Ensom

Bleed one more time for me.
'Cause my heart is filled with loneliness.
And this world is filled with loneliness.
Bleed one more time for me.
'Cause the struggles of this world are blistering. Blistering.

Dead poetic

*masemasemase*

Jeg er tom. Eller egentlig ikke. Men føler det er like bortkastet å skrive her som alt annet.
Trodde det gikk jeg. lærekjørt idag og klart å være i noenlunde ok humør. Men så provoserer mamma meg veldig, og jeg tåler ikke en dritt og takler det elendig. Så nå har jeg au-au i ene hånda. Men skal ikke klage, hahaha, gjorde det jo selv. Er mest tankene jeg har når jeg gjør det som skremmer meg litt etterpå. Hm.


Winter's come early this year.
Like a bird in the rain, I've tortured my everything.
The rain falls, and I never meant to leave you standing.

I don't need you to stop. I only need you to understand.
I dig this dagger myself (and twist and turn until I'm numb)
And I'll continue until you end it.

I'll self-destruct and die, if you don't allow me breathing room.
Save me from my phobia of failing you again.
I'll self-destruct and die, from the strain of pleasing the masses.
I'm the dying pacifist.

åh:(

Jeg vil så sykt ned til vennina mi. Hun er jo i himmelen omtrent. Hadde gjort nesten alt for å komme ned til hun. Søren og. Vil bare hyle nå. Er så frustrerende. Jeg vil dit og, vekk fra dette hølet.

Hei igjen

Jeg har begynt å skrive dagbok for hånd siden jeg ikke har så mye tilgang til bloggen. Tenkte å skrive inn det jeg skrev i går kveld, men glemte boka. Får nå prøve å skrive litt uansett. Oppsummere de siste dagene.

Eller ihvertfall idag.

Våknet med veldig vondt i magen. Det er litt merkelig her, for jeg våkner alltid før jeg blir vekket. Gikk og spiste frokost, og inn på rommet etterpå. Alltid noen som kommer inn og maser, og det var det da og. Jeg var på do og han ene som jobber her kom inn og spurte om det gikk bra, jeg svarte at det gikk bra. Noe det selvfølgelig ikke gjorde. Men når de kom inn igjen senere satt jeg på senga og stirra i luften. Spurte om jeg måtte gå på skolen. Han sa han ikke skulle tvinge meg, men han maste og skulle vite hva det var. Jeg klarer ikke snakke med menn, av en eller annen grunn. Ihvertfall ikke om hvordan jeg føler meg.

Så jeg gikk ikke på skolen. Han kom inn igjen etter en halvtime, og jeg sa jeg kunne prøve å gå til 3.time. Det gjorde jeg og. Ble fulgt av en av lærerne som skulle ned, hun minnet meg om en grusom lærer jeg hadde ifjor, men hun viste seg å være grei da. På skolen hadde jeg bare 2 timer engelsk som var totalt bortkastet. Hadde ikke fått lekser på itslearning, og hadde ikke bøker. Ble sittende å lese en novelle læreren fant som var dritkjedelig, og etterpå skulle jeg finne info om forfatteren(satt med andre ord bare og stirra i skjermen). Det var ei til der idag, ei ny. Men hun er på post 2 da(åpen post).
Hun og hun ene som er her så ut til å gå godt overens, følte meg litt utenfor, menmen.

En annen ting jeg ikke kan slutte å tenke på er at jeg føle rmeg så tjukk. Altså. Av og til tenker jeg bare at jeg er heldig som aldri har hatt så mye problemer som de med spising og sånt. Mens andre ganger kan jeg ikke unngå å nesten være misunnelig. Føler meg helt syk som sier det. For det er jo absolutt ikke noe å misunne. De har slange ned nesen og sånt liksom. Ihvertfall de som er på denne avdelingen. Men det er litt det der at de ser på en måte ut som jeg føler meg(ikke at jeg føler meg spesielt tynn, men jeg føler meg syk liksom). Tror egentlig bare det er det at jeg ikke klarer å formidle hvordan jeg føler meg, at jeg ikke klarer få det ut som gjør at jeg blir litt frustrert.

Har enda ikke sagt noe om kniven. Kutta flere ganger for dagen siden jeg kom her, og føler ikke jeg er helt klar til å gi den fra meg. Men skal ta blodprøver og ha legesjekk idag, så da ser hun kanskje at det er såpass ferske kutt. Vet ikke om hun kommer til å skjønne det, har jo bare vært her siden mandag, så de kan nå være fra før jeg kom inn også.
Jeg er så rar. Jeg gleder meg nesten til å ta blodprøve. Hvor sykt er ikke det liksom?

Det er litt ok her inne og da. Han ene har alltid dritmye smør på skivene, bruker en hel sånn boks:P Og det "mobber" vi han alltid for:P Også er det den geniale kommentaren som går igjen "bra du er innlagt altså!" Om noen sier noe småsprøtt eller når han tar mye smør på skiva:P Så det er som oftest ganske god stemning.

Igår var det ene glasset litt knust som hun ene som spiser ute i stuen skulle drikke av, så sier hun; ok, greit nok at jeg ikke får ha skarpe gjenstander og glass for at de kan knuse og sånt, men her får jeg det servert xD Så folk er faktisk overraskende humoristiske her:P

Idag kommer mamma på besøk. Hun skal ta med seg joggebuksen og hettegenseren min, nesten det jeg gleder meg mest til:P Så skal vi kanskje spise en eller annen plass og, vet egentlig ikke. For middag er 4 og hun kommer 5 da men...

