Jeg føler meg nesten akkurat som igår. Åh, jeg er så lei. NOE må skje! Jeg orker ikke dette mer. Selv om jeg alltid er påpasselig med å skjule arr/kutt/andre ting, så må jeg innrømme at jeg er fristet til å kutte så dypt at jeg må sy. Sånn at noen MÅ hjelpe meg. Men jeg er svak, kommer sjelden i nærheten. Og jeg hater meg selv for det.
Jeg har lyst til å hyle, til å gå amok. Skrike og rive opp tingene rundt meg. Men hva gjør jeg istedenfor? Jeg sitter på stolen min og glaner inn i skjermen.
Dritt. Kunne ønskt jeg hadde noen å snakke med, noen som kunne komt her uten at jeg freaket ut. Men jeg tør ikke åpne meg, har dårlige erfaringer med det. Dessuten, hvilken rett har jeg til å lesse alle disse følelsene over på noen andre? Vil ikke det bare gjøre enda en person vondt?
DRIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIITT. Jeg har vært helt gal med spisingen i det siste. Egentlig har jeg aldri sett på det som et av mine problem. Mitt problem har alltid vært selvskading...Og det er vel på en måte dette matgreina og. Jeg spiser ikke i det hele tatt hele dagen, og når kvelden kommer hiver jeg innpå, så jeg blir helt dårlig. Istad spiste jeg 7 skiver, en stor tallerken med kjøttboller,en kopp med honnicorn,1 tallerken pyttipanne og masse pianøtter(som jeg ikke liker?:S). Ikke bare er dette sykt mye når jeg pleier spise lite, jeg tåler ikke melk og hvetemel mest sannsynlig, og så kvalm og dårlig jeg var isted er det lenge siden jeg var sist. Men jeg klarer ikke la være.
Jeg føler meg jævlig. Hvorfor kan ingen se meg? Føler meg så utrolig aleine.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar