Jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Hadde liksom lovd meg selv at jeg SKULLE ta kontakt med psykologen/sykepleieren om jeg ikke klarte slutte. Men jeg vil ikke, jeg tør ikke. Det er bare flaut og ydmykende. For det første virker det idiotisk å si jeg har et spiseproblem når jeg ikke er tynn en gang, og for det andre er det jo hovedsaklig bare snakk om elendig selvkontroll-__-
"Hei, du, jeg har så dårlig selvkontroll og lurte på om dere hadde noen piller eller noe for det?"
Ser det for meg ja!




Jeg føler bare for å si at neida, dette var siste gangen jeg spiste som en tulling og spydde etterpå, at jeg fint bare kan slutte. Men det skjer jo aldri, selv om jeg faktisk virkelig prøver. Så er vel bare idioti å fortsette å si sånt. Kan knapt huske sist jeg hadde et "normalt" måltid.
I tilegg må jeg jo finne ut om jeg skal øke medisinen... Så det mest logiske er vel å stikke ned, snakke litt med de. Men jeg vil ikke. Jeg trenger de ikke. Vil ikke kaste bort tiden deres. Samtidig skylder jeg vel folk å prøve å gjøre noe med dette tullet?
Men vil klare det selv...Bare en sjanse til, en sjanse til, en sjanse til.
Men det blir jo bare rot.

Orker ikke, men må gjøre noe.

Skal jeg gi meg selv en uke til? Er det noe vits? Eller blir det bare å legge opp til nederlag?
Samtidig betyr det jo ikke at jeg reiser bort på den plassen med en gang selv om jeg snakker med de om det da. Så skader vel ikke...Æsj.
Jeg har jo ikke egentlig noe problem på en måte, det blir bare dumt.



Elsker denne sangen!