Jeg VIL være innlagt igjen. Jeg vil egentlig ikke, men samtidig vil jeg.
Han skal bli innlagt igjen i 1-2 måneder, og jeg er skikkelig misunnelig. Er jo bare helt tragisk, men føler meg helt fysisk dårlig.
Jeg klarer ikke slappe av her ute. Jeg er anspent hele tiden og er redd for at det skal klikke helt for meg. Føler meg så aleine. Altså, jeg har jo babaja og sånt, så føler meg ikke helt aleine. Men hun har jo familien sin liksom...Jeg har jo familie også, men føler likevel ikke at det hjelper. Blæ, jeg er så bortskjemt. Jeg vil jo på ene siden bare være i fred og sånt...Så skjønner ikke hvorfor jeg vil inn igjen. Når man er innlagt er det jo rutinerrutinerrutiner, noe som jeg egentlig hater. Men likevel vil jeg. Tror det er fordi jeg er redd, jeg klarer ikke alt dette ansvaret. Får ikke til noe. Samtidig får jeg det jo til. Altså, får jo ordnet alt med leilighet og sånt, er ikke det. Men det sitter i hodet mitt. Dette ble forvirrende, uansett...Kunne ønskt jeg kunne vært innlagt sånn fast eller noe jeg. Men samtidig vil jeg IKKE det. For det kan jo være skikkelig bæsj der og. Men jeg kjenner at jeg ikke klarer å takle at jeg aldri kommer til å komme inn igjen der =/
(Når jeg fyller 18 blir jeg lagt inn på voksenavdeling tror jeg)
DRITT. Vet ikke hva jeg skal gjøre altså.