier hun plutselig at vi må gå ut fordi hun skulle lage til maten. Så sier hun andre pasienten som var her at maten er jo ikke komt inn en gang. Og jeg spør om ikke det var sånn at noen andre skulle komme inn? Hun sa bare at vi skulle komme NÅ. Så sa jeg; Jeg ser ikke noe mat på bordet. Og greit, det var kanskje litt frekt, men hun er jo frekk selv.
Så kommer hun inn og spør om hun kan snakke med meg; også sier hun at hun ikke aksepterer at jeg svarer hun så frekt, og hva som feiler meg siden jeg oppfører meg sånn. Jeg sa bare at jeg ikke orket å snakke med hun og gikk inn på badet. Så etter en stund kommer hun inn igjen, da sitter jeg i vinduskarmen. Hun sier det er mat, jeg sier at jeg har mistet matlysten. Så sier hun; hva er dette for noe tull?
Jeg sier at jeg bare ikke er sulten, og da blir hun irritert og sier; du vet godt at det ikke var det jeg mente!!!
Høres kanskje ikke så gale ut, men hadde dere møtt dama hadde dere skjønt det. Det virker på hun som om hun er her for å ha det bra, ikke for at vi skal ha det bra. Jeg trenger søren meg ikke en jævla leksjon i høflighet, det har jeg nok av. Jeg snakker ikke sånn til hvem som helst, men når folk behandler meg som dritt, og forventer respekt tilbake, da blir jeg forbanna.
Forhåpentligvis kan jeg få ordna det så hun ikke skal ha ansvaret for meg flere ganger for det orker jeg ikke. Kombinasjonen av sammenbrudd og at hun omtrent plagde meg resulterte i at jeg gjorde noe totalt idiotisk. Der og da ville jeg ikke noe annet, men heldigvis gikk det bra. Etterpå snuste jeg 5 snus(på en gang ja x) Og det hjalp litt, ble litt wooozy(hihi). Men til gjengjeld ble jeg driiitkvalm etterpå, skulle vle bare mangle siden jeg ikke hadde spist idag.
Skulle egentlig på kino da, men hun samme dama var så sein med å sjekke kinoprogrammet at det var for seint når hun først gjorde det. Orket egentlig ikke gå uansett så...
Ikveld kommer ei som pleier være nattevakt, og hun er ganske grei. Har snakt med hun et par ganger, HATER å grine foran andre. Klarer ikke riste av meg følelsen av at det er et tegn på svakhet. Men det skjer alltid så xD Men til vanlig klarer jeg ikke gråte, så er vel like greit.
(i love you <3 )
mandag 27. oktober 2008
Buhu
Vært dritkvalm i hele dag :( Kjipe greier.
Fikk litt sammenbrudd-aktig greier, håpte noen skulle komme inn, for jeg tør ikke gå og si at jeg trenger å snakke xD Men ingen kom...Så sovnet til slutt da :) Også går tankene mine til someone speeeecial, you know who you are ;)
They lied when they said the good die young.
Stay with me, stay with me tonight.
<3
We're so creative and so much more
We're high above, but on the floor
<3
Oh it's such a perfect day,
I'm glad I spent it with you.
Oh such a perfect day,
You just keep me hanging on,
<3
I will never let you fall. (let you fall.)
I'll stand up with you forever.
I'll be there for you through it all. (through it all.)
Even if saving you sends me into heaven.
'Cause you're my, you're my, my-e-y-e-y,
My true love, my whole heart.
Please don't throw that away.
'Cause I'm here... for you!
Please don't walk away and,
Please tell me you'll stay... here!
^^,
Fikk litt sammenbrudd-aktig greier, håpte noen skulle komme inn, for jeg tør ikke gå og si at jeg trenger å snakke xD Men ingen kom...Så sovnet til slutt da :) Også går tankene mine til someone speeeecial, you know who you are ;)
They lied when they said the good die young.
Stay with me, stay with me tonight.
<3
We're so creative and so much more
We're high above, but on the floor
<3
Oh it's such a perfect day,
I'm glad I spent it with you.
Oh such a perfect day,
You just keep me hanging on,
<3
I will never let you fall. (let you fall.)
I'll stand up with you forever.
I'll be there for you through it all. (through it all.)
Even if saving you sends me into heaven.
'Cause you're my, you're my, my-e-y-e-y,
My true love, my whole heart.
Please don't throw that away.
'Cause I'm here... for you!
Please don't walk away and,
Please tell me you'll stay... here!
^^,
lørdag 25. oktober 2008
Dette står om min kjære avdeling og hjem på sykehuset, forvirrende, det er jo ikke sånn? Vet ikke om det er gammelt eller hvorfor det står jeg...
Akutt-post
Dette er en 7-døgns akutt- og utredningspost med 7 plasser. som ligger i første etasje i bygget sør for Sentralblokken ("Gamle Med.B")
Målgrupper
Ungdom i alderen 13-18 år med psykisk lidelse, innlagt frivillig eller under tvang.
Oppgaver:
Observasjon, utredning, diagnostisering og utarbeiding / utprøving av tiltak, behandling.
Veiledning - Opplæring - Utdanning
Personell - kompetanse
Posten er tverrfaglig bemannet med miljøterapeuter (sykepleiere, vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer), miljøarbeidere, lege- og psykologspesialister, sosialkonsulent og fysioterapeut,- samt leger og psykologer under utdanning.
Alle personellgrupper skal fortrinnsvis ha særskilt kompetanse for å arbeide med ungdom med psykiske lidelser. Minimum krav til kompe-tansenivå er universitet eller høyskole.
Det tilstrebes at et flertall av personalet skal ha spesialisering eller videreutdanning innen sitt fagfelt. Det er krav om medisin- og somatisk kompetanse på alle skift.
Akutt-post
Dette er en 7-døgns akutt- og utredningspost med 7 plasser. som ligger i første etasje i bygget sør for Sentralblokken ("Gamle Med.B")
Målgrupper
Ungdom i alderen 13-18 år med psykisk lidelse, innlagt frivillig eller under tvang.
Oppgaver:
Observasjon, utredning, diagnostisering og utarbeiding / utprøving av tiltak, behandling.
Veiledning - Opplæring - Utdanning
Personell - kompetanse
Posten er tverrfaglig bemannet med miljøterapeuter (sykepleiere, vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer), miljøarbeidere, lege- og psykologspesialister, sosialkonsulent og fysioterapeut,- samt leger og psykologer under utdanning.
Alle personellgrupper skal fortrinnsvis ha særskilt kompetanse for å arbeide med ungdom med psykiske lidelser. Minimum krav til kompe-tansenivå er universitet eller høyskole.
