Massemasse filosofering, props til de som leser alt.

Må bare skrive et innlegg til. Begynte å høre på sanger som minner meg om når jeg var innlagt på ungdomsposten og jeg savner det så sinnsykt. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg skulle gjort så sinnsykt mye for å være tilbake der for en liten stund. Selv om det egentlig var utrolig mye dritt og sånt, så var det i det minste litt trygt. Vil ikke si det var direkte trygt siden det skjedde endel tull der, men likevel. Jeg har vel egentlig ikke følt meg så "hjemme" om jeg kan bruke det ordet, som jeg gjorde der sånn nesten noen gang. Det virker sikkert merkelig at jeg sitter her og savner det, men vanskelig å forklare. Jeg kunne seriøst gitt 10 000 for å komme tilbake til den tiden, altså, jeg veit at om jeg hadde blitt innlagt der nå hadde det jo ikke blitt det samme, men likevel vil jeg inn der, og det faktum at det aldri i hele mitt liv igjen kommer til å skje, at jeg aldri kommer inn dit igjen gjør meg trist, og det burde det vel ikke?
Jeg får så ekstrem merkelig følelse av å høre disse sangene igjen...Husker første gangen jeg fikk gå aleine ned til skolen og det eneste som sto i hodet på meg var dritt, hva jeg kunne finne på når ingen så meg. Eller de gangene jeg hadde totalt sammenbrudd og satt på gulvet på rommet mitt i timesvis uten å ense at tiden gikk. For å ikke nevne mitt småpatetiske forsøk på å henge meg i dusjen, eller de første ukene når jeg gjemte knivblader nedi med do-kosten.
Det er jo egentlig bare tragisk å tenke tilbake på, men samtidig var det såpass mye som var fint der inne også, fikk merkelige bånd til mange merkelige mennesker.
Det var de faste rutinene, planleggingsmøtet på ettermiddagen og kino om onsdagene. Om man var i form til det såklart, og jeg ble nekta å gå flere ganger enn jeg fikk gått for å si det sånn.
Etter en stund visste jeg alltid hva hun ene kom til å si på planleggingsmøtet, at hun ville se hotel cæsar, en tur på pc'n og kanskje en tur ut, så om hun kom litt for seint en gang kunne jeg som oftest ramse alt opp:P Savner hun faktisk sinnsykt. Vi var innlagt ilag hele tiden, hun var vel den eneste som var der hele tiden med meg. Så hun jo igjen når jeg var innlagt på voksen, men vi snakket aldri noe mer enn gjennom vinduet. Men hun er visst nesten frisk nå, det har hun klart etter at hun kom seg vekk fra ungdomsposten, og det er jeg ikke overrasket over, det er absolutt mye med ungdomsposten som ikke er som det skal.
Jeg håper vi møtes igjen, og det tror jeg vi gjør. Selv om vi egentlig ikke har så mye til felles bortsett fra ungdomsposten og innleggelser så kommer vi alltid til å ha det båndet det fører meg seg å være ilag hver dag i nesten to måneder når man er på sitt dårligste.
Fikk så sinnsykt lyst å gi hun en klem nå, jeg er ekstremt stolt over henne. Hun var visst omtrent normalvektig nå, jeg har aldri sett hun ikke være anorexia-tynn bortsett fra på et bilde, så håper jeg får møtt henne.
Altså, om hun klarer det, om hun klarer å få seg ut i et normalt liv igjen, så bør søren meg jeg klare det også! Hun har liksom vært innlagt 2 år eller noe til sammen.
Trist å se igjen hun andre med spiseforstyrrelser. Så hun jo i byen, og hun var like tynn og blek som når hun var innlagt, lille jenten på 13 år, kanskje jeg er negativ, men jeg har ingen tro på at ungdomsposten kommer til å hjelpe henne, den har tydeligvis ikke gjort det så langt, men man kan jo såklart håpe. Alle jeg kjenner som har vært der inne, spesielt de som har hatt overlegen og har slitt med spiseforstyrrelser har nesten blitt verre av å være innlagt der, er helt sinnsykt at hun har fått fortsette på samme måten i alle disse årene, er jo ingen som tør motsi henne omtrent. Sikkert fordi ingen andre vil ha jobben, kan ikke være verdens enkleste jobb akkurat.
Når jeg var nede på BUP idag så jeg en annen jeg var innlagt med, er ganske sikker på at det var han isåfall, har hatt lyst å møte han igjen, men han så liksom ikke på meg, og det hadde blitt rart å si hei, så jeg gikk bare.
Et år siden jeg så han, men joda, det var nok han.
Så så langt har jeg sett igjen ti stk av de jeg var innlagt med der, faktisk.
Jeg tror egentlig bare det er den samhørigheten jeg mangler. Joda, det var kanskje et litt unaturligt og småsykt "hjem" vi hadde der oppe, men det var liksom det, et hjem. Men må jeg virkelig bli låst inne og passet på til alle døgnets tider for at jeg skal kunne føle meg som en del av noe?Det virker jo nesten sånn. Og å gå på en skole blir liksom ikke det samme, der er man om dagen også går man hjem. Hjem. Det er så rart, for jeg orker jo ikke ha folk rundt meg hele tiden og jeg vil ihvertfall ikke flytte hjem til mamma og pappa igjen, det vil jeg aldri tror jeg. Men likevel babler jeg om at jeg trenger et skikkelig hjem. Kanskje jeg bare rett og slett ikke klarer å bli voksen? For det er vel det det går på? Jeg kunne sikkert bodd sammen med noen hadde det ikke vært for mageproblemene, men pga. det ser jeg ikke for meg at jeg noen gang kommer til å bo sammen med noen:P Mageproblemene og den psykiske helsen min krever vel litt forskjellige ting. Jeg kverrulerer så sinnsykt! Men bedre å få skrevet alt ned nå, ellers blir jeg bare liggende og kverrulere hele natten(sjanser for at det skjer uansett, men vi satser på at det går bra).

