Hathathathat

Jeg hater BUP. Ja, hater er et sterkt ord, men likevel. Føler ihvertfall sterk avsky for BUP.

Idag skulle jeg ned der igjen. Vet ikke helt hva jeg forventet meg men. Hadde med meg 5-6 sider med utdrag fra bloggen. Jeg kom inn til henne, oh hun spurte meg hvordan det gikk. Og jeg sa at, nja, visste ikke helt, litt som før egentlig. Så snakket vi litt om antidepressivaen(hun fant ut at legen hadde gitt meg feil medisin, den samme jeg hadde hatt før istedenfor ny). Jeg sa jeg hadde blitt på grensen til suicidal de første to ukene når jeg tok de, og at jeg etterpå bare ble helt følelseløs, og at jeg nå ikke hadde tatt de på flere uker. Henne svar på det var at, jaja, ikke alle medisin fungerer like godt på. Så snakte vi kort om ferien min. Jeg sa at mamma hadde klikket. Og vi snakket såvidt om forholdet til mamma og meg. Og hun sa hun synes det hørtes veldig smart ut og flytte hjemmefra. Så avrundet hun egentlig med at nå forandret jo mye seg for meg, så kanskje det derfor ville gradvis bli bedre. Jeg prøvde å si at jeg tvilte på at det var så enkelt. Jeg spurte også flere ganger om hun kunne lese litt av det jeg hadde tatt med mens jeg var der, men hun sa hun ville helst ha litt bedre tid på seg. Og at hun heller kunne ta det med seg, så kunne jeg ringe ned neste gang jeg følte jeg trengte det, så kunne vi eventuelt snakke om det. HALLO. Neste gang jeg trenger det? Hva søren? Aner hun hvor mye det tok meg å tvinge meg ned der?

Jeg sa til henne at det å ringe ned og få timen, og det og komme ned der var utrolig vanskelig for meg.(fortalte også at jeg avlyste sist gang fordi jeg kvidde meg sånn) At det var noe jeg hadde gått og tenkt på konstant de siste månedene. Og at om det skulle være som hun sa, at hun leste papirene, og jeg måtte være nødt å ringe ned igjen, så var det ikke sikkert det noen gang ble noe av. Hun bablet om at samtaleterapi ikke var noe for alle, og siden jeg hadde hatt psykolog før, men også byttet fra henne, så var kanskje ikke det noe for meg. Så jeg lo litt, og spurte henne hva i all verden som skulle hjelpe meg da? Så snakke hun litt om noe annet psykiatrisk greier, noe som kunne hjelpe meg med å legge opp hverdagen osv. Hun snakket også om en ungdomspost, hvor man kunne bli lagt inn over lengre tid for vurdering. Jeg nikket litt interessert, men så avfeiet hun det hele med å si at; der går jo det ut på samtaler og, og det funker jo ikke så bra for deg.

Jeg spurte om det ikke var mulig å få en time fort igjen, etter at hun hadde lest de arkene, men det gikk visst ikke før sent i neste uke. Jeg ble strengt tatt lei av å mase til slutt.

Hallo. Hva skal jeg gjøre liksom? Jeg får aldri hjelp. Hun spurte ingenting om selvskadingen, om hvor mange ganger jeg tenker på å ende alt. Ja, kanskje burde jeg sagt noe, men jeg fikk det ikke frem. Hun snakket også om at jeg kunne vente til oktober, også om jeg fremdeles følte jeg trengte hjelp da, så kunne jeg komme ned igjen. UNNSKYLD meg, er det noe alvorlig gale med den damen? Må innrømme at den fortvilelsen som rant over meg når jeg gikk ut derfra var en av de sterkeste jeg har kjent noen gang. Det eneste som gikk gjennom hodet var at jeg aldri får hjelp, og hvordan, hvordan skal jeg gjøre det? Jeg tror egentlig jeg har innsett at jeg bør bli innlagt. Det går ikke å gå sånn lengre. Jeg kuttet noen svære kutt, og satt på dassen og skalv i 3 kvarter etterpå. Før jeg styrtet mot butikken for å kjøpe paracet. Av en merkelig grunn hadde de ikke paracet der, så jeg måtte gå til en annen butikk. På veien dit traf jeg på to venninner jeg ikke har sett på lenge. Synes litt synd på hun ene, for jeg har ikke sett hun på evigheter, men klarte likevel ikke være helt glad når jeg så henne. Men smilte nå svakt og fikk en klem før jeg hastet videre. Fikk kjøpt paracet. Heldigvis hadde jeg klart å roe meg ned litt til da, så det ble ikke så mange som planlagt. Merket plutselig når jeg var i butkken at jeg hadde den svære flekken med blod på en håndaflata, tror ikke noen så det heldigvis:S

Så måtte jeg på trafikalt grunnkurs etterpå. Kom alt for sent, men det bryr meg så innigranskauen lite. Og nå er jeg hjemme. Noe må gjøres, noe drastisk.

Ble invitert til vennina mi jeg ikke har sett på lenge ikveld, og må nesten reise ut. Klistre på meg smilet og håpe det går greit.