Blah.

Jeg har ikke sovet noe. Vet ikke helt om det er fordi jeg ikke får sove eller om det er fordi jeg kvir meg sånn at jeg bare ikke har lagt meg skikkelig. Egentlig en kombinasjon tror jeg.

Jeg vil ikke gå. Eller jeg vil på en måte. Vil, fordi jeg vet det er noe jeg bør gjøre, og jeg ødelegger mye om jeg ikke går. Men klarer ikke. Klarer ikke noe.
Jeg er vel bare lat. Hvilken medisin kan man ta mot latskap, sånn bortsett fra speed?

Kanskje jeg bruker at jeg ikke har sovet som en unnskyldning for å ikke gå på skolen, for å ha psykiske problemer er ikke nok. Ihvertfall ikke for foreldrene mine. Vet ikke om det er nok for meg selv heller men.

Jeg føler meg så mislykka! Og ikke kom og si at jeg ikke er det. For se på livet mitt, det er totalt idiotisk, patetisk. Jeg ligger hjemme hele dagen. Jeg klager. Skriver 100 innlegg for dagen. Klarer ikke skolen selv om jeg bare har 3 fag! Jeg er så heldig at jeg har så få fag ja, men likevel greier jeg det ikke. Ikke i nærheten en gang. Men hva kan jeg gjøre? Om jeg dropper ut kommer alt til å knekke enda mer sammen, da er det offisielt at jeg er mislykket. Det er vel egentlig den eneste vesentlige forskjellen når jeg tenker meg om.

Jeg tenker på en jeg gikk i klasse med ifjor. Jeg tenker på hvordan en stor del av klassen så på han. Og neida, har ingen aning hva han sliter med. Men likevel, jeg ble forbannet hver gang folk lo og sa; han er jo aldri her. Eller lignende ting.
Ikke at det er noe stygt å si det, er jo sannheten, men likevel. Jeg ser for meg at klassen min nå sier det samme om meg. Og det gjør på en måte litt vondt. Jeg blir nok sett på som litt rar, som en som er annerledes. En som sluntrer unna.
Jeg er litt lettet over at ingen i klassen ser ut til å bry seg. Jeg trenger ikke forklare meg. De virker som om de har glemt meg eller ikke har merket at jeg har vært vekke. Men jeg ble likevel utrolig glad når han ene snakket til meg idag og sa navnet mitt. Høres nok latterlig ut, men bare det at han faktisk husket hva jeg het, det gav meg et sekunds lykke.
Jeg føler meg som en outsider, og det føles som det er for sent å komme seg inn igjen på en måte. Kanskje er det bare det at jeg ikke er vandt til å ikke ha venner på skolen. Vet ikke.


Jeg burde ta meg sammen! Men jeg klarer det ikke. Jeg er for svak. Jeg ser egentlig ikke poenget. Eller jeg ser poenget, på en måte. Men det er like greit å ikke se det. For jeg har absolutt ingen tro eller forhåpninger om at det kommer til å gå. Kanskje det er det som er problemet. Det er sikkert det. Og jeg kan sikkert lyve og si at; JA, det skal gå! Jeg kommer til å klare det. Prøvd å si det, men det er vanskelig når jeg ikke ser noen fremtid. Når jeg ikke ser noen fremtid etter vidergående. Da blir på en måte hele poenget borte? Ikke at jeg MÅ ha en klar ide om hva jeg skal utdanne meg som, men når jeg er nesten sikker på at jeg aldri kommer tiol å klare å fullføre noe som helst, da er det jo bare håpløst.

Kanskje jeg kunne klart skolen om jeg ikke trengte være der i timene. Men tingen er jo at timene som oftest går OK. Selv om jeg ofte har problemer med å konsentrere meg, så er det ikke så fælt. Jeg hater ikke skolen. Jeg bare klarer det ikke? Det er ikke logisk. Jeg synes ikke skolen er fæl, men likevel legger jeg meg ikke fordi jeg kvir meg så ekstremt. Tror det er tanken på en ny dag som er verst. Og når jeg i tilegg må dra meg opp på skolen, så blir det ikke bedre.
Men føler meg som en skikkelig cry baby. Alle må jo dra seg opp om morgningen, alle må jo gå på skolen. Jeg er ikke den eneste.

En ting er ihvertfall sikkert. Når man har så elendig innstilling som meg, er så lat og ufornuftig, da er det virkelig noe gale med en.
Jeg fortjener ikke gå en så bra linje, med så greie lærere.
Klassen er jo OK og. Så jeg skjønner rett og slett ikke problemet!

Jeg tror nok det hadde hjulpet litt å bo nærmere skolen. Men det er uansett ikke et alternativ. Sånn bortsatt fra at jeg bytter skole, og det vil jeg ikke. Og da må jeg i tilegg flytte hjem.

Jeg vil ikke at lærerne skal gjøre en innsats for at jeg skal klare skolen, jeg vil ikke at BUP eller helsesøster skal gjøre det. For jeg har ingenting å gi tilbake. Det er ikke vits, de burde brukt tiden sin på andre, for jeg kommer til å skuffe dem.

Jeg prøver å tenke at neste uke, neste uke skal jeg gå minst tre av dagene. Eller ihvertfall to. Og om jeg klarer det, så kanskje jeg klarer enda en dag uken etter der. Men hver uke skuffer jeg meg selv. Hjernen min kobler totalt ut om morgningen. Burde gått på kveldskole. For jeg fungerer ikke på morgenen/dagen. Ikke bare fordi jeg er trøtt, men jeg klarer ikke tenke rasjonelt. Jeg blir kort og godt bare helt idiot. Og det eneste jeg vil er ligge meg ned og dø. Den følelsen av håpløshet kommer så sterkt at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å overvinne den.
Så å være på skolen er ikke det største problemet, det er å få seg der. Og sevfølgelig sliter jeg endel faglig. Fordi jeg ikke klarer jobbe, for jeg sover hele tiden og klarer ikke konsentrere meg. Jeg er lat med andre ord.

Jeg har vel egentlig bare gitt opp meg selv.

Denne sangen passer egentlig ikke. Er vel mer hva jeg vil at folk skal gjøre. At folk skal skjønne at det er det de må gjøre. Alle trenger vel noen å ta frustrasjonen sin ut på? Jeg melder meg frivillig. Så har jeg i det minste en mening i livet, et mål.

The sun is gone and the flowers rot
Words are spaces between us
And I should've been drown in the rivers I've found of took and lost
And I should've been down when you made me insecure

So break me down if it makes you feel right
And hate me now if it keeps you alright
You can break me down if it takes all your might
'Cause I'm so much more than meets the eye

And I'm the one you can never trust
'Cause wounds are ways to reveal us
And yeah I could have tried and devoted my life to both of us
But what a waste of my time when the world we have is yours

So break me down if it makes you feel right
And hate me now if it keeps you alright
You can break me down if it takes all your might

Hate me, break me down
So break me down
So break me down
So break me down if it makes you feel right
And hate me now if it keeps you alright
You can break me down if it takes all your might
'Cause I'm so much more than meets the eye