Kan ikke noen bare gi meg en klem?:(

En av de verste dagene/nettene. Sensurert versjon.

Jeg brøt totalt sammen i 7-tiden idag, og siden det har det vært helt grusomt. Ikke en sånn "god" sammenbrudds-følelse(ikke det at det er noe behagelig eller gøy, men det er i det minste som oftest noe litt kjent og sånt). Men denne gangen er det annerledes. Har grenet flere timer i strekk.

Pappa prøvde faktisk å snakke med meg, han trodde det bare var mageproblemene og sånt, jeg synes bare utrolig synd på han egentlig, og blir bare enda sintere på meg selv.
Mamma oppfører seg som vanlig. Jeg lå på gulvet, vet ikke hvorfor, jeg ble bare så svimmel, så jeg la meg ned. Hadde på musikk. Den ene hånda mi var helt nummen og jeg følte meg helt rar. Lå sånn lenge, men så kom mamma plutselig ned. Hun reagerer ikke en gang, tråkker bare over meg og sier at jeg ikke må ligge på gulvet, det er skittent, før hun går inn og sette seg med dataen.

Pappa kommer ned litt senere, han prøver å prate til meg, og hjelpe meg opp. Men jeg var som sagt helt ør i hodet. Så han gikk bare igjen, sa han kunne koke litt ris til meg så jeg fikk meg litt mat.

Jeg reiser meg opp etter en god stund, går inn på badet og risper meg opp i ansiktet, før jeg går inn på ene rommet og står og dunker hodet i veggen. Så begynner jeg gråtkvalt å rope hvorfor ingen kan hjelpe meg...mamma kommer inn og spør hva hun skal hjelpe meg med, jeg sier bare at hun må hjelpe meg. Hun sier hun ikke kan hjelpe meg når jeg ikke sier med hva. Jeg blir om mulig enda mer frustrert.

Pappa kommer ned igjen og sier han kan hjelpe meg med leksene(vet ikke helt hva han tenkte siden jeg må ha sett helt grusomt ut der jeg sto og rev meg i håret). Men sier det igjen, synes skikkelig synd i han, for han prøver jo faktisk.

Etter mye styr og greier går jeg opp og setter meg i sofaen. Er fremdeles helt vekke og karer nesten ikke gå stødig. Pappa sitter der med matteboken min og blar, jeg klarer ikke fokusere whatsoever. Så kommer mamma inn og sier noe greier, som hun avslutter med; det er ikke bra å gå og synes så synd på seg selv hele tiden. Det føles som enda et slag i ansiktet, siden jeg allerede da hadde tatt meg mye sammen. Jeg stormer ned igjen. Men tvinger meg opp igjen når mamma er forduftet. Der sitter vi nå, pappa leser i boken min og prøver å forklare litt for meg som er totalt åndsfraværende. Etter en stund gir han vel egentlig bare opp, og blir sittende å se på dokumentar.

Så gikk han og mamma og la seg. Jeg ble sittende ut i gangen en liten stund. Tok ikke lang tid før jeg hørte snakking om meg. Mamma sa " hun spiller på at hun er mye syk og sånt, hun vet hvordan hun skal spille på det osv. Hun kan jo bli frisk om hun vil, men hun tar jo ikke mot hjelp"(dette er ikke sant, det er snakk om sprø altrnativ greier som koster alle pengene pappa tjener som ikke funker).
Også diverse ting om at jeg liksom bare planlegger alt eller noe :S Wtf.

Nå føler jeg meg helt grusomt. Har ekstremt vondt i hodet pga all paraceten, og er i tillegg tungpustet. Ikke noen særlig kombinasjon når man vil sove. Tviler på at jeg får sove egentlig.
Jeg vil bare løpe opp og forlange å få en klem, forlange at de får meg lagt inn, forlange at noen slår meg i svime, for jeg orker ikke mer av meg selv.

Skole blir det nok ikke imorgen. Vet ikke når det blir.