Det tilstrebes at et flertall av personalet skal ha spesialisering eller videreutdanning innen sitt fagfelt. Det er krav om medisin- og somatisk kompetanse på alle skift.
fredag 24. oktober 2008
svart-hvitt
Behandleren min sa idag at jeg måtte begynne å tenke litt på venner i forskjellige grupper. Altså, at jeg bare måtte akseptere at noen mennesker rett og slett aldri kommer til å være der for meg når jeg trenger det, ikke nødvendigvis fordi de ikke vil, men ja. At jeg på en måte kunne putte noen av vennene mine i "gjøre-boksen". Altså, folk jeg kan finne på ting med osv, men som jeg egentlig bare kan slutte å stresse med å bli bedre venner med...eller liksom..ja......anyway i nær-venn kategorien har jeg vel egentlig bare en kom jeg frem til:P
Hun gjrde det veldig klart idag at jeg IKKE fikk lv å være i leiligheten, men at jegmåtte være hjemme med mamma og pappa i helgen...Men nå er jeg i leiligheten og skal være her til imorgen..Mamma og de synes det var greit(vel, såklart gjorde de det...de tror jo ikke jeg har noe særlig i problem i det hele tatt xD) Men anyway...sa til de at de ikke måtte si det til hun, og mamma bare blablabla, kan ikke lyge blabla...Menmen, forhåpentlivigs forteller de det ikke, fr jeg lovde at jeg ikke skulle O_o Er litt for flink til å lyge(men bare til visse folk da:P)
Ellers på posten har de siste dagene vært ganske bra. Veldig kule folk som har vært der, han ene reiste hjem idag da.
Jeg har ihvertfall fått et helt nytt syn på ting etter å ha vært der oppe. Det som flk flest betegner som "galehuset" er langt fra så sprøtt som folk ser for seg. Det er mennersker som er der inne også. Egentlig helt "vanlige"(hva nå enn det er) mennesker, som bare har litt problemer. De fleste som har vært der har vært dritgreie, ja omtrent alle egentlig. Selvfølgelig hender det at det er folk som får sammenbrudd, og kanskje litt skriking og sånt. Men jeg føler ikke det er noe stort problem. Sm sagt, de er oppegående mennesker alle sammen, men såklart er alle der pga. noe...Om jeg forteller mamma at ei hadde sammebrudd sier hun liksom, åhhh, gu, synes ikke du burde være på sånn plass, det er ikke normalt. Og når jeg sier at jeg på en måte har blitt vandt til det blir hun bare enda mer hysterisk omtrent O_o
Jeg liker å være der på en måte. Jeg skjønner de som knekker sammen og hylgriner...Og det er så bra der oppe, for selv om noen har et lite sammenbrudd, og vi andre hører det, så gjør det liksom ikke noe. Vi har liksom en felles forståelse...Etterpå kan vedkommende komme ut, og vi gidder ikke ta det opp liksom. Samtidig snakker vi om ting...Hvilke medisiner vi går på, og blabla....Som oftest når de ansatte ikke er der...Men man føler seg på en måte litt mindre freak enn i den såkalte "normale" verden. Og man ser virkelig at alt ikke er svart/hvitt. Folk inne der er ikke ko-ko og fæle. De er langt ifra det, mange av de er utrolig interessante folk.
Nesten så alle skulle fått seg en tur på "galehuset" så de kunne få sett av vi faktisk er mennesker også. Men så hadde de kanskje ikke hatt samme forståelsen da, så kanskje de hadde synes vi va galne uansett.
Menmen, who gives a fuckin damn? :)
Hun gjrde det veldig klart idag at jeg IKKE fikk lv å være i leiligheten, men at jegmåtte være hjemme med mamma og pappa i helgen...Men nå er jeg i leiligheten og skal være her til imorgen..Mamma og de synes det var greit(vel, såklart gjorde de det...de tror jo ikke jeg har noe særlig i problem i det hele tatt xD) Men anyway...sa til de at de ikke måtte si det til hun, og mamma bare blablabla, kan ikke lyge blabla...Menmen, forhåpentlivigs forteller de det ikke, fr jeg lovde at jeg ikke skulle O_o Er litt for flink til å lyge(men bare til visse folk da:P)
Ellers på posten har de siste dagene vært ganske bra. Veldig kule folk som har vært der, han ene reiste hjem idag da.
Jeg har ihvertfall fått et helt nytt syn på ting etter å ha vært der oppe. Det som flk flest betegner som "galehuset" er langt fra så sprøtt som folk ser for seg. Det er mennersker som er der inne også. Egentlig helt "vanlige"(hva nå enn det er) mennesker, som bare har litt problemer. De fleste som har vært der har vært dritgreie, ja omtrent alle egentlig. Selvfølgelig hender det at det er folk som får sammenbrudd, og kanskje litt skriking og sånt. Men jeg føler ikke det er noe stort problem. Sm sagt, de er oppegående mennesker alle sammen, men såklart er alle der pga. noe...Om jeg forteller mamma at ei hadde sammebrudd sier hun liksom, åhhh, gu, synes ikke du burde være på sånn plass, det er ikke normalt. Og når jeg sier at jeg på en måte har blitt vandt til det blir hun bare enda mer hysterisk omtrent O_o
Jeg liker å være der på en måte. Jeg skjønner de som knekker sammen og hylgriner...Og det er så bra der oppe, for selv om noen har et lite sammenbrudd, og vi andre hører det, så gjør det liksom ikke noe. Vi har liksom en felles forståelse...Etterpå kan vedkommende komme ut, og vi gidder ikke ta det opp liksom. Samtidig snakker vi om ting...Hvilke medisiner vi går på, og blabla....Som oftest når de ansatte ikke er der...Men man føler seg på en måte litt mindre freak enn i den såkalte "normale" verden. Og man ser virkelig at alt ikke er svart/hvitt. Folk inne der er ikke ko-ko og fæle. De er langt ifra det, mange av de er utrolig interessante folk.
Nesten så alle skulle fått seg en tur på "galehuset" så de kunne få sett av vi faktisk er mennesker også. Men så hadde de kanskje ikke hatt samme forståelsen da, så kanskje de hadde synes vi va galne uansett.
Menmen, who gives a fuckin damn? :)
onsdag 22. oktober 2008
tirsdag 21. oktober 2008
Sammenbrudd idag. Fikk ikke være med på kino pga. det. Dritt.
Winter's come early this year.
Like a bird in the rain, I've tortured my everything.
The rain falls, and I never meant to leave you standing
Jeg vil dø, og får ikke tanken vekk fra det.
Lines ever more unclear
I'm not sure I'm even here
The more I look the more I think that I'm
Starting to disappear
I don't where I am
And I don't really care
I look myself in eye
There's noone there
I fall upon the earth
I call upon the air
But all I get is the same old vacant stare
Winter's come early this year.
Like a bird in the rain, I've tortured my everything.
The rain falls, and I never meant to leave you standing
Jeg vil dø, og får ikke tanken vekk fra det.
Lines ever more unclear
I'm not sure I'm even here
The more I look the more I think that I'm
Starting to disappear
I don't where I am
And I don't really care
I look myself in eye
There's noone there
I fall upon the earth
I call upon the air
But all I get is the same old vacant stare
torsdag 16. oktober 2008
Yiha.
Jeg er hjemme, merkelig nok. Fikk lov å reise litt tidligere hjem på perm denne helgen, så det blir langhelg. Bra? njaaaa. Vi får se. På søndag skal jeg gå med bøsse ihvertfall, så det blir helgens gode gjerning(eller månedens?)
Jeg skal være der inne 3 uker til. Sånn mest sannsynlig. Neste uke skal jeg til full indremedisinsk undersøkelse, så da blir endelig mamma fornøyd.