Nå er jeg her

Nå er jeg på sykehuset. Det er rart, sitter ei og passer på meg nå:S
Det går ok. Igår var det fælt, men bedre idag. Har vært to timer på skolen her. Ikke spesielt gøy, og var så trøtt etterpå at jeg la meg. Men går egentlig ikke an her siden de kommer inn flere ganger i timen. Fikk også hilst på hun som skal være hovedbehandleren min her.
Jeg har så utrolig masse jeg skulle skrevet, men har ikke tid, så gidder ikke begynne en gang.

Åhh.

Jeg skal opp om 2 timer og jeg sover ikke :S

Break everything you love
After all there's no hope or god above
Looking at the bright side
At the bright side

Kill everything inside
It's better to be dead then always have to hide
Looking at the bright side
At the bright side

Give me just one more chance to think about it
There's more to life then said
And there's more to me then man
And I need to pick myself up off the ground
Before I sink into it

Why do I feel like this
Whenever I get up I'm right back in the shit
Looking at the bright side
At the bright side

As long as I get my fix
I watched the pain dissolve there's nothing left but bliss
Looking at the bright side
At the bright side

Give me just one more chance to think about it
There's more to life then said
And there's more to me then man
And I need to pick myself up off the ground
Before I sink into it

I need to rebuild my mind so I'm strong again
I need to rebuild my life so I'm full within

Cause there's more to life then said
And there's more to me then man
And I need to pick myself up off the ground
Before I sink into it


As I hold you
I'm drowning too
I'll hide my tears
To help you through
But inside I'm screaming for some healing
Never felt so empty
And I'm telling you
It's slowly killing me
Bleeding for some meaning
I need to know theres something more to living than this horrible disease

I'll block it out, the screams that fill my mind with doubt
Pleas quiet down, I need you to be calm, not shout


Calm wash it down, to help you take it easy
To keep your heart form freezing
Just for now
Calm wash it down, to help you take it easy
To keep your heart form freezing
Just for now

Screaming for some healing
Never felt so empty
And I'm telling you
It's slowly killing me
Bleeding for some meaning
I need to know theres something more to living than this horrible disease

The air is cold im getting old
And going nowhere
This job is shit
T wanna quit
But money is scarce
I'm on my knees begging please but you don't care
Everyday seems the same
Another blank stare

All i want is to be
To feel like theres a part of me
That still believes
And all my hopes and my dreams
To know that theres a heart that beats inside of me
Again

I hate this town
And all the sounds
That drive me crazy
I wanna run and buy a gun
But im too lazy
I feel so dead
I feel so numb
But nothing phase me
I check my pulse
But nothings there
I think im fading

All i want is to be
To feel like theres a part of me
That still believes
And all my hopes and my dreams
To know that theres a heart that beats inside of me
Again

Out to sea
Nothing but waves to surround me
And all i feel is pain
Its the only thing that's real
And all i need
Is turned to reflect on the life i lead
I'm lost at sea
Nothing but ocean to drown me in

All i want is to be
To feel like theres a part of me
That still believes
And all my hopes and my dreams
To know that theres a heart that beats inside of me
Again

Jeg vil ikke bli frisk. Herlighet :S Fant en sang nå, som minner meg veldig om hvordan jeg føler meg når jeg er veldig nede. Men jeg har ikke den nede-følelsen nå. Nå er jeg bare helt følelsesløs, sånn typisk antidepressiva-humør. Og jeg hater det så innigranskauen! Jeg vil føle meg jævlig. I wanna hurt. Sykt som det høres ut, men sånn jeg føler det. Nå føler jeg meg forsåvidt ikke bra i det hele tatt, men jeg klarer ikke ta ut følelsene på noen måte, og det er frustrerende. Jeg klarer liksom ikke komme til det punktet, å få sammenbrudd, at all fornuften går ut vinduet, og at jeg blir helt ør i hodet og føler meg helt borte. Jeg vil være der. Det er fælt. Men jeg vil det likevel. Jeg klarer ikke denne ekle likgyldighetsfølelsen. Det er akkurat som om jeg føler meg grusomt, men så er alt det grusomme presset ned i en liten boks, og den boksen blir presset igjen så lenge jeg tar antidepressivaen.

Jeg vil kunne leve meg inn i deprimerende sanger og grine. Men får det ikke til. Jeg føler meg alt for våken på en måte? Alt for fornuftig. Jeg vil distansere meg fra alt, vil være svimmel og utenfor.
You can't fight the tears that ain't coming.

Jeg vil liksom bare gi faen. Ta masse piller og selvskade. Men jeg får det ikke til! Og det er så frustrerende at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.
Har ikke tatt antidepressivaen på noen dager nå, og jeg er fristet til å bare slutte. For 3 gang.
Hvordan kan noen hjelpe meg når jeg nesten vil ha det fælt?

Her er ihvertfall sangen jeg snakte om;


You see these cuts and bruises
Isn't this all so amusing
I feel the emptiness of just a another day in hell
My life is so confusing
Do this to myself I'm losing
Guess I'm only proving
What everyone can see but me

I cut myself just to feel the pain
And I won't give up anything for you
I'm going down and no one can save me
Were going down and no one can save me

I am cold my legs are shaking
Theres no hope right now I'm begging
For just one sight to show me some one out there really cares
My clothes are soaked I'm crying
Theres no doubt I know I'm dieing
I did this to myself and that's the part I can't believe

I cut myself just to feel the pain
And I won't give up anything for you
I'm going down and no one can save me
Going down and no one can save me

These cuts and bruises are all self inflicted

I won't let her hang myself behind me
I cut myself just to feel the pain
And I won't give up anything for you
I'm going down and no one can save me
Going down and no one can save me

Siden jeg ikke klarer skrive noe, så fikset jeg litt på bloggen. Jeg føler jeg ikke trenger reise inn der nå, ååh:( Jeg trenger ikke noesærlig hjelp, mange som trenger mye mer hjelp enn meg. Det eneste jeg vil er sove. Og det får jeg sikkert ikke der. Også må jeg være der i høstferien også! Istedenfor å være i leiligheten og sove. Æsj. Nei. Tror ærlig talt ikke det kommer til å hjelpe noe.

