Sammenbrudd

Jeg trodde det klikket helt for meg i natt. Jeg sovnet ikke før rundt 7 idag tidlig etter å ha hevet innpå med mat og piller. Vært skikkelig nede litt for lenge i strekk nå, så det måtte egentlig bare komme. Vennina mi som skal flytte fortalte meg igår at hun skulle på kino med vennina si idag og se den filmen hun visste jeg ville se, og jeg har foreslått flere ganger at vi skal se(for å ikke nevne at hun vet at jeg har en gratisbilett). Kanskje en bare liten filleting, men det ble liksom bare toppen på isfjellet. Er så utrolig mye som presser på nå. Skal flytte, trodde det var bestemt hvilken leilighet jeg skulle bo i. Men plutselig begynner mamma og snakke om at jeg heller kan flytte i en hybel hun hørte var ledig. Det var jo bestemt! Jeg er stresset av tanken på skolen som begynner igjen om 10 dager. Jeg er livredd rett og slett. Men fy fader hvor godt det skal være å seg vekk fra denne drittplassen med mamma som bruker hver eneste mulighet til å få meg til å føle meg dårlig. I tilegg er jeg stressa pga. vennina mi som skal flytte+at hun ser ut til å avvise meg. Til og med flyttingen er litt skummelt. Men mest av alt, skolen! Kommer aldri til å klare det.

Så det ble mye igår, for ørtende kveld på rad. Jeg sovnet endelig i 7 tiden. Men ble vekket av mamma 3 timer senere som sa jeg måtte passe lillebroren min. Og da klikket det helt for meg. Slengte mobilen min i veggen og måtte ta meg sammen for å ikke ødelegge alt rundt meg. Jeg hylgrein i sikkert en time i strekk. Og kvapp til hver gang mamma nærmet seg, eller om jeg så hun, omtrent som et såret dyr(er vel strengt det jeg er også?). Lå og skalv i sengen min og grein. Sa om igjen og om igjen at jeg ikke fant allergimedisinen min, at jeg måtte ha den!(akkurat som om det var det som gjorde meg opprørt). På et tidspunkt kom faktisk mamma helt bort til meg og spurte om hva som egentlig var gale? Jeg hikstet at jeg ikke orket mer, av noenting. I et lite sekund trodde jeg faktisk hun skulle hjelpe meg, kanskje til og med gi meg en klem. Men istedenfor begynte hun den gamle talen om at jeg måtte ta meg sammen. Som etterhvert gikk over til en tale om at hun begynte å tvile på om jeg kunne flytte på hybel for meg selv når jeg oppførte meg som en baby. Åh, jeg misliker henne så innigranskauen sterkt!(vil ikke si hater, selv om det av og til kan føles sånn, for hun er jo moren min, er glad i henne).

Tok ganske lang tid før jeg klarte roe meg ned, og da gikk jeg rundt i huset som en zombie, før jeg sluknet. Mamma kom tilbake for en stund siden, og da var alt som vanlig. Vi krangler og slenger sure bemerkning til hverandre, men ikke noe kjempegale. Hun begynner igjen på talen sin om at hvordan jeg plutselig kunne bli frisk nok til å være oppe og se på tv når jeg ikke orket å passe lillebroren min idag tidlig? Og at jeg bare kan pelle meg ned på rommet mitt og ikke komme opp før ikveld. Ærlig talt. Sier det igjen, er så glad at jeg skal flytte.

Nå er jeg bare blæ. Mamma vil at jeg skal ta oppvasken. Vi har ikke oppvaskmaskin som funker, og det er ekkelt. Så jeg oppfører meg med andre ord som en drittunge og lar være å ta den. Jeg har vært svimmel i hele dag, hver gang jeg reiser meg holder jeg på å falle om. Jeg er så sykt lei av å være i dette fengselet, men alt jeg orker dagen lang er jo bare å sove.

Det eneste positive var vel at jeg har fått grått. Noe jeg ikke har klart på flere uker selv om jeg virkelig har hatt behov for det.Men jeg føler ikke akkurat at dette var et sammenbrudd jeg trengte for å gå videre. Jeg føler neste sammenbrudd ligger like rundt hjørnet for å være ærlig. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Var til og med så desperat at jeg nesten ringte en hjelpetelefon igår, men turde ikke.
Har flere kutt nå enn jeg har hatt på lenge, og jeg vet ikke hva jeg synes om det. Jeg vil bare at alt skal stoppe.