Jeg kommer aldri til å være normal

Nothing feels like it's really worth it
Forget perfect, I'm trying not to be worthless

Jeg har ødelagt såpass for meg selv at jeg ikke ser hvordan jeg noen gang skal kunne funke skikkelig om jeg skulle komme ut av dette. Jeg vet ikke om noen som har sånne arr som meg. Jeg føler meg så abnormal som overhodet mulig. Men hvorfor skal jeg slutte? jeg har allerede ødelagt meg selv så mye at det er ingen vei tilbake, det vil alltid hjemsøke meg. Det verste er ikke at det alltid vil være der, men at alle andre vil kunne se det.

Så faktisk en mann i tyrkia som hadde arr over hele venstre armen. Jeg fikk litt sjokk. Kunne ikke la være å stirre litt. Kan ikke skjønne at det kan ha vært det. Men samtidig kunne det ikke ha vært noe annet. Av en eller annen grunn trodde jeg ikke sånt "fantes" der, ihvertfall ikke så åpenlyst. At det var en eplekjekk mann i 30-årene gjorde at det ble enda mer tvilsomt. Men uansett, skjønner ikke hva ellers det kunne vært. Han så ikke ut til å bry seg, og det gjorde egentlig ikke noen andre heller. Så regner med det er mulig? Kanskje det lå en annen grunn bak arrene hans, men jeg klarer ikke komme på noen.

-----------------------------------------------------------------------------

På nesten alle butikker går de ansatte med butikkens t-skjorter. Hvordan skal jeg klare å få meg til å søke jobb på en butikk? Kommer aldri til å klare det. Kanskje jeg ikke ville fått jobben uansett. De vil vel ikke skremme kundene.

Det dummeste er at disse tankene får meg til å ville skade meg mer. Det er jo som sagt ingen vits i å slutte siden jeg allerede ikke ser ut?

For meg har selvskading blitt så normalt, og en så stor del av hverdagen at jeg ikke tenker på det som noe unormalt. Men tenkte litt på det her om dagen. Hvor sykt det må virke på andre folk. Hvilket inntrykk mange ville fått av meg om de visste det.

I korte trekk er det jeg har klart å gjøre i løpet av livet mitt å ødelegge. Ødelegge meg selv og andre. Jeg angrer så sykt på at jeg startet, men samtidig skjønner jeg ikke hvor jeg hadde vært uten.

FIASKOFIASKOFIASKOFIASKOFIASKOFIASKO.

If I could have been there from the beginning if I could be there right now
if I could promise to be there when you need me, would it raise an eyebrow?
How would your body be different if I still dropped by for visits?
Is it my place to put a smile on your face?
Could I erase your body language telling you its all been said before?
Or change the words you wrote, exchanging your scars for my metaphors?
I'd add them to my collection while smiling
Next time you want to paint with razor blades and need a canvas use my skin