I tilegg sa mamma idag at hun håpte jeg kunne bli litt bedre når jeg kom hjem derfra, litt i den derre "ta deg sammen"-tonen. Så joda mamma, jeg kommer sikkert til å få det fantastisk i løpet av en måned der *sarkastisk*

Blæ.

Hun håper de skal finne ut hvorfor jeg er så trøtt hele tiden også. Hun ville aldri forstått det. Men jeg liker at jeg er så trøtt hele tiden egentlig. For jeg elsker å sove. Det er den eneste tiden hjernen kobler ut, det er den eneste gangen jeg kan forsvinne totalt inn i en fantasiverden. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke har den mer? Jeg vil ikke at de skal "fikse" meg, for det er så mye mer komfortabelt å flykte, for å ikke snakke om at jeg bare kommer til å knuse i tusen biter igjen.

im back.

Åh. Jeg er så usikker!! Reiser på sykehuset imorgen. Skal være der en måned. Føler meg bedre nå enn jeg gjorde. Altså, føler ikke det går bra. Men jeg føler det går. Det gjorde det ikke for en liten stund siden.

Huff. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si, eller skrive.

En drøm

Kom plutselig på en drøm jeg hadde idag eller igår, husker ikke helt. Drømte at tennene mine begynte å bli løse, og at små deler falt av. Etter en stund falt hele tenner ut bare jeg tok på de. Drømmen var bare så utrolig realistisk. For jeg husker jeg tenkte i drømmen at dette må være en drøm, eller noe jeg innbiller meg, så jeg sjekket flere ganger(og da falt bare flere ut). Til slutt satt jeg med hånden full av tenner. Det var utrolig ekkelt. Grøss.

Stress

Er hjemme en liten tur fordi jeg skulle prøve å få gjort litt av norsken på dataen her. Men så kom ikke pappa ut og hentet meg før klokken halv 12, så nå sitter jeg her og prøver å få gjort noe, men klarer ikke. Er drittrøtt og har vondt i hodet. Har prøvd å gjøre litt før idag også. Skrev en side, men det er helt elendig. Vet ikke helt hvorfor det er s¨å vanskelig. For jeg vet hva jeg må gjøre og jeg vet hva jeg skal skrive, jeg klarer bare ikke få noe ned på papiret.
Det skulle egentlig leverest igår, så jeg sliter.
Jeg blir ikke ferdig til imorgen uansett, og vi har norsk de to første timene, det er flaut at jeg omtrent ikke har gjort noe. Jeg vil ikke på skolen, og det gjør bare at jeg har enda mindre lyst.

Det ringte fra haukeland idag, men jeg turde ikke ta telefonen. Sa til mamma at jeg ikke nådde den. De hadde lagt beskjed i telefonsvareren om at jeg måtte ringe de forterst mulig, så mamma skal ringe imorgen klokka 8. Egentlig ikke noen vits å reise på skolen, for de ringer jo sikkert for å si at jeg kan komme opp. Så vet ikke hva som skjer jeg. Har ihvertfall tatt med meg litt klær fra hybelen, så jeg er noenlnde klar til å reise.

Jeg kan ikke unngå å tenkeat det eneste jeg trenger er en veeeldig lang ferie der jeg kunne sovet nesten hele tiden. Men vet at det ikke egentlig hadde hjulpet da.
Mamma mener jeg har ME. Det er sånn at man har ekstremt lite energi og noe greier. Ikke vet jeg.

Idag når jeg skulle ta bussen var kortet mitt blitt avmagnetisert, og bussjåføren sa jeg måtte betale. Jeghadde bare 6 kroner på meg, og da sa han at jeg fikk gå i banken. Men er så og si blakk, så har ikke mer enn noen kroner på kortet heller. Så han sparket meg vel egentlig ut kan en si. Og for meg var det både frustrerende og en stor lettelse på samme tid. Frustrerende fordi jeg hadde pressa meg selv til å gå på skolen og stresset til bussen også fikk jeg ikke gått, men en lettelse fordi jeg egentlig ikke orket og da så muligheten til å gå tilbake til hybelen.
Jeg gikk vekk fra bussen og ringte mamma. Koselig å stå på busstasjonen og grine liksom, huff. Hun sa hun kunne komme utover(hun skulle ut uansett). Men jeg sa det ikke var nødvendig da. Så gikk jeg opp i hybelen. Hadde mitt første mini-sammenbrudd på en god stund nå, og tok sovetabletter. Selvfølgelig kom mamma likevel og maste på at jeg skulle gå på skolen. Hun sa jeg skulle gi hun en god grunn bortsett fra at jeg ikke orket. Jeg ville ikke si til henne at jeg hadde tatt sovetabletter, så det tok lang tid før hun endelig gikk.

Så idag har jeg falt ut og inn av søvn nesten hele dagen.

Nå burde jeg gjort norsken, men klarer ikke konsentrere meg. Kvir meg til imorgen. Kvir meg til alt.

litt blogg igjen

Rart å bare blogge 1-2 ganger i uken etter å ha vært blogaholiker hele sommeren. Men nå er jeg innom igjen. Yay.

