Livshistorien min

Fordi jeg elsker å herme, og fordi jeg fikk lyst til å skrive noe, så gjør jeg som Eline og forteller livshistorien min.

Jeg ble født i 1991, som den yngste i en søskenflokk på 4. Jeg var en ekstremt sjenert jente, som elsket å kle meg ut. Mamma måtte alltid tvinge meg på besøk til andre, og jeg var sta som bare juling, men det var hun også, så hun endte som oftest opp med å vinne kampen.

Jeg hadde to gode venner jeg lekte med i nærheten. En gutt og en jente. Fikk også etterhvert en bestevennine, som var så totalt forskjellig fra meg at det er litt rart å tenke tilbake på.

Da jeg begynte på skolen forandret ting seg litt. Jeg kom i en klasse hvor de få jentene som var bare hang ilag, og jeg følte meg generelt veldig mye utenfor. Det viste seg ganske fort at jeg var et lite skolelys. Kunne lese før jeg begynte på skolen, og alle de andre beundret løkkeskriften min. Men jeg trivdes ikke, og dette førte til at jeg begynte på privatskole etter noen år. Foreldrene mine var veldig usikker, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle bytte skole. Så slik ble det. Noe jeg aldri har angret i ettertid, selv om jeg på den gamle skolen min ble sett på som rar. Fikk mange venner for livet.

Jeg var alltid en litt rar unge tror jeg. Når jeg tenker på barndommen blir jeg litt lei meg.

Da jeg var rundt 8 skjedde det noe som skulle forandre ting litt. Vi kjørte i den gamle bilen vår. Jeg hadde fått slikkepinne, sånn gigantisk, rund. På en eller annen måte klarte jeg å få hele inn i munnen, og ned i halsen, men der satt den fast. Husker enda den følelsen sykt godt. Pappa har fortalt at jeg ble blå i ansiktet. Han måtte stoppe bilen, løpe ut, og løfte meg opp ned mens han slo meg kraftig på ryggen.

Noen år senere. I 4-5 klasse eller noe rundt der sluttet jeg å spise. Ikke fordi jeg ville bli tynn, men fordi jeg var livredd. Husker ingen skjønte meg, og jeg var utrolig fortvilet. Jeg nektet å spise noe annet enn flytende, fordi jeg følte jeg ble kvalt. Var hos både leger og på sykehuset, men de fant ikke noe. Dette holdt på i nesten ett år, før jeg plutselig spiste normalt igjen til alles lettelse.

Rundt samme tiden begynte jeg å få pusteproblemer. Flere ganger når jeg overnattet hos venniner ble jeg sittende våken hele natten fordi jeg følte jeg ikke fikk puste, og det ble enda verre om jeg la meg ned. Husker ofte jeg våknet hjemme og gråt fortvilet over at jeg følte jeg ble kvalt, og mamma og pappa visste ikke hvordan de skulle roe meg ned. Da visste jeg ikke hva det var, men har jo forstått at det må ha vært angst. Så egentlig startet den før depresjonen.

Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit. Medlemmene av familien vår har aldri vært flink til å vise medmennesklighet, men kritikk har alltid vært tilgjengelig.

Rundt 6.klasse begynte jeg å slite mer med mageproblemer enn før. Det begynte å bli et problem i hverdagen, og veldig slitsomt. Guttene i klassen pleide å kommentere hvor negativ jeg var osv. Noe som virkelig traff et ømt punkt hos meg, fordi jeg hadde begynt å slite veldig da, og jeg ble veldig sint på de at de kunne si noe sånt. Om de bare hadde visst hvor slitsomt det var med den magen, da hadde nok de vært mye mer pessimistisk, husker jeg jeg tenkte.

Dette ble ett lite vendepunkt. Jeg presset meg enda mer.

De skulle ikke få kalle meg pessimist, kanskje jeg var det, men jeg skulle ikke la noen få det inntrykket.

Jeg begynte tidlig å like hester. Elsket hester. Alt gikk i hest. Ridd mange forskjellige plasser fast. Og drømmen var sin egen hest og å få delta i stevner. Jeg fikk hest på for, to ganger. Men måtte levere den ene tilbake fordi jeg var så mye syk at jeg ikke klarte å ta vare på den så bra som jeg ønsket.

I 2001 fikk jeg en lillebror. Det var veldig stas.

Til nå hadde jeg hatt mageproblemene ett par år og vært hos mange forskjellige leger uten hell.

Reiste på leirskole i 7. Endte etter to dager opp på alenerom pga. magen. Følte meg ekkel og dum. Og det tæret selvfølgelig bare enda mer på selvfølelsen.

