Jeg skjønner ikke meg selv, blir sprø her! La meg for 1 time eller noe, men endte opp med å stå opp igjen, for hjernen jobbet på høygir og egentlig null vits å bare ligge der. Planer planer planer, allslags rare planer den rare hjernen min lager.
Nå er det det med vekt og spising som opptar den mest. Jeg veide meg idag, har ikke turd på en stund, kunne nesten ønske jeg ikke gjorde det. Men trodde faktisk jeg kanskje hadde gått ned litt siden jeg har begynt å trene igjen+ikke drukket alkohol på 3 uker, but guess what? Jeg har lagt på meg enda 2 kg, noe som betyr at jeg har lagt på meg tilsammen 10 kg på ca. 2 måneder og jeg veier mer enn jeg har gjort på 2-3 år O_o
De kiloene SKAL vekk igjen, de MÅ vekk igjen. Jeg trodde alkoholen hadde største skylden, siden jeg har drukket litt ofte i sommer, men tydeligvis ikke. Jeg har overspist sinnsykt mye og ofte og da, og det er ikke bra, bruker opp alle pengene mine på dritt+lar kanskje være å spise en dag pga det. Blir jo skikkelig usunt og overdrevet når jeg først spiser. Så jeg SKAL klare å slutte med det, sagt det mange ganger nå, men denne gangen mener jeg det og har jo klart det før.
Det er rart, for jeg føler på en måte ikke at jeg har lagt på meg så mye, altså, jeg føler meg feit, men det gjorde jeg forsåvidt før også. Det jeg har merka det mest på er at buksene er for små og puppene er blitt større:P Fristende å skylde vektøkningen litt på p-pillene også. Men ikke vet jeg. Tanken på å drikke i helgen, på den festen, virker veldig lite fristende nå, bare tanken på å legge på seg et gram mer gir meg frysninger. Er livredd jeg "plutselig" legger på meg 10 kilo til :S
Jeg vet jo at endel av tankene mine, og det jeg gjør er litt, ja, sykt. Om andre hadde gjort det hadde jeg ment de hadde et problem, men føler liksom ikke jeg har noe problem, jeg har kontroll. Eller, atm er jeg bare feit og med null selvdisiplin da, haha.
-_-'
Jeg lurer på om det er en sånn ting med personligheten min at jeg MÅ være besatt av noe, virker nesten sånn.

Det er så rart, for jeg veit jo på en måte at jeg ikke er feit, og jeg kan synes kroppen min egentlig er ganske OK, om det var noen andre sin hadde jeg sikkert synes den var fin liksom O_o Og jeg synes jo former er fint. Så jeg aner ikke hva som feiler hjernen min egentlig.
Det er så rart, for jeg har alltid vært den som ikke har brydd meg om vekt og sånt. På ungdomskolen osv. Med mindre man er overvektig har ikke vekten noe å si, sa/tenkte jeg alltid.
Så det er jo helt merkelig at jeg plutselig er opphengt i det. Men det er ikke fordi jeg synes det er så sinnsykt fint å se ut som et beinrangel eller noe, det er mer som en besettelse.
Også føler jeg meg bare skyldig og teit når jeg spiser -_-' I virkeligheten er jeg det største matvraket som finnes. Om jeg først starter klarer jeg liksom ikke stoppe, så da føles det som om eneste alternativet er å aldri begynne -_-'

Men jeg skal ihvertfall kutte ut ikke spise for så å overspise helt sinnsykt! Nå skal jeg kjøpe litt sunnhet på butikken, også skal jeg trene etterpå :)