Jeg er litt tom. Kanskje pga. antidepressivaen. Tatt de 10 dager nå, så begynner vel å merke det. Føler meg litt innesluttet. Som om jeg egentlig har ekstremt mye på hjertet, men absolutt ingenting som kan settes ord på(klisje, i know, men det er sånn det føles).

Jeg har ganske store problemer med å sove. Mer enn før. Lurer på om det er pga. antidepressivaen og. Men har nesten kun problemer om natten, så tror det har en god del med det psykiske å gjøre også. Jeg legger meg i 12-1-tiden og har ikke klart å sovne før det har gått 3-4 timer den siste uken. Tenker så sykt mye om natten. Hjernen min går på høygir, akkurat som om den ikke klarer å slå seg av og la meg sove. I tilegg klarer jeg aldri ligge i ro, jeg vrir meg frem og tilbake og beveger på bena hele tiden O_O
Har prøvd forskjellige søvntips. Som å ikke se på tv/data rett før man legger seg, ikke spise rett før man legger seg, høre på rolig musikk osv. I tilegg har jeg prøvd å gjøre lekser før jeg legger meg/når jeg ikke får sove. Har fått gjort litt. Men det hjelper aldri på søvnen. Det eneste som hjelper er sovemedisin. Men vil liksom ikke bli avhengig av det heller, dessuten er det så og si umulig å få seg opp og gå på skolen når man har tatt sovemedisin kvelden før(det er vel strengt tatt ganske umulig fra før av men). Jeg klarer bare ikke slappe av om natten! Spesielt ikke når jeg skal på skolen eller noe dagen etterpå.


Ja, også er jeg konstant tørst. Sikkert bare en bivirkning det og, men irriterende:P

Fra fredag til lørdag overnattet jeg hos en vennine, ville egentlig ikke, men følte ikke jeg kunne si nei. En av mine store skrekk er å overnatte hos folk. Hovedsaklig pga. magen. Jeg gidder ikke prøve å forklare en gang, ingen(med mindre de har det samme selv) ville forstått uansett. Å ha en vulkan til mage, som spesielt kødder seg om kvelden/natten, det er jo bare kjempemoro når man må ligge på rom med noen andre! Spesielt gøy når man vekker hele huset når man går på do.
Men det gikk egentlig greit. For en av oss måtte ligge på eget rom(vi var flere) og det ble meg. Jeg hadde tatt en sovetablett i tilegg, så jeg sovna faktisk ganske raskt. Men jeg klarte likevel å bli minnet på hvor sterkt jeg misliker meg selv og hvor ekkel jeg er i løpet av kvelden. Magen køddet seg hele kvelden. Og jeg har ikke noe annet å si enn at det er utrolig flaut.
Som vanlig fikk det meg til å angre på at jeg ikke snakte meg utav situasjonen, for jeg visste jo på forhånd at det ville bli sånn. Jeg lurer meg alltid til å tro at det bare skal bli koselig, at det ikke skal bli noe problem, men gang på gang går det rett i vasken! Ikke rart jeg holder meg hjemme.

Sånn bortsett fra det så var jeg på skolen 2 dager denne uken(eller var det 3? husker ikke helt). Det er i det minste en forbedring. Når jeg først har fått meg på skolen så går det ok. Folkene er veldig greie og lærerne er veldig greie.
Selv om jeg av og til ikke kan unngå å tenke i mitt stille sinn at det er irriterende at de skal være så greie og ikke kan la meg få være deprimert. Haha. neida, men har det som oftest hyggelig på skolen. Magen fucker seg ganske ofte, mindre hyggelig.

Jeg har enda ikke hørt noe fra BUP. Er litt fristende å si "hva var det jeg sa?" nå men. De sa det sikkert ble en av de nærmeste dagene når de ringte på mandag. Nå er jeg så usikker på om jeg vil. Jeg føler ikke de kan hjelpe meg uansett. Også er jeg jo ikke SÅ syk nå. Jeg vil bare sove, sove, sove. Det har i det minste antidepressivaen hjulpet med så langt. Nå går ikke dagene mine ut på selvskading, sammenbrudd og soving lengre, nå går de ut på soving, spising og selvskading i små doser. Forbedring eller ikke? Joa. Det er vel det. For nå er det ikke suicidal-fare lengre(jeg er jo så trøtt at jeg såvidt klarer å selvskade x), og da trenger de ikke hjelpe meg, var vel det de håpte på.
Og kanskje jeg håpte på det selv? Eller nei. Fryktet det ble sånn her. Men nå har det nå blitt sånn. Og jeg føler egentlig ikke helt for å få hjelp. Jeg vil bare legge meg ned og drømme meg langt bort. Det er det som er så fint med å sove om dagene. Jeg faller aldri inn i en veldig dyp søvn, men jeg drømmer utrolig mye, hele tiden. Som oftest koselige drømmer. Her om dagen drømte jeg at jeg møtte 50 cent, det var morsomt.

Nå falt jeg litt off-track her. Uansett. Jeg har det vel på en måte bedre. Selv om jeg føler det blir litt feil og si også. Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting.

DET ENESTE JEG VET ER AT, det føles aldri som om det kommer til å bli bedre, og det har jeg følt i flere år nå(selvfølgelig har jeg hatt mine små, bra perioder).
Det er faktisk 3 år siden jeg begynte med selvskadingen. 9.klasse. Sykt. Når jeg ser tilbake er det egentlig merkelig at jeg ikke begynte før, for jeg begynte vel å slite skikkelig 6-7k.klasse. Om ikke tideligere. Hadde angst når jeg var enda yngre. OH shoot. Jeg så en plass at nesten alle ville ha en depressiv periode i løpet av livet, men at noen slet med det i flere år, og disse ville slite med det hele livet. Eller noe i den duren. Så. Im doomed liksom?

