Sur og trøtt

Jeg burde ikke avlyst timen idag. Jeg burde egentlig ha snakket med noen.
Men tvilsomt at det hadde hjulpet uansett.

Jeg føler ikke det med spising og sånt egentlig er et problem. Eller, det vil si, jeg vet det ikke er sunt sånn jeg holder, men det er likevel ikke så big deal på en måte.
Det har blitt en ny form for selvskading kinda. Jeg vet ikke helt hvrofor jeg gjør det, men det er vel egentlig flere grunner. Jeg lar være å kjøpe mat når jeg er på butikken, så skapene er tomme. Sånn bortsett fra frukt da. Og idag sjekket jeg søren meg kaloriene på juicekartongene. Feiler meg liksom?
Vet jeg ikke er tykk, er ikke det det er snakk om. Føler meg bare, ja, vet ikke. Fæl.
Jeg tenker på mat konstant, så kommer sikkert til å sprekke og hive innpå med masse mat snart, også føle meg helt grusomt og la være å spise en stund.
Ond sirkel ja.
Man blir jo fysisk dårlig av det og så. Og jeg liker ikke være mett, jeg liker å spise, men liker ikke være mett.
Og med meg er det liksom ikke noe midt imellom? O_o
Alt eller ingenting.

Hver dag når jeg kommer hjem skjønner jeg ikke hvordan jeg har klart dagen. Jeg tenker at dette er aller siste gangen jeg orker det. Ikke fordi det er noe fælt med folkene jeg er med eller noe, men jeg føler meg bare helt fælt. Det er meg det er noe galt med. Blir utslitt både psykisk og fysisk. Jeg vet ikke om jeg lengre ser noe vits i å f.eks bli innlagt igjen, for jeg vil bare isolere meg. Jeg vil ikke bevege meg et steg utenfor leiligheten. Bare tanken på det gjør meg utslitt.

Og sove, sove, sove.
Takk Gud for soving!

Også forteller alle psykologer og alt sånn at jeg må finne ut hva som er best for meg, jeg kjenner meg selv best. Og det er mitt ansvar å si hva jeg trenger. Men herlighet, jeg vet ikke. Jeg trenger masse piller, er det jeg trenger.
Dere skal hjelpe meg liksom, ikke fortelle meg at jeg må hjelpe meg selv. For det klarer jeg ikke.