Die another day.

Sååå ja. Idag ble jeg nesten tvangsinnlagt. Sykepleieren kom opp her og jeg var totalt vrak, hun ville at jeg skulle bli med henne på legevakten så jeg kunne legges inn på PAM. Og om jeg ikke trodde det kunne være greit at jeg gikk med på det, for tvang var aldri et bra alternativ. Men hun sluttet nå tilslutt. Jeg er enig med at det kanskje kunne vært greit, er jo bare snakk om en dag eller to også hadde jeg sikkert blitt sendt hjem igjen. Men jeg orker ikke mer snakking, og det sa jeg. Innleggelse=BALBALBLABLA i det uendelige. Så får heller bare holde ut hjemme, selv om jeg gjerne skulle hatt tryggheten det er å være innlagt på lukket atm.

Jeg fikk meg på en eller annen merkelig måte til byen igår på konsert. Det gikk ikke så verst alt tatt iu betraktning, selv om det hele føltes ganske bisarre(ihvertfall npår jeg møtte på gamle kjenninger). Men var koselig å f¨å sett babaja da, selv om hun kanskje ikke var heeelt med sine fulle fem heller:P

Jeg skal snakke igjen med sykepleieren imorgen, og kan ikke si jeg ser frem til det. Tåler hun virkelig ikke. Og fordi hun visstnok må bli bedre kjent med meg så kan hun ikke skrive henvisning til capio(spiseforstyrrelses-greier i fredrikstad)enda. Synes det er så dumt, gamle-psykologen min sa til meg at jeg skulle få slippe å få eeenda en ny psykolog å forholde meg til når jeg ble utskrevet. Har ikke snakket med han siden da, og akkurat det han sa ikke skulle skje har skjedd(ble utskrevet og henvist til VUP og nå har jeg fått en kontakt der som må bruke et par år på å bli kjent med meg før hun kan gjøre noe som helst). Hjelper jo ikke å bare snakke med henne, men er visst umulig at noen av de hundre andre behandlerne jeg har hatt skriver henvisning, nei, hun må bli skikkelig kjent med meg så hun kan gjøre det -_-
Har liksom snakket om planlagte innleggelser/dialektisk atferdsterapi siden februar nå! Er det rart man blir oppgitt og føler det er umulig å få hjelp? Er jo nesten umulig.

Det endte opp med at mamma og sykepleieren sto ute i gangen og snakket OM MEG lenge(vet ikke om de trodde jeg ikke hørte jeg?oO)
Måtte nesten le litt, for mamma sa at det er jo bulimien som er hovedproblemet, men hun har skjult det i mange år og vi som er rundt hun vet jo dette best, kjenner henne og blabla. HÆ? Jeg kastet opp første gang i år faktisk, så nei, jeg har ikke gått rundt og kastet opp i mange år.
Hun vet nok desverre ganske lite om meg iforhold til hva hun tror. Uansett, etterpå spurte hun hva hun skulle gjøre når jeg nektet spise osv. om jeg ikke kunne få noe hjelp til det, sykehus eller noe, and thank GOD, da fikk hun beskjed om det som jeg har sagt til henne hele tiden, man blir ikke "foret opp" el. med mindre man faktisk er tynn og veier 3 kg. Ikke når man er en flodhest. Hun sa det såklart ikke med de ordene, men at man måtte ha en GANSKE lavere vekt enn min var ihvertfall klart.
Mamma endte opp med å storme ut herfra istad, etter å ha holdt en tale om at jeg var utakknemlig og blabla, og om jeg synes den ekle sengen min var så herlig å ligge i, istedenfor å nyte finværet, så fikk jeg bare gjøre det. Yes!
(jeg gjorde det forreste klart for henne seinere at jeg er fullt klar over at jeg er en utakknemlig piece of shit, som ikke har livets rett sånn som jeg holder på).

Føler kanskje jeg skulle klart å¨få meg litt ovenpå igjen om jeg bare kunne koblet helt ut en stund. Men er liksom så låst både med jobb og hunden, så føler meg konstant presset. Sykepleieren mente jeg burde få meg sykemelding en stund nå, men for å være helt ærlig så føler jeg at enten dauer jeg innen imorgen eller så går jeg på jobb. Rett og slett. Og siden jeg er feig og redd blir det nok det siste alternativet. Jeg kan ikke være mer sykemeldt, føler ikke det er et alternativ egentlig.

Men nå har jeg ihvertfall en plan om å gå og gå og gå og gå og se hvor langt jeg kommmer. Eventuelt legge meg nedpå en stund først(fordi jeg for øyeblikket ikke er fysisk istand til å gå lengre enn fra doen og inn i stuen pga. kvalme to be honest
-_-) Men vi får se. Hele problemet er jo bare at jeg sier feil ting til meg selv, at jeg tenker feil, at jeg føler feil. Jeg skal si positive ting, jeg skal tenke positive ting, jeg skal føle positive ting. Og om jeg ikke gjør det, så skal jeg bare late som om jeg gjør det likevel. Ifølge mamma ihvertfall. Fornektelsens kunst ey? Joda, jeg prøver.