Jeg har funnet ut at det er vanskelig å være med flere. Eller liksom, når jeg er nede. Jeg føler meg bare utrolig distansert på en måte? Og jeg tolker alt feil. Idag snakket noen om depresjon, de tullet bare, men likevel følte jeg meg helt dårlig. Tror kanskje det bare er jeg som prøver å finne grunner til at jeg faktisk er annerledes, at jeg ikke er utenfor fordi jeg velger det selv, men fordi jeg faktisk er det.
If that makes sense.
Men å bare være med noen få. Det går liksom.
De få gangene jeg er veeeldig oppe er jeg sånn at jo flere jo bedre, for jeg er jo så eeeeekstremtmorsom da.
Anyway. Det irriterer meg, med alle drømmene. Men samtidig er det litt deilig at jeg føler jeg lever litt i min egen verden:P
Men jeg hadde en småekkel drøm her en dag. Igår eller noe. Drømte jeg var innlagt igjen, og plutselig ble ene venninna mi innlagt der også. Hun pleier være glad og det var hun da også. Hun hadde fått en sykdom som gjorde at hun følte seg helt vanlig men hele tiden prøvde å ta selvmord likevel, eller noe sånt.
Hun synes det var kjipt hun ikke kunne få trene siden hun var der. Jeg synes det var fælt siden hun virket helt ok sånt,tenkte BUP kanskje hadde gjort en feil denne gangen eller noe.
Vi gikk og shoppet, for de hadde egne butikker og sånt der. Var omtrent som englandsbåten. De hadde frisører og alt mulig. Det var egentlig veldig koselig.
Men når vi sto i sånn 2.etasje senere...(det var sånn som galleriet omtrent, at det gikk rundt, bare at det var litt mer husaktig da, sånn gammeldagshus liksom:P)
Så hoppet hun utfor :/ Jeg fikk jo selvfølgelig litt sjokk og sånt...HUN liksom?
Uansett, vi løp ned, men det gikk bra med henne heldigvis(det var ikke kjempelangt ned liksom) var bare litt forslått. Og resten av drømmen gikk ut på at hun var akkurat som hun pleier være også plutselig prøvde ta selvmord på forskjellige måter :S Husker ikke hvordan den endte. Sikkert like greit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar