Mandag 23.juni

Idag føler jeg meg rar. Har kanskje blærebetennelse, og det to dager før syden. Skal til legen imorgen, og forhåpentligvis til Helen .
Dagen begynte ikke så bra. Men har ihvertfall ikke skadet meg. Jeg var og vokset leggene/armhulene for første gang. Jeg er overrasket over hvor bra det gikk. Var veldig nervøs pga. armene osv. Men hun sa ikke noe, en veldig lettelse :) Etter at jeg var ferdig så følte jeg en merkelig følelse. En følelse av lykke. Av at jeg faktisk hadde fått til noe som virkelig betydde noe. Høres sikkert teit ut, siden "normale" folk ikke vile hatt problemer med det. Men første gang noen har sett armene mine på over et år(vel, utenom psykologen, men da fikk jeg omtrent sammenbrudd).
Jeg tror det var bra jeg gjorde det. Det ble liksom min egen måte å forberede meg til Tyrkia-turen. Nå har noen andre sett det. Noen jeg ikke kjenner. Og de reagerte ikke noe særlig, så da er det kanskje håp om at tyrkia kan gå noenlunde bra også?
Jeg gliste som en tulling når jeg gikk ut derfra. Følte meg rett og slett glad der. Om det så bare var for en liten stund, så var det en utrolig oppløftende følelse. Jeg smilte faktisk til folk rundt meg, ikke fordi jeg følte jeg måtte, men fordi jeg ikke klarte la være! Veldig rart.
Jeg tok solarium senere, og klarte å få et merkelig skille rett under rumpa, ser utrolig dumt ut! Forhåpentligvis kan jeg ta imorgen og, så jeg får fikset det litt opp, for nå ser det direkte dumt ut.
Akkurat nå føler jeg meg ikke spesielt bra. Omtrent som vanlig. Jeg vil kutte. Jeg vil slå meg selv. Jeg vil ta tabletter. Men samtidig så tror jeg den lille episoden gav meg noe, selv om jeg føler sånn som dette nå. Føler at det ikke er 100% håpløst kanskje. Jeg vet ikke. Føler det er ganske håpløst for å være ærlig.
Samtidig har jeg lyst å klemme Helen. Har lyst å danse i regnet, og hyle med fossen. Har lyst til å gå bananas rett og slett, men på en god måte. Forhåpentligvis blir det en tur til helen imorgen, gleder meg. Litt nervøs og. vet ikke hvorfor, jeg er alltid det.
Hører på We are broken idag og. Den sangen er virkelig noe for seg selv. Den er deppa, men likevel full av kraft og galskap, og kanskje en liten smule glede? Veldig mye som meg føler jeg.

Jeg kunne ønskt jeg hadde noen tabletter. Jeg skulle klart meg med noen. Imorgen skal jeg som sagt til legen, og har tenkt å si at pusteproblemene er kommet litt tilbake og om jeg kan få de tablettene jeg fikk engang før. Det er jo ikke totalt løgn. Sliter med pustingen innimellom. Kanskje ikke akkurat nå men. Jeg trenger det. Vet ikke om jeg får de jeg, men håper det. Har ikke tenkt å ta noen overdose. Eller, ikke noe svært ihvertfall. Men trenger noe til å gjøre meg nummen. Trenger noe som kan gi meg en pause fra tanker. Trenger rett og slett å misbruke noe. Merkelig, men det føles nesten sånn. Skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal kunne slutte. Trist, men sant.
Jeg blir gal når det gjelder religion og tro.Hvem er gud? Hva er Gud? Er det i det hele tatt en Gud?Ja, jeg tror det finnes noe mer, klarer rett og slett ikke tro at det IKKE er noe mer. Det går ikke. Bare til å se rundt oss det, alle er levende bevis. Dette er ikke kommet ut av en liten celle. Dette er noe større. Men hva? Er det sånn at noen fortjener å gå til helvetet, og noen til himmelen? Hvorfor? Og hvordan? Om jeg visste svaret på det skulle jeg vært et mye mer avslappet menneske. Men til jeg klarer å finne utav ting, så er ihvertfall en ting sikker. Jeg vil prøve å gjøre det "rette". Hva nå enn det er. Men kjærlighet er ihvertfall en av disse. For å ikke snakke om respekt. Jeg vil sikkert fortsette å be i ny og ne og, rett og slett fordi jeg er smådesperat etter å bli sett av noen "der oppe". Om det er noen, så vil jeg vite det! At bare noen isåfall skal få denne "gaven" er da bare tullete. Det er et av punktene som fårmeg til å tvile på kristendommen. Hvorfor opplever noen den hellige ånd på kroppen osv. mens andre aldri kjenner noe? Skal man bare prøve og prøve? Hvorfor tro på kristendommen om man ikke føler noe? Hvorfor ikke bli muslim eller hinduist? Poenget er at man må TRO. Og for å tro må man jo ha en grunn. Ikke noe håndfast, men noe som gjør at man bare vet det. Som f.eks en av disse svære opplevelsene mange av bibelens rollefigurer var så heldige å få oppleve. Er ikke det ganske urettsferdig at vi andre som ikke får den opplevelsen går til helvetet? Men vent, hvordan kan vi vite at det engang finnes noe sånt?
Det er ikke til å bli klok på. Det eneste som fungerer er å stenge det ute. Jeg har prøvd det meste annet. Lest bøker, sett dokummentarer, vært på møter, bedt, osv. Religion fascinerer meg nettopp fordi jeg er overbevist om at det er noe mer, men at jeg likevel synes det er sprøtt at det kan være så mange som er skråsikre på at de har funnet den rette veien til evig lykke. Hvorfor finnes det 10000 religioner, hvor flere tilhengere er fantastiske mennesker, og overbevist om sin tro? Hvordan skal vi som aldri får se et under, eller føle noe på kroppen velge mellom disse? Og hvordan kan det være rettferdig at dem av oss som skulle velge "feil" ender i evig lidelse?
Jeg er shitredd for døden. Merker jeg blir litt dårlig her jeg sitter. Hater tanken på den. Skjønner ikke de som sier de ikke er redd for å dø. Tenk om man bare rotner bort? Tenk å aldri være mer. Tenk å aldri se familie eller venner igjen. Tenk å aldri tenke igjen. Det går ikke an det. Så det må finnes noe mer. PUNKTUM.