Noe rart

Jeg fikk ikke sove, så kanskje litt blogging kan hjelpe.

Noe merkelig gikk opp for meg nettopp, om jeg ikke skal si urovekkende.
Jeg er ikke sikker på om jeg vil bli frisk. Jeg kunne godt blitt frisk fysisk. Men når det gjelder det andre så vet jeg virkelig ikke. Det er akkurat som om det å være deprimert har blitt endel av min identitet. Samme med selvskadingen. Hva er igjen av meg uten?

Jeg hater tanken på å aldri mer skulle selvskade. Jeg hater tanken på å ikke se på soving som det beste i livet.
Men mest av alt hater jeg tanken på å tvinge seg opp hver dag. På å finne de rette klærene, spise den rette maten. Og ta seg sammen. Alltid ta seg sammen.
Akkurat nå hater jeg alt ved det. Det eneste jeg vil er å ligge i sengen. Rotne bort i mitt eget lille private helvete. Synke dypere inn i et sort hull bestående av selvforakt og selvdestruktive tanker; og handlinger.

Jeg ser absolutt ikke for meg at jeg blir bra i magen. På samme måten ser jeg ikke for meg at depresjonen skal gå bort. Kanskje gjemmer den seg i noen dager, men aldri mer. Og sånn det føles nå så føles det som om det er meg på en måte? Det er nok fordi jeg er litt dypt inne i en mindre bra periode at jeg tenker sånn, men likevel. Jeg er lei av å kjempe, og jeg vet ikke om jeg orker.

Jeg tror egentlig grunnen til at jeg har gått av/på antidepressiva flere ganger har en ganske enkel forklaring. Jeg er redd. Jeg vet ikke om jeg vil at de skal hjelpe.
Og i tilegg blir man jo helt zombie, men det er en annen sak.

Jeg brukte bio-oil i mange uker(skal gjøre arr mindre synlig osv). Gjett hva som skjedde? Etter å ha brukt det i månedsvis(før jeg skulle på ferie). Så var det første jeg gjorde når jeg kom hjem å sørge for masse nye kutt.

De er akkurat som et bevis på at jeg ikke har det ok på en måte. Litt samme grunnen til at jeg ikke spiser i perioder. Ikke fordi jeg synes det er så sykt fint og være blek og tynn, men fordi jeg på en bisarre måte vil se syk ut på utsiden også.
Også at jeg vil straffe meg selv da.

Jeg vil ikke på skolen fordi jeg vet det er greie folk der, og at sjansen for at de vil få meg i godt humør for en stund er ganske stor. Så jeg vil ikke, fordi jeg er redd. Også fordi jeg har en sånn merkelig tanke at jeg ikke kan ha det gøy. Av flere grunner egentlig-
*nedturene etterpå
*jeg føler meg jo jevnt over jævlig, og har de sammenbruddene, da skal vel jeg ikke klare å ha det gøy i det hele tatt på skolen osv.?(en eller annen ide jeg har satt meg i hodet, at SÅNN er depresjon. Akkurat som om jeg må følge spillereglene for deprimerte O_o)
*det gir meg forhåpninger. Men jeg vil bare bli skuffa.

Så jeg trekker meg unna.

Menneskehjernen er fascinerende huh? Så utrolig mye problemer man lager for seg selv istedenfor å bare leve! Hadde det bare vært så enkelt.
Og ja, just for the record, jeg prøvde å kaste opp her om dagen, men jeg fikk det ikke til. Hahha. Looser.