Nå spiser jeg snop, og er i sånn litt oppe-humør. Greit nok det, men er litt redd at jeg skal dale veeeeeldig ned om noen timer. Menmen, får vel bare nyte at jeg ikke er så nede som jeg har vært de siste dagene. God, klarer ikke sitte i ro nå en gang.
Og nå er jeg kvalm! Blaaah, hvorfor kan jeg ikke slutte å spise når jeg er waaaay beyond mett?(om man kan bli mett av snop da x)
Uansett. Blir nok mer blogging senere om jeg kjenner meg selv, men nå skal jeg se på annonser!
Jeg skal være der inne 3 uker til. Sånn mest sannsynlig. Neste uke skal jeg til full indremedisinsk undersøkelse, så da blir endelig mamma fornøyd.
Nå spiser jeg snop, og er i sånn litt oppe-humør. Greit nok det, men er litt redd at jeg skal dale veeeeeldig ned om noen timer. Menmen, får vel bare nyte at jeg ikke er så nede som jeg har vært de siste dagene. God, klarer ikke sitte i ro nå en gang.
Og nå er jeg kvalm! Blaaah, hvorfor kan jeg ikke slutte å spise når jeg er waaaay beyond mett?(om man kan bli mett av snop da x)
Uansett. Blir nok mer blogging senere om jeg kjenner meg selv, men nå skal jeg se på annonser!
onsdag 15. oktober 2008
Point of no return
Jeg har på en måte komt litt frem til noe. Var på besøk hos ei idag. Venninna til søsteren min faktisk. Hun har vært innlagt, hatt problemer med magen og masse av det samme som meg. Men nå har hun komt seg ut da, jobber, blitt forlovet osv. Hun isolerte seg helt, i flere år, sluttet på skolen og mistet kontakten med nesten alle. Litt sykt det hun fortalte, for kjente meg veldig igjen. Fikk ikke snakket så mye om det siden søsteren min var med, men håper jeg kan få snakket litt mer med hun en annen gang. Hun fikk seg hund, og sa det var omtrent en livredder. Når hun følte seg ekkel og aleine, så hadde hun i det minste hunden. Det var nesten det eneste som holdt hun i live en periode liksom.
Så jeg skal få meg hund. Det er bestemt, nesten ihvertfall. Om det er greit for han som eier leiligheten min da. Hun sa hun kunne passe den for meg når jeg trengte det, og at jeg bare måtte komme på besøk osv. Så det var egentlig ganske koselig, selv om jeg ikke sa så mye.
Så planen min er at jeg skal få meg hund. Også må jeg kutte ned på skolen. Det er enten det eller slutte som er alternativet, og det vet jeg er dumt. Så jeg håper det går an at jeg tar det over 3 år. At jeg bare har noen få fag, for jeg klarer ikke ha alt som jeg har hatt til nå. Verken psykisk eller fysisk. Så forhåpentligvis går det an, visst ikke vet jeg ikke hva jeg gjør. Om jeg ikke går på skole får jeg ikke stipend, og om jeg ikke får stipend må jeg nok flytte hjem igjen, og det orker jeg ikke.
Så hund og mindre skolen er planen når jeg komme hjem igjen. Men det blir ihvertfall en uke til her, og kanskje en etter der igjen siden jeg har begynt på ny medisin, så får vi se etter det.
Det er vanskelig å være vekke fra skolen og venner. Ikke fordi jeg egentlig savner de(føler meg litt fæl som sier det). Jeg har bare mest lyst til å isolere meg, så vil egentlig ikke være med folk. Men folka fra skolen osv tar jo av og til kontakt på msn, og det er så vanskelig å vite hva jeg skal si. Er jo koselig at de tar kontakt i grunn, og på en måte vil jeg tilbake, samtidig som jeg ikke vil i det hele tatt. Sukk.
Så jeg skal få meg hund. Det er bestemt, nesten ihvertfall. Om det er greit for han som eier leiligheten min da. Hun sa hun kunne passe den for meg når jeg trengte det, og at jeg bare måtte komme på besøk osv. Så det var egentlig ganske koselig, selv om jeg ikke sa så mye.
Så planen min er at jeg skal få meg hund. Også må jeg kutte ned på skolen. Det er enten det eller slutte som er alternativet, og det vet jeg er dumt. Så jeg håper det går an at jeg tar det over 3 år. At jeg bare har noen få fag, for jeg klarer ikke ha alt som jeg har hatt til nå. Verken psykisk eller fysisk. Så forhåpentligvis går det an, visst ikke vet jeg ikke hva jeg gjør. Om jeg ikke går på skole får jeg ikke stipend, og om jeg ikke får stipend må jeg nok flytte hjem igjen, og det orker jeg ikke.
Så hund og mindre skolen er planen når jeg komme hjem igjen. Men det blir ihvertfall en uke til her, og kanskje en etter der igjen siden jeg har begynt på ny medisin, så får vi se etter det.
Det er vanskelig å være vekke fra skolen og venner. Ikke fordi jeg egentlig savner de(føler meg litt fæl som sier det). Jeg har bare mest lyst til å isolere meg, så vil egentlig ikke være med folk. Men folka fra skolen osv tar jo av og til kontakt på msn, og det er så vanskelig å vite hva jeg skal si. Er jo koselig at de tar kontakt i grunn, og på en måte vil jeg tilbake, samtidig som jeg ikke vil i det hele tatt. Sukk.
mandag 13. oktober 2008
kusinen min kom:O
Idag hadde jeg den blekkflekk-testen ja. Det var ikke så veldig gøy likevel. Først måtte jeg gå gjennom en bunke med forskjellige blekkflekker og si hva jeg så, også måtte vi gå gjennom alle en gang til, og da skulle jeg forklare hvorfor jeg så det jeg så.
Orket ikke gå på skolen etterpå, så egentlig bare lagt i sengen hele dagen. Men sånn kvart over 3 kom det noen inn og sa at kusinen min var her. Fikk litt sjokk jeg, siden jeg ikke kunne komme på noen kusine som vet at jeg er her, eller noen kusine jeg har snakt med de siste månedene. Så kom hun inn, og det viste seg å være ei kusine på mamma sin side. Hun skulle til sånn sjekk på haukeland og fant ut hun skulle komme innom. Søsteren hennes var her for 7 år siden, så hun visste hvor det var. Og det var faktisk overraskende koselig. Hun e rliksom 10 år eldre enn meg, men føltes ikke sånn. Ikke sett hun på et par år eller noe, ihvertfall et år, så det var litt spesielt:P Men veldig hyggelig.
