jeg sier stakkars pårørende. De lider som regel mer enn kutteren selv.(om de da har fått øynene opp og tørr innse hva det er som skjer, for så å ta tak i det) Den smerten/reddselen/angsten som mødre/fedre må leve med i slike situasjoner er ubeskrivelig tror jeg. Det er jo nesten som å ha et dødsykt barn. Hver dag kan være den siste, og det eneste som virkelig gjelder hver dag er et lite ord "håp" Ikke mye å støtte seg til egentlig. Blir kuttet litt for dypt er det gjort. Hver dag blir som en mulig siste.
Familier blir til levende døde av frykt. Mange vil nok si at selvskadere bare er ute etter oppmerksomhet, hadde det bare vært så enkelt. Det er alt det andre som er så grusomt. Alt det som følger med av psykiske problemer for alle involverte. Det jeg prøver å si er at det dreier seg skjelden bare om en person. I slike tillfeller blir alle "syke"

(kommentar på nettsted)

Jeg hater sånne ting! Får så ekstrem skyldfølelse :/ Og det er vel kanskje sant og.