wuæ:S

Jeg fikk sånn "anfall" idag også. Så SYKT ekkelt. Hadde der flere dager på rad for endel uker siden...Føles som som man blir rett før man skal kaste opp; helt nummen i kjevemuskulaturen/man føler man ikke kan svelge osv...Kjemperarfølelse, og idag fikk jeg den utrolig sterkt, i tilegg fikk jeg blodsmak i munnen. Så jeg løp fortvilet inn til mamma, pappa og lillebroren min som spiste middag:P Hun forrige sykepleieren sa det hørtes veldig ut som angst, men jeg skjønner ikke at det kan være det. Kom heeelt uanmeldt, satt bare med dataen. Men samtidig kommer jo det pustegreina helt uanmeldt ofte også så...
Men det varte heldigvis ikke så lenge.

På mageundersøkelsene jeg tok var forresten alt fint. Masse beskrivelser av alt de "fant", eller liksom, de forskjellige områdene inni magen, og hvor normale og fine de så ut.
Hvordan kan det ha seg at jeg bare innbiller meg alle disse problemene? ALT ER LIKSOM FINT? Eller, er jo ikke ALT de finner med sånne prøver da...Men likevel, føler folk mener jeg overdriver og innbiller meg ting.
Quote fra boken jeg leser som passer bra;

Hvis du tar fra noen følelsene og tankene deres, bit for bit,
uten avbrudd, da har de ingenting tilbake, bortsett fra et ubøyelig, gnagende,
ekkelt lite instinkt, der nede, et eller annet sted,
som ormer seg rundt i magen, men så langt nede, så skjult, at det er umulig å finne det.
Se for deg, om du vil, en verdensomspennende sammensvergelse
som nekter for at fargen gul eksisterer.
Og hver gang du så noe gult, sa de: Nei, det er ikke gult, hva faen er gult?
Til slutt, hver gang du så noe gult, ville du si: Det er ikke gult,
selvfølgelig er det ikke det, blått eller grønt eller lilla,
eller...så ville du si: Ja, det er det, det er gult, og bli stadig
mer hysterisk, og så ville du gått helt fra konseptene.

BLÆÆÆÆÆÆÆÆÆ. Jeg klarer ikke spise mer uten å få skyldfølelse, men likevel spiser jeg som en hest.