Orket ikke gå på skolen etterpå, så egentlig bare lagt i sengen hele dagen. Men sånn kvart over 3 kom det noen inn og sa at kusinen min var her. Fikk litt sjokk jeg, siden jeg ikke kunne komme på noen kusine som vet at jeg er her, eller noen kusine jeg har snakt med de siste månedene. Så kom hun inn, og det viste seg å være ei kusine på mamma sin side. Hun skulle til sånn sjekk på haukeland og fant ut hun skulle komme innom. Søsteren hennes var her for 7 år siden, så hun visste hvor det var. Og det var faktisk overraskende koselig. Hun e rliksom 10 år eldre enn meg, men føltes ikke sånn. Ikke sett hun på et par år eller noe, ihvertfall et år, så det var litt spesielt:P Men veldig hyggelig.
søndag 12. oktober 2008
søndag igjen
og jeg vender tilbake til sykehuset om noen timer. Jeg føler meg litt dradd i alle retninger. Jeg vil på en måte tilbake til skolen, men samtidig er jeg lettet over at jeg skal tilbake på sykehuset. Samtidig som det har jeg nesten ikke lyst til å reise tilbake. Sov til halv 1 idag, og jeg drømte så syyykt mye gøy, vil bare ligge i sengen mine hele dagen.
Jeg føler at å være deppa og utenfor er meg på en måte, så vet ikke helt hva jeg synes om nye medisiner, hvordan det blir om de fungerer.
Jeg er forvirra, og det eneste jeg har lyst til da er å legge meg å sove og stenge ute alle valgene og alt jeg må ta stilling til.
Imorgen skal jeg ta sånn blekkflekk-test på sykehuset, det gleder jeg meg nesten litt til. Det er sånn at man skal se på forskjellige blekkflekker, og si det første man ser.
Også savner jeg vennina mi. Ingen som forstår meg(vet det er klisje å si, men ingen jeg kjenner som har vært gjennom litt av det samme utennom hun ene). Men jeg skal kanskje få besøk av dattera til ei vennine av mamma. Hun slet med sosial angst, depresjon osv i 7 år før hun ble innlagt. Tror hun har vært der jeg er, og hun har vært innlagt på voksen psykiatrisk avdeling også. Nå har hun klart å få seg ut av det, og hun er blitt forlovet osv. Så jeg har faktisk ganske lyst å snakke med henne selv om jeg ikke kjenner hun.
Jeg føler at å være deppa og utenfor er meg på en måte, så vet ikke helt hva jeg synes om nye medisiner, hvordan det blir om de fungerer.
Jeg er forvirra, og det eneste jeg har lyst til da er å legge meg å sove og stenge ute alle valgene og alt jeg må ta stilling til.
Imorgen skal jeg ta sånn blekkflekk-test på sykehuset, det gleder jeg meg nesten litt til. Det er sånn at man skal se på forskjellige blekkflekker, og si det første man ser.
Også savner jeg vennina mi. Ingen som forstår meg(vet det er klisje å si, men ingen jeg kjenner som har vært gjennom litt av det samme utennom hun ene). Men jeg skal kanskje få besøk av dattera til ei vennine av mamma. Hun slet med sosial angst, depresjon osv i 7 år før hun ble innlagt. Tror hun har vært der jeg er, og hun har vært innlagt på voksen psykiatrisk avdeling også. Nå har hun klart å få seg ut av det, og hun er blitt forlovet osv. Så jeg har faktisk ganske lyst å snakke med henne selv om jeg ikke kjenner hun.
Been scared and lonely
I've asked myself is something wrong with you
But something makes me carry on
It's difficult to understand
Why I always wanna fly
I do it for the drugs
I do it just to feel alive
I do it for the love
That I get from the bottom of a bottle
You always call me
And ask me how I make it through the day
I'm always fallin'
I guess it's just God's way of making me pay
When I, I wonder why I try
And I, I wonder why I bother
And I, I wonder why I cry
Why I, I go through all this trouble
I do it for the drugs
I do it just to feel alive
I do it for the love
That I get from the bottom of a bottle
Who's to know if your soul will fade at all
The one you sold to fool the world
You lost your self esteem along the way
Good god, you're comin' up with reasons
Good god, you're draggin' it out
Good god, it's the changin' of the seasons
I feel so raped
So follow me down...
And just fake it if you're out of direction
Fake it if you don't belong here
Fake it if you feel like infection
Whoa, you're such a f**kin' hypocrite
Lost and broken
Hopeless and lonely
Smiling on the outside
Hurt beneath my skin
My eyes are fading
My soul is bleeding
I'll try to make it seem okay
But my faith is wearing thin
So help me heal these wounds
They've been open for way too long
Help me fill this soul
Even though this is not your fault
That I'm open
And I'm bleeding
All over your brand new rug
And I need someone to help me sew them up
I let myself fall into a lie
I let my walls come down
I let myself smile and feel alive
I let my walls come down
no matter how I try I don't know why
you push so far away
you wrapped your hands tight around my heart
you squeezed it full of pain
with this knife I'll cut out the part of me
the part that cares for you
with this knife I'll cut out the heart of me
the heart that cares for you
I've asked myself is something wrong with you
But something makes me carry on
It's difficult to understand
Why I always wanna fly
I do it for the drugs
I do it just to feel alive
I do it for the love
That I get from the bottom of a bottle
You always call me
And ask me how I make it through the day
I'm always fallin'
I guess it's just God's way of making me pay
When I, I wonder why I try
And I, I wonder why I bother
And I, I wonder why I cry
Why I, I go through all this trouble
I do it for the drugs
I do it just to feel alive
I do it for the love
That I get from the bottom of a bottle
Who's to know if your soul will fade at all
The one you sold to fool the world
You lost your self esteem along the way
Good god, you're comin' up with reasons
Good god, you're draggin' it out
Good god, it's the changin' of the seasons
I feel so raped
So follow me down...
And just fake it if you're out of direction
Fake it if you don't belong here
Fake it if you feel like infection
Whoa, you're such a f**kin' hypocrite
Lost and broken
Hopeless and lonely
Smiling on the outside
Hurt beneath my skin
My eyes are fading
My soul is bleeding
I'll try to make it seem okay
But my faith is wearing thin
So help me heal these wounds
They've been open for way too long
Help me fill this soul
Even though this is not your fault
That I'm open
And I'm bleeding
All over your brand new rug
And I need someone to help me sew them up
I let myself fall into a lie
I let my walls come down
I let myself smile and feel alive
I let my walls come down
no matter how I try I don't know why
you push so far away
you wrapped your hands tight around my heart
you squeezed it full of pain
with this knife I'll cut out the part of me
the part that cares for you
with this knife I'll cut out the heart of me
the heart that cares for you
fredag 10. oktober 2008
Nå har jeg fått erfare hvordan man blir når man drikker og er nede. Ikke helt bra. Drakk ikke så mye da, men grått mer idag enn på lenge. Og jeg er dritkvalm uten at jeg helt skjønner hvorfor(drakk som sagt ikke spesielt mye). Og snust ALT for mye, selv om den ekle snusen ikke gir sånn effekt som den skal og har gjort før. Eneste som skjer er at jeg blir enda kvalmere enn jeg er, skulle tro det var nesten var en form for selvskading, for kan ærlig talt ikke skjønne hvorfor jeg sitter her med munnen pjåtet med snus når det bare gjør meg kvalm. Blæ.
home at last
Vel, er ikke hjemme for godt, men hjemme for helgen, skal tilbake på søndag, og det blir nok noen uker til. Idag var over-legen(eller hun som er sjefen for postene da) med når behandleren min kom, alle synes hun er litt skummel(sjefen)inkludert meg selv. Så ble litt nervøs, det gikk ok da. Men hun har en merkelig evne til å få meg til å bli skikkelig usikker, som om jeg bare finner på alt liksom. Uansett, det (de tror)jeg "lider" av har ihvertfall et navn, "affektiv lidelse".
Affektive lidelser er stemningslidelser som finnes i alle grader: fra de letteste depresjoner som kan være vanskelig å skille fra vanlig tristhet, til alvorlige forstemninger med sterke selvmordstanker og vrangforestillinger. Noen er også plaget av forskjellige grader av oppstemthet i perioder.
Som altså igjen viser seg å være en fellesnevner på sånn nesten alle psykiske lidelser, så egentlig er vi vel ikke komt så mye lengre på den fronten.
Men, en bra ting, tror det er bra ihvertfall, jeg skal begynne på en ny medisin. En stemningsbalanserende-medisin eller noe sånt."Lamothrigine" tror jeg den het.
Så det blir jo interessant.
Nå koser jeg med masse godt, og senere skal jeg drikke. yiha.
Affektive lidelser er stemningslidelser som finnes i alle grader: fra de letteste depresjoner som kan være vanskelig å skille fra vanlig tristhet, til alvorlige forstemninger med sterke selvmordstanker og vrangforestillinger. Noen er også plaget av forskjellige grader av oppstemthet i perioder.
Som altså igjen viser seg å være en fellesnevner på sånn nesten alle psykiske lidelser, så egentlig er vi vel ikke komt så mye lengre på den fronten.
Men, en bra ting, tror det er bra ihvertfall, jeg skal begynne på en ny medisin. En stemningsbalanserende-medisin eller noe sånt."Lamothrigine" tror jeg den het.
Så det blir jo interessant.
Nå koser jeg med masse godt, og senere skal jeg drikke. yiha.
torsdag 9. oktober 2008
tirsdag 7. oktober 2008
Litt vanskelig å blogge for tiden siden jeg bare får gå innpå til fast tider, så derfor har jeg begynt å skrive dagbok. Eller ikke fast da, men sånn når jeg virkelig har behov for å skrive noe, som oftest om natta. Jeg er litt tom for ord nå, men her er ihvertfall noe jeg skrev igår kveld
Det er i stunder som dette at alt står klart for meg. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg er innlagt,hvorfor jeg har søkt etter hjelp. Det første er selvfølgelig at jeg har det tungt, og ikke orker ha det sånn lengre. Men egentlig tror jeg ikke noe kan gjøre det bedre, jeg har jo vært i BUP-systemet i 1,5 år nå. Så da kan det ikke være derfor jeg er her. Det jeg kom frem til er at jeg er her fordi jeg er redd. Jeg er redd for å dø. Og ikke bare litt. Og egentlig vil jeg ikke dø heller, det ser jeg når ting er klart. Men når jeg er veldig oppe eller veldig langt nede, når alt blir litt uklart, kan jeg ikke la være å tenke at jeg vil dø og hvordan jeg skal gjøre det. Akkurat som om noe som tar over meg. Noe mer enn "bare" depresjon og tanker om at jeg ikke orker mer, for de er der hele tiden, også når jeg tenker jeg ikke vil dø.
Jeg er redd. Jeg er redd for livet, redd for å leve. Jeg er redd for døden, redd for å dø- Jeg er med andre ord redd alt.
Jeg takler ikke oppturer, det stresser meg. Jeg takler ikke nedturer, for det river bare alt opp igjen for ørtende gang. Jeg takler det ikke når jeg ikke føler noe, når alt bare går automatisk; da blir jeg sprø. Både kroppen og hodet mitt skriker etter forandring. Jeg elsker forandringer, men jeg takler det ikke. Jeg hater rutiner, men må ha det. Kort oppsummert; jeg takler ikke livet rett og slett.
Og hva gjør man da? Når man har prøvd å lære seg å takle livet, men ikke klarer det. Når tankene skriker etter døden, men man er livredd for å dø?
Eneste svaret jeg kommer på er rus. Og joda, det er et dumt alternativ, men det er omtrent det eneste som har hjulpet meg. Såklart bare for en stund, men da kan man presse seg noen dager til fordi man vet det vil komme en ny "stund". Min rus har vært selvskading. Men den er kortvarig, så jeg begynte å ta piller. Det ble tomt for pillene, og jeg sto uten muligheten til å flykte. Til å bli nummen og stenge alt ute. Vel, ikke 100%, har jo fremdeles soving og selvskading. Men det vil de jeg skal slutte med!(såklart ikke all soving, men overdreven) Hva er igjen da?
det rare er at jeg kan være med folk og ha det forholdvis gøy, jeg er ikke sosialt tilbakestående for å si det sånn. Men hver gang etter en sånn sammenkomst klarer jeg ikke la være å tenke at det ikke var verdt det. Jeg føler meg like jævlig etterpå. I tilegg er jeg utslitt. Og jeg begynner å angre på at jeg var sosial rett og slett.
Det bringer meg over på en annen ting; hvorfor jeg ikke takler positive ting. Det kan være å møte en bra person, en fin opplevelse osv. Jeg takler det ikke fordi jeg føler meg mye verre når det er over. Jeg klarer ikke tenke over de positive aspektene, men blir heller sittende å tenke at jeg aldri kommer til å oppleve det samme igjen, kommer aldri til å møte igjen samme folkene, og uansett ville det ikke blitt det samme. Jeg er rett og slett så jævlig negativ at det er helt utrolig. Jeg har flere år prøvd å bli mer positiv. Jeg har lykkest å være mer positiv utad tror jeg.
Men på innsiden er jeg mer negativ enn noen gang. Og jeg har virkelig prøvd å snu om, tro meg.
Jeg er redd for å oppleve gode ting fordi jeg blir så opphengt av minnene rett og slett. Jeg savner ting så lett at det gjør at jeg nesten ikke vil oppleve noe bra.
Hvordan ble jeg sånn? Sukk.
Også en liten sang, som vanlig.
Its 5:46 in the morning; tossin and turnin; chest burnin;
sermons in my head keep reoccurring;
havin visions in my head of a kid cryin at the feet of the father for all the wrong things that he did;
now im sweatin in my sheets, cant sleep; my mind keeps
tellin me im 6 feet deep; please,dont remind me;
even though im still alive i cant tell;
the way im livin my life i feel im goin to hell
Det er i stunder som dette at alt står klart for meg. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg er innlagt,hvorfor jeg har søkt etter hjelp. Det første er selvfølgelig at jeg har det tungt, og ikke orker ha det sånn lengre. Men egentlig tror jeg ikke noe kan gjøre det bedre, jeg har jo vært i BUP-systemet i 1,5 år nå. Så da kan det ikke være derfor jeg er her. Det jeg kom frem til er at jeg er her fordi jeg er redd. Jeg er redd for å dø. Og ikke bare litt. Og egentlig vil jeg ikke dø heller, det ser jeg når ting er klart. Men når jeg er veldig oppe eller veldig langt nede, når alt blir litt uklart, kan jeg ikke la være å tenke at jeg vil dø og hvordan jeg skal gjøre det. Akkurat som om noe som tar over meg. Noe mer enn "bare" depresjon og tanker om at jeg ikke orker mer, for de er der hele tiden, også når jeg tenker jeg ikke vil dø.
