anyone out there?

Frustrert.


Jeg er hjemme nå, og vil allerede tilbake til hybelen. Håper jeg får meg tilbake ikveld eller imorgen, eneste dumme er at jeg ikke har internett der enda.

Resten av klassen min er på klassetur, men jeg er ikke med fordi jeg er en Failure(med stor F). Jeg ville jo egentlig være med, men vet det ville gått rett i dass. Og etter at jeg hev innpå med ting jeg ikke tåler på onsdag var det egentlig bestemt, da kunne jeg ihvertfall ikke reise. I tilegg hørte jeg at de skulle ha sånn lek, der man bytter klær osv, og NO WAY om jeg hadde byttet klær med en gjeng andre O_O Reaksjonene til de andre hadde sikkert vært interessante, men nei.

Sånne turer minner meg alltid på at jeg er annerledes, at jeg aldri kommer til å bli som de andre. At jeg aldri vil være skikkelig inn i miljøet. Og det er frustrerende. Har jo vært sånn siden 6-7. klasse, så burde jo vært vandt til det.

Onsdag og torsdag sist uke var helt utrolig bra, nesten uvirkelig. Men siden da har det gått ned igjen, såklart.

SØREN. Mamma sa akkurat at jeg hadde fått et brev. Det var fra BUP. Om at jeg hadde time idag. Åh, jeg blir så gal på mamma, hvorfor gir hun ikke beskjed før? hun påstår brevet kom igår, men det står jo 22.08.08 på det !!! herlighet. Dritt. Må jeg sikkert vente til neste uke. Og jeg må nok ta kontakt selv. Søren.

Jeg vurderer å gå ned på helsestasjonen for ungdom eller noe. Siden det ikke finnes noen helsesøster på skolen. Tror jeg prøver å ringe BUP imorgen. Men kommer nok ikke inn der før neste uke som sagt, så kanskje jeg tør å gå ned på helsestasjonen og.

Hele tiden de siste dagene har jeg hatt sånne bilder i hodet. Som kjører HELE tiden, spesielt om jeg er alene. Jeg ser for meg at jeg kutter, om igjen og om igjen, og at det blør, og jeg føler meg på en måte glad? Andre ganger kan jeg se for meg at jeg brenner meg( med vilje) osv. Og det får meg på en måte gjennom dagen. Noen ganger klarer jeg ikke la være, og jeg går på do for å gjøre det. Andre ganger klarer jeg å overbevise meg selv om å vente til jeg kommer hjem.

Mamma fortalte meg for noen timer siden at niesen til noen vi kjenner nettopp tok selvmord. Det er litt trist. Men samtidig klarer jeg ikke være lei meg, høres sikkert sykt ut men. Jeg kjente henne ikke da, men likevel, når jeg hører ordet selvmord eller noe som har med det å gjøre tenker jeg alltid; det kunne vært meg.

Det er en av grunnene til at jeg seriøst har vurdert å gå ned på den helsestasjonen eller noe, ikke fordi jeg vil ta selvmord, men fordi av og til kan jeg være i helt sykt humør, og da gjør jeg mye som skremmer meg i ettertid.