Wow

Holder på å lese "sebrapiken" nå. Herlighet! Kjenner meg så sykt igjen i mye i den boken!
Ler/grøsser om hverandre. Ser for meg at det kunne vært meg hadde jeg fortsatt på den skolen jeg gikk på på barneskolen. Og hadde jeg ikke blitt kjent med babaja.
Nå har jeg bare lest sånn 1/3 av den da, men av det jeg har lest kan jeg ihvertfall anbefale den! Handler om ei som har psykiske problemer. Vært innlagt 2 år(eller noe sånt)fra hun var 15 til hun ble 18(som hun er i boken). Hun har vært anorektiker, mange selvmordsforsøk bak seg, selvskading osv. Boken handler kort sagt om selvskading. Så den er jo litt sterk på en måte, det må man kanskje forberede seg på om man skal lese den. But still, sykt bra! Flere ting jeg har lest som jeg vil skrive inn her for det forklarer så sykt bra hvordan jeg føler det også, men det ble så mye tilslutt at dere heller bare får lese boken xD

"Tankene mine var de mest sykeste, jævligste, mest idiotiske, ekleste, mest skrekkinngytende tanker noen kunne forestille seg. De var uforklarlige, hang overhodet ikke sammen. En del av meg synes jeg hadde vunnet nok en seier og at jeg enda en gang hadde lyktes i å balansere mellom liv og død. En annen del av meg skrek i redsel og panikk, for den delen visste at dette kom til å skje igjen. Jeg ville jo ikke dø! Den virkelige Sofia ville ikke forlate livet bare atten år gammel. Den virkelige Sofia gråt om natten når ingen så henne i redsel for at det svarte skulle ta henne bort for bestandig"

"Ordet "selvmord". Jeg var livredd for det ordet. Det var ikke jeg som drepte meg selv, jeg ville jo ikke dø. Hånden min førte pillen til munnen, og kroppen ventet med overlegg på å ringe etter hjelp. Men det var mitt indre monster, min hatede og elskede Lucifer, som fikk meg til å gjøre det. Det var han som drepte meg. Ikke jeg, men en sykdom."

"Alle syntes jeg så frisk ut med hofter, bryster og runde kinn. Men jeg ble bare redd når de sa det. Jeg var ikke frisk, jeg kunne ikke se frisk ut før jeg følte meg frisk innvendig også."

"Det var jo ikke ment som et selvmordsforsøk. Det var aldri ment som det. Men rett før hadde vi hatt en familiesamtale som hadde gjort meg svært nedfor fordi fremtiden min virket så dyster, og denne følelsen satte seg som en verkende klump i magen.
"Struktur i hverdagen" sa de og lot som om det var løsningen på alt."(haha, kjenner igjen den der ja x)

"Det fantes en eneste grunn til hengningsforsøket, og det var at de skulle forstå hvor redd og fortvilet jeg var. Jeg ville at noen skulle ta meg opp på fanget, holde rundt meg ogvugge meg og si at alt kom til å ordne seg. Jeg hadde kanskje valgt feil fremgangsmåte, men jeg visste ikke hvordan jeg ellers skulle få all den kjærligheten og oppmerksomheten jeg trengte. Jeg var sjalu på en av de andre pasientene som pleide gråte i timesvis hver kveld og som alltid hadde en av de snilleste sykepleierne rundt seg til å trøste. Jeg klarte ikke gråte, jeg kunne ikke få kjærlighet på den måten. Jeg greide ikke vise følelser på noen annen måte enn å gjøre meg selv vondt."

"Personalet anstrengte seg for å finne på ting med oss for å holde avdelingen ren og hyggelig. Likevel var penger det ordet vi oftest fikk høre. Eller snarere; vi har ikke penger."(hhahaha, kjenner til den der og ja x)

"Det finnes jo ikke engang personale nok til å gå ut med oss de to kvarterene om dagen som vi har krav på. Jeg vil ut, alt er så sykt, jævlig, pyton og dritturettferdig!"
(høres ut som noe 90% av de jeg var inne med kunne sagt x)

"Skrittene mine var korte og raske, og for hver gang jeg satte ned foten mumlet jeg noe om meg selv.-Dum, feit, gal, stygg, dust, ekkel, egoistisk, idiotisk, dårlig, rar, feil..
Jeg var fylt til hårroten av hat mot meg selv. Hvor skulle jeg gå? Hva skulle jeg gjøre?
Var jeg i veien? Ønsket skolen meg vekk nå som jeg ikke var den flinke eleven de hadde håpet på? Men hvor skulle jeg dra? Jeg var ikke velkommen på Psykiatrisk og jeg ville ikke dit heller. Jeg kunne ikke dra hjem, for overfor mamma og pappa tok jeg på meg jernmasken, og bak den hadde jeg det like vondt.

---

Jeg holdt ut i en time til. Deretter gikk jeg på toalettet og skar tre hakk i armen min, som jeg etterpå forbandt med dopapir. I samme øyeblikk som kuttet åpnet seg og de gule boblene under huden ble synlig, sovnet Lucifer inn. Og jeg ble fullstendig myk i kroppen. Jeg hadde det absolutt ikke bra, men bare det å føle seg bedre enn for fem minutter siden, var som å være en mil nærmere himmelriket"

"Jeg likte dem, for de lo når jeg så dem første gang. Nesten som om de faktisk var glade for å se meg. Men nettopp fordi jeg likte dem, ble jeg sikker på at de ikke kom til å like meg."

"Jeg ville at de skulle hate meg. Da slapp jeg å få problemer. Men samtidig likte jeg dem så godt, og størstedelen av meg ville at de skulle like meg tilbake."

"Se på det registreringsnummeret! Se! Æsj, åh så ekkelt! Mamma pleide ikke kommentere mine hatefulle utbrudd mot bilder med registreringsnumrene LPT, Lov om Tvungen Psykiatrisk behandling, BUP, og andre forkortelser som kunne assosieres med Psykiatrien.
Hun pleide heller ikke si så mye når vi gikk forbi en pub og jeg alltid måtte kommentere:-Puh, jeg trodde det sto BUP!"

:P