Ikke gir kuttingen meg det samme som før heller på en måte. Det hjelper meg fremdeles litt. Men jeg vet ikke. Det er ikke som det var.

Jeg savner vennina mi :( Telefonen hennes funker ikke eller noe. Ikke snakket med hun på en måned nå. Men flere måneder igjen. Jaja. Det går vel fort. Sier vi.

Utad tror jeg det må virke som om det går veldig bra med meg. Jeg hilste på to av de gamle lærerne mine som ble imponert over alle fagene mine, og jeg pratet i vei. Smilte og smilte. Møtte mange gamle bekjente i helgen. Og det er ikke det at det er en fasade. Egentlig ikke. Ikke hele tiden ihvertfall.

Jeg vet ikke hva jeg babler om. Dette ble bare mye rot, og egentlig ikke noe av det jeg egentlig skulle skrive om. Men det er vel fordi det jeg egentlig skulle skrive om er akkurat hvordan jeg føler det nå, og det klarer jeg ikke.

FUCKFUCKFUCK. Jeg vil at selvskadingen skal virke som det gjorde før. At jeg omtrent ble rusa. Dritt.

Det er jo ingenting som kan hjelpe meg. Jeg vil ikka ha noe. Jeg vil bare ha vekk denne følelsen. Men jeg er kjempeflink å undertrykke den da. Men det blir presset frem igjen når jeg blogger. Merker at det er lenge siden sist. Så siden jeg ikke helt får de rette ordene ut så quoter jeg som vanlig sanger:P
Kakestykke til den som gidder lese alt.


Cause all that I ask for
Is turning to ashes
When everything comes down
There's nothing to die for

Cause im burying my sins
I'm a prisoner and waiting
I'm drowning within
When the world is all im hating
This is my hell

We conform from underground
We arise from your defenses
Through this constitution revolution end

Cause all that I ask for
Is turning to ashes
When all of my passion
Crumbles around me
Im still ganna get to
All that surrounds me
When everything comes down
There's nothing to die for

If I cannot be saved
Then my pride is for the taking
If this is my grave
I will close my eyes awaking


Breath it in and breath it out
and pass it on it's almost out
We're so creative and so much more
We're high above but on the floor

The deeper you stick it in your vein
The deeper the thoughts there's no more pain
I feel alive
If you don't have it your on
the other side

I'm not an addict

It's over now, I'm cold, alone
I'm just a person on my own
Nothing means a thing to me
nothing means a thing to me

Free me, leave me
Watch me as I'm going down
Free me, see me
Look at me I'm falling
And I'm falling...

Don’t know who to trust
No surprise
Everyone feels so far away from me
Heavy thoughts sift through dust
And the lies

Trying not to break
But I’m so tired of this deceit
Every time I try to make myself
Get back up on my feet
All I ever think about is this
All the tiring time between
And how
Trying to put my trust in you
Just takes so much out of me

I take everything from the inside
And throw it all away
‘Cause I swear
For the last time
I won’t trust myself with you

Tension is building inside
Steadily
Everyone feel sso far away from me
Heavy thoughts forcing their way
Out of me


I am outside
And I've been waiting for the sun
And with my wide eyes
I've seen worlds that don't belong
My mouth is dry with words I cannot verbalize
Tell me why we live like this

Keep me safe inside
Your arms like towers
Tower over me

Cause we are broken
What must we do to restore
Our innocence
And oh the promise we adored
Give us life again cause we just wanna be whole

Lock the doors
Cause I'd like to capture this voice
That came to me tonight
So everyone will have a choice
And under red lights
I'll show myself it wasn't forged
We're at war
We live like this

Keep me safe inside
Your arms like towers
Tower over me

Never trust a monkey

Jeg elsker å sove! Det er omtrent den eneste ikke-skadelige måten som kan få vekk alle de tankene i hodet mitt som gjør meg sprø.

Men nå er jeg stresset. Skal jeg på skolen imorgen, eller ikke? Jeg har faktisk klart å gjøre engelsken. Ikke at det ble noe å skryte av, men noe ble det ihvertfall. Men når det gjelder det andre er jeg helt lost.

Jeg vet virkelig ikke. Det er nesten litt skummelt, akkurat som første skoledag igjen. I tilegg har alle blitt bedre kjent, så jeg føler meg litt utenfor. Men er det ikke det jeg egentlig vil da? Er jo meg selv som trekker meg bort.

Noe rart

Jeg fikk ikke sove, så kanskje litt blogging kan hjelpe.

Noe merkelig gikk opp for meg nettopp, om jeg ikke skal si urovekkende.
Jeg er ikke sikker på om jeg vil bli frisk. Jeg kunne godt blitt frisk fysisk. Men når det gjelder det andre så vet jeg virkelig ikke. Det er akkurat som om det å være deprimert har blitt endel av min identitet. Samme med selvskadingen. Hva er igjen av meg uten?

Jeg hater tanken på å aldri mer skulle selvskade. Jeg hater tanken på å ikke se på soving som det beste i livet.
Men mest av alt hater jeg tanken på å tvinge seg opp hver dag. På å finne de rette klærene, spise den rette maten. Og ta seg sammen. Alltid ta seg sammen.
Akkurat nå hater jeg alt ved det. Det eneste jeg vil er å ligge i sengen. Rotne bort i mitt eget lille private helvete. Synke dypere inn i et sort hull bestående av selvforakt og selvdestruktive tanker; og handlinger.

Jeg ser absolutt ikke for meg at jeg blir bra i magen. På samme måten ser jeg ikke for meg at depresjonen skal gå bort. Kanskje gjemmer den seg i noen dager, men aldri mer. Og sånn det føles nå så føles det som om det er meg på en måte? Det er nok fordi jeg er litt dypt inne i en mindre bra periode at jeg tenker sånn, men likevel. Jeg er lei av å kjempe, og jeg vet ikke om jeg orker.

Jeg tror egentlig grunnen til at jeg har gått av/på antidepressiva flere ganger har en ganske enkel forklaring. Jeg er redd. Jeg vet ikke om jeg vil at de skal hjelpe.
Og i tilegg blir man jo helt zombie, men det er en annen sak.

Jeg brukte bio-oil i mange uker(skal gjøre arr mindre synlig osv). Gjett hva som skjedde? Etter å ha brukt det i månedsvis(før jeg skulle på ferie). Så var det første jeg gjorde når jeg kom hjem å sørge for masse nye kutt.

De er akkurat som et bevis på at jeg ikke har det ok på en måte. Litt samme grunnen til at jeg ikke spiser i perioder. Ikke fordi jeg synes det er så sykt fint og være blek og tynn, men fordi jeg på en bisarre måte vil se syk ut på utsiden også.
Også at jeg vil straffe meg selv da.

Jeg vil ikke på skolen fordi jeg vet det er greie folk der, og at sjansen for at de vil få meg i godt humør for en stund er ganske stor. Så jeg vil ikke, fordi jeg er redd. Også fordi jeg har en sånn merkelig tanke at jeg ikke kan ha det gøy. Av flere grunner egentlig-
*nedturene etterpå
*jeg føler meg jo jevnt over jævlig, og har de sammenbruddene, da skal vel jeg ikke klare å ha det gøy i det hele tatt på skolen osv.?(en eller annen ide jeg har satt meg i hodet, at SÅNN er depresjon. Akkurat som om jeg må følge spillereglene for deprimerte O_o)
*det gir meg forhåpninger. Men jeg vil bare bli skuffa.

Så jeg trekker meg unna.

Menneskehjernen er fascinerende huh? Så utrolig mye problemer man lager for seg selv istedenfor å bare leve! Hadde det bare vært så enkelt.
Og ja, just for the record, jeg prøvde å kaste opp her om dagen, men jeg fikk det ikke til. Hahha. Looser.

Denne sangen beskriver det perfekt, nesten.

It’s easier to run
Replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone

Something has been taken
From deep inside of me
A secret I’ve kept locked away
No one can ever see
Wounds so deep they never show
They never go away
Like moving pictures in my head
For years and years they’ve played

If I could change
I would
Take back the pain
I would
Retrace every wrong move that I made
I would
If I could take all the shame to the grave I would

Sometimes I remember The darkness of my past
Bringing back these memories I wish I didn’t have
Sometimes I think of letting go
And never looking back
And never moving forward so
There would never bee a past
Just washing it aside
All of the helplessness inside
Pretending I don’t feel misplaced
Is so much simpler than change

It’s easier to run replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone

Vet liksom ikke helt.

Den siste uken har vært helt syk. Bare et eneste virvar av følelser. Klarer ikke skille dagene fra hverandre når jeg tenker tilbake.

*På tirsdag var jeg hos legen som ville ha meg inn på sandviken. Mamma nektet.
Så kunne jeg komme inn på Solli istedenfor, hun måtte bare ringe BUP.
*på onsdag ringer noen(vet ikke om det var bup eller hva, vet bare at mamma både snakket med legen der og psykologen min) og sier at man må være 18 for å komme inn på både solli og sandviken, men at jeg likevel kan komme inn på haukeland.
*Fredag hadde jeg BUP-time. Ubehagelig. Første gangen jeg snakte med psykologen min etter å ha utlevert meg på den måten jeg gjorde(leverte bloggen).
Det gikk vel helt ok. Fælt som vanlig. Vi kom frem til at jeg ikke var suicidal på den måten at jeg hadde prøvd eller hadde et veldig sterkt ønske om å dø, men at når jeg får sammenbrudd går all logisk tankegang ut vinduet og jeg gjør ting og vurderer å gjøre ting som er såpass skadelige at jeg likevel er en fare meg selv, eller noe i den duren.
Jeg fortalte henne om overdosene og litt sånn. Pyntet litt på det. Hun spurte om jeg hadde noen piller nå. Og jeg sa jeg hadde to pakker med paracet, det likte hun ikke.
Hun spurte om det hadde gått at hun fikk moren min til å fjerne de O_O
(jeg var ærlig og sa at; om jeg har lyst på paracet, så kan jeg bare kjøpe, så lite poeng).
Men jeg fortalte ikke at jeg hadde masse sovetabletter : burde nok fortalt det, men hun skrev liksom ned alle pillene jeg sa jeg hadde brukt noen gang, og det føles som om jeg aldri mer skal få lov å få noen medisin eller noe. *stemplet pillemisubruker* liksom. Så jeg holdt kjeft om sovemedisinen.
*Fredag kveld ble jeg plutselig veldig rastløs. Gikk en tur på butikken og var bare i helt sprøtt humør etterpå. Ville drikke. Ville ta dop. Ville hyle og skrike.
Men jeg klarte heldigvis roe meg ned(ved å proppe i meg masse usunt:S).
Følte meg helt ok litt senere, men likevel gikk jeg inn på badet og kuttet, og nå er det så og si ikke ledig plass på ene armen lengre.
Men tok ikke sovetabletter, så et fremskritt der.