Jeg er redd. Jeg er redd for livet, redd for å leve. Jeg er redd for døden, redd for å dø- Jeg er med andre ord redd alt.
Jeg takler ikke oppturer, det stresser meg. Jeg takler ikke nedturer, for det river bare alt opp igjen for ørtende gang. Jeg takler det ikke når jeg ikke føler noe, når alt bare går automatisk; da blir jeg sprø. Både kroppen og hodet mitt skriker etter forandring. Jeg elsker forandringer, men jeg takler det ikke. Jeg hater rutiner, men må ha det. Kort oppsummert; jeg takler ikke livet rett og slett.
Og hva gjør man da? Når man har prøvd å lære seg å takle livet, men ikke klarer det. Når tankene skriker etter døden, men man er livredd for å dø?
Eneste svaret jeg kommer på er rus. Og joda, det er et dumt alternativ, men det er omtrent det eneste som har hjulpet meg. Såklart bare for en stund, men da kan man presse seg noen dager til fordi man vet det vil komme en ny "stund". Min rus har vært selvskading. Men den er kortvarig, så jeg begynte å ta piller. Det ble tomt for pillene, og jeg sto uten muligheten til å flykte. Til å bli nummen og stenge alt ute. Vel, ikke 100%, har jo fremdeles soving og selvskading. Men det vil de jeg skal slutte med!(såklart ikke all soving, men overdreven) Hva er igjen da?
det rare er at jeg kan være med folk og ha det forholdvis gøy, jeg er ikke sosialt tilbakestående for å si det sånn. Men hver gang etter en sånn sammenkomst klarer jeg ikke la være å tenke at det ikke var verdt det. Jeg føler meg like jævlig etterpå. I tilegg er jeg utslitt. Og jeg begynner å angre på at jeg var sosial rett og slett.
Det bringer meg over på en annen ting; hvorfor jeg ikke takler positive ting. Det kan være å møte en bra person, en fin opplevelse osv. Jeg takler det ikke fordi jeg føler meg mye verre når det er over. Jeg klarer ikke tenke over de positive aspektene, men blir heller sittende å tenke at jeg aldri kommer til å oppleve det samme igjen, kommer aldri til å møte igjen samme folkene, og uansett ville det ikke blitt det samme. Jeg er rett og slett så jævlig negativ at det er helt utrolig. Jeg har flere år prøvd å bli mer positiv. Jeg har lykkest å være mer positiv utad tror jeg.
Men på innsiden er jeg mer negativ enn noen gang. Og jeg har virkelig prøvd å snu om, tro meg.
Jeg er redd for å oppleve gode ting fordi jeg blir så opphengt av minnene rett og slett. Jeg savner ting så lett at det gjør at jeg nesten ikke vil oppleve noe bra.
Hvordan ble jeg sånn? Sukk.
Også en liten sang, som vanlig.
Its 5:46 in the morning; tossin and turnin; chest burnin;
sermons in my head keep reoccurring;
havin visions in my head of a kid cryin at the feet of the father for all the wrong things that he did;
now im sweatin in my sheets, cant sleep; my mind keeps
tellin me im 6 feet deep; please,dont remind me;
even though im still alive i cant tell;
the way im livin my life i feel im goin to hell
søndag 5. oktober 2008
Letter from SI(self-injuring)
Hello,
Have we met before? If not, let me tell you a little about myself. I don't share myself with just anyone. I pick only a chosen few who will appreciate me, and then, only if the timing is perfect. I have chosen you. People like you are very special to me because you are receptive to my many talents. You'll be anxious to know me better, and soon as we touch, the physical attraction between us will soar. We'll continue our encounter, with me leading you down a path of pure physical ecstasy. You'll feel no shame at having gone "all the way" on our first date. All you'll feel is exhilaration and you'll beg for more.
At first our attraction will be purely physical, and you must realize that this is a very important phase of our relationship. Be confident that it will grow into something much deeper. I am. As we get to know each other better, your interest will become emotional as well as physical. You'll learn to come to me with your problems; for not only will I help you with them, I will somehow take away their deep pain. I know that in time you will give yourself totally to me.
When you’re with me you’ll feel warm and secure. I will ease your mind, soothe away your troubles, and fill your soul with pleasure. With me, you’ll feel as if you can conquer the world, as if you have a special key to happiness. You’ll enjoy living again. I’ll be the answer to your unspoken prayers. You’ll soon wonder how you ever lived without me.
As our relationship grows, you’ll start to exclude others from your life…and that’s okay. You know that I can give you all you need. I’ll be your lover, best friend and confidante. I will always be available when you need me. This I will prove to you time and time again, and you’ll realize that you don’t need others-when you have someone like me, all others seem inadequate.
So, we’ll see more and more of each other and decide that it’s really impractical not to live together, so well make that move. Our life together will encompass many beautiful experiences.
Well do it all together: swim in the ocean, picnic on the beach, fly kites, and whenever you feel the urge, well make love. Our relationship will be devoid of fights or arguments. I’ll give myself completely to you, knowing ill receive the same in return.
You’ll soon realize that you’ve dedicated your life to me. It will happen before you know it. It sort of takes you by surprise, and you’ll wonder if maybe you should spend some time alone, away from me. After all, people say everyone needs some time alone, even if they’re in love. And the fact is, you are irresistibly in love with me. So you vow to take some time alone, even though you don’t want to. You’ll start spending the day in solitary adventure, doing something you’ve always wanted to do. After a few hours, though, you’ll find that you’re not really enjoying yourself, and realize that you miss me more than you ever thought you could. You’ll feel terrible, empty void without me and think about coming back home. It makes you a little angry that you didn’t keep the promise to yourself, but rationalize that you don’t have to come back home; rather you just want to. The whole way home you tell yourself that if you really wanted to spend the day alone, you could - you just didn’t want to.
When you walk through that door, it will fill my heart with pleasure - for I'd be hoping that you wouldn’t spend the whole day away from me.
You’ll come running to me, and I’ll take you in my arms and hold you so tightly that it becomes a bit painful, but you won’t mind. Though you won’t see my face as I embrace you, I’ll have a very satisfied smile. For it’s the moment I have been waiting for. I’ve got you where I want you. You now have no choice. You cannot live without me and I'll love it!
It is precisely at this point that you cease to be my lover, and you become my victim. You see, my ultimate goal is to murder you, and I have begun to do just that. But my methods are slow.
I can do it slowly because you won’t be able to leave me even though you know I am killing you. That’s the joy of it, the beauty of it!
You will make a choice to die, and you’ll let me do it.
Do you recognize me yet? You should…for, you see, this relationship has already taken place between you and I. We are intimately acquainted, and now, I am patiently waiting for you to come back to me. I will follow you and wait for you wherever you go. I can wait forever…for, you see, I am your drug of choice.