Så begynte jeg på ungdomskolen. Likte det. Men fraværet mitt ble stort. Jeg hatet meg selv mer og mer for den dårlige helsen som ødelagte for mye. Og ikke minst fordi ingen skjønte hvordan det føltes å ha det sånn. Sluttet også å ri pga. kombinasjonen av elendig selvtillit og at jeg var alt for mye borte fra timene. Jeg sto igjen med ingen interesser. Spilte fotball en stund, men det ble for mye.

Dagene begynte å bli tyngre. Men ikke så tunge at det ikke gikk.

Mamma begynte å bli syk. Ble innlagt på sykehuset gjentatte ganger uten noen suksess i å finne ut hva det var. Hun har vært flere måneder vekke på diverse hjem som skal hjelpe. Hun sliter fremdeles med det samme, og er uføretrygdet.

I 9. klasse startet selvskadingen(vel, den startet strengt tatt lenge før, da jeg var liten og pleide å slå meg selv). Det begynte faktisk helt tilfeldig. Jeg satt med passeren i timen og skrev på armen, synes det var tøft, for det hovnet litt opp, og det ble litt stilig effekt. Vet det høres helt sykt ut nå. Men da visste jeg ikke at det fantes noe sånt som selvskading. Det var først noen måneder senere at jeg gjorde det med vilje for å skade meg selv, og da var jeg veldig nøye med å skjule det. Depresjonen var komt for fullt nå. Det var vinter og jeg sov nesten hele dagen utenom skolen. Skadingen begynte med risping men utviklet seg senere til kutting,brenning,blåmerker og overdoser.

Da våren nærmet seg igjen sluttet jeg. Husker ikke hvorfor, jeg bare sluttet. Da vi reiste til england med skolen i 10.klasse gikk jeg med kort ermer osv. Arrene var der, men de var ikke ekstremt synlige.

Da høsten kom kræsjet alt. Jeg orket enda mindre enn før. Kranglingen med mamma ble oftere og verre. Sov hele tiden. Selvskadingen nådde nye høyder. Jeg ble suicidal.

Hadde ingen å snakke med. Prøvde å snakke med vennina mi, men det gjorde alt verre.

Februar 2007 ble jeg innlagt på sykehuset. Måtte på legevakten pga. pusteproblemer. Hadde vært kraftig forskjølet en stund. Ble sendt inn med ambulanse. Trodde jeg skulle dø. Lå hele natten og ropte til mamma at jeg ikke ville dø. Fikk oksygen og saltvann, men ellers gjorde de ikke noe. Den verste natten noensinne. Mamma merket arrene på beina mine, og maste om det i ukesvis etterpå.

Jeg ble sendt hjem etter en dag uten at de hadde funnet ut noe. Fikk bare med meg en astmamedisin, som ikke hadde noen effekt i det hele tatt.

Dette hang over meg de neste to månedene. Klarte ikke sove. Klarte ikke konsentrere meg. Klarte ikke puste. Holdt på å bli gal. Var borte fra skolen i 10 dager.

Da jeg kom meg til legen fikk jeg muskelavslappende tabletter som hjalp.

De verste pusteproblemene gikk gradvis over.

Rundt den samme tiden gikk jeg til helsesøster. Måtte tvinge meg inn, og brøt totalt sammen. Hun sa hun ville kontakte legen min, og deretter BUP, men at jeg da måtte få foreldrenes samtykke siden jeg var under 16. Noe jeg ikke ville, derfor ble vi enige om å vente 2 måneder(taushetsplikten ble senere brutt av BUP-psykolog, og foreldrene mine ble underrettet).

Jeg startet hos BUP, uten at det funket spesielt bra.

Sommeren kom, og sommeren gikk. Så begynte vgs. Jeg trivdes, men slet likevel med høyt fravær. Hadde store problemer med å komme meg opp om morgenen, så ikke poenget.

De første månedene på vidergående gikk det ganske greit. Jeg ble valgt som tilitselev og fikk greie karakterer. Men det gikk fort ned igjen. Jeg datt ut av systemet til BUP.

Jeg endte opp hos helsesøster igjen, og fortalte henne alt. Hun var rystet og ringte til BUP og kjeftet, og fikset det så jeg kunne få ny psykolog der.

Fikk ei kjempegod vennine, som sliter med litt det samme som meg. Følte meg litt mindre alene.

I løpet av vinteren/våren startet misbruket av piller å ta seg opp. Proppet i meg så og si alt jeg kunne finne. I et desperat forsøk på å stoppe den åpenbare selvskadingen(kutting,brenning osv) byttet jeg det ut med piller. Fordi ingen ville se det.

Nå er det sommer. Jeg har kommet inn på skolen jeg ville, og skal flytte på hybel i august. Jeg sliter fremdeles med depresjonen og selvskadingen, mens angsten kommer og går i perioder.