Jeg fryser

Put your hands onto my chest
rip my heart out
Feel your breath into my lungs
shut me down

Make my cold skin colder

Tear my clothes apart
dress me naked
Bite me in my tongue
and make me bleed

Wisper bittersweet words

Pull my sleeves up
with passion
Discover my scars

and kill me.


---------------------------------------------------------------------

Jeg var flink og skrev dikt igår når jeg følte for å gjøre andre ting, applaus til meg(selv om jeg endte opp med å gjøre det senere anyway).

Jeg føler meg så uttafor. Tror aldri jeg har følt meg så uttafor som nå:/ Jeg passer liksom ikke inn i klassen jeg går i føler jeg, de er så perfekte...De har et alltid moro, og de er kjempegreie. Men de er liksom så verdensvandte, tilpasser seg situasjoner lett osv. Og selv om jeg kanskje kan være litt sånn så er det så mye som hindrer meg. Depresjonen, selvskadingen, mageproblemene og alt. Det er ingen der som hadde forstått meg. Jeg føler meg trekt i forskjellige retninger. På en måte vil jeg fortsette å prøve, jeg vil bli bedre kjent med folk osv, for de er jo kjempegreie, og blitt kjent med mange allerede. Men på den andre siden orker jeg ikke. Det er ikke vits. Jeg er og vil alltid være annerledes, på en negativ måte.

Jeg gjør alt om til negativt. Jeg blir skikkelig deppa av å tenke på englandsturen ifjor eller sydenturen, jeg klarer ikke være glad over at jeg hadde det gøy. Det eneste jeg klarer tenke på er at jeg vil aldri oppleve det igjen, jeg vil aldri møte noen av folkene igjen. Og det gjør at jeg nesten ikke vil oppleve bra ting lengre. For jeg klarer ikke la være å dvele over det i ettertid.

Også må jeg komme med den vanlige hat-erklæringen mot BUP. Har ikke time før torsdag om nesten to uker! Jeg sa til henne når jeg leverte arkene jeg hadde printa ut fra bloggen at jeg helst ville gå gjennom det der og da. Men neida, hun ville ha litt tid på seg. Om to uker er det 1 måned siden jeg var der nede sist, er det mulig?! I tilegg spurte hun meg om det var noe spesielt jeg lurte på, når jeg ringte, med den "det bør være noe viktig når du bruker den dyrebare tiden min på det"-tonen. Fristende å bare svare, at neida jeg synes bare det er sååå koselig å ringe til deg vel!'Herlighet, hun vet hvor mye jeg hater å ringe, så hun må jo skjønne at eneste grunnen til at jeg ringer er at jeg er desperat. Akkurat som når jeg er inne hos henne, så spør hun alltid om hvordan det går? om det går bra? Unnskyld meg, har fortalt henne flere ganger at det er skikkelig vanskelig for meg å komme ned dit, tror hun virkelig jeg ville tvunget meg ned der om alt gikk greit?! Men jeg sier som oftest bare "ok" da, klarer liksom ikke si noe annet.

Jeg tror jeg kommer til å gå på helsestasjonen for ungdom eller noe, siden jeg ikke kan gå til helsesøster. Men tør egentlig ikke. Ikke vet jeg hvor det er heller :/

FUCCCCCCCCCCCCK.

Er ingen som er på bloggen min anyway, hahahahahah. Tragisk.