*Lørdag reiste jeg hjem. Følt meg ok idag. Plutselig føler jeg meg helt jævlig. Men så resten føler jeg meg helt ok. Gikk til og med en tur med mamma. Nå sov jeg til 4 idag da. Men likevel. Det er jo absolutt en forbedring. Men jeg vet ikke helt om jeg liker det. Om jeg kjenner meg selv rett kommer jeg til å prøve å sabotere ting med mindre det ikke går i dass av seg selv. Ugh.
Fikk melding fra noen i klassen, om at de savnet meg og at de trengte meg i klassen, varmet helt utrolig^^,

Vet ikke om jeg går på skolen på mandag. På en måte vil jeg, og bør vel egentlig om jeg er noenlunde i form. Er bare redd for at alle skal spørre og sånt, i tilegg blir jeg jo mest sannsynlig innlagt på mandag eller tirsdag. Så vet liksom ikke om det er vits å gå på skolen en dag O_O

Ellers så savner jeg mange.

*vennina mi, come back to me

*Ahmed- Tror aldri jeg har hatt den kjemien med noen før, haha, han husker sikkert ikke hva jeg het en gang. Eller, jeg tror egentlig han husker meg. For det var spesielt.

* bestefar :/

* Mahmod-bare tenker på hvor lenge det pågikk, også bare slutt liksom. Var jo for det beste, men likevel. Vet det er tragisk å savne han, men gjør det likevel.

Så yes. Jeg savner egentlig alle. Har ikke vært sosial på 10 dager, sånn utenom familien. I need a hug.

herlighet, så sant

I've heard so many people tell those who suffer depression to just 'cheer up.' I wonder if they can really believe that it’s that simple.

Depression isn't just sadness. It is emptiness, it is misery. It is pain and nothingness at once. When you are truly depressed you lack the ability or will to cheer yourself up. No one just ‘has depression.’ You suffer from it. This is depression:

You will wake at 5, 6, maybe 7am, feeling as though you had only just fallen asleep. It’s likely you did. If you don't have to be somewhere, you could lie in bed for another 3 hours...too tired, too miserable and pathetic to crawl out of you bed. Or maybe you will sleep until 1pm, because it’s so much easier to sleep through most of the day than actually live it, and you’re so unbelievably tired anyway. You will push through the day, knowing that every hour will be a struggle and not knowing how you will feel tomorrow. People will ask what is wrong, and you will simply smile and say 'nothing, I'm just tired.' Yes you are tired. You are so tired of drifting through every day, with no will to actually live. But you simply smile, and they'll believe you. It’s so much easier to lie anyway, and most of the time you can push away the guilt. Sometimes you might find a way out, temporary as it may be. You might write or draw or sing. Or you might cut, burn, binge, purge, drink, starve, scratch, pull, overdose...anything to take your mind away from the utter misery it seems to be so obsessed with. What you don't know is that soon these acts will take over your thoughts. You will spend your days not only lost in the haze of depression, but your mind will be so consumed with these thoughts of escaping and self destruction that you think you could explode. You will see a series of lines, and think of the lovely scars you could make, where you will make them. Your mind will be permanently spinning with thoughts of this pain, and different ways you might destroy yourself or, more precisely, this monster inside you. But of course none of this will work. You will still spend your night alone, sitting and staring at nothing, completing mindless tasks as if they have some importance, as if you are really there. Be careful where you let your mind wander. Night time is the darkest time in depression. That's when all the demons come out, when you become weaker. It is when you will hurt yourself simply to make the urges stop for 5 minutes. It is when you will spend hours crying or screaming for no reason other than the agony inside. You will shake and feel as though your whole body will cave in or explode. No one will understand. You do not have hospital beds, drips, bandages or needles to make people worry. To make them realize that this sad little girl is actually sick and needs help. Of course the depression will have destroyed any self esteem you might have had, so you'll be too scared to ask for the help you need. You just go on, hoping someone will notice your slow, meticulous self-destruction. Don’t worry, it won’t always be so bad. Some days you might even feel stable. You might walk tall for one day, feeling a glint of hope that maybe one day things will get better, that things are getting better and you have the strength to fight. Then one small thing will go wrong, and you’ll fall apart all over again. You feel stupid for even considering that things could get better.

Have you ever felt as though your whole body could just crumble any minute? Just crumble and fall apart, like it’s lost anything it had holding it together. That’s what it feel like all the time to be depressed. That raw fragility. It feels as though the smallest disruption in our life, or in your head, or in the world, could send everything spiraling downwards. And it can. The tiniest mistake can cause you to hate yourself more than you could possibly imagine. The smallest crack in your world can make it all seem pointless.
Depression destroys any resources you have. Any strength or courage you kept stored away for emergencies. So if the tiniest little storm hits, you are left to trying to survive the ravages of a cyclone without a life boat. It wears you down and even the smallest crack can seem like an earthquake and every minute is spent waiting for the next shake. And then one day, you will find yourself curled up on your bedroom floor, sobbing, because you can’t find anything to wear. Every little thing is just more proof of how worthless you are.

Eventually, you begin to expect it. You anticipate the bad times, because you know the good times are just fooling you. And they are filled with fear and anxiety over when everything will come crashing down again. You are always waiting for the next breakdown. You’ve become so accustomed to feeling miserable, that happiness is a foreign feeling that you won’t even let yourself experience. You don’t deserve it. So you become numb, which at times, is worse than the full-blown screaming and crying depressive ‘episodes.’ You find yourself begging to hurt again, because any feeling is better than feeling nothing at all.

