Weezer - Say It Ain't So

Dagens høydepunkt: syklet 6 km på trimsykkel!

:D

Ikke totalt handikappet likevel visst, måtte sykle kjempeseint og med lite motstand, men likevel, det gikk bra. Merket jeg ikke hadde bevegd meg på lenge, så litt vondt etterpå, men gjorde ikke vondt mens jeg syklet, og da går det visst bra an å gjøre det ifølge pappa^_^

Kunne ønskt jeg hadde bøkene pappa skulle hente for meg, men biblioteket var stengt. Nå som de verste smertene har gått over, så klarer jeg liksom tenke igjen, og det er jo bra, samtidig som det er veldig dumt. Har altfor mye tid til å tenke x) Jeg burde vel egentlig begynne å gjøre litt skolearbeid igjen, bare aner ikke hva jeg skal gjøre, orkeeeeeeeer ikke. Skulle jo skjerpe meg dette halvåret, men så skjedde det med foten og alt, det er liksom kjipt nok om jeg ikke skal ligge å tvinge meg selv til å gjøre lekser x) Men må vel nesten det.

Ellers så skjer det egentlig ingenting. Jeg er teit. Ble litt fortvilet her om dagen, for venninna mi hadde ikke tid til å snakke når jeg ringte henne opp igjen...Vel, hun har ringt flere ganger før og etterpå, men jeg tar aldri telefonen, jeg klarer rett og slett ikke å få meg selv til å ta den. Jeg bør vel bare bite tennene sammen, bare gjøre det, men klarer bare ikke.
Snakket med psykologen min idag, skal ned til han en tur på mandag mest sannsynlig. Aner ikke hva som skjer jeg, blir vel ikke akkurat innlagt på den plassen med knukket fot x) Men går greit nå da, hadde noen dager hvor jeg helt forsvant, vet ikke hva som skjedde, mistet bare kontroll over alt and the monster took over kinda. Begynte å skrive/planlegge brev til omtrent alle personer jeg noengang har møtt i livet x) Patetisk, men fantes ikke en god tanke i hodet mitt. Synes så synd på mamma :| Blir så lett til at jeg blir redd og frustrert og føler det klikker når jeg er sånn, men jeg klarer ikke få det ut, så jeg begynner enten å hyle og skrike, eller så bare ler jeg og klarer ikke slutte...Og som oftest er det mamma det går utover desverre.
På mandag eller hvilken dag det var, var det vel verst. Noen detaljer er like greit å ikke ta med, for det er bare flaut nå. Men hadde ihvertfall endel merker i ansiktet, og mamma insisterte på å se på dem og jeg ble helt hysterisk uten at jeg vet helt hvorfor, hylte og slo rundt meg, endte med at jeg sånn halvveis falt utav sengen. Ogå begynte jeg å le. Jeg lo vel i minst en time, og hver gang mamma kom inn fikk jeg ikke puste fordi jeg lo sånn. Hun hadde hatt en litt tung dag pga. noe greier, og jeg vet ikke, men jeg må ha oppført meg veldig fælt, for hun var utrolig alvorlig og virket som hun var veldig fortvilet. Sa at om det ikke hadde vært for foten burde jeg reist rett inn på galehuset. Og at jeg var schizofren osv, noe som fikk meg til å hive etter pusten for jeg lo sånn. Hun begynte grine, jeg lo og lo. Hun kom inn og gikk igjen mange ganger(som oftest fordi jeg lo sånn at det ikke gikk an å snakke med meg). Veldig gøy at det klikker når man ligger der hjelpesløs, hun nektet å gi meg mobilen min før jeg roet meg, noe jeg synes var helt forferdlig der og da, for det eneste som sto i hodet på meg var å hoppe fra terassen, kutte pulsåren, bli kvalt i mitt eget spy og ja, you get the pictures. Tok meg ekstremt sammen for å ikke begynne å rive opp sengeklærene, rive av meg håret, hylskrike i timesvis, og bare klikke totalt. Så ja, jeg følte hun kjeftet på meg og i tilegg sa hun at jeg kunne glemme å reise ut i leiligheten når jeg var så ustabil, og da rant det litt over, for hun hadde lovd det(samtidig som jeg skjønner godt nå at jeg ikke fikk lov, det var nok for det beste). Så ja, da begynte jeg si allslags teite greier -_-
Bla. at en viss fyr kunne komme og hente meg...Og at om jeg ville dø så var det opp til meg..Og at det var fordi jeg ble tvunget til å være hjemme at jeg var sånn som jeg var.
:S
Begynte etterhvert å bli veldig redd. Følte at det rant noe nedover armene mine,kjente det gjorde det, men når jeg så var det ingenting der. I tillegg hadde jeg tatt litt mange smertestillende, så var livredd for å sovne og oppleve sånn søvnparalyseting igjen(som skjedde natten før).
Så hva gjør man da? Man hyl-ler og griner samtidig som man bokser i veggen. Etter en stund tok jeg krykkene og gikk bort til døren og ropte til mamma; maaaamma, se jeg har blitt helbredet! Så gikk jeg litt på foten, knakk sammen og holdt på å le meg ihjel...
Husker faktisk ikke så mye mer av kvelden. Men jeg sang/"danset" ihvertfall mye. Og en stund seinere gikk jeg faktisk inn til lillebroren min og bare satt meg der, for visste at det var en plass jeg ikke kunne gjøre noe dumt var om jeg var med ham.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det -_- For det er ikke snakk om sånn tenåringsopprør-greier, skrike til foreldrene og sånt. Vært gjennom det believe me! Men dette er liksom helt annerledes, hodet kjennes ut som det skal sprenges om jeg ikke gjør noe.
Føles litt sånn ofte, men i perioder så kommer det så ekstremt at jeg mister totalt oversikten O_o Klarer ikke tenke normale tanker på en måte.
Hadde bygd seg litt opp til det i noen dager da men, vet ikke hva jeg kunne gjort for å ha forhindret det.

Meeeeeeeeeeenmen. So far so good. Eller, good og good, men ikke helt katastrofalt ihvertfall x)

Mamma er i Oslo til søndag. Hun sa faktisk selv at det var bra hun skulle vekk når jeg skulle være hjemme, litt fælt at hun tenker det, men samtidig har hun jo rett da, sikkert best for begge.
Pappa begynte forsåvidt lure her om dagen også, men han har mer den la mamma ta seg av det-teknikken eller gå i et annet rom-teknikken x) Eller han fant meg liggende på gulvet en annen kveld da, men da var jeg litt klar, så da bare gråt jeg og vi snakket litt-_-

Jajaj. Ellers skjer det egentlig ingenting.