Jeg har begynt å like lister veldig godt. Kan lage lister over alt. Jeg lagde liste over alle jeg misliker, og det hjalp litt, akkurat som "hatet"(i hermetegn, for det ordet blir litt vel sterkt)liksom dempet seg litt når jeg fikk de ned på papiret.
Så nå har jeg lagd en liste over alle ungdomspost-sanger x]

Scary kids scaring kids-holding on
Scary kids scaring kids-faith in the knife
POD-change the world
POD-Asthma
crossfade-colors
crossfade-no giving up
Marilyn Manson-suicide is painless
Marily Monson-the speed of pain
Garbage-bleed like me
Incubus-I wish you were here
good charlotte-wounded

Sånn de jeg kom på i farten, ikke så positive sanger akkurat, men fine er de nå :)
Kommer nok aldri til å kunne høre på de "normalt" lengre, får alltid sånn rar følelse av å høre de.

Har lest litt tilbake i bloggen min nå, fra jeg var innlagt ifjor høst og sånt. Tenk at det er et år siden! Ting har egentlig forandret seg veldig. Føler jeg er på en helt annen plass enn da, både sånn med ting rundt meg og med følelsene. Det med følelsen er VELDIG merkelig, men skal prøve å forklare hvordan jeg føler det er. Tilbake da var jeg helt lost, alt var egentlig tåkete og jeg var sånn halvveis dopa ned på antidepressiva og diverse. Samtidig, om jeg skal bruke ord og forklare hvordan jeg føler meg nå ifh. til da, så kan jeg bruke akkurat samme ord. Selv om det er helt annerledes nå. Jeg er fremdeles deprimert f.eks, men på en annen måte, jeg ligger ikke i en dyp dal full av tåke, tåken er på en måte litt vekke. Nå gjør ting ofte mye vondere egentlig, bare en sånn merkelig, ubehagelig følelse som gnager på hjerteroten. Men når jeg ble innlagt ifjor var alt bare helt sort, hadde finlandshette dradd over hodet kinda.
Leste dette her fra september ifjor:

"Sammenbrudd idag. Fikk ikke være med på kino pga. det. Dritt.

Winter's come early this year.
Like a bird in the rain, I've tortured my everything.
The rain falls, and I never meant to leave you standing

Jeg vil dø, og får ikke tanken vekk fra det.

Lines ever more unclear
I'm not sure I'm even here
The more I look the more I think that I'm
Starting to disappear

I don't where I am
And I don't really care
I look myself in eye
There's noone there
I fall upon the earth
I call upon the air
But all I get is the same old vacant stare"

Oppsummerer det vel fint, jeg forsvant egentlig det halvåret. Hadde vel egentlig gitt opp livet i ganske stor grad. Sånn sett kan jeg jo si det går bedre nå. Men jeg har jo fremdeles de der anfallene hvor jeg bare gir opp alt og tenker jeg må dø og alt er svart, men kanskje de aldri går bort, vet ikke. Det eneste jeg kan si sikkert er vel at sånn overall ser jeg ting litt klarere nå, men det gjør så jævlig vondt. Jeg veit ikke engang hvorfor, men det er liksom noe som gnager på sjelen nesten hele tiden(åh, så poetisk vi skulle være da). Det er på en måte som jeg nesten kunne ønske jeg falt tilbake dit jeg var ifjor, for da var jeg liksom bare helt vekke. Nå gjør det bare vondtvondtvondt og jeg lurer på nesten hver dag hvordan jeg har klart å la være å klikke og hvordan det kan ha seg at jeg ikke har fått spaltet personlighet by now eller noe. Holder på og lese en bok om schizofreni(eller, ei som har hatt det som skriver om sine opplevelser) og der står det blant annet :

"Når det et menneske har av tanker, følelser, sanseinntrykk og kunnskap blir for mye til at personen og personligheten kan hanskes med det, så er det greit å legge noe av det over på noe annet, noe utenfor en selv. Noe som kan resultere i spaltet personlighet(som scizofreni betyr)."

For all del, jeg er veldig glad for at jeg ikke lider av det, var bare en tanke jeg fikk, at det nesten er rart jeg ikke har utviklet det. Men er vel flere ting som skal til, arveannlegg og greier. Boken er forresten ganske interessant, den heter "Imorgen var jeg alltid en løve".

Så sånn kort oppsummert, jeg må vel egentlig få noe å gjøre fortest mulig ellers tror jeg det er fare for at jeg blir slukt av alt. Og om noen har et råd for å føle seg mindre ensom, please tell me?

Jeg kunne nok fortsatt her i evigheter, men oppdaget akkurat at jeg skal opp om 5 timer. Om noen i det hele tatt har lest alt dette så er jeg imponert. Og forresten, dere to(som sikkert ikke leser dette, men pyttsann)som jeg alltid leste bloggen til før, jeg skal begynne igjen, skal skjerpe meg :)