det går egentlig bra

Og det er litt skummelt. Hatt det mye gøy de siste dagene, og det føles bra. Har en sånn gnagende følelse som hele tiden ligger der og tærer på, og med en gang jeg er alene kommer den ofte veldig sterkt. Med de minste tegn til motgang kommer alle følelse tilbake, som når jeg krangla med mamma istad. Fikk lyst til å rive av meg alt håret. Så selv om det går overraskende bra, merker jeg at det er mye frustrasjon og dystre tanker som kommer når jeg er alene. Forskjellen er vel at jeg i det minste får meg ut, og når jeg først klarer det, så klarer jeg også være med folk. Jeg føler egentlig at jeg flykter fra alt. Egentlig akkurat det jeg gjør, men for øyeblikket funker det ganske bra. Så hvordan det kommer til å gå om en stund, det tør jeg ikke å tenke på. Det vil jeg ikke tenke på.