Jeg er litt tom. Kanskje pga. antidepressivaen. Tatt de 10 dager nå, så begynner vel å merke det. Føler meg litt innesluttet. Som om jeg egentlig har ekstremt mye på hjertet, men absolutt ingenting som kan settes ord på(klisje, i know, men det er sånn det føles).
Jeg har ganske store problemer med å sove. Mer enn før. Lurer på om det er pga. antidepressivaen og. Men har nesten kun problemer om natten, så tror det har en god del med det psykiske å gjøre også. Jeg legger meg i 12-1-tiden og har ikke klart å sovne før det har gått 3-4 timer den siste uken. Tenker så sykt mye om natten. Hjernen min går på høygir, akkurat som om den ikke klarer å slå seg av og la meg sove. I tilegg klarer jeg aldri ligge i ro, jeg vrir meg frem og tilbake og beveger på bena hele tiden O_O
Har prøvd forskjellige søvntips. Som å ikke se på tv/data rett før man legger seg, ikke spise rett før man legger seg, høre på rolig musikk osv. I tilegg har jeg prøvd å gjøre lekser før jeg legger meg/når jeg ikke får sove. Har fått gjort litt. Men det hjelper aldri på søvnen. Det eneste som hjelper er sovemedisin. Men vil liksom ikke bli avhengig av det heller, dessuten er det så og si umulig å få seg opp og gå på skolen når man har tatt sovemedisin kvelden før(det er vel strengt tatt ganske umulig fra før av men). Jeg klarer bare ikke slappe av om natten! Spesielt ikke når jeg skal på skolen eller noe dagen etterpå.
Ja, også er jeg konstant tørst. Sikkert bare en bivirkning det og, men irriterende:P
Fra fredag til lørdag overnattet jeg hos en vennine, ville egentlig ikke, men følte ikke jeg kunne si nei. En av mine store skrekk er å overnatte hos folk. Hovedsaklig pga. magen. Jeg gidder ikke prøve å forklare en gang, ingen(med mindre de har det samme selv) ville forstått uansett. Å ha en vulkan til mage, som spesielt kødder seg om kvelden/natten, det er jo bare kjempemoro når man må ligge på rom med noen andre! Spesielt gøy når man vekker hele huset når man går på do.
Men det gikk egentlig greit. For en av oss måtte ligge på eget rom(vi var flere) og det ble meg. Jeg hadde tatt en sovetablett i tilegg, så jeg sovna faktisk ganske raskt. Men jeg klarte likevel å bli minnet på hvor sterkt jeg misliker meg selv og hvor ekkel jeg er i løpet av kvelden. Magen køddet seg hele kvelden. Og jeg har ikke noe annet å si enn at det er utrolig flaut.
Som vanlig fikk det meg til å angre på at jeg ikke snakte meg utav situasjonen, for jeg visste jo på forhånd at det ville bli sånn. Jeg lurer meg alltid til å tro at det bare skal bli koselig, at det ikke skal bli noe problem, men gang på gang går det rett i vasken! Ikke rart jeg holder meg hjemme.
Sånn bortsett fra det så var jeg på skolen 2 dager denne uken(eller var det 3? husker ikke helt). Det er i det minste en forbedring. Når jeg først har fått meg på skolen så går det ok. Folkene er veldig greie og lærerne er veldig greie.
Selv om jeg av og til ikke kan unngå å tenke i mitt stille sinn at det er irriterende at de skal være så greie og ikke kan la meg få være deprimert. Haha. neida, men har det som oftest hyggelig på skolen. Magen fucker seg ganske ofte, mindre hyggelig.
Jeg har enda ikke hørt noe fra BUP. Er litt fristende å si "hva var det jeg sa?" nå men. De sa det sikkert ble en av de nærmeste dagene når de ringte på mandag. Nå er jeg så usikker på om jeg vil. Jeg føler ikke de kan hjelpe meg uansett. Også er jeg jo ikke SÅ syk nå. Jeg vil bare sove, sove, sove. Det har i det minste antidepressivaen hjulpet med så langt. Nå går ikke dagene mine ut på selvskading, sammenbrudd og soving lengre, nå går de ut på soving, spising og selvskading i små doser. Forbedring eller ikke? Joa. Det er vel det. For nå er det ikke suicidal-fare lengre(jeg er jo så trøtt at jeg såvidt klarer å selvskade x), og da trenger de ikke hjelpe meg, var vel det de håpte på.
Og kanskje jeg håpte på det selv? Eller nei. Fryktet det ble sånn her. Men nå har det nå blitt sånn. Og jeg føler egentlig ikke helt for å få hjelp. Jeg vil bare legge meg ned og drømme meg langt bort. Det er det som er så fint med å sove om dagene. Jeg faller aldri inn i en veldig dyp søvn, men jeg drømmer utrolig mye, hele tiden. Som oftest koselige drømmer. Her om dagen drømte jeg at jeg møtte 50 cent, det var morsomt.
Nå falt jeg litt off-track her. Uansett. Jeg har det vel på en måte bedre. Selv om jeg føler det blir litt feil og si også. Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting.
DET ENESTE JEG VET ER AT, det føles aldri som om det kommer til å bli bedre, og det har jeg følt i flere år nå(selvfølgelig har jeg hatt mine små, bra perioder).
Det er faktisk 3 år siden jeg begynte med selvskadingen. 9.klasse. Sykt. Når jeg ser tilbake er det egentlig merkelig at jeg ikke begynte før, for jeg begynte vel å slite skikkelig 6-7k.klasse. Om ikke tideligere. Hadde angst når jeg var enda yngre. OH shoot. Jeg så en plass at nesten alle ville ha en depressiv periode i løpet av livet, men at noen slet med det i flere år, og disse ville slite med det hele livet. Eller noe i den duren. Så. Im doomed liksom?