Have we met before? If not, let me tell you a little about myself. I don't share myself with just anyone. I pick only a chosen few who will appreciate me, and then, only if the timing is perfect. I have chosen you. People like you are very special to me because you are receptive to my many talents. You'll be anxious to know me better, and soon as we touch, the physical attraction between us will soar. We'll continue our encounter, with me leading you down a path of pure physical ecstasy. You'll feel no shame at having gone "all the way" on our first date. All you'll feel is exhilaration and you'll beg for more.
At first our attraction will be purely physical, and you must realize that this is a very important phase of our relationship. Be confident that it will grow into something much deeper. I am. As we get to know each other better, your interest will become emotional as well as physical. You'll learn to come to me with your problems; for not only will I help you with them, I will somehow take away their deep pain. I know that in time you will give yourself totally to me.
When you’re with me you’ll feel warm and secure. I will ease your mind, soothe away your troubles, and fill your soul with pleasure. With me, you’ll feel as if you can conquer the world, as if you have a special key to happiness. You’ll enjoy living again. I’ll be the answer to your unspoken prayers. You’ll soon wonder how you ever lived without me.
As our relationship grows, you’ll start to exclude others from your life…and that’s okay. You know that I can give you all you need. I’ll be your lover, best friend and confidante. I will always be available when you need me. This I will prove to you time and time again, and you’ll realize that you don’t need others-when you have someone like me, all others seem inadequate.
So, we’ll see more and more of each other and decide that it’s really impractical not to live together, so well make that move. Our life together will encompass many beautiful experiences.
Well do it all together: swim in the ocean, picnic on the beach, fly kites, and whenever you feel the urge, well make love. Our relationship will be devoid of fights or arguments. I’ll give myself completely to you, knowing ill receive the same in return.
You’ll soon realize that you’ve dedicated your life to me. It will happen before you know it. It sort of takes you by surprise, and you’ll wonder if maybe you should spend some time alone, away from me. After all, people say everyone needs some time alone, even if they’re in love. And the fact is, you are irresistibly in love with me. So you vow to take some time alone, even though you don’t want to. You’ll start spending the day in solitary adventure, doing something you’ve always wanted to do. After a few hours, though, you’ll find that you’re not really enjoying yourself, and realize that you miss me more than you ever thought you could. You’ll feel terrible, empty void without me and think about coming back home. It makes you a little angry that you didn’t keep the promise to yourself, but rationalize that you don’t have to come back home; rather you just want to. The whole way home you tell yourself that if you really wanted to spend the day alone, you could - you just didn’t want to.
When you walk through that door, it will fill my heart with pleasure - for I'd be hoping that you wouldn’t spend the whole day away from me.
You’ll come running to me, and I’ll take you in my arms and hold you so tightly that it becomes a bit painful, but you won’t mind. Though you won’t see my face as I embrace you, I’ll have a very satisfied smile. For it’s the moment I have been waiting for. I’ve got you where I want you. You now have no choice. You cannot live without me and I'll love it!
It is precisely at this point that you cease to be my lover, and you become my victim. You see, my ultimate goal is to murder you, and I have begun to do just that. But my methods are slow.
I can do it slowly because you won’t be able to leave me even though you know I am killing you. That’s the joy of it, the beauty of it!
You will make a choice to die, and you’ll let me do it.
Do you recognize me yet? You should…for, you see, this relationship has already taken place between you and I. We are intimately acquainted, and now, I am patiently waiting for you to come back to me. I will follow you and wait for you wherever you go. I can wait forever…for, you see, I am your drug of choice.
lørdag 4. oktober 2008
faith in the knife
It's getting colder
Each and everyday
The nights get longer
iI slowly fade
Find me some beauty
In this empty place
Before you know it
I'll be gone without a trace
Give me a reason to
Wake up and face the lie
I've been searching for
A way out of this life
How will i make it through
This long and bitter night?
(With no hope that i'll find a sign)
When things like breathing
Feel like a waste
It seems like leaving's
The only way
The past intentions
They never got me by
I can't escape this
It has overcome my mind
I hope for the best
There's nothing left
A fire it burns inside
I put all my faith in this knife
(Goodnight, goodnight, goodnight, goodnight)
The blood spills as the tears fall from your eyes
Men uansett. En litt mer positiv sang:
There's no giving up now
Do you really want to give this all away
Can't you ever see things in a different way
Such a beautiful thing to throw away
You should think things through
Over and over again
All over again
So your scars fade away
You soaked up the pain
A better person 'cause you lived through those days
And now you know what it's like to prove
You can overcome anything that gets to you
I know we have given
All that we can give
When there's nothing to lean on
Well, I remember this
All we make of this lifetime
Is always here within
And remembering that's why
We should never give in...
også til slutt
Just fake it if you're out of direction
Fake it if you don't belong here
Fake it if you feel like infection :)
Each and everyday
The nights get longer
iI slowly fade
Find me some beauty
In this empty place
Before you know it
I'll be gone without a trace
Give me a reason to
Wake up and face the lie
I've been searching for
A way out of this life
How will i make it through
This long and bitter night?
(With no hope that i'll find a sign)
When things like breathing
Feel like a waste
It seems like leaving's
The only way
The past intentions
They never got me by
I can't escape this
It has overcome my mind
I hope for the best
There's nothing left
A fire it burns inside
I put all my faith in this knife
(Goodnight, goodnight, goodnight, goodnight)
The blood spills as the tears fall from your eyes
Men uansett. En litt mer positiv sang:
There's no giving up now
Do you really want to give this all away
Can't you ever see things in a different way
Such a beautiful thing to throw away
You should think things through
Over and over again
All over again
So your scars fade away
You soaked up the pain
A better person 'cause you lived through those days
And now you know what it's like to prove
You can overcome anything that gets to you
I know we have given
All that we can give
When there's nothing to lean on
Well, I remember this
All we make of this lifetime
Is always here within
And remembering that's why
We should never give in...
også til slutt
Just fake it if you're out of direction
Fake it if you don't belong here
Fake it if you feel like infection :)
fredag 3. oktober 2008
ADVARSEL: LES DETTE PÅ EGET ANSVAR
Can...
Anybody see me?
Anybody hear me?
Anybody feel me?
Anybody out there?!?
Jeg har aldri hatt et så stort kutt før. Og jeg liker det. Æsj. Syking.
Nå er jeg på hybelen. Litt ensomt.
Jeg har 13 sovepiller på badet, og jeg vil ta de. Vet ikke helt hvorfor, men klarer ikke slutte å tenke på det. Jeg trenger noen til å stoppe meg, men samtidig vil jeg ikke at noen skal stoppe meg. Ikke at jeg kommer til å dauve av det, tror ikke det ihvertfall. Men 1 pleier være mer enn nok til å bli veldig trøtt så.
Men da får jeg nok ikke reist hjem i helgene mer. Om jeg hadde overlevd. En vet aldri.
De siste dagene har jeg fått en så teit ide om at jeg vil ned i 50-tallet på vekta. Vet ikke hvorfor, men har plutselig funnet ut at det vil jeg få til. Det er jo bare tull og atter tull for en på min høyde, men samtidig tenker jeg at jeg ikke er SÅ langt fra, så om jeg bare kunne gått ned til det, så ja, vet ikke. Vil bare det.
