Jeg skulle egentlig skrive mye, men nå satt liksom ordene plutselig litt fast i halsen.
Jeg kan ihvertfall si at jeg har vært litt mer sosial på skolen idag, noe som vel er en forbedring. Hadde fremdeles store problemer med å holde meg våken, sovnet faktisk halvveis i første timen(men jeg var ferdig med prøven vi hadde da). Våknet av at han fremfor meg lo og spurte litt forskrekket om jeg sov.
I tilegg har alle taxi-sjåføren mine så langt vært forholdsvis unge, hyggelige og ikke så verst utseendemessig. Så har vært greit det, selv om jeg av og til synes det kan være litt ubehagelig å sitte der med en fremmed.
I helgen skal jeg være med støttekontaken og søsteren min...Eller på søndag da, resten av helgen forventer mamma at jeg skal komme hjem, noe jeg har veldig problemer med pga. av hvordan jeg fungerer nå, jeg synes det går bra, men mamma ville ikke akseptert det i det hele tatt(noe som er totalt forståelig). Så selv om jeg gjerne kunne reist hjem en stund, så tror jeg ikke det er et alternativ. Ikke helt funnet ut hva jeg skal si enda men.

Ellers har jeg halvveis invitert noen gamle klassevenninner til en jentekveld...Synes egentlig jeg har vært ganske flink til å tvinge meg selv til å ta litt iniativ. Det må vel til av og til...
(og babaja, om du leser dette, så er du hjertelig velkommen også, bare visste ikke om jeg skulle invitere deg på facebook eller ikke, ville ikke at du skulle føle deg presset liksom:P Men vil gjerne ha deg der :D)

Fikk melding fra Han idag tidlig hvor han spurte om jeg var glad i ham. Hadde egentlig ikke tenkt å svare, men var i litt lattermildt humør når jeg kom hjem idag, så fant ut at om han skal kødde seg så kan nå jeg få lov til det også. Så jeg skrev tilbake; Du vet at jeg ELSKER deg!
xP

Diskuterer fremdeles med meg selv om jeg skal ta kontakt med psykologen. Problemstillingen er at jeg selv føler det egentlig går bedre enn på lenge, at jeg har noenlunde kontroll og ting går litt som de skal. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan holde på sånn som dette for alltid og at det liksom ikke er så sunt. Jeg har ikke snakket med noen om det, for jeg vil absolutt ikke bli sett på som oppmerksomhetssyk eller gjøre noen bekymra. For det går jo faktisk bra...Og om problemene begynner å komme får jeg vel bare ta det som det kommer...Jeg har tenkt på å snakke med helsesøster på skolen eller noe, men tror egentlig ikke de har det der jeg går.
Blir bare litt feil å søke hjelp/snakke med noen når jeg føler jeg endelig får noe til, jeg vil jo ikke ha hjelp, det skal jo være sånn.
De eneste jeg har snakket med dette om er på en sånn nettside, og de har jo sagt at det er lett for å fornekte alt, også er man plutselig for langt inni det. Men jeg fornekter det jo egentlig ikke, jeg føler meg ganske greit både fysisk og psykisk, og jeg har lovd meg selv at om noe skjer, at jeg blir dårlig eller noe, så SKAL jeg tvinge meg til å gjøre noe/eventuelt få hjelp.
Jeg aner ikke hvorfor jeg bruker halve blogginnlegget på å rettferdiggjøre meg selv egentlig. Det er vel fordi jeg har mine tvil innimellom. Men som sagt, det går greit nå :) Jeg er bare litt redd for det som kommer.




<3