Jeg ringte til mamma i ren desperasjon, jeg trenger noen til å fjerne resten av maten, for det er ikke nok å kaste den. Jeg trenger noen til å sitte utenfor døren min og passe på til jeg er sovnet. Så nå kommer hun ut her.

Faen så svak. Faen så håpløs. Patetisk. Stakkars mamma. De får aldri fred, får aldri slappe av. Problembarn.
Jeg prøver å si til meg selv at jeg er flink som ikke kutter. Men jeg føler meg ikke flink, jeg føler meg svak og feig. Jeg hadde fortjent det nå, mer enn noen gang.