Sorry

Sorry til alle jeg snakka med igår og sånt. Føler meg som vanlig utrolig dum! Oppførte meg som, ja, vet ikke. Eller, det på msn var nå ikke gale ifh. til hvordan jeg faktisk oppførte meg. Må ha vært defenisjonen(skrives det sånn? O_O) på gal. Scheisse.

Det var jo forsåvidt deilig å være litt glad da, kunne bare ønske jeg klarte å bruke det til noe som er litt mindre destruktivt.

Imorgen(eller idag egentlig) kommer jeg nok til å våkne og føle meg enda dummere enn nå. Ja, omtrent som en hangover, uten kvalmen. Der jeg tenker tilbake og bare; shit, gjorde jeg det? Jeg kunne ønske jeg hadde piller eller alkohol å skylde på for at jeg oppfører meg så idiotisk. Eller sært som noen på msn betegnet det som:P

Jeg kan jo selvfølgelig skylde på at jeg er diagnotisert med bipolar. Men jeg klarer ikke la være å føle at det er meg det er noe galt med, altså, at det er jeg som er dum. Selv om det liksom er denne sykdommen som de snakker om.

Men. Jeg vil ikke si jeg er gal-gal da. Jeg har jo en viss selvinnsikt. Og i tilegg kunne jeg ALDRI ha skadet noen(vel, såklart, om noen hadde angrepet meg eller noe,men ikke sånn uten videre liksom x).
Så relax, jeg er ikke en farlig-psycho. Forhåpentligvis ingen som trodde det heller, huff xD
Føler jeg bare må forklare meg, siden jeg sikkert virker litt sprø noen ganger. Ja, jeg synes egentlig jeg er utrolig merkelig selv, når det liksom har gått litt tid og jeg ser tilbake.

Tror det går bra med kuttene. Eller, det vil si, jeg vet ikke helt. Ikke orket å stresse med det ikveld, men brukte sånn desinfenserende sårgreier jeg hadde da. Har desverre ikke noe å ta på de, så får ta en tur på apoteket imorgen.

Jeg blir sint fordi jeg gjør sånt. Alle vil at jeg skal slutte, og jeg vil slutte for de andre sin skyld. Men tror egentlig ikke jeg klarer det. Og for å være ærlig så har jeg egentlig ikke prøvd siden sommeren. Jeg var vel bare lei av å prøve om igjen og om igjen. Det eneste som skjedde var at jeg ble ekstremt frustrert over meg selv når jeg sprakk. Det blir liksom 100 x så mye stress.
Selv om jeg såklart burde prøve å slutte. Det er jo det man skal gjøre. Prøve.

Jeg vil egentlig bli innlagt igjen. Eller på en måte ikke, for jeg er utrolig forbanna på de folkene der inne. Men samtidig er jeg lei av at folk skal bekymre seg for meg! Det er liksom bare for dumt. Jeg er jo glad for at folk bryr seg, men likevel... Når jeg er der inne føler jeg mamma og pappa kanskje klarer slappe av litt mer. Og jeg klarer å slappe av litt mer.
Men så kan jeg jo ikke være der alltid. Det som er problemet.

Nå har jeg på en måte blitt vandt til livet ute igjen, sånn noenlunde ihvertfall. Ikke at det går så fantastisk bra, men har ikke lenger den ekstreme lengselen etter å bli innlagt igjen. Selv om den av og til kommer. Jeg kan egentlig ikke helt se for meg å bli lagt inn igjen, det er stress å omstille seg sånn.
Men jeg savner folka.

Også blir jeg bare mer og mer bekymra for han ene. Alvorlig bekymra. Han har ikke vært online på noen uker, han er ikke innlagt igjen og jeg finner ikke nummeret hans! Skjønner ikke hva som skjer jeg. Kan jo bare være han er opptatt, men føler ikke han helt er typen som er så ekstremt opptatt hele tiden.
Men får bare håpe det beste.

Nå skal jeg sove. Jeg føler meg ikke så verst. Har fått ryddet endel. Noe som får meg til å tenke på at jeg virkelig burde gjort litt matte. Sukk. Nå kommer jeg til å tenke på det hele natten:P
Neida, forhåpentligvis får jeg sove i den gode sengen min. Tatt på nytt sengetøy og sånt idag og, deilig <3
Hjertesengetøy, hoho:D

Jeg tror jeg skal prøve på noe nytt. Jeg skal prøve å avslutte alle innleggene mine med noe positivt. Hm, det blir kanskje litt vanskelig av og til. Men det er det man må. Man må prøve :)