Det gjør vondt.

Ja, det traff meg rett i hjertet.

Meg og pappa snakket litt ilag mens han kjørte meg tilbake i leiligheten. Vi begynte å snakke om soving, og jeg prøve fortelle han litt om hvordan det var. At jeg ikke fikk sove fordi jeg kvidde meg sånn til en ny dag, til skolen og alt. Og at jeg ikke klarte slappe av, men at jeg klarer det om dagen. Det gikk greit i begynnelsen. Følte vi hadde en ganske grei dialog. Men så sier han ; det høres vel egentlig bare ut som ren latskap det der.

Hva er det de sier? Sannheten er tøff? Jeg vet ikke om det er sannheten, men jeg følte meg helt jævlig og kortsluttet helt. Koblet helt ut og sa ikke et ord resten av turen. Og nå føler jeg meg jævlig. Men samtidig litt bra, for jeg fortjener det.

You can break me down if it makes you feel alright :)