Depression is one of the cruelest of all illnesses. You see, it’s much easier to fight when you can see an end to it all. When you know that in the end you will either win or lose. But whatever the outcome, the war will be over. The thing about depression is it blurs your perception of the future and makes it near impossible to see that end. You start to think that there’s no such thing as ‘winning’ and why bother fighting if you already know the outcome. It gradually strips you of any hope you previously had. And without hope, it’s difficult to see a future or a reason to fight.

Noe jeg fant på deviantart

Can you really sit in a tunnel of noise and yet hear only silence?
Can you scream so loud that you feel as though your heart will break and yet make no sound at all?
Can you be so trapped within yourself that you see no way out?
How can it be possible to need someone so badly but want every one to stay away even more?How can you exist in a moment but have no emotions attached?
How can you be in so much pain that you are no longer able to feel?
The overwhelming sense that one more moment of anything that amounts to more than nothing will be more than too much?

Trying to make sense of it all.
Asking questions, trying to understand, trying to be more than the moment but being so buried in it that it suffocates.

Trying to try.
Holding on to the belief in self.
The endless fighting to prove that the lies are the lies and the truth is the truth and someone else's eyes create the muddle and confusion.The want to believe that things are as they should be, that all the numbers add up.
Denial that projected images are wrong, it has to fit the hole, as long as the square peg fits in the round hole it doesn't matter how it gets there.

Need to fly, need to sleep, need to dream.
They say that time heals all, but why does it take so long?

Pain takes pain, it gives it a moments release but then it goes and all remains as it was.
Sometimes anger takes over pain but then it goes.
Sometimes there is a moment when if only someone would be there it would all go away, but then it goes.
Can anything ever be normal?Can anything ever be like everything else?

Kan ikke noen bare gi meg en klem?:(

En av de verste dagene/nettene. Sensurert versjon.

Jeg brøt totalt sammen i 7-tiden idag, og siden det har det vært helt grusomt. Ikke en sånn "god" sammenbrudds-følelse(ikke det at det er noe behagelig eller gøy, men det er i det minste som oftest noe litt kjent og sånt). Men denne gangen er det annerledes. Har grenet flere timer i strekk.

Pappa prøvde faktisk å snakke med meg, han trodde det bare var mageproblemene og sånt, jeg synes bare utrolig synd på han egentlig, og blir bare enda sintere på meg selv.
Mamma oppfører seg som vanlig. Jeg lå på gulvet, vet ikke hvorfor, jeg ble bare så svimmel, så jeg la meg ned. Hadde på musikk. Den ene hånda mi var helt nummen og jeg følte meg helt rar. Lå sånn lenge, men så kom mamma plutselig ned. Hun reagerer ikke en gang, tråkker bare over meg og sier at jeg ikke må ligge på gulvet, det er skittent, før hun går inn og sette seg med dataen.

Pappa kommer ned litt senere, han prøver å prate til meg, og hjelpe meg opp. Men jeg var som sagt helt ør i hodet. Så han gikk bare igjen, sa han kunne koke litt ris til meg så jeg fikk meg litt mat.

Jeg reiser meg opp etter en god stund, går inn på badet og risper meg opp i ansiktet, før jeg går inn på ene rommet og står og dunker hodet i veggen. Så begynner jeg gråtkvalt å rope hvorfor ingen kan hjelpe meg...mamma kommer inn og spør hva hun skal hjelpe meg med, jeg sier bare at hun må hjelpe meg. Hun sier hun ikke kan hjelpe meg når jeg ikke sier med hva. Jeg blir om mulig enda mer frustrert.

Pappa kommer ned igjen og sier han kan hjelpe meg med leksene(vet ikke helt hva han tenkte siden jeg må ha sett helt grusomt ut der jeg sto og rev meg i håret). Men sier det igjen, synes skikkelig synd i han, for han prøver jo faktisk.

Etter mye styr og greier går jeg opp og setter meg i sofaen. Er fremdeles helt vekke og karer nesten ikke gå stødig. Pappa sitter der med matteboken min og blar, jeg klarer ikke fokusere whatsoever. Så kommer mamma inn og sier noe greier, som hun avslutter med; det er ikke bra å gå og synes så synd på seg selv hele tiden. Det føles som enda et slag i ansiktet, siden jeg allerede da hadde tatt meg mye sammen. Jeg stormer ned igjen. Men tvinger meg opp igjen når mamma er forduftet. Der sitter vi nå, pappa leser i boken min og prøver å forklare litt for meg som er totalt åndsfraværende. Etter en stund gir han vel egentlig bare opp, og blir sittende å se på dokumentar.

Så gikk han og mamma og la seg. Jeg ble sittende ut i gangen en liten stund. Tok ikke lang tid før jeg hørte snakking om meg. Mamma sa " hun spiller på at hun er mye syk og sånt, hun vet hvordan hun skal spille på det osv. Hun kan jo bli frisk om hun vil, men hun tar jo ikke mot hjelp"(dette er ikke sant, det er snakk om sprø altrnativ greier som koster alle pengene pappa tjener som ikke funker).
Også diverse ting om at jeg liksom bare planlegger alt eller noe :S Wtf.

Nå føler jeg meg helt grusomt. Har ekstremt vondt i hodet pga all paraceten, og er i tillegg tungpustet. Ikke noen særlig kombinasjon når man vil sove. Tviler på at jeg får sove egentlig.
Jeg vil bare løpe opp og forlange å få en klem, forlange at de får meg lagt inn, forlange at noen slår meg i svime, for jeg orker ikke mer av meg selv.

Skole blir det nok ikke imorgen. Vet ikke når det blir.