Fikk nettopp helt anfall. Jævlige greier. Endelig klart å roe meg ned litt. Skulle drikke eplejuice, det var bae litt igjen, så jeg drakk rett fra kartongen. Kjente plutselig at det var et eller annet nedi, trodde bare det var den folietingen man må rive av som var dutte nedi, men tømte ut resten av juicen for sikkerhetsskyld. Og der kom det søren meg en ekkel, feit veps kravlende ut. Først tenkte jeg bare æsj, men så klikket hodet mitt helt :S Begynte å hyle, løp ut i gangen, kastet meg ned på gulvet,spyttet og prøvde å tørke av tungen. Så løp jeg inn på lillebroren min sitt rom, la meg i sengen og gråt helt hysterisk. Mamma spurte såklart hva det var. Men jeg klarte ikke svare, hodet mitt var helt klikk som sagt :S Broren min kom og sa at jeg bare var ute etter oppmerksomhet, og mamma sa at ja det virket jo nesten sånn når jeg ikke kunne si hva det var som hadde skjedd. Også sa hun jeg måtte flytte meg siden lillebroren min skulle legge seg. Men klarte det ikke. Lå der en stund til, skal og grein. Før jeg fikk meg opp og løp ned i sengen min. Der krøllet jeg meg sammen og begynte å hyperventilere og ble helt utrolig kvalm. Heldigvis roet det seg etter ca. 10 minutter. Mamma kom inn og gav meg leksjon om fobier, og hvordan man ikke gå rundt og være redd for ting(jeg fortalte hun hva det var som skjedde da, herlighet, grein og klarte såvidt å si et ord, følte meg som den drittungen). Hvorfor kan hun ikke bare skjønne at selv om det bare var en filleting var det dritekkelt, ikke pga. vepsen egentlig, men pga. den panikken jeg plutselig kjente. Hvorfor kan hun ikke skjønne at jeg skulle gjort mye for å fått en klem istedenfor å bli beskyldt for å være oppmerksomhetssyk?
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fikk et sånt anfall, det var ihvertfall ikke med vilje O_o
Nå er jeg faktisk ekstremt rolig. Føler meg helt neddopet. Helt svimmel og tung i hodet. Ganske avslappende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar