Jeg klarer ikke helt finne ord for hvordan jeg føler meg. Bare annerledes og helt merkelig. Før idag fikk jeg plutselig sånn "anfall". Ble svimmel, men ikke på en ubehagelig måte, som en slags rus, følte jeg svevde på en sky, lå bare i sofaen og smilte. Mamma begynte å lure, men jeg sa jeg hadde det veldig bra.
Var egentlig på vei for å legge meg nå, men ble sittende på sengen en halvtime, bare tenkte. På sånn siste 1,5 året...Fikk en rar følelse over meg, en slags trishet, en slags desperasjon, samtidig som jeg følte meg utrolig avslappet og rolig. Så for meg mange ting som har skjedd. Og joda, tenkt på alt tusen ganger før, men denne gangen var det annerledes, forsvant liksom totalt i minnene eller noe.
Også denne følelsen. Som om jeg kunne skutt meg selv med et avslappet smil akkurat nå. En følelse av at jeg er helt rolig, jeg har det helt OK, ingen grunn til å stresse. Blandet med en tung følelse som jeg ikke helt klarer sette ord på, som bly.
Likgyldig, apatisk, ok, avslappet. Men likevel har jeg konkrete planer om destruktive ting?
Jeg føler meg så rolig og kalkulert, det er nesten ekkelt.

Har tatt noe smertestillende nå. Trenger det egentlig ikke lengre til foten, men hjelper meg forhåpentligvis å sovne(neida, har ikke tenkt å bruke det som sovemedisin fast, bare glemt de andre hjemme).

Samtidig som jeg er veldig rolig føler jeg meg helt kald innvendig og har en ekkel fornemmelse av at noe kommer til å skje. Tenker iform av søvnparalyse og sånne ting.

Men jeg satser på å dukke litt ned i boken jeg leser nå, forhåpentligvis blir jeg borte i den. Den blir bare bedre forresten(de gales hus). Den føles ikke lengre som en bok eller en roman, det føles nesten som om jeg er innlagt der sammen med dem, ja, ønsker meg nesten inn der og føles nesten som handlingen i boken ikke bare er noe som er skrevet, men noe som faktisk skjer her og nå. Så ja, den er ganske bra skrevet :)

Og der fant jeg det rette ordet akkurat nå, sånn nesten ihvertfall.

distansert