Likevel sitter jeg her og propper i meg oreo-kjeks som jeg ikke har lyst på fordi jeg har gledet meg til det hele uken og bestemt at jeg skulle spise det idag selv om jeg ikke lengre har lyst på.
Fuck. Jeg vil ikke være her aleine, men klarer ikke ta kontakt med noen heller. Altså, vet ikke om noen som kan hjelpe meg uansett. Det er ganske håpløst.
Take this breath for me because
I cannot bear to do it alone
Pray this prayer for me because
I have no strength to go on
You wont understand me
And I wont I understand completely
You don't know what its like
To die inside so completely
Take this breath for me
Take this breath for me (and hold me close)
Can...
Anybody see me?
Anybody hear me?
Anybody feel me?
Anybody out there?!?
Jeg har aldri hatt et så stort kutt før. Og jeg liker det. Æsj. Syking.
Nå er jeg på hybelen. Litt ensomt.
Jeg har 13 sovepiller på badet, og jeg vil ta de. Vet ikke helt hvorfor, men klarer ikke slutte å tenke på det. Jeg trenger noen til å stoppe meg, men samtidig vil jeg ikke at noen skal stoppe meg. Ikke at jeg kommer til å dauve av det, tror ikke det ihvertfall. Men 1 pleier være mer enn nok til å bli veldig trøtt så.
Men da får jeg nok ikke reist hjem i helgene mer. Om jeg hadde overlevd. En vet aldri.
De siste dagene har jeg fått en så teit ide om at jeg vil ned i 50-tallet på vekta. Vet ikke hvorfor, men har plutselig funnet ut at det vil jeg få til. Det er jo bare tull og atter tull for en på min høyde, men samtidig tenker jeg at jeg ikke er SÅ langt fra, så om jeg bare kunne gått ned til det, så ja, vet ikke. Vil bare det.
Likevel sitter jeg her og propper i meg oreo-kjeks som jeg ikke har lyst på fordi jeg har gledet meg til det hele uken og bestemt at jeg skulle spise det idag selv om jeg ikke lengre har lyst på.
Fuck. Jeg vil ikke være her aleine, men klarer ikke ta kontakt med noen heller. Altså, vet ikke om noen som kan hjelpe meg uansett. Det er ganske håpløst.
Take this breath for me because
I cannot bear to do it alone
Pray this prayer for me because
I have no strength to go on
You wont understand me
And I wont I understand completely
You don't know what its like
To die inside so completely
Take this breath for me
Take this breath for me (and hold me close)
Bipolar?
På onsdag fikk jeg et av mine "anfall" eller hva søren jeg skal kalle det. Fikk ekstremt mye energi, ble veldig rastløs og veldig "morsom". Når jeg satt med bordet så pratet jeg i et sett(fikk høre etterpå at jeg visst hadde lagd dårlig stemning? Men det vet jeg ingenting om, fo rjeg var bare skikkelig oppe). Ihvertfall. Jeg fikk den følelsen av at jeg kan klare alt. Hovedsaklig alle negative ting. Alle de tingene jeg tenker på hele dagen, men lar være å gjøre fordi jeg tenker på de jeg er glad i osv.(mye selvskading, ta masse piller, hoppe utfor en bro osv). Jeg prøvde å spørre om jeg kunne gå ut, men var visst ikke nok folk til meg(men hun som er 3 år for liten til å røyke fikk følge med seg ut for å ta seg en røyk, det hadde de nok folk til!) uansett, ble stående å krangle med hun damen. Som sa at jeg kunne enten se film i stuen med de andre eller være på rommet. Tåpelige forslag når jeg var så rastløs at jeg ikke klarte å sitte i ro et sekund. Hun sa hun skulle komme inn igjen om en stund. Det gjorde hun ikke. Jeg gikk frem og tilbake i gangen. Så inn på rommet og slo hodet i veggen/dro i håret osv. Så tok jeg og kuttet ett kutt på hver arm uten at jeg egentlig merka noe særlig. Så gikk jeg rett ut og fant sovepillene jeg hadde gjemt og slukte de (u)heldigvis hadde jeg bare 3. Hadde jeg hatt 20, hadde jeg sikkert tatt alle. Jeg føler jeg kan gjøre ALT når jeg er sånn, all fornuft forsvinner. Så satt jeg meg på gulvet(hadde av lyset) med vinduet(som var åpent) og hørte på musikk og hadde hodet i hendene. Sånn satt jeg i nesten 2 timer. Bevegde bena hele tiden, klarte ikke sitte i ro. Men likevel, det var jo kaldt rett ved siden av vinduet, og jeg måtte på do, men etter eller annet fikk meg til å bli sittende.
Så plutselig kom det noen inn. det var en av mennene som jobba her. Han spurte om det gikk bra. jeg sa ; jada, jeg prøver bare å bruke tankekraft på å teleportere meg ut vinduet. Så snakket han litt om helt hverdagslige ting, han bodde samme plass som meg faktisk. Også gikk han igjen. Og etter en stund kom ei an inn, pog jeg, som hadde tatt litt til fornuften igjen spurte om jeg kunne få plaster osv. For kuttene var noen av de verste jeg har hatt. Så hun renset det og satt på noen gigantiske bandasje/plaster-ting. Også snakket vi leeeenge. Hun var flau på vegne av kollegaene sine(pga. jeg faktisk prøvde å gjøre noe annet, spurte om jeg kunne få gå ut/aktivitetsrom osv) i tilegg kom jo de ikke inn og sjekka hvordan det gikk med meg på to timer, og det er mot reglene.
Ihvertfall. Idag kom hun som er behandleren min og sa hun trodde det var sannsynlig at jeg kanskje har bipolar lidelse. Hun sa også at jeg isåfall må være her 4-5 uker EKSTRA. Altså 2 måneder til sammen. På en måte er jeg letta, for jeg hadde ikke orka å komt tilbake til skolen, men på en annen måte blir det jo bare enda verre jo lengre en venter. Sukk.
Så plutselig kom det noen inn. det var en av mennene som jobba her. Han spurte om det gikk bra. jeg sa ; jada, jeg prøver bare å bruke tankekraft på å teleportere meg ut vinduet. Så snakket han litt om helt hverdagslige ting, han bodde samme plass som meg faktisk. Også gikk han igjen. Og etter en stund kom ei an inn, pog jeg, som hadde tatt litt til fornuften igjen spurte om jeg kunne få plaster osv. For kuttene var noen av de verste jeg har hatt. Så hun renset det og satt på noen gigantiske bandasje/plaster-ting. Også snakket vi leeeenge. Hun var flau på vegne av kollegaene sine(pga. jeg faktisk prøvde å gjøre noe annet, spurte om jeg kunne få gå ut/aktivitetsrom osv) i tilegg kom jo de ikke inn og sjekka hvordan det gikk med meg på to timer, og det er mot reglene.
Ihvertfall. Idag kom hun som er behandleren min og sa hun trodde det var sannsynlig at jeg kanskje har bipolar lidelse. Hun sa også at jeg isåfall må være her 4-5 uker EKSTRA. Altså 2 måneder til sammen. På en måte er jeg letta, for jeg hadde ikke orka å komt tilbake til skolen, men på en annen måte blir det jo bare enda verre jo lengre en venter. Sukk.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)