Ikke gir kuttingen meg det samme som før heller på en måte. Det hjelper meg fremdeles litt. Men jeg vet ikke. Det er ikke som det var.
Jeg savner vennina mi :( Telefonen hennes funker ikke eller noe. Ikke snakket med hun på en måned nå. Men flere måneder igjen. Jaja. Det går vel fort. Sier vi.
Utad tror jeg det må virke som om det går veldig bra med meg. Jeg hilste på to av de gamle lærerne mine som ble imponert over alle fagene mine, og jeg pratet i vei. Smilte og smilte. Møtte mange gamle bekjente i helgen. Og det er ikke det at det er en fasade. Egentlig ikke. Ikke hele tiden ihvertfall.
Jeg vet ikke hva jeg babler om. Dette ble bare mye rot, og egentlig ikke noe av det jeg egentlig skulle skrive om. Men det er vel fordi det jeg egentlig skulle skrive om er akkurat hvordan jeg føler det nå, og det klarer jeg ikke.
FUCKFUCKFUCK. Jeg vil at selvskadingen skal virke som det gjorde før. At jeg omtrent ble rusa. Dritt.
Det er jo ingenting som kan hjelpe meg. Jeg vil ikka ha noe. Jeg vil bare ha vekk denne følelsen. Men jeg er kjempeflink å undertrykke den da. Men det blir presset frem igjen når jeg blogger. Merker at det er lenge siden sist. Så siden jeg ikke helt får de rette ordene ut så quoter jeg som vanlig sanger:P
Kakestykke til den som gidder lese alt.
Cause all that I ask for
Is turning to ashes
When everything comes down
There's nothing to die for
Cause im burying my sins
I'm a prisoner and waiting
I'm drowning within
When the world is all im hating
This is my hell
We conform from underground
We arise from your defenses
Through this constitution revolution end
Cause all that I ask for
Is turning to ashes
When all of my passion
Crumbles around me
Im still ganna get to
All that surrounds me
When everything comes down
There's nothing to die for
If I cannot be saved
Then my pride is for the taking
If this is my grave
I will close my eyes awaking
Breath it in and breath it out
and pass it on it's almost out
We're so creative and so much more
We're high above but on the floor
The deeper you stick it in your vein
The deeper the thoughts there's no more pain
I feel alive
If you don't have it your on
the other side
I'm not an addict
It's over now, I'm cold, alone
I'm just a person on my own
Nothing means a thing to me
nothing means a thing to me
Free me, leave me
Watch me as I'm going down
Free me, see me
Look at me I'm falling
And I'm falling...
Don’t know who to trust
No surprise
Everyone feels so far away from me
Heavy thoughts sift through dust
And the lies
Trying not to break
But I’m so tired of this deceit
Every time I try to make myself
Get back up on my feet
All I ever think about is this
All the tiring time between
And how
Trying to put my trust in you
Just takes so much out of me
I take everything from the inside
And throw it all away
‘Cause I swear
For the last time
I won’t trust myself with you
Tension is building inside
Steadily
Everyone feel sso far away from me
Heavy thoughts forcing their way
Out of me
I am outside
And I've been waiting for the sun
And with my wide eyes
I've seen worlds that don't belong
My mouth is dry with words I cannot verbalize
Tell me why we live like this
Keep me safe inside
Your arms like towers
Tower over me
Cause we are broken
What must we do to restore
Our innocence
And oh the promise we adored
Give us life again cause we just wanna be whole
Lock the doors
Cause I'd like to capture this voice
That came to me tonight
So everyone will have a choice
And under red lights
I'll show myself it wasn't forged
We're at war
We live like this
Keep me safe inside
Your arms like towers
Tower over me
3 kommentarer:
Eg veit ikkje heilt kva eg skal sei eg, men eg veit litt korleis det er å ha ein fucked opp mage, selv om den ikkje kan måle seg med din, det å ikkje tørre å gå noken plass i fare for at man må på do, den suuuger...
Men ellers veit eg korleis du har det, trur eg, ingen føler akkurat det samme. Eg savner sjølvskadingen og den følelsen eg fekk over å mestre ting. Det er rart med det at sjølvskading faktiks hjelper, men det gjer jo det.
Så bra du har vore på skulen nokre dagar^^, Og om innleggelsen, så trur eg det blir bra for deg, kunne trengt det sjølv trur eg...
Eg trur ikkje du vil vera deprimert resten av livet for å væra erlig, men når du får den motivasjonen til å kjempe må du berre klare det. Det kjem ein dag der du plutselig innser at no er du klar for å kjempe, og der har du ikkje komt enda. Eg har slitt i fleire år og no håpar eg virkeleg eg er på vei ut av det. Men eg blir nok aldri heilt frisk, fordi eg har blitt så vann med den tanken om at eg ikkje er god nok og sånn, det er så trygt...
Haha, dette blei ein skikkelig klisje kommentar, men hovedpoenget mitt er sikkert at det kjem ein dag der du klarer det, sjølv om det ikkje virker sånn no^^ (og det blei enda ein klisssete setning.. Haha:P
Huff, ja, eg vet at eg så og si alltid må på do, og som oftest flere ganger og O_o
Tro meg, den dagen har komt flere ganger. Men det varer aldri lengre enn en liten stund. Så det gjør liksom ikke noen forskjell.
På meg og varer dei ei lita stund, så dett eg ned igjen. Men plutselig varte det mye lengre... Ikkje gi opp, sjølv om eg alltid er på nippet til å gjere det sjølv.
Vi burde ikkje hatt ein mage i det heile tatt. I så fall ein som me berre kunne trykke på ein knapp når me ville tømme han:P
Legg inn en kommentar